Med på å påvirke det samiske språkets framtid?

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

May-Synnøve Trosten:

Med på å påvirke det samiske språkets framtid?

Oversatt av Siri Broch Johansen

May-Synnøve Trosten, 2011.
(Foto utlånt av May-Synnøve Trosten)

May-Synnøve Trosten er født i 1987 og kommer fra Tana. Hun har vokst opp i et tospråklig hjem i den lille bygda Holmesund. Hun har gått både barnehage og barne- og ungdomsskole i Tana. På Kirkenes videregående skole leste hun også samisk. Etter det har hun vært med på å starte opp en samisk barnehage i Tana, og i 2007/08 var hun samisk veiviser. Nå er hun student ved Samisk høgskole i Kautokeino, hvor hun tar lærerutdanning.
Vi trykker her den delen av skolefortellinga hennes som omhandler Kirkenes videregående skole. Hele fortellinga hennes finnes i denne bokas internettversjon.

Kirkenes videregående skole

I Tana er det vanlig å flytte til et annet sted når man begynner på videregående skole. Det måtte jeg også gjøre. Jeg var 15 år da jeg pakket sakene og flytta til Kirkenes for å ta viktig utdanning. Jeg begynte på helse- og sosiallinja. Mamma [1] fortalte meg hvor viktig det var at jeg leste morsmålet mitt, også på videregående skole, og hvis jeg ikke gjorde det, ville jeg komme til å angre i ettertid.

Hun hjalp meg slik at jeg fikk lese samisk. Samisk ble selvsagt bare et fag, to timer i uka, og de to timene var akkurat når de andre hadde fritimer. Så når de andre gikk i kantina for å spise og kose seg, leste jeg samisk.

«Ho samen»

Det var stor forskjell på å gå på en samisk skole og en norsk skole. Jeg var den eneste i klassen som leste samisk, og jeg følte meg alene som same i samfunnet og i venneflokken. Jeg ble ofte kalt «ho samen». Enkelte ganger lo de av meg fordi jeg ikke snakket likedan som dem.

Jeg husker spesielt en ting fra matematikktimen. Læreren fortalte om Pytagoras. Når jeg skulle spørre et spørsmål i forbindelse med det, så sa jeg «Pyttagoras». Alle i klassen lo voldsomt og terget meg for dette. For det var ikke slik man skulle si det navnet, jeg hadde sagt det helt feil. Og jeg skjemtes sånn.

Jeg hadde også andre problemer i samiskundervisninga. Det var ikke alltid lærer, og det fantes ingen ordentlige læremidler. Både arbeidsoppgavene og lesetekstene var i stensilform. Det er ikke så fint når det ikke finnes ei bok som viser hvor langt man har kommet i pensum.

Jeg ble lei

Året etter fortsatte jeg med hjelpepleierutdanninga. Men jeg hadde gått lei. Jeg var lei av stensiler, og av å sitte aleine i et rom. Det var ikke alltid lærer heller, for samisktalende vikarer fantes ikke. Jeg kranglet lenge med mamma om å slippe dette faget. Men hun ga seg ikke. Hun forsto at det ikke var så motiverende, men hun forklarte meg mange ganger hvorfor det var så viktig og fordelene med å lese samisk.

Jeg bestemte derfor at jeg ville fortsette med samisk. Men da oppsto et annet problem. Jeg fikk ikke fortsette med samisk. På hjelpepleierutdanninga var det slik at alle skulle gjennomføre et datakurs. Vi skulle lære å legge inn informasjon og skrive logg på data. Så de tok fra meg den rettigheten jeg hadde. Jeg angrer på at jeg ikke krevde å få fortsette med samisk.

Når jeg tenker tilbake på de årene, undres jeg over hvorfor jeg hadde så mye imot å lese samisk. Jeg tror at jeg følte meg som en krevende person. Det var ofte bare læreren og jeg i rommet. Også var det dette at medelevene mine alltid terget meg fordi jeg hadde samisk i fritimene. De prøvde alltid å få meg med på å gjøre andre ting i stedet.

Hvorfor skal man bry seg?

Det er ikke lett å forstå hvorfor man skal ta vare på språket og kulturen. Jeg forsto det ihvertfall ikke da jeg gikk på videregående skole, selv om foreldrene mine, slekta mi og andre fortalte meg hvorfor. Først senere, da jeg jobbet i barnehage og som samisk veiviser, forsto jeg hvor viktig det er, og hvor skjør forfatning samisk språk og kultur er i. Jeg vil i fremtiden hjelpe barn og unge til å ta vare på og elske sin egen kultur, og å oppdage hvor viktig det er. Derfor er jeg nå på lærerutdanning i Kautokeino, fordi jeg vil være med og påvirke samisk språk og kulturs framtid.


[1] Mor til May-Synnøve Trosten, Kirsti Suongir, forteller i Samisk skolehistorie 2 i artikkelen «Norsktalende mor i den samiske skolen».


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5