Fortelling om problemene med «Det samiske læreplanverket for den 10-årige grunnskolen»

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Ole Henrik Magga:

Fortelling om problemene med «Det samiske læreplanverket for den 10-årige grunnskolen»

Til norsk ved Svein Lund

Ole Henrik Magga, Guovdageaidnu 2008
(Foto: Svein Lund)

Ole Henrik Magga er født i 1947 og oppvokst i Ávževuopmi i Kautokeino. Han har gått grunnskole i Kautokeino og Karasjok, gymnas i Asker og lest realfag og samisk ved Universitetet i Oslo. Han tok magistergrad i samisk i 1976 og doktorgrad i 1986. Han underviste i samisk ved lærerutdanninga i Alta 1975–77. Fra 1977 til 1987 var han ansatt ved Nordisk Samisk Institutt. I 1987 blei han professor ved Universitetet i Oslo, og fra 1990 har han vært ansatt ved Samisk høgskole. Der har han også leda forskingsprogrammet Ealát om reindrift og klimaendringer. Magga har vært leder i Norske Samers Riksforbund 1980-85, sametingspresident 1989-97, medlem av Verdenskommisjonen for kultur og utvikling 1993–95, leder av FNs permanente forum for urfolk 2002–2004 og medlem av hovedstyret i Norges forskningsråd. Nå er han medlem av Finnmarkskommisjonen.

Et minneverdig år

Året 1997 er et minneverdig år i samisk skolehistorie. Da blei Det samiske læreplanverket for den 10-årige grunnskolen utarbeida og godkjent som en plan likeverdig med den nasjonale planen. Hvordan denne planen kom i stand og hvilket grunnlag som blei brukt for å lage planen, fortjener virkelig å bli undersøkt nøye. Det skal jeg ikke gjøre her. Jeg vil bare kort fortelle om planarbeidet slik jeg dengang opplevde det som sametingspresident.

Nettopp utdanning var det første området av politikken der myndighetene rett etter 2. verdenskrig ville forbedre sine vaner. Og Samekomiteen ga et godt håp med sine særlig klare forslag i 1959. Men de kreftene som lenge hadde bremsa samisk utvikling, hadde slett ikke forsvunnet. De fungerte ennå så man merka det.

Utdanningsminister Gudmund Hernes har fått ros som en aktiv minister [1] og klar tenker. Han endra det norske skoleverket på 1990-tallet, herunder Reform 97, som det samiske læreplanarbeidet var en del av. Men i samisk skolepolitikk blei Hernes uventa det verste hinderet, da han ikke ønska noen form for samisk skoleplan. Men planen blei laga likevel og godkjent – mot Hernes' vilje. Etter hans mening skulle nok samisk kultur «få» utvikle seg videre i Norge. Slik skreiv han sjøl. Hans etterfølger i ministerstolen, Reidar Sandal[2], var den som fikk samisk læreplan på plass, med alle vansker det førte med seg arbeidsmessig og politisk.

Når man tenker på hvor sterkt samefolkets rettigheter blei vektlagt på 1980-tallet både i grunnlovstillegget av 1988 og opprettinga av Sametinget, så virker det helt merkelig at måtte bruke så mye krefter og strev før vi fikk i stand en oppdatert læreplan. Læreplanen for grunnskolen var virkelig en grunnstein i kulturutviklinga og grunnlovens §110A skal verne den utviklinga.

Skolen kom utenfra

Opplæringsbehovet i samfunnet vårt har endra seg gjennom tidene. I fangstsamfunnet var læring det samme som arbeid. Barna lærte gjennom arbeid. Skoleundervisning kom utenfra, og ut fra behovet til folk som kom utenfra. De ønska og hadde behov for å sivilisere samene og kristne dem. I regjeringstida til svenskekongen Karl 9. på begynnelsen av 1600-tallet bortførte myndighetene noen samiske gutter og forsøkte å føre dem til Uppsala og der tvinge dem å studere til prester. Det lyktes ikke. Guttene rømte unna på veien, sjøl om det kunne vært aldri så bra. Skytteanska skolan som Johan Skytte grunnla i Lycksele i 1632 førte til at 14 samiske gutter blei skrevet inn på Uppsala universitet i løpet av 89 år, fra 1633 til 1722. Seinere blei det på svensk side skole for samiske barn som var bedre enn barneskolen for svenske barn forøvrig. På slutten av 1800-tallet og særlig begynnelsen av 1900-tallet forfalt de samiske skolene igjen. Men likevel er det den dag i dag egne skoler for samiske barn i Sverige.

I Norge sørga Thomas von Westen og Knud Leem på 1700-tallet for at noen samer fikk lærerutdanning. Men dette arbeidet tok snart slutt. Og på andre halvdel av 1800-tallet starta fornorskinga.

Instruksen av 1898 «angaaende brugen af lappisk og kvensk som hjælpesprog ved undervisningen i folkeskolen» etablerte ei fornorskingånd og -metode der det blei betalt bedre lønn til lærere for bruk av norsk, og bruk av samisk blei kraftig hindra. Lærerne blei predikanter og soldater for den store nasjonale saka. Samenes motstand blei effektivt brutt ned. Bruk av samisk blei forbudt. Forbudet blei avskaffa først ved folkeskoleloven av 1959 og da Stortinget i 1963 behandla forslaget fra Samekomiteen. Fornorskingspolitikken fortsatte likevel til 1970-tallet.

Halvhjerta reformering

Etter at «Samordningsnemnda for skoleverket» i 1948 hadde antyda en ny skolepolitisk veg, begynte samer å tore å bringe fram sine egne ønsker og behov i forhold til skolen. Først måtte de vise at bruk av samisk språk var pedagogisk nyttig. De viste da til forslag fra UNESCO som klart tilrådde å ta i bruk minoritetsspråk i undervisninga.[3] Samekonferansene på 1950- og 1960-tallet begynte å hevde at samisk språk er nødvendig å lære ikke bare som hjelpemiddel, men for språkets egenverdi. Og litt etter litt begynte også lærerne å bli hørt. Det nordisk-samiske lærermøtet i Máze i 1965 støtta fullt ut det som samekonferansen i Tana samme år hadde uttalt:

Konferansen anser det for svært viktig at samebarn og ungdom i alle tre nordiske land får mulighet til å lære å dyrke sitt morsmål, og lære sin kultur og sitt folks historie å kjenne. Detter gjelder både i grunnskolen og i de høyere allmendannende skoler.

Da grunnskoleloven blei endra i 1959, kunne samisk lovlig undervises i skolen. Samisk begynneropplæring blei satt igang fra 1967. Da Samisk utdanningsråd (SUR) blei grunnlagt i 1976, blei arbeidet med samiske skolesaker mer systematisk enn noen gang før. Grunnskolens lovbestemmelser om barns språklige rettigheter blei endra og gradvis forbedra i åra 1975, 1985 og 1990.

Hovedargumentet for samiskundervisning hadde til da bare vært pedagogisk. Og skolens innhold forøvrig blei knapt berørt. Heller ikke utvalget med navnet «Skolens Innhold», som Reidar Marmøy leda, brydde seg stort om annet enn språkopplæringa, sjøl om Stortinget allerede i 1971–72 slo fast at mønsterplanen «neppe imøtekommer de krav samene har om en undervisning bygd på deres eget språk og kultur».

Første samiske læreplaner

Fram til 1987 var det ganske vanskelig å sette igang en diskusjon om skolens mål i forhold til samiske barn. Mange lærere og foreldre som forsøkte å sette igang noe slikt, blei avvist som «sameaktivister» og skjelt ut for at de ville politisere skolen. Det syntes å være slik at der nede i Oslo blei det forklart en slags objektiv sannhet som vi også skulle leve etter. Både for lærere og foreldre var denne situasjonen heller utrygg. Derfor måtte vi forsøke å sikre at grunnlaget for skolens samiskundervisning og undervisning i samiske verdier skulle bli klart. Grunnlaget måtte være lovverk og læreplaner. Tanken var at lærere og foreldre ikke lenger skulle trenge å kjempe daglig eller kjenne at de var på grensa av å bryte loven. Vi skulle ha den samme forpliktelse og frihet til å undervise samiske verdier til samiske barn som nordmennene hadde til å undervise sine egne barn i norske verdier. Vi mente at det likevel skulle være mulig å sørge for at alle barn fikk en likeverdig utdanning. Likeverdighet, som ikke trenger å bety at alt er nøyaktig det samme, hadde Samekomiteen fremma allerede i 1959. Den nye mønsterplanen av 1987 hadde tatt dette ganske alvorlig. Der sto bl.a. slik i 5. kapittel:

Skoletilbudet for samiske barn bygger på det grunnleggende prinsipp at skolen skal være en integrert del av samfunnet. Samenes etniske identitet, knyttet til sosiale og kulturelle forhold, danner en viktig forutsetning for læring. Ved å ta utgangspunkt i den samiske kulturen vil skolen på den ene side styrke elevenes identitetsfølelse og selvtillit, og på den annen side være med på å bevare og videreutvikle den samiske kulturarven.

Med M87 kom for første gang egne samiske læreplaner i noen fag. Det var kristendomskunnskap, engelsk, orienteringsfag, samfunnsfag, musikk, duodji og heimkunnskap. I forordet til planen blei det skrevet: «De samiske fagplanene utgjør 2. del av mønsterplanen og er tilpasninger av de ordinære fagplanene ut fra samisk miljø og kultur.»

Likevel kunne man ikke på den tida kalle skolen en samisk skole. Mange lærere og foreldre mente at skolen i mesteparten av de samiske områdene bare var en kopi av den vanlige norske skolen, og at det til og med var en ganske dårlig kopi.

Samerådet laga et utdanningspolitisk program som blei vedtatt i 1989. Med argumentet at det samiske folket er likeverdig med andre folk, krevde Samerådet muligheten for å undervise samisk språk både i grunnskole, videregående skole og voksenopplæring, felles samiske læreplaner, felles samisk lærerutdanning og obligatorisk informasjon om samiske forhold til alle elever i alle de nordiske landa. Særlig skulle grunnskolen være et hovedmiddel til å bevare og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv og skulle etter Samerådets mening på det grunnlaget ivareta og formidle samisk kultur og kunnskapsgrunnlag. Grunnskoletilbudet skal gjøre barna fungerende tospråklige så de kan fungere både i det samiske samfunnet og i majoritetssamfunnet. Samarbeid med andre samer og andre urfolk skal være grunnleggende.

Et skritt tilbake

Da Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) begynte å tenke ut en læreplanreform i 1992, så mangla det ikke uttalelser om forpliktelsene overfor de samiske skolene. Samiske krav var svært klare, og gjennom arbeidet til Samisk utdanningsråd hadde det samiske samfunnet lært mye om skolepolitikk og praktisk arbeid. Regjeringa og Stortinget synes også å ha uttalt seg relativt klart om disse sakene, og derfor hadde folk ganske store forventninger til reformarbeidet.

Departementet innbød til en stor konferanse i Oslo september 1992, der hensikten var å bringe fram forslag til hvordan den felles delen av planen skulle være, nemlig den delen som skulle være grunnlaget både for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Noen uker seinere fikk statens utdanningskontorer i oppdrag å arrangere regionale konferanser over hele landet. Både elevenes, foreldrenes og lærernes organisasjoner blei invitert og så også voksenopplæringsorganisasjonene.

Samiske skoleorgan oppdaga hva som holdt på å skje da Samisk utdanningsråd blei innbudt til regionkonferansen i Finnmark. Samisk utdanningsråds direktør Asta Balto klargjorde straks at Norges nye samepolitikk skal farge de nye læreplanene og hun viste til sameloven §1-1. Det starta nå en lengre diskusjon mellom Samisk utdanningsråd og KUF, men KUF syntes ikke å ville gi noe etter på sitt mål: Ingen samiske læreplaner i enkelte fag og langt fra noen helhetlig plan! Samiske barns behov skulle bli tatt vare på gjennom en felles læreplan. Samisk utdanningsråd fikk bare oppnevne en representant til arbeidsgruppa som skulle lage en prinsipiell innledning til den felles plandelen.

Sametinget hadde i 1993 fungert i sin første valgperiode og i meldinga til Stortinget (St. m. 52 (1992–93) ), som regjeringa måtte utforme i henhold til sameloven, hadde regjeringa uttrykt seg slik om Norges samepolitikk: I denne politikken vil Sametinget, som samisk folkevalgt organ, være den viktigste premissgiveren, (s. 9).

I juli 1994 sendte KUF et forslag med læreplanens grunntanker og regler til høring. Til da hadde ikke departementet engang fortalt Sametinget hva de arbeida med! Planens grunnleggende del var laga som om Samisk utdanningsråd og Sametinget ikke eksisterte.

I sin høringsuttalelse viste Sametinget i november 1994 til de sentrale samepolitiske prinsippene slik som grunnlovens §110A og ILOs urfolkskonvensjon av 1989 (forkortes her til ILO–169) som Norge hadde underskrevet i 1990. Sametinget avslutta sin uttalelse med disse orda:

Sametinget må kraftig understreke at de prinsipper og retningslinjer som departementet har fremlagt ser ut til å være et tilbakeskritt i forhold til den tidligere mønsterplanen. For å leve opp til Grunnlovens krav må det ikke bare gis rom for samisk språk og kultur, men samisk kultur må ha en sentral plass i skolen. Derfor må det utarbeides et eget samisk planverk med utgangspunkt i det som har vært gjort til nå (jf. mønsterplanen fra 1987), (Sametingssak 44/94).

Planer uten overbygning

Samisk utdanningsråd hadde allerede tidlig i 1994 vist til de gode sidene ved mønsterplanen av 1987 og krevd «egne samiske planer» (brev av 04.02.1994). Departementet forsøkte å sno seg unna, men gikk likevel til slutt med på at det kunne lages egne planer for samiske barn, slik som i samisk, duodji, samfunnsfag, heimkunnskap, kristendom, engelsk, naturfag og musikk.4 Men mye tid hadde blitt kasta bort slik at arbeidet med disse planene kom igang nesten et år etter arbeidet med de nasjonale planene. Samisk utdanningsråd gjorde likevel svært godt arbeid på kort tid fra 1. mai til 1. desember 1995 – virkelig rosverdig arbeid.

Men overbygninga mangla fortsatt. Sametinget understreka det overfor departementet våren 1995 da det var snakk om stortingsmeldinga som regjeringa hadde lova om planarbeidet. Og for at Sametingets syn skulle bli tatt hensyn til i utarbeidinga av stortingsmeldinga, sendte Sametingsrådet i april en uttalelse der rådet la vekt på de prinsipielle sidene og som oppsummering skreiv et forslag til hvordan regjeringa burde skrive i stortingsmeldinga, nemlig slik:

Regjeringen [vil] legge opp til å utvikle målsetting, innhold, organisering og styring av utdanning for samiske elever med utgangspunkt i Grunnlovens §110A, internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert og etter de prinsipper som er utdypet i St. m. 52 og slik de her er utdypet for utdanningssektoren. Det vil bli utarbeidet en samisk læreplan som et rammeverk for alle samiske elever i landet. Dette skal skje i nært samarbeid med Sametinget, Samisk utdanningsråd og andre samiske organ med kunnskaper og kompetanse på dette området. Det tas sikte på at den samiske folkegruppe gjennom sine organ, hvorav Sametinget som folkevalgt organ er det fremste, gradvis skal påta seg større ansvar for den samiske utdanningssektoren. Sametingets egne prioriteringer vil bli lagt til grunn i dette arbeidet. Regjeringen må sammen med samiske organ foreta jevnlige evalueringer av oppnådde mål i forhold til målsettingene og eventuelt legge fram for Stortinget, enten som egne forslag eller i samband med andre forslag på utdanningssektoren, forslag til tiltak som måtte være nødvendig for å styrke arbeidet på dette felt.

Stortingsmeldinga kom våren 1995 (St. m. 29 1994–95 «Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole – ny læreplan»), men departementet hadde overhodet ikke tatt hensyn til Sametingets forslag eller krav. Sametingets medlemmer var skuffa og lei seg både på grunn av innholdet og arbeidsmåtene i denne saka. Sametinget fortsatte likevel å framholde sitt syn på saka, og holdt høsten 1995 møte med KUF om samiske læreplaner og om det samiske innholdet som skulle være i den generelle planen (såkalte «samiske stolper»). I dette siste spørsmålet syntes det på møtet å bli enighet, men på det neste møtet hadde departementet forlatt det som vi hadde trodd at vi hadde blitt enige om. I tillegg brukte departementet som argument at Samisk utdanningsråd skulle være enig med dem. Samisk utdanningsråds direktør kritiserte departementet og understreka at de ikke hadde hatt noe med den saka å gjøre. Vi på samisk side var virkelig forferda og klarte kanskje ikke å skjule vår egen bitterhet over dette. Møtet slutta svært brått. Mer og mer syntes grunnloven, sameloven, stortingsmeldinger og kongens tale til Sametinget å høre til i en annen verden enn den som KUF var i. Seinere har jeg forstått at mange av departementets egne byråkrater syntes det var upassende da de oppdaga hva som hadde hendt.

Gudmund Hernes besøkte en gang i si tid som minister Samisk utdanningsråd. Her er han på omvisning i utdanningsrådets læremiddelutstilling sammen med Kristine Nystad og Ole Henrik Magga.
(Foto: Samisk utdanningsråd 20 år)
Rollene skifter fort i politikken. Reidar Sandal var utdanningsminister 1995-97. Vel ti år etter dette var han leder av finanskomiteen. Her hilser han på daværende finansminister Kristin Halvorsen, som var utdanningsminister fra 2009.
(Foto: Heiko Junge / SCANPIX)

Ny minister - nytt syn

Men så blei det skifte av minister i KUF. Reidar Sandal begynte i desember 1995. Allerede på det første møtet viste han en helt annen holdning enn den forrige ministeren. Sandal ba rett og slett om unnskyldning for det som hadde hendt. Og ganske snart blei det avklart at han ville føye seg etter Sametinget og lage en egen samisk læreplan. I juni 1996 la Sametinget fram en prinsipiell ramme for læreplanen, med noenlunde samme innhold som Sametinget hadde lagt fram et år tidligere. I august bekrefta Sandal i et brev at Sametingets hovedprioriteringer i læreplanarbeidet var i samsvar med departementets egne grunntanker. Han uttalte også klart at Sametinget skulle få delta aktivt i å vurdere planene før de blei gjort ferdige. Dette skapte en helt ny situasjon. For min del har jeg aldri glømt den redelighet, åpenhet og godvilje som Sandal viste.

Problemet var at fristene for å gjøre ferdig planene nå var blitt svært knappe. Arbeidet var kraftig forsinka. Departementet måtte forlenge fristen til utgangen av 1996. Likevel måtte Samisk utdanningsråd skynde seg forferdelig også med denne delen av planen. Jeg var sjøl med og formulerte den samiskspråklige teksten til plandelen som het Prinsipp og retningslinjer for grunnskoleopplæring etter det samiske læreplanverket, som var et bindeledd mellom den generelle læreplanen og fagplanene (og derfor blei kalt «Broen»). Men det arbeidet gjorde vi med stor glede og entusiasme. Endelig fikk vi kjenne at kreftene våre blei brukt til nyttig arbeid i stedet for å ødsle dem på bortkasta kamp om slike saker som for lenge siden skulle være avklart og opplagt på grunnlag av det som var hendt på 1980- og 1990-tallet. Tida var blitt svært knapp, og mange hadde måttet ofre både søvn og familieliv for arbeidet. Det aller verste var likevel etter min mening at samiske fagfolk, sametingspolitikere og de politiske lederne for Samisk utdanningsråd hadde måttet lide fordi de var blitt tråkka på av slike som ikke hadde det ringeste grunnlag for å vurdere innholdet i samisk skole. Deres argumenter var bare politisk makt - ikke kunnskap. Det var virkelig en ubehagelig følelse. Men når planen nå syntes å bli virkeliggjort, så hjalp det oss å glømme. Statsrådens personlige omsorg for at arbeidet skulle lykkes og hans personlige oppførsel og kommunikasjonsmåte kjentes for oss som balsam på såra.

Hvor skal samiske læreplaner gjelde?

Så kom spørsmålet: Men hvor skal nå de samiske læreplanene brukes? Da vi i Sametinget begynte å forstå at ikke alle samiske barn kunne få retten til å bruke planen, så foreslo vi at planen skulle gjelde i alle fall i «forvaltningsområdet for samisk språk» som samelovens 3. kapittel («språkloven») da avgrensa til kommunene Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Deatnu/Tana, Porsáŋgu/Porsanger, Unjárga/Nesseby og Gáivuotna/Kåfjord. Statsråden fulgte dette forslaget i 1997 og bestemte nettopp det. Sametinget var den første som fikk vite om det.

Og så ramma uværet. Men dette «uværet» skulle ikke ha vært mer enn en svak bris. Krafta den hadde var ikke mer enn et titalls samemotstandere i Tana som fikk et godt påskudd til å angripe. Og angrepet hørtest bemerkelsesverdig vidt. De var virkelig medias favoritter. Til og med aksjonen som skulle holdes utenfor Stortinget, men som det ikke blei noe av, blei omtalt i begge de to TV-kanalene som var da. Folk som ellers aldri hadde brydd seg om opplæringa for samiske barn, blant dem den ledende antropologen ved Universitetet i Tromsø, Per Mathisen, forsvarte aksjonistene med hele sitt og universitetets faglige renommé. Om de samiske barna som gjennom disse planene ikke ville få det minste forbedra vilkår for å få samisk språk- og kulturopplæring, hørtes det ikke et ord. Et aldeles gratis argument fikk motstanderne fordi innholdet i planen ikke var godt tilpassa til beslutninga om hvor planen skulle virke. Der var uttrykk som «Opplæringen som helhet skal bidra til å fremme samisk identitet» (s. 59), som var lette å angripe. I tillegg framstilte motstanderne det som at planen påla samisk som obligatorisk fag for alle i forvaltningsområdet, noe som ikke var sant. Den saka skulle andre bestemmelser styre. Departementet endra seinere de uttrykka som var angrepet. Men motstanden tok ikke slutt med det – i alle fall ikke straks. Man med tida roa det seg ned og hele motstandsorganisasjonen opphørte.[5]

Det prinsipielle grunnlaget for samisk opplæring

Sametinget og Samisk utdanningsråd utgreidde flere ganger grunntankene som lå til grunn for våre krav om en helhetlig samisk læreplan. Disse forklaringene kan man gjenta både som historiske minner, men også fordi de ennå kan ha verdi nå såpass mange år etterpå. Her følger først og fremst Sametingets grunnleggende argumentasjon:

Samene er det ene av de to folk på hvis område den norske staten er grunnlagt. Den norske staten har derfor et spesielt ansvar for samisk kultur og dens utvikling. Samiske barns rettigheter til et grunnskoletilbud med egen kultur som grunnlag følger av grunnlovens §110A som har denne ordlyden: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

I tillegg kommer konvensjoner og internasjonale avtaler som Norge har skrevet under, bl.a. ILO-konvensjon 169. For bevaring og utvikling av kulturen er grunnskolens aktiviteter et hovedmiddel. Kultur er et vidt begrep som ikke er enkelt å avgrense, og derfor berører alle skolefag kulturen – slik påvirker alle skolens aktiviteter kulturen slik kulturen påvirker alle aktiviteter. Derfor må man ta hensyn til kulturen langt utafor det enkelte fags grenser. Utforming av læreplaner, utdanning av lærere, produksjon av læremidler, fornying av opplæringsmetoder og organisering av undervisning må også ta hensyn til kulturen.

Skolen skal fylle to behov. Det ene er å forvalte folkets kultur og kunnskapsgrunnlag fra generasjon til generasjon. Det andre er å sørge for at hvert enkelt barn får opplæring i samsvar med barnets evner og kulturgrunnlag. Den felles samiske kyndigheten som utgjøres av felles verdier, holdninger, viten og ferdigheter som er kjennetegn på det samiske samfunnet, skal være en sentral del av samiske barns kunnskapstilegning og læring. Vårt folks særskilte behov i forhold til opplæring er vår historie, kunnskap, teknologi, tradisjonelle metoder og våre sosiale, økonomiske og kulturelle kjennetegn overhodet (slik det er forklart i ILO-konvensjon 169, 27. artikkel). Skolen skal tilrettelegge aktivitetene slik at holdninger, verdier, kunnskaper og ferdigheter som til sammen utgjør samisk kompetanse, blir særlig vektlagt når undervisningsemner og arbeidsmetoder blir valgt.

I forhold til språkundervisning skal grunnloven forstås slik at hver enkelt same skal sikres opplæring som gir en helhetlig kunnskap i samisk språk på samme nivå som norske barn skal kunne norsk (ILO-169, art. 28 og 26). Også i andre fag enn språkfag skal dette målet tas hensyn til, fordi grunnskolens spesielle forpliktelse er å lære opp barna slik at de kan bringe fram sine tanker og kunnskaper om de forskjellige sidene ved naturens verden – om så om hele kosmos.

I tillegg skal skolen sjøl utvikle språk og kultur både direkte og ved at den bygger opp og fremmer den enkelte elevens holdninger og ferdigheter, som i sin tur virker i samme retning. Holdningene fra fornorskinga lever fremdeles i beste velgående, både bevisst og ubevisst. Dette krever at skolen gir spesielt god opplæring og forståelse lenger enn det skolen ellers forsøker, slik at barn og ungdom klarer å forstå sin egen situasjon både i nåtida og historisk. Det er ei stor utfordring at skolen skal gi samisk ungdom holdninger og språk-, samfunns- og kulturkunnskap slik at de kan klare ikke bare å verdsette det tidligere generasjoner har fått til, men at de sjøl klarer å styrke og føre videre kulturarven.

Grunnloven legger til grunn at det er det samiske samfunnet som skal sikres og få utvikle seg. For skolen betyr dette at det samiske samfunnet skal få påvirke skolens aktiviteter og at skolen på sin side skal være samfunnets hjelpemiddel i samfunnsutviklinga. Sjøl om det samiske samfunnet i mange områder har blitt splintra under høyt trykk, så endrer det ikke forpliktelsene som Grunnloven taler om, nemlig bevaring, gjenreising og utvikling. Skolens fremste funksjon er å forberede elevene til å bli medlemmer av samfunnet.

Skolen skal bygge og utvikle et felles samisk kulturgrunnlag. Men den skal også ta hensyn til at det samiske folket av historiske årsaker lever under forskjellige forhold. Særlig er det behov for at lokale kulturkjennetegn både i sørsamiske, lulesamiske og sjøsamiske områder får plass i skolens daglige liv, slik at alle deler av samisk kultur blir styrka. Opplæring om dette mangfoldet og positive holdninger til å bygge videre på det som er i dag, skal være et sentralt mål for skoletilbudet til samisk barn og ungdom.

Det samiske folket skal få likeverdige muligheter til opplæring på alle nivå, slik som andre i Norge. Det bidrar til likeverd på arbeidsplassene og i hele samfunnet. Grunnskoletilbudet skal forberede elevene slik at de kan virke både i det samiske samfunnet og rikssamfunnet. De skal bli fungerende tospråklige slik at de klarer seg hvor som helst innafor grensene av Norge. Likeverd betyr også at samiske barn og unge skal få samme mulighet som andre til å ta høyere utdanning (slik som ILO-169 art. 26 garanterer). Dette gjelder ikke bare språkkunnskaper, men også tilegning av andre ferdigheter og bakgrunnskunnskaper. Skolen skal gi dem verktøy så de kan klare seg i forhold til alle utfordringer som de kan møte på både i forhold til kultur- og livberging i det samiske samfunnet og rikssamfunnet. Samiske elever skal også opplæres til å fungere i mellomfolkelige sammenhenger og særlig i slike sammenhenger der samiske organer og organisasjoner deltar.

Grunnloven sier også at «Statens myndigheter» skal legge forholda til rette for at «den samiske Folkegruppe» sjøl skal kunne sikre og utvikle sitt eget språk, kultur og samfunnsliv. Vi skal sjøl virkelig få bære ansvaret – sjølsagt fordi bare samer sjøl kan bevare og utvikle samisk kultur. Og dette igjen påvirker hvordan samfunnet skal organiseres og hvordan ansvaret skal fordeles. Denne bestemmelsen forklarer nettopp det sjølstyret som urfolk skal ha etter mellomfolkelig rettsforståelse. Dette betyr at vi sjøl skal, så langt det er mulig og gjennom slike organ som etableres og tilpasses til dette, få bestemme også i slike saker som har djup påvirkning på oss sjøl og vår framtid (ILO-169, art. 27).

I Norge er situasjonen forbedra betraktelig i løpet av 1980- og 1990-tallet slik at samer kan ta på seg ansvar for sine egne saker bedre enn mange andre urfolk. Positivt samarbeid mellom samiske og andre styresmakter har allerede skapt og skal fortsatt skape tillit som gjør det mulig å fordele funksjoner mellom samiske og andre organ i framtida.

Målsettingene som Grunnloven nevner må sees i sammenheng med hvilket ansvar statens myndigheter ellers har i forhold til alle innbyggere av riket. Ofte er det slik at ansvaret ikke ligger enten på samiske organer aleine eller riksorganer aleine, men at ansvaret i daglige situasjoner deles mellom dem etter hva slags saker det er spørsmål om og hvilke organer som finnes på forskjellige områder til ei hver tid.

Utdanning er det mest sentrale middelet vi har for å tilrettelegge og velge vei i ulendt terreng og gjennom tidene for hele folket. Og utdanning er det verktøyet som samiske barn og unge trenger dersom de skal klare seg som samer, innbyggere i landet og medlemmer av verdenssamfunnet.

Mye å lære av læreplanarbeidet

Læreplanarbeidet lyktes og planen blei utgitt i 1997 under navnet Det samiske læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Fra Samisk utdanningsråds side gjorde Asta Balto (administrasjonsleder til 1993) og Ellen Inga O. Hætta (administrasjonsleder fra 1994) spesielt godt arbeid. I tillegg til Reidar Sandal, som var minister fra slutten av 1995 til slutten av 1997, var også ekspedisjonssjef Hanna Marit Jahr sentral i planarbeidet. I starten arbeida Jahr i Hernes' ånd, men gradvis begynte hun å gi etter for argumenta våre, slik som Asta Balto skriver i sin artikkel i Samisk skolehistorie 2. Og Jahr innså til slutt hvilken verdi arbeidet vårt hadde.

Av læreplanarbeidet er det mye å lære om både norsk utdanningspolitikk og samepolitikk. Mest iøyenfallende er det hvor stor avstand det er mellom vakre ord og den virkelige verden. Det syntes som om Kirke- og utdanningsdepartementet i det hele tatt ikke hørte til regjeringas administasjon. Til og med Kommunaldepartementet, som var regjeringas «samedepartement», synes til tider å være forundra over situasjonen.

Et annet underlig fenomen var stillinga til Samisk utdanningsråd, som dengang var et underordna organ under departementet. Først ringeakta Hernes og departementet utdanningsrådet så mye de kunne. Deretter forsøkte departementet å bruke utdanningsrådet mot Sametinget. Lykken var at Sametinget og utdanningsrådet kommuniserte svært godt. Det medvirka sterkt til at resultatet blei så godt som det blei.

Sametinget så tidlig hvor viktig Samisk utdanningsråd var i skolepolitisk arbeid. Sjøl visste jeg det særlig godt fordi jeg hadde vært medlem av Samisk utdanningsråd i den første perioden fra 1976. Vi hadde jo satt igang Samisk utdanningsråd til hjelp for det samiske samfunnet, ikke først og fremst til hjelp for departementet.

Det syntes derfor både nyttig og naturlig at Samisk utdanningsråd blei kobla til sametingssystemet på samme måte som Samisk kulturråd, Samisk språkråd, Samisk næringsråd og Samisk kulturminneråd. Det gikk jo så lett. Men det var ikke like lett med utdanningsrådet. Vi måtte kjempe i omtrent ti år før Samisk utdanningsråd endelig blei et sametingsorgan. Dessverre blei Samisk utdanningsråd nedlagt da Sametinget fikk styringa med det. Der gjorde Sametinget ei tabbe. Sametinget trenger fagpolitiske organer. Sjøl trodde jeg at Samisk utdanningsråd kunne være et viktig middel til å oppfylle den nye opplæringsloven. Endringa av opplæringsloven i 1998 var også en del av reformen. Den sikra samene samiskopplæring i forvaltningsområdet for samisk språk og til en viss grad også ellers i Norge.

Alt i alt er ikke læreplanen av 1997 noe godt eksempel på hvordan samiske saker bør behandles. I 2005 blei det laga en konsultasjonsordning mellom regjeringa og Sametinget, som kanskje bedrer situasjonen. Etter den kan Sametinget kreve konsultasjoner ved behov. Noe slikt hadde vi trengt allerede i 1992. Men ennå synes for det meste behandlinga av samiske saker å være opp til den enkelte minister. Og samiske saker har blitt flytta fra departement til departement. Det er ikke noe godt tegn.

Det synes fortsatt å være slik som professor Nils Oskal har uttrykt, at sjøl om Norge er grunnlagt på territoriet til to folk, så fungerer de statlige organene fortsatt for det meste slik at de bare fyller behovet til det ene folket. Denne skjevheten er sjølsagt etablert gjennom lang tid, men man kan rette den opp dersom statsmyndighetene har vilje.


[1] Gudmund Hernes (f. 1941) er professor i sosiologi og var utdanningsminister i Arbeiderparti-regjering fra høsten 1990 til desember 1995. Deretter var han to år helseminister. Seinere har han bl. a. vært direktør i UNESCO og forsker i FEFO.
[2] Reidar Sandal (f. 1949) er utdanna lektor og var stortingsrepresentant (A) fra Sogn og Fjordane og utdanningsminister desember 1995 – oktober 1997.
[3] Use of vernacular languages in Education. UNESCO 1953. http://unesdoc.unesco.org/images/0000/000028/002897eb.pdf
[4] Prosessen mellom Samisk utdanningsråd og departementet er skildra i Asta Baltos fortelling, Samisk skolehistorie 2, s. 447–449. (red.)
[5] Egentlig var det to motstandsorganisasjoner i Tana, se Siri Broch Johansens artikkel fra Tana i denne boka.(red)


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5