Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Máze skuvla, 1904 |
Máze, eller Masi [1], er den nest største bygda i Guovdageaidnu (Kautokeino) kommune. Bygda blei kjent langt utafor Norges grenser da norske myndigheter på 1970-tallet planla å demme ned hele bygda som del av vannkraftutbygginga i Alta–Kautokeino-vassdraget. For første gang blei norske myndigheter møtt av demonstrerende samer, med plakater som «Vi kom først» og «Vi flytter ikke». Máze blei den gang berga fra neddemming, men bygda har seinere vært prega av stor arbeidsledighet og synkende folketall. Máze har vært kalt verdens reineste samebygd, men likevel har fornorskinga ramma også her, og skolen var lenge helt dominert av lærere som ikke kunne samisk. Her er noen glimt fra Máze-elevers møte med skolen og fra lokalbefolkningas kamp for egen skole. |
På 1600-tallet var det ikke klare grenser på Nordkalotten, og i noen områder var det 2 eller 3 stater som stridde om makta. Størst innflytelse hadde den staten som fikk satt opp kirke. Det var representanter for den svenske staten som fikk satt opp den første kirkehytta i Kautokeino år 1650 og den første virkelige kirka i 1701. Nå gjaldt det for Danmark–Norge å demme opp for svensk ekspansjon så ikke Sverige skulle nå ned mot sjøen.
Peter Lorenz Smith refererer i boka Kautokeino og Kautokeino-lappene hva tidligere sogneprest Høyem har nedtegna etter Talvik kallsbok: «I en betenkning av 30. august 1708 foreslog amtmann Lorch, at en kirke skulde legges på det sted, som kaltes «Dansk Masi». Han mente, at med en sådan kirke skulde de kunstgrep, svenskene tid efter annen ved given leilighet hadde betjent sig av, bli forebygget. Derved kunde også norske undersåtter i Finnmarks vestlige del, tillikemed en del av Nordlands lapper, der skattet til vår konge, hindres fra å søke kirken i Kautokeino, hvad de hittil hadde gjort, og hvorved de ofte blev betraktet som svenske undersåtter. Enn videre kunde lappene oplyses og lære norsk, mens de nu talte svensk (!), skjønt de tilhørte Norge. Skolemesteren for lappene i Alta måtte bo der, hver søndag lese for lappene, og om sommeren, når de flyttet til sjøen, følge med dem for å undervise dem. Talviks sogneprest måtte befales 2 ganger om året – jul og faste – å betjene Masi kirke og da undersøke lappenes kristendom».[2]
Først etter at Thomas von Westen satte i gang samemisjonen, blei denne kirka reist, med navnet Maze Zion. Kirka sto ferdig i 1721, og i tilknytning til kirka skal det også ha blitt drevet skole. Men fra 1751, da Kautokeino blei en del av Norge, var ikke lenger kirka i Máze så viktig for myndighetene. Den forfalt og blei revet i 1768. Ny kirke blei ikke reist i Máze før i 1930.
Sjøl om Kautokeino etter 1751 hørte til Norge, tok det sin tid før Máze kom under Kautokeino kommune. P. L. Smith viser til en «skolemester Mathis Jensen i Masi» i 1761, men legger til at Máze «formodentlig enda sorterte under Talvik». Etter det nevnes ikke noen skolemester i Máze, men det var i alle fall fra slutten av 1750-tallet to skolemestere i Kautokeino. Det er uklart når disse overtok ansvaret for Máze.
Det var i denne tida bare omgangsskoler. Vi har ikke funnet ut når det første skolebygget blei reist i Kautokeino, men i 1802 gir biskopen instruks om at det skulle holdes fast skole i 9 måneder både i Kautokeino og Karasjok. Det betydde imidlertid 9 måneder for læreren, ikke for hver elev, for «Lappene skulde efter innkallelse av sognepresten sende ungdommen til skole, så hvert barn kunde få i det minste 6 ukers skolegang.» [3] Men med både preste- og lærermangel var det ikke mulig å etterleve denne instruksen.
Inntil 1883 synes det som om bare Kautokeino (kirkestedet) har hatt fast skole i kommunen. Da blei det bygd ny skole, samtidig som den gamle blei flytta til Ávži. Der blei det drevet skole til 1900. Samtidig har det vært drevet omgangsskole i varierende grad. Det er vanskelig å finne av kildene i hvor stor grad denne har vært i Máze, men i alle fall i 1877 fortelles det om 2 uker skole i Biggeluoppal.
Den første skolen vi kjenner til i Máze starta opp i 1900. «I 1900 besluttes skolen i Avžže fra kommende år flyttet til Masi, hvorhen nu flere familier er flyttet fra Avžže. Masi skal utgjøre egen krets, og der leies lokale hos Nils Thure.»[4]
Men særlig mye til skole kan det ikke ha vært. I et brev som to lærere og sognepresten skriver våren 1903, beskrives skolen slik: «Det leiede lokale i Masi er en dukkestue, hvad størrelsen angår. Lengde 3,15m, bredde 3,20m, høide 1,57 til 1,70m.»[5] Det var ikke lange skolegangen for elevene i Máze: «I Masi, hvor Kristensen holdt til, innskrenkes skolen til 9 uker, så det er ikke underlig at han klager over for lite lønn». [6]
Det varte da heller ikke lenge før skolen blei lagt ned igjen. «1903 besluttet skolestyret å nedlegge skolen i Masi og få innredet 3 klasserum i skolen på kirkestedet.»[7]
I arkivet til Skoledirektøren i Finnmark finner vi dette brevet fra skolestyret i Kautokeino:
Til Overtilsynet for folkeskolen i Finmarken
I skolestyremøte for Kautokeino den 14. april 1903 besluttedes, idet formandens stemme gjorde utslaget [8], at sløife skolen i Maci, saaledes at denne kreds' børn undervises ved kirkestedets skole.
Og grundene var disse:
1. Skolelokalet i Maci, et leiet lokale, er saadant, at ny bygning er paakrevet, i tilfælde skal fremdeles skole holdes der.
2. Børnene i Maci kan med at søge kirkestedets skole faa tredelt skole istedetfor nu udelt.
Thi det besluttedes i samme møde at oprette en 3dje fuldstændig post efter den nu fratrædende lærer Kristensen.[9]
Idet denne beslutning samtidig sendes Maci kreds til udtalelse, forelegges den ogsaa herredsstyrelsen til behandling, da forholdene her gjør det nødvendigt at skynde sig.
Kautokeino 20-4-03
Paa skolestyrets vegne
Brage Høyem
Som det går fram av dette brevet var det langt fra full enighet om dette, og skoledirektør Bernt Thomassen skriver høsten 1903: «Fra Nils Thure i Mace har jeg havt en besvering over den ophevelse av kretsen herredsstyret har vedtatt. Herfra har jeg alene kunnet svare, at skolen blir bedre, og at de fattige forsørgere vil bli foreslaaet bidrag til indlogering.» Et par år seinere var internatet reist på kirkestedet, og fra da av måtte elevene fra Máze-området gå på skole der. Blant de elevene som måtte reise fra Máze til Kautokeino for å gå på skole, var Klemet Nilsen Turi (1895–1972).
Han forteller om dette i boka si Áiggit rivdet [10]:
«... jeg vil fortelle om skoler, hvordan det var dengang jeg første gang kom på skolen, i 1904. Da var skolebygget ei lang smal brakke. Det hadde tre klasserom. Den som skolte i første klasse var ei lærerinne, mor til nåværende Aarseth [11]. Og andre klasse skolte klokker Jakobsen og tredje klasse Saltvik, han var sersjant. Men da hadde de begynt å reise internat og da vi kom til høstskolen, da var den brakka borte. Og da hadde de fått det nye internatet ferdig og allerede med tre klasserom og to rom der frk. Olsen bodde i det ene og Saltvik i det andre rommet. Det var ennå ikke så ferdig at ungene kunne bo der. Og slik gikk den vinteren. Snekkerne hamra sjølsagt alltid, hver dag.
Som skolebøker brukte vi å ha salmebok, bibelhistorie, katekismus og lesebok. Bibelhistoria var på samisk og norsk, og på samme vis katekismen. Og da brukte det å være steintavler og grifler, som en skulle skrive med og ei fille som en skulle bruke til å stryke ut det en hadde skrevet før. Og så brukte vi å synge vakkert i kor hver morgen og kveld. Og slik var det ennå ikke den skikken som er nå, da skulle en ikke joike utafor skolehuset. Og da var barna redde for lærerne, de torde ikke annet enn sitte stille alle sammen. Og ikke sloss heller barna dengang, slik som en hører om nå.»
 | 
|
| Klemet Nilsen Turi (Foto: Laila Stien) |
Kautokeino internat da det var nybygd i 1907 |
Folket i Máze ga likevel ikke opp å få tilbake sin egen skole. I 1938 sendte de dette brevet[12]:
Ansøkning gjenem Kautokeino skolestyre.
At få sat op en liten skoleinternat her i Masi. Her er 17 fastboende familier og der til kommer Bingis Biggejavri Solovobmi Solojavri Gåldin Galgolobal Laposodnji. Og fjeldsamene som er her omkring Masi og dem har også husene her i Masi og bor om vinteren og nogen bor året runt så det blir vist 30– 35 barn som kommer til at bo på internatet i Masi.
Masi den 26/9-1938
Ansøkere og undertegnede er alle barnets foreldre i Masi og omkring
Per Persen Eira, Johan Nilsen Thure, Henrik Hermansen, Ture Nilsen Ture
Adolf Steen forteller i boka si, Masi – en samebygd:[13]
Masi skole og internat
Helt til våren 1943 gikk barna i Masi på skole på Kautokeino kirkested og bodde på statsinternatet. Men så beslagla tyskerne skolen og internatet, og da det hele ble brent året før den egentlige ødeleggelsen, ble det holdt skole i Masi fra høsten 1943. Det var lærere fra kirkestedet som turvis holdt skole. Og den ble holdt i huset til Klemet Nilsen Turi på Hirssaluokka. Noen få fastboende barn fra lengst borte liggende boplasser ble innkvartert privat. Det samme ble alle flyttsamebarna.
Da Klemet Turis hus ble brent høsten 1944, kom skolen ikke i gang igjen før høsten året etter. Da ble den holdt hos Klemet Klemetsen Hetta på Ruogunjargga, hvis hus var blitt spart året før.
Masi skole ble opprettet med egne lærere fra høsten 1946. Samme sommeren [14]var det satt opp en provisorisk internatbygning. Og en liten provisorisk kirkebrakke. Skolen ble holdt i kirkebrakka inntil den nye skolen med internat ble ferdig og kunne tas i bruk høsten 1957. Internatet er kommunalt. Ved skolen går det 70– 80 barn, og høsten 1960 var det 5 lærere. Skolestyrer var Karles Lund.
Om skolen i Máze høsten 1945 forteller læreren, Jan K. Lund, i et brev til skoledirektøren 20.01.1946:
Jeg skolte i Masi i 6 uker før jul. Jeg hadde 19 skolebarn på første stadium og holdt til i Klemet K. J. Hættas hus med skolen. Det gikk bra. Selv bodde jeg i den gamle poststua som De husker sto ved Storfossen før. Den har nå Nils Mathis Turi satt opp på Hirsaluokka. Den var jo ikke beregnet som menneskebolig vintersdag, så huttetu det var kalt, men det gikk det også. Bongo skolte det samme antall uker i Lappoluobbal og Edel 1. klassen på kirkestedet hjemme hos K. K. Hætta privat. [15]
Rett etter krigen gikk også en del barn fra Karasjok kommune på internatskolen i Máze. I september 1947 sender Karasjok skolestyre ved Anna Mørk ei liste til Kautokeino skolestyre over «Barn som skal søke skole ved Matsi internat». Det var 17 elever og de var bosatt i Jergul, Šuoššjávri og Mollešjohka.
|
Friminutt utenfor kirkebrakka. Kirkebrakka blei også brukt som skole noen år i gjenreisingstida. |
Skolen som var reist i 1957 fikk bare stå i 10 år. I 1967 brant den ned, og nå forsøkte skoledirektøren å benytte anledningen til igjen å legge ned Máze skolekrets. [16] Likevel endte det med at ny skole blei bygd. Skolen var ferdig i 1968, internatet først i 1970. De første åra etter at Kautokeino kommune innførte ungdomsskole i 1966 måtte elevene som hadde gått barneskolen i Máze gå ungdomsskole i kommunesenteret, men fra 1971/72 fikk 7. klasse gå i Máze og fra 1973/74 hadde Máze full 9-årig skole.
Fra Máze blei egen skolekrets i 1946 hørte også bygder som Láhpoluoppal, Suotnju og Gargoluoppal hit, men dette området blei skilt ut i 1976 da det blei oppretta egen skole i Láhpoluoppal. Det kom da protester fra lærere i Máze, som mente denne skolen ville rive bort noe av grunnlaget for deres egen skole.
Etter at det blei skole i Láhpoluoppal, blei det slutt på helårsinternering ved Máze skole. Etter det blei internatet bare brukt av reindriftssamebarn på våren og høsten. Internatet var i drift helt til 1998, da det blei lagt ned som et av de siste i Finnmark.
|
17. mai - feiring i Máze / Masi, en gang i løpet av årene 1960–65. Sjøl i denne svært samiske bygda hadde idrettslaget norsk navn og norsk tekst på fanene. |
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
Fleire artiklar frå Samisk skolehistorie 3