Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
| I den sjøsamiske bygda Nervei i Gamvik kommune har folket klora seg fast, samtidig som de har kjempa for vei og skole til bygda. Skoletilbudet her har variert gjennom tidene, fra omgangsskole i bygda til skole i nabobygda Langfjordnes, internat på Skjånes, egen skole på Nervei og til slutt tilbake til Skjånes for de få barna som bor på Nervei i dag. Siv Rasmussen har gått gjennom dokumenter om skolesaka og Svein Lund har høsten 2009 intervjua folk på Nervei og Skjånes. På Nervei har vi snakka med to familier. Brødrene Kristian (f. 1938) og Olaf (f. 1948) Nilsen er vokst opp på Nervei, og har hovedsakelig drevet med fiske. Kristian er gift med Anna (f. 1951), som er oppvokst i Gudbrandsdalen og utdanna lærer fra Hamar. Anna har vært lærer på skolen på Nervei og arbeider nå ved Lebesby skole. De har 3 barn. Olaf er gift med Elin (f. 1956). Hun er oppvokst i Kjøllefjord, har utdanning som agronom og holder på med universitetsstudier i historie. Hun har i perioder undervist ved Nervei skole og driver nå småbruk med ullproduksjon fra mohairgeiter. De har 5 barn. Blant dem har vi snakka med Tone (f. 1981). Ho har tatt utdanning i fiskeri- og sjøfartsfag og har arbeida som fisker og matros på ferge og hurtigbåt. På Skjånes har vi snakka mest med tidligere rektor Olav Nordstrand (f. 1941). Han er oppvokst på Skjånes, og var lærer på Skjånes skole fra 1973, i tida 1978-97 var han internatleder. |
 |
 |
 |
 |
| Olaf og Elin Nilsen, Nervei 2009. (Foto: Basia Głowacka) |
Tone Nilsen (Foto utlånt av Tone Nilsen) |
Anna Nilsen, Nervei 2009. (Foto: Basia Głowacka) |
Kristian Nilsen banker tørrfisk, Nervei 2009. (Foto: Svein Lund) |
I generasjoner har sjøsamiske foreldre fra Nervei sendt sine barn til Skjånes internat, der alt foregikk på norsk og fulgte norske seder og skikker. Rimeligvis har også dette influert på stedet Nervei og det samiske språket og kulturen der. I etterkrigstida gikk samiske foreldre over til å snakke norsk til barna. Når dette skrives er det 6 eldre personer i bygda som snakker samisk.
Med den generelle samiske oppvåkningen ønsket også foreldrene på Nervei å få mulighet til å videreføre den sjøsamiske kulturen til sine barn og en revitalisering av det samiske språket. Dette mente man bare å kunne få til ved å ha skole i hjembygda.
Striden om skole på Nervei var en kamp mellom mange ulike parter; stat og kommune, kommunesenteret Mehamn og småbygdene i fjordområdet, skolestedet Skjånes og de mindre bygdene, Nervei og de andre veiløse bygdene i Langfjorden, ei lita samisk bygd og storsamfunnet, et sjøsamisk samfunn og Sametinget. I tillegg har det også vært indre strid i bygda.
 |
 |
| Dette bildet laga elevene på Skjånes skole til 250-års jubileet for den norske grunnskolen i 1989. Det forteller mye om hvor lite bevisst man har vært på sin egen historie. Det var ikke plakaten om allmueskole av 1739, men samemisjonen fra 1716 som var startsskuddet til skolen i dette området. (Foto: Basia Głowacka) |
Den eldste skolen i Langfjorden som det finnes bilde av er skolen på Langfjordnes, som var i drift 1907-27. (Foto utlånt av Skjånes skole) |
Den første læreren her som vi kjenner navnet på var Per Persen fra Langfjorden, som druknet i 1837. [1] Den første formen for skole for barna i Langfjorden var omgangsskole. Ei tid var det en lærer som bodde på Stáhppogieddi inne i Tanafjorden. Han blei kalt Skole-Anders, og skolte i Lággu, Nervei og på Langfjordnes. I 1900 omkom en lærer ved navn Elvedal på veg mellom skolene. [2]
Det var den gang skolebygg på Nervei, men skolen blei nedlagt i 1907. Materialene fra skolen blei tatt til Langfjordnes og brukt i skolen der. Her var det også internatrom for elever fra Nervei og andre veiløse steder i Langfjorden.
 |
Hop skole var den første skolen på Skjånes. (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Skolen på Skolenesset var både liten og dårlig. Elevene sov til dels i bittesmå kott på loftet, til dels i klasserommet, som også var spisesal. Da det blei ansatt bestyrerinne måtte foreldra betale kostpenger, noe ikke alle hadde råd til. Det kom klager både fra distriktslegen og fra foreldra, og ei tid gikk de til skolestreik. Gamvik kommune ønska å bygge nytt, men hadde dårlig råd og ba om hjelp fra staten. Kommunen sendte da med et brev fra fattigstyret som viser hvilke holdninger myndighetene hadde til folket her: «For at faa bugt med elendigheten, som hvist er indgrod i folkenaturen der inde, maatte der sørges for at befolkningen, især den oppveksende, kom i mere intim berøring med sivilisasjonen. Et bedre skoleforhold, helst internat system, matte ogsaa indføres. Tror det virket heldigt at barnan kunde tilbringe de uker dem gaar paa skolen isamens med menesker av større kultur end de dem omgaaes i hjemmene.» Dette var ikke bare fattigstyrets syn, men kommunen og skoledirektøren slutta seg til dette og sendte brevet videre til departementet.
Selv om alle var enige i at det måtte bygges, varte og rakk det. I 1922 kjøpte staten en eiendom av forretningsmannen Hans Schanke. Et stort bygg blei ombygd til internat, andre blei brukt til lærerboliger, og det blei reist nytt bygg til kombinert skole og kapell. Dette sto ferdig først i 1927. Da blei skolene lagt ned både på Langfjordnes og i Risfjord. I 1934 blei også Finnkongkeila skole nedlagt og elevene overført til Skjånes.
Sjøl om det nå var statsinternat, var det så som så med skolemateriell. Dette var det kommunens ansvar å sørge for, men kommunen så seg ikke råd til det. Skoledirektøren raste og mente kommunen burde vært satt under offentlig administrasjon.
Skjånes var et av de få internata i Finnmark som ikke blei brent i 1944. Under bombinga av Vadsø fikk Skoledirektøren evakuert arkivet sitt til Skjånes, og slik blei det rikholdige arkivet bevart for ettertida.[3]
 |  |
| Maleriet «Internatet» av Ingunn Utsi viser det gamle internatet på Skjånes. Maleriet henger nå i gangen på Skjånes skole. [8] (Foto: Basia Głowacka) | På Skjånes skole har man hengt opp på veggen dette skolebildet fra 1957, sammen med navna på elevene. Vi ser at elevene kom fra mange steder rundt i distriktet, blant dem Olaf Nilsen fra Nervei. (Fotograf ukjent, foto av foto: Basia Głowacka) |
Olav Nordstrand begynte som elev her i 1948. Han bodde da hjemme, og kunne sammenligne forholda på internatet med hjemmeforholda. Han forteller at på internatet fikk ungene ofte bedre og sunnere mat enn det de fikk som bodde hjemme. Internatelevene skulle holdes atskilt fra bygda, og elevene som bodde hjemme fikk ikke komme inn på internatet på fritida.
All frakt av elever og varer til internatet måtte skje med båt. Men det kunne ta et par uker mellom hver gang lokalbåten kom. Ofte måtte foreldra sjøl frakte ungene til skolen. Først rundt 1970 blei det organisert skyssordning. Ei tid frakta rektor en del av ungene hjem med egen båt.
Særlig grua elevene fra Langfjorden seg for reisa når det var dårlig vær. Foreldra huska altfor godt hendinga da en lærer og flere elever drukna på veg til internatet på Skjånes.
Etterhvert som kommunikasjonene blei bedre, blei også skoleordninga endra. Flere ukers opphold på internatet blei avløst av at elevene gikk hver uke på skole og blei frakta hjem i helga. I 1986 kom det vei mellom Hopseidet og Skjånes, og fra da blei barna her skysset med buss til skolen. Deretter var det bare elever fra Langfjorden som bodde på internatet.
Siden Skjånes internat som et av de få i Finnmark hadde overlevd krigen, blei skolen naturlig nok ikke prioritert i gjenreisingstida. Det tok ganske lang tid før det blei ombygging for å bedre standarden. Det gamle internatet blei revet i på 1960-tallet. Først på slutten av 1970-tallet blei det ombygging. Da blei det blant annet bygd basseng. Skolesjefen fikk Statsbygg til å bygge basseng mot løfte om at kommunen skulle betale. Men da regninga kom hadde kommunen ingen penger å betale med, så saka gikk i mange år før staten til slutt strøyk kravet. – Men bassenget har vi hatt mye glede av, sier Olav Nordstrand.
– Av oss åtte søsken snakka de fire eldste samisk, de fire yngste bare norsk. Jeg er nummer tre og den neste bror min er den yngste som snakker samisk av dem som er oppvokst på Nervei. Jeg kunne lite norsk da jeg begynte på skolen. Husker jeg skulle til en norsktalende familie og låne en ljå. Jeg spurte etter liššá. De forsto meg ikke, men jeg kunne ikke det norske ordet ljå.
Det var ikke mange av min generasjon herifra som fikk mer utdanning enn den sju-årige folkeskolen. Eldste bror min var skolelys, han hadde sånn klisterhjerne. Presten og læreren tilrådde at han fikk gå på skole, så han tok realskolen i Tana og styrmannsskolen.
Sjøl var jeg heller seinlært, gikk to år i første klasse og to år i andre klasse. Seinere har jeg tenkt at det mye var på grunn av språket at det gikk så seint den første tida. Jeg gikk ut sjette klasse, da var jeg gammel nok til å slutte.
Det var ei hard tid på internatet. De store ungene plaga og skremte de minste. Jeg var mørkredd og hadde vondt for å få sove. Mest gikk det ut over de samiske elevene fra fjordene. Vi hadde vel også våre feil, og det hendte at norske elever også blei mobba av samiske, men de var i flertall og hørte til folket som hadde makta. Siden har jeg ofte hatt mareritt om at jeg må gå om igjen på skolen, fordi jeg ikke lærte.
Lærerne var fra rundt omkring i landet. Det var ingen samiske lærere. En lærer var en skikkelig sinnatagg. Han sparka en elev, men da blei rektor sint på læreren.
Vi samisktalende elevene skifta språk med hverandre når vi kom på skolen. Om vi hadde hatt skole i nærmiljøet kunne vi kanskje bevart språket. Jeg husker at en lærer en gang ville ha meg til å synge på samisk. Ellers var det nesten aldri snakk om det samiske fra lærernes side.
Vi kom ikke så langt på skolen, vi lærte nå å lese og skrive og en masse salmevers. Så lærte vi å gange og dele, men brøk kom vi så vidt i gang med. Så hadde vi sløyd og tegning og skjønnskrift. Lærerne passa ikke på at vi lærte. De burde ha passa mer på og gitt tid til repetisjon, ikke bare forte seg videre. Når du ikke henger med, mister du trua på deg sjøl.
Engelsk fikk vi ikke lære, det var ennå ikke fag da jeg gikk på skolen. Det hadde vært kjekt å kunne.
Etter skolen blei jeg med far i fiskebåten. Da jeg var 18 år kjøpte jeg meg egen båt. Fisket har vært hovedyrket mitt. Men myndighetene tok fra meg kvoten fordi jeg ikke fikk fiska ei tid pga. motorhavari.
– Vi fikk ikke bruke foreldra som kontaktpersoner, vi skulle bruke internatpersonalet. Når det var noe vi ville klage på til foreldra, blei vi nekta å ringe hjem. Jeg vil si at ingen av de som jobba på internatet var særlig skikka for jobben. Det var ingen som hadde særlig utdanning.
På skolen hørte vi knapt noe om det samiske. Om det var noe, var det om reinen på vidda, det var ingen ting i forhold til oss som sjøsamer. Samiskundervisning fantes ikke.
Da foreldra våre krevde skole til Nervei, gikk det ut over oss ungene. Vi fikk høre både fra betjeninga på internatet og fra de fastboende på Skjånes at vi var opprørske. På grunn av dette fikk vi klart dårligere behandling av betjeninga og om vi hadde gjort noe galt, blei vi straffa hardere enn andre elever. De siste to åra av grunnskolen slapp jeg heldigvis å gå på Skjånes, da hadde vi hjemmeundervisning på Nervei.
I 1997 blei Skjånes internat lagt ned, som det tredje siste internatet i Finnmark. Kommunen fikk da 9 millioner av staten for å legge ned internatet. Disse pengene gikk rett i kommunekassa, uten at befolkninga verken på Skjånes eller i fjordene rundt så noe til dem.
 |  |
| Olav Nordstrand, Skjånes 2009 (Foto: Basia Głowacka) | Skjånes skole sett fra båten til Nervei, 2009. (Foto: Svein Lund) |
– På 1980-talet starta Nervei bygdelag og bror min Olaf foreslo at bygdelaget skulle kreve skole, men fikk ikke gjennomslag dengang. Det var visst feil folk som kom med forslaget. Ideene til utvikling av bygda skulle komme fra de norske.
I 1982/83 søkte Elin og Olaf Nilsen Gamvik kommune om at det ble oppretta egen skole på Nervei. Gamvik skolestyre gikk i mot søknaden med begrunnelsen at ei deling av Skjånes skolekrets ville føre til at de hver av de to kretsene ville få for få elever. Et annet moment var at sjøl om man bygde skole på Nervei, så var det elever fra andre bygder som likevel måtte skysses med båt til skolen.
Skjånes internat var et statlig drevet internat. Det vil si at dette var en billig løsning for Gamvik kommune, som dermed slapp unna store utgifter. Fra statlig hold blei det signalisert at man etter hvert ville avvikle internatdriften på grunnskolenivå. Også i Gamvik kommune fryktet man at internatet ville bli lagt ned dersom tallet på internatelever kom ned mot minimumsgrensa. Gamvik kommune var i en svært vanskelig økonomisk situasjon og skole på Nervei ville føre til store kommunale utgifter.
I kommunen hadde kravet fra Nervei både den politiske og administrative ledelsen mot seg, ikke minst skolesjefen. Noen blei etter hvert mer positivt innstilt, mens andre var negative hele tida.
Mye av grunnlaget for stedet Skjånes var at det hadde vært skole- og handelssted for distriktet. Det var det norske senteret for et fjordområde med mye samisk befolkning. Og på Skjånes ville de for all del ikke at Langfjorden skulle bli uavhengig av Skjånes.
Foreldrene på de andre veiløse stedene i Langfjorden; Laggo og Langfjordnes, ønska ikke å sende barna sine til Nervei. De mente det var bedre for barna å bo på internatet på Skjånes og bare reise med båt i helgene enn å ha daglig båtskyss til Nervei. De syntes det var fordelaktig med et større leike- og skolemiljø som barna hadde på Skjånes. De truet med å flytte fra kommunen, dersom skole på Nervei ble en realitet.
Også i bygda Nervei var det sterkt delte meninger. Mens noen ville flytte om det ikke blei skole, ville andre flytte om det blei skole. En del ville ikke vite av det samiske og likte ikke at de som kjempa for skole kontakta Sametinget og Samisk utdanningsråd.
I 1987 blei saka på nytt behandla i kommunestyret, som nå av økonomiske grunner ikke så seg i stand til å bygge egen skole på Nervei de nærmeste åra. Men det blei oppretta en plankomité som skulle vurdere en modell for flerbrukshus på Nervei, som skulle realiseres som et sjøsamisk utviklingsprosjekt. I 1988 ble det søkt om tilskudd fra Samisk utviklingsfond og Kommunal- og arbeidsdepartementet for å bygge flerbrukshus, men søknaden blei avslått av departementet.
 | Hjemmeundervisning hos Anna og Kristian, 199?. (Foto utlånt av Anna Nilsen) |
Sommeren 1990 blei saka tatt opp i spørretimen av stortingsrepresentant Leiv Blakset. Utdannings- og forskningsdepartementet ba om møte med Gamvik kommune. Høsten 1990 skreiv ordfører Roger Hansen til departementet og foreslo skoleskyssordning flere ganger ukentlig, slik at barna bare ville trenge tre overnattinger på internatet pr. uke. I 1991 var departementet på befaring på Skjånes. Deres vurdering var at situasjonen var tilfredsstillende. De konkluderte med at barna fant seg vel til rette på internatet og at internatet og daværende skoleordning skulle opprettholdes.
 |
 |
| Nervei skole under bygging. (Foto utlånt av Anna Nilsen) |
Endelig kan Nervei feire 17. mai fra egen skole. (Foto utlånt av Anna Nilsen) |
Anna: – I 1987 skulle eldste sønnen vår begynne på skolen. Da var det slik at to dager i uka gikk det båt fram og tilbake til Skjånes, de andre dagene måtte elevene overnatte på internatet. Vi søkte først om at han fikk vente et år, men det fikk vi avslag på, sjøl om han var født i desember. Så det første året blei løsninga at han gikk på skolen på Skjånes de to dagene det var skyss, de andre dagene var han hjemme med meg som lærer. David likte ikke noe særlig å være aleine med meg, da likte han nok bedre de to dagene på Skjånes. Vi hadde godt samarbeid med læreren hans der, men vi følte ellers at både rektor og de andre lærerne var mot oss, fordi vi hadde reist kravet om egen skole på Nervei. Også utafor skolen var noen av bygdefolket på Skjånes sinte på oss.
 |
 |
| Elevene fra Nervei var i 1999 på Samisk språksenter i Lakselv med opplegg for å lære samisk, og var på utflukt til Børselv og fikk være med på hundekjøring! Vi vet ikke navnet på alle på bildet, bare dem fra Nervei, fra v. Solfrid Pettersen, NN, Heidi Karine Nilsen, NN, NN, Anna Nilsen, Jan Olaf Pettersen, Camilla Line Nilsen, Leif Gunnar Pettersen og Robin Fredrik Nilsen. (Foto utlånt av Anna Nilsen) |
Veien til Nervei har lenge vært under arbeid, men er ennå ikke åpna for allmenn kjøring. (Foto: Svein Lund) |
Elin: – En periode hadde vi hjemmeskole for våre egne barn. Da blei vi innkalt til skolekontoret i Mehamn og trua med straff. Men vi kontakta Foreninga for hjemmeundervisning og fikk støtte. De kunne slå fast at vi hadde helt rett juridisk, og kommunen måtte gi opp forsøket på å straffe oss. Kommunen hadde forveksla regelverket for privatskole og for hjemmeundervisning. Seinere kom de fra Mehamn og kontrollerte hjemmeundervisninga. De måtte innrømme at elevene som fikk hjemmeundervisning lærte like mye som dem som gikk på skolen på Skjånes. Etter hvert fikk vi så noe støtte til skolemateriell etter søknad.
I 1989 flytta den ene familien tilbake, den andre blei borte i to år til.
Anna forteller: – I 1991 starta vi hjemmeskole som vi dreiv i to år. Tallet på elever varierte mellom fire og seks. Vi leide inn en lærer for et halvt år det første skoleåret, og et halvt år det andre året, ellers var jeg aleine om undervisninga.
Samtidig var det andre foreldre fra Nervei som sendte ungene sine til internatet, så bygda var splitta. Kommunen var først negative og kritiserte hardt at vi brukte lærere uten utdanning. Men etter hvert jenka de seg og godtok at vi hadde hjemmeskole. Vi søkte ikke om godkjenning for privatskole, for krava var slik at vi ikke ville kunne oppfylt dem.
I 1993 flytta vi igjen og var borte til 1996. Da flytta vi hjem igjen, for da visste vi at det bare var et tidsspørsmål før det blei skole på Nervei. Skoleåret 1996/97 hadde jeg hjemmeskole for mine egne barn.
Det var flere spørsmål som gjorde at kommunen nå vurderte skolebygging som mer aktuelt enn tidligere. Det ene var trusselen om at statsinternatet ville bli nedlagt uansett. Det andre var 6-års-reformen fra 1997, som gjorde at dersom det ikke blei egen skole måtte for første gang 5–6 åringer sendes på internat.
Nå blei saka kjent også på riksplan, og i et intervju med VG sa Gunn Johansen, mor til et barn som snart skulle begynne på skolen: – Hun er altfor ung til å være borte fra oss. Jeg flytter med henne om hun må bort herfra for å gå på skole.
Så snart Sametinget var oppretta høsten 1989 blei det kontakta av foreldre på Nervei med spørsmål om skoleløsning. Svaret fra Sametinget var:
– Prinsipielt er grunnskoleløsning kommunens ansvarsområde.
– Henstille til Gamvik kommune om å vurdere saken på nytt i lys av hensynet til samisk språk og kultur og å legge forholdene til rette for undervisning i samisk språk.
I 1993 blei Nervei og omegn lokallag av Samenes folkeforbund oppretta, med Elin Nilsen som leder. Per Olav Porsanger i SFF sendte brev til Sametinget og Gamvik kommune om skole på Nervei. Nervei og omegn SFF søkte Gamvik kommunes næringsutvalg om prosjekteringsstøtte for flerbrukshus.
I 1994 henvendte SFF seg til Sametinget, men svaret var enda mer negativt enn 5 år tidligere. De viste til at ingen hadde søkt om samiskundervisning, og da var det ikke deres sak. Men seinere kom flere sametingspolitikere til Nervei, blant annet Ole Henrik Magga, og støtten fra dem hadde stor betydning for at det seinere blei bygd skole.
I Samisk utdanningsråd var det ikke alle som gikk god for den negative holdninga som administrasjonen hadde vist. Blant dem som reagerte var daværende leder av rådet, Asbjørg Skåden og rådsmedlem Kjell Ballari. Han skreiv sommeren 1994 et forslag til uttalelse, som bl.a. redegjorde for historiske og etniske forhold i Tanafjorden, og fornorskningas innvirkning her. På grunnlag av dette gjorde så SUR et enstemmig vedtak med støtte til kravet om egen skole på Nervei. [4] Men dette likte ikke Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Departementet skreiv til utdanningsrådet at rådet må være veldig forsiktig med å påpeke rent kommunale saker og at saken har vært vurdert nøye av departementet, uten at man har funnet grunn til å reagere.[5] Brevet fra departementet til SUR er merka unntatt offentlighet, og departementet bestemte også at Samisk utdanningsråd sitt råd til departementet skulle være unntatt offentlighet! På bakgrunn av dette skreiv Samisk utdanningsråd til Sametinget at SUR ikke vil delta på møte om Nervei-saka, da man allerede har uttalt seg, men at uttalelsen er hemmelig for alle andre enn departementet! [6]
Nervei skole og flerbruksbygg blei delvis oppført på dugnad. Tomta blei gitt som gave fra bygdelaget, mens grunnmuren blei bygd på dugnad av bygda.
Skolen starta høsten 1997. Pga. 6-årsreformen begynte to elever samtidig, en i 1. og en i 2. klasse. Skolebygget var ikke klart før i oktober. Fram til da blei det holdt skole i to privathus.
Da skolen blei innvia, var blant annet Jon Lilletun og Asbjørg Skåden invitert, ut fra deres engasjement for å bygge skolen. Lilletun hadde ikke anledning, men Asbjørg Skåden med flere gjorde et forsøk på å komme fram, men blei sittende værfast på Skjånes og i Mehamn. Slik fikk de tilreisende oppleve på kroppen noe av problema med den skoleveien som Nervei-barna da hadde hatt i 70 år.
Da skolen starta var rektor Olav Nordstrand på Skjånes også formelt rektor for Nervei, men det fungerte ikke noe særlig bra. Kommunen søkte departementet om fritak for å ha rektor, men fikk avslag. Rektorstillinga blei da utlyst, og Gunnbjørg Pettersen fikk jobben. Ho jobba da i 100 %- stilling og Anna Nilsen i 50 %. I tillegg var det en lærerstilling til, som i perioder blei dekka av lærere utafra. Elin Nilsen hadde også i større eller mindre grad undervisning så lenge skolen var i drift.
Men sjøl om de hadde fått egen skole, var det ikke slutt på at de blei motarbeida av folk i kommunen. Det gikk så langt at rådmannen ville legge ned skolen igjen året etter at den var oppretta.
 |
Nervei skole etter nedlegginga, 2009. (Foto: Basia Głowacka) |
Ei tid hadde 5 av 9 elever samiskundervisning. Et par uker i året hadde de språkbad på Språksenteret i Lakselv, resten av året gikk samiskundervisninga på kveldene. To eldre samisktalende fra bygda sto for det språklige, mens Anna hadde det pedagogiske ansvaret. Sjøl hadde ho tatt to Davvin-kurs i Nesseby, så ho var ikke helt blank i språket.
På slutten av den tida skolen eksisterte var det bare en elev som valgte samisk, og da fikk denne eleven fjernundervisning fra Tana kombinert med hospitering der.
Skoleåret 2009/10 bor det bare to skoleelever Nervei, de går i 7. og 9. klasse på Skjånes. Det er nå to førskolebarn på Nervei, født i 2005 og 2009. På de andre stedene i Langfjorden er det ikke lenger noen barn, og det ser derfor ut som dårlig grunnlag for å starte skolen opp igjen de nærmeste åra. Av ungdommene som gikk på skole på Skjånes har de fleste flytta ut. Av dem som gikk på skolen på Nervei, er det derimot langt flere som satser på ei framtid i bygda. På lengre sikt kan det derfor være håp om at barnetallet på Nervei igjen vil vokse og kanskje gi grunnlag for ny drift av skolen.
Gamvik kommune har annonsert skolen og flerbruksbygget i Nervei til salgs for høystbydende. I høst tømte kommunen bygget for møbler og materiell slik at oppstart av alternativ skole nå nærmest er umulig i Nervei. Kommunen forteller ikke i annonsen at deler av skolen er resultat av dugnadsinnsats fra bygdefolket selv. Istedenfor, frekk som lusa, kan kommunen fortelle i annonsen at bygdefolket nå bygger vei over fjellet på dugnad, noe som vil gjøre skolebygget enda mer attraktivt som utgangspunkt for friluftsliv som jakt og fiske.
Tidligere ordfører i Gamvik kommune erklærte en gang at vei til Nervei ville skje «over hans lik». I høst lyktes bygdefolket med å få en anleggsvei bygd – delvis for egen regning og delvis med bevilgninger fra Fylkesmannen i Finnmark, Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Bygda nekter simpelthen å dø og satser aktivt med planer for framtiden. Men nå vil altså kommunen selge det skolebygget som bygdefolket selv bidro til – for kommunen. Det kaller man tyveri. Og kommunestyret i Gamvik kommune framstår i saken som rene landveisrøvere. Ynkelig og uverdig overfor ei bygd som viser så stor vilje til liv.
Bygdefolket krevde møte med ordføreren, samtidig som de satte igang ei e-post-kampanje med krav om at bygda skulle få beholde disposisjonen over skolebygget. Og på møtet måtte kommunen trekke utlysinga tilbake. I stedet beslutta Gamvik kommune å inngå en avtale om at bygdefolket får overta eierskapet og driften av flerbrukshuset på Nervei for 200 000 kroner. Bygget skal drives videre på samme betingelser som tidligere: som et felles bygdehus og potensiell skole.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]