Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Mardoeke Boekraad:

Å lære samisk bak skjermen

Mardoeke Boekraad og dattera, Guovdageaidnu 2009.
(Foto: Svein Lund)

En av de mange elevene som har fått samiskundervisning som fjernundervisning går på steinerskole i Bergen. Her forteller mor hennes først om sine erfaringer med samiskundervisning for dattera, og deretter litt om erfaringene som noen andre elever og foreldre har gjort med fjernundervisning forskjellige steder i Sør-Norge.
Gerarda Maria Doeke (Mardoeke) Boekraad er født i 1964 og oppvokst i Amsterdam og Berlin. Hun har studert fransk og biologi ved universitetet i Amsterdam og fransk politikk i Paris.
Mardoeke kom til Norge i 2002, og bodde i Tana fram til 2008. Hun har studert samisk og religion ved Samisk høgskole og deretter religionsvitenskap og pedagogikk ved Universitetet i Bergen.

Samiske barn i hele landet lærer språket

Ifølge opplæringsloven har den norske staten plikt å tilby opplæring i samisk språk og kultur til alle samiske elever i grunnskole og videregående skole, uansett bosted og foreldrenes språkkunnskaper. Forskriftene til opplæringsloven sier at dersom det ikke kan skaffes samisklærer på elevens skole, kan denne undervisninga bli gitt på annet vis, blant annet som fjernundervisning. Det gjelder for alle godkjente skoler i Norge, private og offentlige. Et økende antall samiske barn som bor i områder uten samiske skoletilbud bruker tilbudet om å lære over internett. I skoleåret 2011/12 var det 92 barn fra 1. til 10. klasse, spredt over hele landet, som er meldt på i nordsamisk fjernundervisning. For nordsamisk har disse grunnskolene fjernundervisningselever: Karasjok skole, Sameskolen i Troms, Deanu sámeskuvla, Sirma skole, Kautokeino barneskole, Kautokeino ungdomsskole, Masi skole, Manndalen skole og Lakselv ungdomsskole.

Det fungerer slik at når foreldre eller elever ber om samiskundervisning, og skolen ikke kan skaffe samisklærer lokalt, skal skolekontoret i bostedskommunen melde fra til Fylkesmannen at de trenger fjernundervisning. For grunnskolen er det Fylkesmannen i Finnmark som organiserer nordsamisk fjernundervisning for hele landet, mens Fylkesmannen i Nordland har ansvar for sør- og lulesamisk. For videregående skole derimot er det fylkesmannen i fylket man er bosatt i som er ansvarlig. Fylkesmannen oppretter så kontakt mellom elevens skole (hjemmeskolen) og en skole som gir fjernundervisning (vertsskolen). Oftest gir eleven/foreldrene uttrykk for hvor de ønsker fjernundervisning fra, gjerne fra et sted der eleven har familie, og så sant der er en skole med ledig kapasitet, blir de koplet opp til den. Elevene som har fjernundervisning skal følge læreplanene i samisk, men hver elev har sin individuelle arbeidsplan.

Generelt er tilbudet svært lite kjent. Det er vanlig at foreldre til samiske barn ikke får informasjon fra skolen, men f.eks. fra medlemmer av lokale sameforeninger.

Hospitering

De fleste tilbydere av fjernundervisning tilbyr også et opphold på vertskolen, såkalt hospitering. For nordsamisk er dette to ganger om året, ei uke om gangen. For førstespråkselever er det vanlig at det følger vanlig undervisning i en klasse, mens for andrespråkselever er det mer vanlig med et spesielt tilrettelagt opplegg som er tilpasset til deres språkkunnskaper. Det tilbys en rekke kulturelle opplevelser i disse ukene. Reisen er en utmerket mulighet for å skape eller styrke tilknytning til et samisk kjerneområde. Mange barn kan da samtidig møte sine slektninger litt oftere enn det hadde vært mulig ellers. Disse oppholdene kompenserer for mangelen på personlig kontakt med en lærer.

Av og til skal fjernundervisningslæreren også besøke elevene sine en dag på hjemmeskolen.

Hvordan beholde språka?

Min datter levde sine første fem år i Tana. Fra hun var født snakket hennes far samisk til henne, jeg snakket mitt morsmål nederlandsk og etter hvert lærte hun seg også norsk. Så var vi et år i Kautokeino, der hun gikk i samisk barnehage. Samisk var da fortsatt det sterkeste av hennes tre språk. Jeg reiste så aleine med henne til Bergen, nettopp da hun skulle begynne på skolen. Jeg ønska da at skolen skulle gi et tilbud slik at hun kunne vedlikeholde og utvikle sine tre språk, men det har ikke vært så lett å få til.

Lite kunnskap i skoleverket

Da jeg meldte min datter på steinerskolen, var denne skolen helt ukjent med tilbudet for samisk som første- og andrespråk. Det samme var den ansvarlige i Bergen kommunes opplæringsavdeling. Jeg måtte sende både rektoren og kommuneansatte paragrafer fra opplæringsloven, lenker til søknadsformularer fra websidene til Fylkesmannen i Finnmark, og gi kontakttelefonnummer til saksbehandleren i Vadsø for å bli trodd på at dette tilbudet fantes. Heldigvis hadde skolene i Tana kapasitet for å gi fjernundervisning og ta imot henne til hospitering.

Siden min datter begynte, har flere barn benyttet seg av tilbudet, og nå vet saksbehandleren i Bergen kommune hvordan det fungerer og kan informere skoler selv.

Fjernundervisning i samisk i Bergen.
(Foto: Mardoeke Boekraad)

Ikke samme resultat

Etter vel tre år i Bergen har jeg fått noen erfaringer med fjernundervisningen og samisk språkopplæring i Bergen. Det viser seg i praksis at resultatene av opplæringen ikke er på samme nivå som undervisning i samiske skoler. Det er noe som ikke blir realistisk i en ikke-samiskspråklig omgivelse. Undervisning gjennom internett for barn spesielt på småskoletrinnet har begrensninger og er mye mindre effektivt enn opplæring av en tilstedeværende lærer. Det er også en del praktiske og organisatoriske problemer. Likevel er dette et unikt tilbud som gir mulighet til samiske barn å få språk- og kulturkunnskaper og å føle seg som en del av den samiske kulturen.

Lite egna for de minste

Å sitte stille foran en skjerm to til fire skoletimer i uka er ikke noe som en 6-åring får lett til. I Bergen valgte man derfor å ansette en samisktalende uten formelle kvalifikasjoner til å undervise førsteklassinger. Det var ei litt eldre dame, som var en meget erfaren kulturarbeider og duodji-lærer. Min datter stortrivdes med å snakke samisk med denne ‘áhkku’, som kunne fortelle historier, synge samiske sanger og lage duodji. Av og til var hele klassen eller noen av barna med på noen av aktivitetene. Undervisningen foregikk i SFO-tiden. Læreren var ikke tilgjengelig hele året, og undervisningen falt derfor bort i noen måneder.

Fra andre klasse får barn individuell undervisning gjennom internett fra en lærer fra skolen de har valgt. Min datter har i andre og tredje klasse hatt en lærer fra Deanu sámeskuvla. For å få plass til fire timer samiskundervisning, valgte vi bort faget tysk på steinerskolen. Så fikk hun to timer der og de to andre timene blei tatt av SFO-tiden. Det vanlige er ellers at elever med samisk som førstespråk reduserer på norsktimene, men det ønska vi ikke.

Når elever på småskoletrinnet skal få fjernundervisning er de avhengige av at hjemmeskolen har en assistent, som kan hjelpe eleven å komme seg fra klassen til datarommet, sikre at datamaskinen og forbindelsen fungerer, og hjelpe med å finne fram bøker og materialer som trengs for undervisningen. Når barnet blir eldre, blir behovet for assistanse mindre. Det trengs likevel alltid en person som er tilgjengelig for hjelp hvis det er et teknisk problem. Hjemmeskolen må da betale disse assistentene av eget budsjett, da de ikke får tilskudd til dette eller til andre utgifter de har med at elevene har fjernundervisning i samisk.

Flere ganger har samiskundervisningen falt bort fordi assistenten ikke var tilgjengelig, fordi den måtte prioritere en annen aktivitet, som å vikariere i en klasse for en syk lærer. Dataproblemer er også vanlige. Kommunikasjon om sykdom og fravær har ikke alltid vært som den burde være.

Elevene som har fjernundervisning bruker de samme lærebøkene som andre samiskelever. I tillegg blir det brukt tilbud på internett, som dataspill på samisk. Disse blir antakeligvis viktigere enn i vanlig undervisning.

Negative lærere

Lærere på hjemmeskolen syntes at samiskundervisning var krevende for barnet, og at aktiv læring av tre språk kanskje var litt for mye. De hevder at språkutviklingen går saktere hos flerspråklige barn. En gang oppfordret de meg i en foreldresamtale til å snakke norsk med min datter. Det nektet jeg. Lærerne forventet at det samiske skulle bli mindre viktig for barnet i løpet av oppveksten, noe som jeg ikke trodde skulle skje. Kommunikasjon mellom samisklæreren og hjemmeskolen så ut til å være minimal i lange perioder.

Å være regelmessig i Tana har vært vesentlig for min datters motivasjon og samiske identitet. Siden hun har samisk som førstespråk og behersker nok samisk for å følge med i vanlig samiskspråklig klasse, kunne hun være med der.

I tredje klassen planla hjemmeskolen fjernundervisning i SFO-tiden. Det førte til stor mangel av motivasjon hos barnet. Hun ville heller leke ute med de andre. Tidsplanen ble forandret i løpet av året, men skaden var gjort. Det er ikke lett for en 7- eller 8-åring å være motivert å sitte foran data og jobbe i en arbeidsbok med en lærer. Fjernundervisningen har likevel betydd mye for at hun har beholdt språket. Hun har en god forståelse av samisk og snakker flytende, selv om hun blander inn mange norske ord.

Savner språkmiljø

De fleste foreldre som søker om samisk kan selv bare litt eller ingen samisk. Noen få skoletimer i uka er da ikke tilstrekkelig til at barna blir aktive språkbrukere. Det er derfor viktig å ha et språkmiljø også utenfor skolen, f.eks. å ha en samiskspråklig barnegruppe som kan møtes for å øve språket. Det er noe som samiske foreldre i Bergen dessverre ikke har fått til. For å organisere et slikt tilbud trengs en samiskspråklig person som har mulighet og interesse til å lede en slik aktivitet, og det må søkes midler hvis folk ikke kan eller vil gjøre det på dugnad. Det er viktig at slektinger som kan språket gjør en aktivt innsats å bruke den med barna, for eksempel gjennom regelmessige telefonsamtaler. Min datters besøk i Tana blir hver gang et språkbad, og gleden hos hennes slekt over å kunne kommunisere på samisk med henne er stor.

Blanda erfaringer

Etter at min datter begynte med samisk fjernundervisning har jeg snakket en del både med skolen som gir denne undervisninga og med andre foreldre og elever om hvordan de har opplevd fjernundervisningstilbudet i samisk.

En del foreldre forteller at skoler ikke vet noe om samisk fjernundervisning. Det er mange som har opplevd det samme som jeg, at foreldrene til de samiske elevene må informere skoler og skolekontorer om hvilke rettigheter barna har og hvor man kan søke om det.

Skoler klager over at de ikke får ekstra midler fra verken fylkesmannen eller kommunen for å tilrettelegge for og assistere barn som har samisk bak skjermen. Barn må hentes ut av klassen, bringes til datarom, og hjelpe med tekniske detaljer. En del timer kan lett falle bort hvis skolen ikke klarer å organisere dette.

Trond Are Anti, rektor ved Sameskolen i Tana, bekrefter at han opplever at det kan av og til ta veldig lang tid før hjemmeskoler løser tekniske problemer de har med internett-oppkoblingen og med installering av samiske bokstaver.

Erfaring fra Stavanger

Trine B. Halonen Roth bor i Stavanger og har prøvd å få fjernundervisning for sine to barn siden de begynte på skolen. Selv kan hun ikke samisk, men hennes barn var sterkt motiverte for å lære seg språket, som en del av slekta kan. Da fjernundervisninga skulle starte opp var det masse problemer på skolen i Stavanger, med utstyr og internettforbindelse, og det tok nesten et år før det kom skikkelig igang. Nå er det i orden fra hjemmeskolen si side, og de stiller med norsktalende assistent, men det har gått veldig tregt med de skolene som skal gi fjernundervisninga. Det blir nærmest en vane at de ikke kommer igang før midt i skoleåret.

Først fikk de undervisning fra Sameskolen for Troms i Målselv og var også der på hospitering, da de hadde slektninger der. Slektningene byttet skole etter noen år. Da hadde ikke barna noen tilhørighet til Målselv skole lenger, og de ville bytte vertsskole.

I fjor meldte de datteren på fjernundervisning fra Kautokeino skole. Dattera hennes venta på undervisningstilbud for samisk som andrespråk fra høsten 2011, men det kom ikke i orden. Det viste seg at Kautokeino ikke hadde kapasitet til flere elever, og eleven blei da overført til Tana, til Deanu sámeskuvla. Det fungerte bra våren 2012. Men høsten 2012 har det ennå i oktober ikke kommet igang fra Tana heller.

– Når det fungerer er det helt fantastisk, sier Trine. – Men av de vel seks åra vi har forsøkt å få til fjernundervisning, er det ikke stort mer enn et år som det har fungert 100%, da vi hadde en samisk assistent som kunne ha undervisning uansett fjernundervisning eller ei. Som regel kom ikke undervisning igang før etter jul hvert år. Det er klart at elevene mister motivasjonen for å lære på grunn av alle forsinkelser og tekniske problemer. Og Når det blir så lange opphold glømmer de det lille de har lært. Så de har ikke lært så veldig mye samisk språk, da jeg selv ikke prater samisk. Men det de har fått ut av fjernundervisning, og ikke minst hospiteringen, har gjort at barna mine føler mer tilhørighet til det samiske og til det miljøet jeg kommer fra. Og det er jeg veldig takknemlig for!

Både dårlig og bra

Ulrikke Hornæs Herving har bodd på forskjellige steder i Sør-Norge og erfart at noen skoler hun var på ikke fikk til å organisere undervisningen. Nå er hun elev på Fyllingsdalen videregående skole i Bergen, og får fjernundervisning fra Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino. Det fungerer helt problemfritt. Ulrikke er veldig glad for det og liker undervisningen hun får fra hennes bestemors hjemmekommune godt. Ulrikke bruker sin egen datamaskin til fjernundervisninga. «Jeg har lyst til å flytte til Kautokeino om noen år», sier hun. Hun har droppet spansk for å jobbe hardt for å lære seg å snakke og skrive samisk.

Ulrikke Hornæs Herving får fjernundervisning fra Samisk videregående skole og reindriftsskole til Fyllingsdalen videregående skole i Bergen.
(Foto: Mardoeke Boekraad)

Hva kan forbedres?

Samisk som første- eller andrespråk er et nøkkeltilbud for å opprettholde samisk identitet utenfor de samiske områder. Det er flere og flere elever som søker seg til fjernundervisninga. Men det er noen tiltak som må gjøres for at fjernundervisning skal bli et like godt tilbud som undervisning med lærer på hjemmeskolen. Staten gir gjennom fylkesmannen penger til samiskundervisning, men dette må også omfatte nødvendige assistenter ved hjemmeskolene. Elever som tar samisk gjennom fjernundervisningen, trenger muligheter for å øve språket på hjemstedet og å møte andre barn som leser samisk. Møter mellom samiske elever i byer skulle derfor være en del av opplegget.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6