Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Harde tak i lærerorganisasjonene

Glimt fra behandlinga av opplæring for samer 1979–2012

Fram til 1979 hadde lærerorganisasjonene behandla samiske spørsmål i de ordinære organa i organisasjonene. Med oppretting av Samisk seksjon i Finnmark lærerlag gikk dette arbeidet inn i en ny fase, der disse spørsmåla blei behandla av egne organ, som så forsøkte å få gjennom sine saker i de ordinære organa i organisasjonene på fylkes- og landsplan.

Det har ofte vært politisk uenighet om samiske skolekrav. Dette har tildels gått mellom de spesielle organa og de ordinære organa i forbunda, dels mellom lokallag i samiske områder på ene sida og fylkeslag og sentrale organ på andre sida. Det har både vært tilfelle der fylkeslag har ønska å prioritere samiske spørsmål høyere enn sentrale organ har ønska og tilfelle der fylkeslag har gått mot samiske krav, mens sentrale organ har vært mer positive til disse.

Vi kan grovt skille mellom tre typer av organisering av arbeidet med samiske skolespørsmål:
– Ei tid på 1980-tallet danna samiske lærere sin egen organisasjon, Sámi oahpaheddjiid searvi. Den var vanskelig å drive denne, og den blei nedlagt etter 6-7 år. En av lederne for denne organisasjonen forteller her om hvilke saker de arbeida med og hvilke problemer de hadde. Etter at denne gikk inn er det de landsomfattende lærerorganisasjonene som har behandla også samiske skolesaker.
– Lærerforbundet og seinere Utdanningsforbundet har valgt modellen med utvalg for samiske skolespørsmål. Først var dette oppnevnt av fylkesstyret i Finnmark, seinere av landsstyret. I utvalga kunne det bli oppnevnt både samiske lærere og andre lærere med mer eller mindre erfaring med samiske forhold. Her forteller to av dem som har deltatt i behandlinga av samiske spørsmål i disse organisasjonene, en samisk lærer som har deltatt i utvalg for samiske skolespørsmål og en tidligere fylkesleder for Lærerforbundet/Utdanningsforbundet.
– Norsk lærerlag har hatt en annen organisasjonsmodell, der samiske lærere danna egen avdeling, som valgte sin egen ledelse. Dette blei først gjennomført i Finnmark, seinere utvida til landsplan. Her forteller først en tidligere fylkesleder i Finnmark, en leder av Samisk avdeling og en som har vært tillitsvalgt i Lærerlaget og seinere Utdanningsforbundet sentralt.

Osvald Guttorm: – Vi ble overflødige

Fortalt til Per Lars Tonstad

Osvald Guttorm
(Foto utlånt av Osvald Guttorm)

Osvald Guttorm (f. 1947) vokste opp på et småbruk ei drøy mil fra Karasjok, ved veien mot Finland. Han tok lærerutdanning i Alta og Tromsø, og har vært lærer i Kautokeino og rektor ved Skoganvarre skole i Porsanger. Etter skolekarrieren arbeidet han i 17 år ved De Samiske Samlinger i Karasjok, før han startet med hestetransport.
Han var leder for den samiske lærerorganisasjonen, Sámi Oahpaheaddjiid Searvi, 1983–87.

Intervjueren Per Lars Tonstad er født i 1955 og oppvokst på Jæren. Han har gått Svanvik folkehøgskole i Sør-Varanger og har grunnfag i statsvitenskap. Han har vært journalist i Nord-Norge i 28 år, først i Finnmarken, deretter i Finnmark Dagblad, NTB og Dagbladet. I 1986/87 redigerte han den norskspråklige utgava av Sámi Áigi. Fra 2003 har han vært frilansjournalist med base i Stavanger. Tonstad har gitt ut 10 bøker, bl.a. Urbefolkninger i Nord, Samerett for framtida og Mari Boine – Fly med meg!.

Per Lars Tonstad
(Foto utlånt av Per Lars Tonstad)

Egen skolegang ga lite inspirasjon for å satse på en skolekarriere for Osvald Guttorm. Han var en av de mange samebarna som ble sendt på internat og skole uten å kunne et ord norsk.

– Jeg lærte nok lite de første årene. Vi hadde heller ikke fullstendige skoleår. Fra første til sjette klasse gikk vi på skole fra august til midt i november, så hadde vi fri til påske. I denne tida var det flyttsamebarna og barn fra fjellstuene som gikk på skole, forteller Osvald Guttorm. Tross språkproblemer og kort skoletid, var lærelysten stor. Og noen fag var lettere enn andre. I matematikk var ikke norskkunnskapene så viktige, det var morsomt å holde på med tall.

Etter å ha fullført den linjedelte ungdomsskolen, var Osvald hjemme på gården i to år og hjalp til med forefallende arbeid. Neste stopp ble Den samiske folkehøgskolen i Karasjok (DSF), som var drevet av Norges Samemisjon. Der gikk han i to år, mens han samtidig leste til lærerskoleprøve.

Nynorsk foran samisk

I 1969 begynte han på første år ved den fireårige lærerskoleutdanningen. De to første årene kunne tas i Alta, de to siste måtte han til Tromsø. – Vi var tre samisktalende i Alta. Vi visste at når vi kom til Tromsø, ville vi få undervisning i samisk, der kunne vi bytte nynorsk mot samisk. Vi prøvde å få dette til også i Alta. Men det var helt umulig. Vi måtte ta nynorsk. For oss var dette uforståelig, det var helt bak mål å ta et fag som vi ville få bytte mot samisk så fort vi kom til Tromsø, sier Osvald Guttorm.

På DSF hadde de fått undervisning i samisk. Det kom godt med. Han kunne lese sitt morsmål, og skrev bedre og bedre.

Lærerutdanningen ble fullført, og i 1973 var Osvald Guttorm tilbake i Karasjok som lærer. Året etter flyttet han til Kautokeino, hvor han ble i fire år, inkludert et studieår hvor han tok samisk grunnfag. I 1978 ble han tilsatt som rektor ved Skoganvarre skole. Osvald Guttorm så daglig hvordan samiske lærere måtte bruke av sin fritid for å produsere læremidler. De sto ved stensilmaskinene seint og tidlig, heftet ark sammen og delte ut lefsene til elevene i timene. Norske lærere kunne velge og vrake mellom fargeglade lærebøker.

Glødende entusiasme

Myndighetene visste om situasjonen. Samiske lærere klaget. Men lite ble gjort for å bedre på situasjonen. Det var bakgrunnen for at samiske skoleansatte ville ta saken i sin egen hånd.

– En augustdag i 1982 kom vi sammen i Kautokeino. Oppmøtet var godt, entusiasmen var stor. Den samiske skolen trengte et løft. Det skulle vi hjelpe til med. Derfor stiftet vi Sámi oahpaheddjiid searvi (SOS), forteller Osvald Guttorm. Han ledet interimstyret det første året, og ble valgt til leder på det neste årsmøtet i 1983, som ble holdt i Karesuando.

SOS var grensesprengende på flere måter. Samiske lærere stiftet sin egen fagorganisasjon, de stolte ikke lenger på at den nasjonale fagforeningene kunne gjøre den viktige jobben. SOS skulle også organisere lærere på tvers av riksgrensene. Det var lokallag både på svensk og finsk side. Problemene var de samme der.

– Samiske lærere la ned mye ekstraarbeid som det ikke ble kompensert for. Det var heller ikke verdig at samiske skolebarn skulle nøye seg med stensilark der de norske medelevene satt med stadig nye lærebøker, sier Guttorm.

Dristig billotteri

Denne situasjonen opprørte de samiske lærerne. Fulle av glød tok de fatt på arbeidet i SOS. Målet var det viktigste, å oppnå resultater, det rent organisatoriske kom i andre rekke. Forholdet til de andre fagforeningene var ikke avklart, folk kunne være medlemmer begge steder. Norsk Lærerlag var mer og mer frampå og smisket med SOS.

– Vi var ikke så sterke, egentlig. Økonomien skapte konstant hodebry. Det kostet å reise, holde møter, sende ut materiell. Ofte tok vi av egen lomme for å dekke utgifter, forteller Osvald Guttorm.

Slik kunne det ikke fortsette. Økonomien måtte bli bedre og mer forutsigbar. I 1984 kom en kreativ sjel på ideen om å lodde ut en bil. Det var et dristig prosjekt.

– Herrefred som vi jobbet med den saken. Bilen, jeg tror det var en Mitsubishi, ble kjøpt inn og så var det å selge lodd. Regnskapet ble gjort og vi kom faktisk ut i pluss. Men vi vant ikke akkurat i lotto, og kunne nok gjort mer penger på å jobbe ekstra hver for oss og gi pengene til SOS, humrer Osvald Guttorm.

Presset lærerlaget

I 1986 var SOS involvert i en rettssak i Karasjok. Organisasjonen mente at en av dens medlemmer ble forbigått ved ansettelse av internatleder. De vant fram i retten, men tilsettingen ble likevel ikke omgjort.

Smått om senn ble det mer og mer klart at SOS kanskje ikke hadde livets rett. Det var nok av saker å ta fatt i, det var ikke det. Men små økonomiske ressurser ga lite spillerom. Osvald Guttorm tror likevel SOS hadde innflytelse og spilte en rolle i noen år midt på 1980-tallet.

– Vi fikk satt samiske skolesaker på dagsorden. Vi var nok også med på å presse Norsk Lærerlag til å vie den samiske skolen større oppmerksomhet. Tiden var nok inne til å gi stafettpinnen videre til lærerlaget i 1988, sier Osvald Guttorm, som med glede husker tilbake til den store entusiasmen som preget dette miljøet.

– Folk gikk inn for oppgaven med liv og lyst. De spurte ikke etter honorar, de var først og fremst opptatt av å ta et løft for den samiske skolen. Det var viktig, alle gode krefter trengtes, og kanskje kan vi ta litt av æren for at skolen i dag heldigvis er en annen enn den vi strevde oss igjennom, sier Osvald Guttorm.

Arne Nystad: – Tung kamp for alt samisk

Fortalt til Per Lars Tonstad

Arne Nystad
(Foto: Per Lars Tonstad)

Arne Nystad (f. 1945) er oppvokst i Karasjok, der han har vært lærer i realfag ved Samisk videregående skole siden 1972. I mesteparten av tida har han vært rådgiver og/eller inspektør og et år var han rektor. Han har hatt ei rekke tillitsverv i lærerorganisasjoner lokalt, på fylkes- og landsplan.

I en alder av 52 år fikk Arne Nystad endelig lære å skrive sitt eget morsmål, samisk. Karasjok-mannen har i hele sitt liv ivret for samisk språk og kulturs plass i skolen, i mange år var han også en sentral tillitsvalgt i lærerorganisasjoner.

Arne Nystad har vært ei vaktbikkje for det samiske i mange tiår hvor frontene har vært steile og fordommene og misforståelsene mange. Fornorskningen hadde mange tunge støttespillere, ikke minst i Karasjok. Det krevde ryggrad, mot og kunnskaper å stå opp for det samiske.

– Allerede da jeg var ung gutt på 60-tallet husker jeg min far Valdemar kunne si: – Husk Arne, vi må forsvare nynorsken med nebb og klør, de kjemper den samme kampen som vi samer gjør!

Våren 2012 møtte vi Arne Nystad på Samisk videregående skole i Karasjok. Helsa skranter, han er slagrammet og må støtte seg til en stokk når han tar oss med til kontoret. Men hodet er fortsatt lynende skarpt, og han er ivrig opptatt med å skape nye samiske ord.

– Her er ei bok med matematiske ord på samisk, her er ei om byggfaglige ord. Hvorfor skal samer si «ligning», når det bør hete ovttamađodat på vårt språk? spør Arne Nystad.

De siste årene har han laget mange nye samiske ord. Arbeidet er banebrytende.

– Jeg er vel en erkekonservativ samepolitiker. Jeg mener at samer skal ha samme mulighet som andre til å bruke sitt morsmål. Ikke bare på kjøkkenet, men også i skolestua og på arbeidsplassen. Hvis vi mangler ord og uttrykk, blir samisk et fattigere språk med begrenset bruk. Samisk må være like oppdatert som andre nasjoners språk, da må vi først og fremst ha de ordene som et moderne samfunn trenger, påpeker Arne Nystad.

Han kan se tilbake på store endringer i skolen i samiske områder. Men det har krevd stor innsats å komme dit man er i dag. Arne Nystad har tatt sin del av ansvaret. – Heldigvis tok mine foreldre seg råd til å la meg reise til gymnaset i Alta, forteller han. Studiene fortsatte ved Universitetet i Bergen, der han tok hovedfag i fysikalsk kjemi. I alle år etter har han vært knyttet til Samisk videregående skole i Karasjok.

– For samisk ungdom var det et stort framskritt at vi fikk et videregående skoletilbud i Karasjok. Først het skolen Karasjok gymnasklasser med samisk, forteller Arne Nystad.

De unge lærerne var fulle av entusiasme og pågangsmot. De ønsket å bygge en samisk læreinstitusjon som skulle være noe mer enn en skole. Den skulle være en bauta, et signal til omverdenen om at det samiske var likeverdig med det norske, og det samiske måtte ha en framtid. Dette skjedde i ei bygd med store motsetninger og intens dragkamp mellom det samiske og det norske. I årtier hadde Hans Rønbeck[1] vært en sterk forkjemper for norsk språk og kultur, han så ingen framtid for det stusselige samiske i et avansert velferdssamfunn. Rønbeck hadde mange hatter på, han var både politiker for Arbeiderpartiet, sentral byråkrat og trakk i trådene for veiutbygging, etablering av kraftlag og slakteri. Han hadde mange tilhengere, samer som nordmenn, og splittelsen i lokalsamfunnet kunne gå tvers gjennom familier og bygdelag. En student brente det norske flagget på brua på 17. mai i 1979. Ungdommen som kom til Karasjok var bevisst på det samiske, og de var utålmodige. Lærerne likte det de så, selv om flaggbrenningen var å gå over streken.

– Karasjok var ei slagmark, det var ei tung tid. Vi måtte være tøffe for å våge å tro på det samiske, husker Arne Nystad.

– Heldigvis hadde vi en framsynt og klok rektor i Jon Eldar Einejord, fred over hans minne. Han fanget i 1974 opp at de hadde fått til noe som het Reformgymnas i Bodø. Det ble vår snarvei til å få Samisk videregående skole, plutselig hadde vi vår egen institusjon med samiske stempel! – Hvilken markering, hvilken seier! forteller Nystad.

Det som sto igjen var å lage et samisk innhold til skolen. Det var ikke gjort over natta, og det skulle ikke skje uten strid.

– Vi var opptatt av at fag- og timefordeling måtte vie mye plass til det samiske. Dette brøt med norsk tradisjon. Våre krav ble ikke alltid hørt, slett ikke. Vi var kanskje litt naive, og trodde at vi ville vinne raskere fram. Ofte registrerte vi at kolleger og skoleledere uttrykte forståelse og velvilje i ord, men i handling skjedde det sørgelig lite, sier Arne Nystad.

Han husker 80-årene som ei hard brytningstid. Så fort noen fremmet samiske krav, viftet noen med det røde flagget: – Er det en egen samisk nasjon dere vil ha? Folk krøp ned i skyttergravene og plaffet løs med ammunisjon bygd på fordommer og misforståelser.

– Vi var nok noen brusehoder, vi også. Staten og Arbeiderpartiet var vår fiende. Selvsagt fikk vi høre at vi var ekstremister, og bysamer, akademikere og svermere uten skit på nevene.

– Det rare var at i Kautokeino var Arbeiderpartiet vår medspiller, mens partiet var vår bitre fiende i Karasjok, sier Nystad. Heller ikke i fagforeningen var det applaus for alle krav som ble rettet fra samiske medlemmer. Striden sto både på fylkesplan og i landsorgansiasjonen. Arne Nystad var medlem i Norsk lektorlag, som seinere blei omdøpt til NUFO og i 1993 sammen med andre lærerorgansiasjoner fusjonerte i det nye Lærerforbundet. Nystad var medlem av et utvalg for samiske skolespørsmål som forbundet opprettet i 1993. Utvalget måtte slite for å få en posisjon i forbundet regionalt og nasjonalt. Arne Nystad ville løfte utvalgets status, og så for seg en egen avdeling for samiske lærere under forbundets paraply. Avdelingen skulle holde sine årsmøter, velge sine tillitsvalgte og helst ha en egen representant i landsstyret.

– Jeg ville ha en samisk lærerleder, valgt av samer for samer. Det var galt at fylkesstyret i Finnmark skulle utpeke en representant for de samiske medlemmene, sier Nystad. I flere år prøvde han å berede grunnen for å oppnå tilslutning til sin idé.

Han fremmet forslaget på landsmøtet i Haugesund i 2003. I forkant hadde han skult litt til Norsk lærerlag, som hadde gitt samene bedre representasjon. Der satt Arnulf Soleng i sentralstyret, valgt av samiske lærere.

– Det måtte da være helt naturlig at samiske lærere sjøl fikk velge sine tillitsvalgte! Jeg mente at vi skulle bruke de samme valgdistriktene som ved valg til Sametinget, 13 distrikter over hele landet. Mitt forslag ble fullstendig neglisjert, det ble tiet ihjel. Vår leder, Helga Hjetland, overså det totalt, det ble ikke engang kommentert. Det var mitt største nederlag, jeg var ikke engang verdig et kort tilsvar. Kanskje var vi ikke flinke nok. Men det var en bitter lærepenge. Som et slags plaster på såret fikk vi et samisk utvalg i forbundet, forteller Arne Nystad.

– Var det lett å få gjennomslag for samiske saker på fylkesplan?

– Det tok sin tid. Fylkesleder Sylvi Johnsen var lunken, vi har hatt mange heftige diskusjoner. Vi ville at ting skulle skje hurtig, hun og andre krefter i fylkeslaget strevet for å holde oss ville hester i stramme tøyler. Men så husker jeg at hun fikk reise til en FN-konferanse for urfolk rundt årtusenskiftet. Det tror jeg åpnet øynene hennes. I hvert fall ble hun mye mer positiv etterpå. Og hun sydde seg kofte, tidligere ville hun bare være kven.

Arne Nystad husker godt den langvarige striden med departementet rundt spørsmålet om elever med samisk som førstespråk skulle kunne velge å gå opp til eksamen i samisk som fremmedspråk. Departementet sto fast på at elevene selv måtte få velge hvilket nivå de ville ta eksamen i samisk på. Samiske lærere mente det var hull i hodet at elever som hadde samisk som førstespråk, skulle kunne ta eksamen i samisk på nivå tre.

– Vi tok dette også opp med fylket, som bare henviste til departementet. Vi kom ingen vei, det var et gedigent tap for oss, sier Nystad.

En annen stridssak var faget samisk kultur og språk, som ble tilbudt elever i språkblandingsområder og ute ved kysten.

– Faget var verken fugl eller fisk, i hvert fall ikke språkundervisning. Det var et alibi, slik at man kunne slå seg på brystet med at «se her, vi har samiskundervisning». Vårt krav var et tilbud om undervisning i samisk språk, som etter hvert også ble resultatet, forteller Nystad.

– Du har fått være med på en rivende utvikling i den samiske skolen, er du tilfreds med situasjonen i dag?

– Heldigvis kom det tøvær etter den fryktelige tiden med hard fornorskning. Men ingen seier er vunnet for evigheten, vi må fortsatt være på vakt. Fortsatt er det mange uløste oppgaver i den samiske skolen, det er store mangler når det gjelder tilgang på lærebøker. Jeg er opptatt av at vi samer skal se på oss sjøl som ett folk, som bor bak riksgrensene til fire ulike land. Det er samer som eier Sápmi, ikke den norske stat, ikke den finske stat, ikke den svenske stat, ikke den russiske stat. Vi vil ikke blande oss inn i spørsmålet om det skal bygges ny havn i Grimstad. Men hvis det skal åpnes gruvedrift på Finnmarksvidda, vil vi ha et ord med i laget! Vi har fått en delvis sjølråderett innenfor kultur- og skolepolitikk. Men samer må stå med lua i hånden og tigge penger fra staten. Uten en pengesekk, er sjølråderett ikke så mye verdt. Hvis det skal bli gruvedrift i Sápmi, må selskapene forplikte seg til å betale en avgift til samiske samfunn. Og alle avgiftene fra jakt og fiske i våre områder, hvorfor skal de tilfalle den norske stat? Det er våre ressurser, vi får for lite igjen. Så alt henger sammen, skolepolitikk og rettigheter, vi har nok fortsatt en lang vei å gå, sier Arne Nystad.

Sylvi Johnsen: – Jeg sto midt i stormen

Fortalt til Per Lars Tonstad

Sylvi Johnsen
(Foto: Per Lars Tonstad)

Sylvi Johnsen (f. 1956) fra Børselv i Porsanger har vært en sentral fagforeningsleder for lærere i Finnmark. Hun er mangeårig leder av Lærerforbundets og Utdanningsforbundets fylkeslag. Johnsen gikk fra fagforeningsvervet til stillingen som rektor ved Lakselv videregående skole/Leavnnja joatkkaskuvla, en skole som har 200 elever på fem studieretninger.

Sameflagget står litt bortgjemt øverst og bak på ei bokhylle. Sylvi Johnsen klatrer lett opp på en stol og tar ned flagget for å sette det midt på kontorpulten. Hun er rektor ved Lakselv videregående skole/Leavnnja joatkkaskuvla, og er glad for at det samiske omsider har fått en sentral plass i skoleverket. Sylvi Johnsen har en lang fagforeningskarriere bak seg, først og fremst som Lærerforbundets mangeårige leder i Finnmark.

Selv har hun en blandet etnisk bakgrunn. Moren snakket kvensk, faren gjorde seg forstått både på kvensk og samisk. Familien bodde først i Børselv, men flyttet til Kongsfjord ved Berlevåg da Sylvi var lita jente. Sylvi og søsknene ble norsktalende.

– Kvensk var et skjellsord i Kongsfjord. Samisk ble aldri nevnt. Vi ble kalt «kvenan», og det var nedsettende ment. Min eldste bror måtte banke seg til en slags verdighet. Det var tøffe tak for oss unge, husker Sylvi.

I dag kan hun huske at hun reagerte på at samiske og kvenske barn ble så ille behandlet. I skolegården fikk en elev en ørefik av en lærer, gutten hadde snakket kvensk til en medelev. Når noen hadde gjort noe galt, falt skylden fort på en kven eller samegutt.

– Det var fælt. Vi burde jo ha gjort opprør. Men det var slik det var på den tiden, forteller Sylvi.

Både hun og andre søsken spurte sine foreldre hvorfor de ikke fikk lære minoritetsspråkene. Foreldrene sa at de ville skåne barna, de skulle ikke få oppleve det samme som de hadde gjennomgått.

– Måtte gå forsiktig fram

Selv om skoleopplevelsen ikke var den beste, ønsket Sylvi en framtid i skoleverket. Hun tok desentralisert lærerutdanning, og fortsatte på Statens lærerhøgskole for handel og kontor. Der ble hun medlem av Handelslærerlaget, og ble valgt inn i fylkesstyret.

Da Handelslærerlaget ble en del av det nye Lærerforbundet i 1993, ble hun fylkesleder i Lærerforbundet på heltid. Lærerforbundet sto sterkt på de videregående skolene, men hadde også medlemmer fra grunnskolen.

Lærerforbundet hadde engasjerte medlemmer fra skoler i samiske kjerneområder. De var pådrivere for at samisk skulle få en større plass i skoleverket. Striden sto om samiske fagplaner, timefordeling, læremidler og lærernes arbeidssituasjon.

Samiske lærere var utålmodige. I Lakselv satt Sylvi Johnsen og tråkket på bremsepedalen, i hvert opplevde mange samiske medlemmer av Lærerforbundet det slik. Sylvi Johnsen er ikke helt enig.

– Jeg var helt enig i at det var på tide å gi det samiske og kvenske større plass i skoleverket. Det var høyst nødvendig å vitalisere samisk identitet, ikke minst blant de unge. Samtidig måtte vi gå varsomt fram, framskrittene kunne ikke vinnes med sjumilssteg. For det rådet skepsis blant mange foreldre, og det var viktig å ta skritt for skritt, sier Sylvi Johnsen.

Samisk opprør

Innføring av samiske læreplaner var den saken som virkelig satte Lærerforbundet på en tøff prøve. I 1997 sendte Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet ut et forslag til samiske fagplaner for skolen på høring. En gruppe foreldre i Tana reagerte voldsomt på forslaget, som de mente ville føre til at elevene ble tapere i norsk. Foreldrene krevde at forslaget måtte trekkes tilbake, de ønsket ikke å styrke det samiske i skolen. Tana-gruppen var svært aktiv i mediene og brukte de kontaktene de hadde for å vinne fram sentralt.
[2]

Plutselig fikk de også en støtte i Lærerforbundet. Forbundet sendte 5. oktober 1997 ut en pressemelding der de krevde at forslaget til samisk læreplanverk ble trukket tilbake.

Nå hadde virkelig Lærerforbundet kastet bensin på bålet. Sylvi Johnsen var presset fra alle kanter. Samiske medlemmer tordnet mot sin egen organisasjon, som de opplevde hadde dolket dem i ryggen. Gode råd var dyre, og tiden var knapp. Konflikten ble utspilt på åpen scene, i finnmarksavisenes spalter. – Det stormet! Jeg hadde små unger, telefonen sto ikke, seint og tidlig måtte jeg forsvare, forklare og prøve å rydde opp i misforståelser. Vi kom uheldig ut. Saken brant også i mitt hjerte. Men jeg visste at hvis vi gikk knallhardt ut, ville vi tape. Det var om å gjøre å være litt taktiske også, framholder Sylvi Johnsen.

Forsøkene på å roe gemyttene hadde liten effekt. Anders Folkestad, leder i Lærerforbundet, måtte til Finnmark og stå skolerett for sine medlemmer. Han var ikke den eneste som tok den lange turen fra Oslo til Sápmi. Statsråd Jon Lilletun stilte på møte i Lakselv. Foreldregruppen ga seg ikke, de samiske lærerne var like utålmodige. Striden var snacks for avisene i Finnmark.

Bitre medlemmer

Trygve Guttorm, leder for Lærerforbundets lokallag i Karasjok, meldte seg ut av forbundet i protest. Utmeldelsen var også en reaksjon på at Lærerforbundet fratok Svein Lund vervet som leder av utvalget for samiske skolespørsmål i Lærerforbundet i Finnmark. Utvalget hadde utvist stor aktivitet, og valgte ikke alltid å gå tjenestevei for å fremme sine synspunkter. Fylkeslederen og fylkesstyret mottok gjerne innspill fra utvalget, men satte ikke pris på at utvalget med Svein Lund i spissen gikk sine egne veier. Svein Lund var også hovedtillitsvalgt for Lærerforbundet ved de samiske videregående skolene. 9. mai 1997 hadde han sendt et åpent brev til stortingsrepresentantene med tittelen «Sier Stortinget Ja eller Nei til samisk utdanning?».

Brevet fikk begeret til å renne over for ledelsen i Lærerforbundet. Svein Lund var blitt en torn i øyet for forbundsledelsen. Først fikk han en skriftlig irettesettelse, og så vedtok fylkesstyret 6.6.1997: «Fylkesstyret har ikke lenger tillit til Svein Lund. Fylkesstyret anmoder derfor Svein Lund om å trekke seg fra sine tillitsverv i Lærerforbundet.»

Svein Lund anket til sentralstyret, men fikk ikke støtte. Han meldte seg selv ut av forbundet 20.10.1997, brevet ble avsluttet slik: «Eg vil sterkt beklage overfor dei samiske lærarane eg har verva til Lærerforbundet at eg har narra dei inn i ein organisasjon som motarbeider samisk skole, og vonar at dei kan tilgi meg at eg tok feil».

Sylvi Johnsen ser den dag i dag på Svein Lund-saken som en personalsak, og vil ikke kommentere den.

Trygve Guttorms utmeldelse toppet et medlemsopprør som truet Lærerforbundets posisjon i Finnmark. Både Sylvi Johnsen og forbundsleder Anders Folkestad strevde for å redde medlemsskaren og hindre fullt opprør. De sendte ut pressemeldinger og stilte opp i intervjuer og understreka at de var tilhengere av samiske fagplaner. Den første pressemeldingen hadde bare fått en uheldig overskrift!

Trygve Guttorm sa i et intervju med Finnmark Dagblad 08.10.1997 at utmeldelsen var en samvittighetssak for ham.

– Min påstand er at Lærerforbundet er livredd for å bruke ordet «samisk», sa Karasjok-læreren, og antydet at Lærerforbundet hadde noen spøkelser gjemt i skapet. Guttorm kunne ikke se at norsk språk og kultur var truet av samisk læreplan, og spurte om det var slik at norske barn ville ta skade av å lære litt om en annen av nasjonens egne kulturer?

Lærerforbundsmedlem Arne Nystad i Karasjok var også opprørt. I et brev til sentralstyret 13.10.1997 spurte han om Lærerforbundet nå var blitt løpegutt for Tana-aksjonen (foreldregruppen som motarbeidet samiske læreplaner). Nystad minnet om at Lærerforbundet også motarbeidet Kongen, for kong Harald hadde ved åpningen av det tredje Sametinget (07.10. samme år) ønsket det samiske læreplanverket velkommen. Og kongen hadde minnet om at i Norge bor det to folk med to likeverdige kulturer.

«Vi var litt upresise»

Pressemeldingene fra Anders Folkestad fikk høsten 1997 en helt annen vinkling. «Lærerforbundet støtter samisk skole», lød en av titlene. Han forklarte at forbundets motstand mot innføring av lærerplanverket var formelt begrunnet, i og med at høringsrunden var mangelfull. «Lærarforbundet meiner at grunnskulen i det samiske forvaltningsområdet skal ha ein samisk læreplan. Det vi kritiserer er den manglande høyringa på ein del av læreplanen. Vi foreslår tiltak som vi håper kan føre til at det samiske læreplanverket kan gjerast gjeldande for alle elevar uten at det skaper konflikter i skulen slik vi har sett det i Tana», skrev Folkestad. Tidligere på året hadde han reagert på formuleringer i læreplanen som «Opplæringen som helhet skal bidra til å fremme samisk identitet» og «Skolen skal støtte hjemmet i oppfostringer av en ny samisk generasjon og forberede de unge på oppgaver i samfunnet».

– Eg forstår at norske, kvenske eller andre foreldregrupper reagerer på desse formuleringane, hadde Folkestad uttalt i Lærerforbundets egen pressemelding 5.10.1997.

Fylkesleder Sylvi Johnsen beklaget i avisintervjuer at Lærerforbundet hadde krevd at forslaget til samisk læreplan måtte trekkes tilbake. I ettertid kan hun se tilbake på striden med et smil om munnen, det samiske vant fram til slutt.

– Vi prøve å bygge ei bru mellom sterke motsetninger. Vi var litt upresise. I kampens hete ble slike unøyaktigheter blåst opp til noe stort, sier Sylvi Johnsen.

Hun mener at Lærerforbundet i bunn og grunn var en forkjemper for det samiske i skolen på slutten av 1990-tallet, selv om samiske lærere ikke alltid fikk gehør i forbundet.

– I 1996 utarbeidet vi også et program for samiske skolespørsmål. Det er vi stolte over. Samisk språk var i ferd med å dø ut i marginale områder. Det var virkelig på høy tid å gjøre noe. Min holdning var at vi står sterkere når vi står sammen, enn når vi kjemper mot hverandre. Det var krevende å ha en skittentøyvask for åpen scene. Mye har skjedd siden 1997, det samiske har fått en oppblomstring både i grunnskolen og i den videregående skolen. Lærerforbundet skal ha sin del av æren for at vi har kommet så langt, sier Sylvi Johnsen.

Også for henne personlig har fagforeningskarrieren vært en læreprosess. Møtet med hverdagen i den samiske skolen for et tiår og to siden, ble en vekker. I dag vil Sylvi Johnsen heller verdsette de gode resultatene enn dyrke de bitre motsetningene fra gamle dager. Hun husker tilbake på heftige diskusjoner med samiske kolleger med stor fornøyelse.

I 2002 var Sylvi Johnsen en av delegatene til FNs urfolkskongress i New York. Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga var da leder for FNs Forum for urfolk. Urfolkskongressen ble avholdt på den norske nasjonaldagen 17. mai.

– Kongressen var en fantastisk opplevelse, og er noe av det aller største jeg har opplevd. Jeg er selv en del av Nordkalottens urfolk. Samene har oppnådd mye, det har krevd stor innsats fra mange. Men i skolehverdagen har vi fortsatt mange uløste saker, sier Sylvi Johnsen.

Trygg Jakola: «– Vi er norske, vi er norske ...»

Fortalt til Per Lars Tonstad

Trygg Jakola
(Foto utlånt av Trygg Jakola)

Trygg Jakola (f. 1942) har kvenske røtter og kommer fra Vestre Jakobselv i Øst-Finnmark. Han var leder av Finnmark lærerlag fra 1979 til 1985. Før det arbeidet han som lærer og rektor ved skolen på hjemstedet. Han var utdanningsdirektør i Finnmark fram til 2007, da han gikk av med AFP. Han driver nå eget kompetansefirma, Trygg Kompetanse AS.

Bygda Vestre Jakobselv på nordsiden av Varangerfjorden var en kvensk base langs veien mellom Varangerbotn og Vadsø. I dette golde, vakre landskapet med rike ressurser i fjord og elv fant tre folkegrupper sitt utkomme – nordmenn, kvener og samer.

– Foreldrene mine snakket kvensk når de ikke ville at ungene skulle forstå. Vi ble nysgjerrige, vi ville jo gjerne vite hva de voksne pratet om. Derfor snappet vi opp noen ord, og forsto etter hvert mer og mer, forteller Trygg Jakola.

Han var bare smågutten da han registrerte rangordningen i bygda med fiskere og småbrukere samt gründerspirer som skulle bli dyktige forretningsfolk. De norske var høyt på strå, kvener sto under dem og samene aller nederst.

– Jaja, de er nå samer, og en kan ikke vente annet fra dem, kunne godtfolk si når samtalen sneiet innom samenes liv og virke, husker Jakola. Kvener kunne selv bli hakket på. De måtte finne noen å plage selv. Samene måtte tåle mye. Mange av innbyggerne var av blandet ætt. En kvengutt kunne gifte seg med ei samejente. Sammen kunne de streve for å bli norske.

Skolen hjalp dem i strevet. For på 1960-tallet var det ikke tema å kreve opplæring i samisk eller kvensk i skolen. Klasserommene var drivhus for fornorskning.

– På slutten av 60-tallet ble det etablert en statlig ordning med studiepermisjon med lønn for å ta videreutdanning i spesialpedagogikk. Tilbudet ble gitt til lærere i språkblandingsområder. Det førte til voldsomme reaksjoner i Vestre Jakobselv. Folk ville ha seg frabedt et stempel som språkblandingsdistrikt, og samlet inn underskrifter for å dokumentere at de ville være norske, sier Trygg Jakola.

Aha-opplevelse hos Meløy

Etter at han hadde tatt lærerutdanning i Bodø og Trondheim, jobbet han ei tid hos Skoledirektøren i Finnmark. Der regjerte Lydolf Lind Meløy, en bauta i kampen for samisk i skolen. Odd Mathis Hætta, seinere redaktør i Ságat, sjef for NRK Sámi Radio og høgskolelektor i Alta, arbeidet også hos skoledirektøren. – Diskusjonen kunne gå høylydt. Jeg ble nok påvirket av Meløy og Hætta, og skjønte mer og mer at det var behov for tiltak for å styrke samisk språk i skolen, forteller Jakola.

Hans base i mange år var lærerlaget. Han ble leder i Finnmark Lærerlag i 1979, året da stridighetene om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget for alvor skjøt fart. I fylkeslaget ble samiske lærere organisert i en egen seksjon. Seksjonens mandat var å gi råd og fremme forslag til tiltak i samiske skoler. De samiske lærerne var svært aktive, og fikk stort sett støtte fra fylkeslaget.

– Ett av de aktuelle spørsmålene var et krav om å utvide en ordning med nedsatt lesetid for lærere som underviste elever med andre morsmål enn norsk, til også å gjelde samiske elever. Kari Lie var på den tid leder av Norsk Lærerlag. Hun grep fatt i denne saken. Vi hadde møter med Finnmarks-benken på Stortinget. Fiskebåtreder Oddvar Majala (Ap) fra Havøysund var en av dem som skjønte situasjonen. Og vi noterte det som en viktig seier da samiske lærere ble inkludert i ordningen, forteller Trygg Jakola.

Sprengstoff i Alta-saken

Den saken som virkelig opptok samene i noen år fra 1979, hadde lite med skole å gjøre. Likevel fattet Kautokeino lærerlag et vedtak om å gå imot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget, og lokallaget satset mye på at også fylkeslaget skulle slutte seg til elveredderne.

– Vi nølte, dette var en varm potet. Vi måtte spørre lokallagene om vi i hele tatt skulle mene noe om en så kontroversiell sak. Mange lokallag ba oss gå stille i dørene. Dette var en sak som kunne skape splittelse i organisasjonen. Løsningen ble å samles om en nokså diplomatisk uttalelse som la vekt på at styresmaktene ikke måtte opptre slik at det skapte åpne sår i lokalsamfunn. Kautokeino-lærerne mente nok at vi var for varsomme. Men uansett hva vi hadde vedtatt, ville vi ikke ha gjort alle til lags, mener Trygg Jakola.

Aksjonister i Tana

Uenigheten om Alta-saken gled fort over. Lærerlaget samlet seg om andre konkrete oppgaver for å styrke den samiske skolen.

I 1994, etter å ha vært skolesjef i Vadsø, var Trygg Jakola tilbake i jobb hos utdanningsdirektøren i Finnmark, noen år seinere ble han selv utdanningsdirektør. Som statens skolemann i Finnmark havnet han i skuddlinjen mellom statens skolepolitikk og en gruppe sinte foreldre i Tana. Temaet var innføring av samiske læreplaner i skolen, året var 1997. Regjeringens mål var å fremme konkrete planer for å styrke det samiske innholdet i skolen.

Noen foreldre i Tana opplevde det som et samisk overgrep, de gjorde seg opp den mening at statens politikk var å gjøre samer av alle. Trygg Jakola tok fatt på den strevsomme oppgaven å bygge bru. Et av virkemidlene var å informere på et folkemøte i Tana.

– Aksjonistene var tallrike og høylydte. Med norske flagg og under taktfaste rop «vi er norske, vi er norske», marsjerte de demonstrativt ut av møtelokalet.

– Jeg rapporterte daglig til departementet. I begynnelsen hadde de problemer med å oppfatte hvorfor denne saken var så følsom. Men både lokale, regionale og sentrale skolemyndigheter skal ha ros for at de klarte å roe gemyttene. Montessori-skolen som ble etablert i kjølvannet av striden, gjorde det fort klart at de ikke var motstandere av det samiske. Vi ba om raske penger, slik at innføring av samisk læreplan ikke skulle bli en kommunal utgiftspost. Og det kom fort penger på bordet, til blant annet kompetanseheving av lærere, sier Jakola.

I ettertid kan han skue tilbake på sitt virke i lærerlag og hos skolemyndighet i en avgjørende tid for skolen i Finnmark. Han husker Samisk utdanningsråd ble etablert, hederskvinnen Edel Hætta Eriksen styrte det aleine fra et hjemmekontor.[3] Samisk skole i dag kan gjøre bruk av et stort kompetansenettverk.

– En slik utvikling er nesten uvirkelig. Fantastisk mye er oppnådd. Mye er selvsagt i samisk skole i dag, men alle skal vite at resultatene er oppnådd på grunn av stor innsats fra mange flotte mennesker, sier Trygg Jakola.

Elfrid Boine: – Isfront i Finnmark

Fortalt til Per Lars Tonstad

Elfrid Boine
(Foto: Svein Lund)

Elfrid Boine (f. 1960) er født og oppvokst i Karasjok, og har samisk som morsmål. Hun tok lærerutdanning ved Alta lærerhøgskole. Fra 1983 til 1996 arbeidet hun ved ungdomsskolen i Karasjok. I ett år var hun rektor på Karlebotn skole, deretter arbeidet hun ti år som rådgiver for Statens utdanningskontor / Fylkesmannen i Finnmark. Elfrid er i dag seksjonsleder for undervisning i Meløy kommune. Elfrid Boine var leder av samisk avdeling i Norsk Lærerlag 1994-1997.

Samisk avdeling i Norsk lærerlag (OSO) var først underlagt fylkeslaget i Finnmark. OSO organiserte da de samiskpråklige lærerne i fylket.

– OSO hadde noen ildsjeler som sto på for å fremme samiske saker for fylkeslaget. Sakene handlet om læremidler på samisk, leseplikt, nedsatt lesetid og innføring av ny læreplan L97S, forteller Elfrid Boine.

Hun meldte seg inn i Norsk Lærerlag som fersk lærer, og ble etter hvert aktiv i OSO. Organisasjonen hadde strenge medlemskriterier. Kun lærere som underviste i eller på samisk språk eller i duodji, kunne bli medlemmer.[4]

– Konsekvensen kunne for eksempel bli at på et orienteringsmøte i Tana, nøyde lokallagslederen i lærerlaget seg med å ønske velkommen. Så forlot han møtet. Han hadde ikke noe der å gjøre. For han underviste verken i eller på samisk, forteller Elfrid Boine.

I ettertid har hun vurdert at kriteriene nok var for strenge og ekskluderende.

– For på skoler hvor det undervises i og på samisk, angår det samiske alle. Nå kunne andre ansatte bare henvise samiske saker til OSO, og dermed slippe å sette seg inn i sakene. Det var nok uheldig, de strenge medlemskriteriene var lite gjennomtenkte, mener Boine.

Norskspråklige deler av to brosjyrer fra OSO – Samisk avdeling i Norsk lærerlag

Under landsstyrets vinger

Et annet stridstema midt på 1990-tallet var OSOs posisjon i lærerlaget. OSO ønsket å bli direkte knyttet til landsstyret i Norsk Lærerlag, og ikke være underlagt Finnmark lærerlag. Den viktigste grunnen til at OSO skulle være i landsstyret, var at det var samisklærere i hele landet, og ikke bare i Finnmark. Dette ble det også argumentert for på landsmøtet i 1994. Det var helt naturlig å organisere samiske lærere også i andre fylker. Dessuten så man ikke bort fra at responsen for samiske saker kunne være like god, eller bedre, på nasjonalt plan enn i Finnmark. OSO-lederen møtte i fylkesstyret, men organisasjonen ønsket en representant i landsstyret. Det ble også resultatet, og Elfrid Boine kunne ta plass i landsstyret i Norsk lærerlag i 1994. Det var en aktiv tid for OSO.

– Vi reiste rundt i kongeriket og hadde informasjonsmøter på Hattfjelldal, på Snåsa, i Tysfjord og mange steder i Finnmark. Mange hadde ikke hørt om oss, så det var viktig å komme i kontakt med de samiske skolemiljøene rundt om, forteller Elfrid Boine. På den måten fikk vi i OSO kunnskap om samiske læreres vilkår i de ulike samiske områdene.

OSO-lederen hadde tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett i landsstyret. Elfrid Boine fikk fort en litt vemmelig magefølelse, noen medlemmer av landsstyret ymtet frampå om at det egentlig hadde skjedd et samisk kupp.

– OSO-lederen satt nå i landsstyret, men det skjedde ikke så mye mer. Av og til følte jeg meg som et slags B-medlem, eller et samisk alibi. Andre kunne si rett ut at jeg var valgt på feil måte, og de viste til at det samiske var mest aktuelt i Finnmark.

– Jeg ønsket at Norsk Lærerlag sentralt noen ganger skulle fronte samiske saker. Det skulle bare mangle, mange saker som angikk samiske lærere og elever fortjente oppmerksomhet. Men vi druknet i alle andre nasjonale skolespørsmål, sier Elfrid Boine.

Årsmøte i OSO 1997, Samelandssenteret i Karasjok I møteledelsen Arnulf Soleng, Inger Katrine Juuso, Brita Oskal Eira. Elfrid Boine på første rad. Ellers er disse med på bildet: Kaia Kalstad, John Nystad, Grete Dunfjeld, Kari Skoglund Sara og Marit Balto.
(Foto: Fred Anstem, Norsk Skoleblad)

Mest motbør i Finnmark

Hun var også medlem av pedagogisk utvalg i Norsk lærerlag, og følte at hun hadde mye større gjennomslag i den posisjonen. Andre utvalg i lærerlaget hadde eget sekretariat, OSO kunne aldri gjøre nytte av noe slikt.

Elfrid Boine satt i landsstyret i Norsk Lærerlag under innføringen av Reform 97. Forslaget til samiske læreplaner utløste mye debatt, særlig i Tana var en foreldregruppe aktiv. De godtok ikke samiske læreplaner, og mente særlig at den generelle delen av læreplanen var alt for radikal. Denne gangen fikk OSO gehør sentralt i organisasjonen. Landsstyret i Norsk Lærerlag gikk ut med aktiv støtte til forslaget til samiske læreplaner og den generelle delen. Samtidig var ikke fylkeslaget i Finnmark enig i dette, men måtte ta innover seg landsstyrets vedtak. I dette arbeidet fikk OSO mye støtte og bidrag fra landsstyrerepresentanten i Finnmark. Forslaget til samiske læreplaner splittet også Lærerforbundet, og der i gården skjedde oppvasken for åpen scene, i avisspaltene. Lærerlaget tok oppgjøret på kammerset.

– Situasjonen ble slik at jeg som OSO-leder og fylkeslaget i Finnmark ikke hadde noen kontakt i en periode, det var nesten en isfront mellom oss. Det var ei tung og vanskelig tid. Finnmark er jo fylket med flest skoler som tilbyr undervisning på samisk. Og så skulle vi møte motstand i vårt eget fylkeslag, mens landsstyret i lærerlaget sentralt støttet oss, det var nesten en ulogisk virkelighet, sier Elfrid Boine.

Striden tappet krefter og motivasjon. Om ikke OSO gikk i dvale, så ble organisasjonen i hvert fall gradvis mindre aktiv. Den består som et landsdekkende utvalg i Utdanningsforbundet, men der er den lite synlig.

– Kanskje kan OSO vekkes til live og igjen bli en aktiv kraft. Vi tenkte på vilkårene for våre medlemmer, men også på vilkårene for samiskspråklige elever. Det hadde vært godt å se at øverste ledere i Utdanningsforbundet i ny og ne tok opp en aktuell sak fra samisk skole, dessverre skjer det sjelden eller aldri, sier Elfrid Boine.

Jens Petter Berg: Det samiske drukna i fusjonsprosessen

Fortalt til Svein Lund

Jens Petter Berg, 2008
(Foto: Svein Lund)

Jens Petter Berg er født i 1951 og oppvokst i Porsgrunn. Han har gått gymnas i Skien og lærerskole på Notodden, og seinere tatt tilleggutdanning i tysk, engelsk og samfunnsfag. Han har arbeida som lærer på Senja og i Porsgrunn og som pedagogisk konsulent ved Porsgrunn skolekontor.

Jens Petter Berg har hatt ei rekke tillitsverv innafor lærerorganisasjoner. Han satt i sentralstyret i Norsk lærerlag 1995–2003, deler av denne tida som leder for Pedagogisk utvalg. Fra sammenslåinga av lærerorganisasjonene var han medlem av sentralstyret og leder i Utdanningspolitisk utvalg i Utdanningsforbundet 2003–06.

Han forteller her om hvordan han fra denne posisjonen opplevde arbeidet med samiske skolespørsmål i disse organisasjonene.

På landsmøtet i Lærerlaget 1994 hadde det vært konflikter rundt samiske skolespørsmål. Ellers vet jeg egentlig ikke så mye om hva som skjedde før jeg kom inn i sentralstyret.

Samtidig blei Elfrid Boine valgt til leder for samisk avdeling (OSO), og hun satt da også som medlem av pedagogisk utvalg og av landsstyret. Utvalget fremma mange saker, og markerte seg bra. Vi hadde mange gode diskusjoner om samiske spørsmål i landsstyret i den tida. Da jeg i 1997 blei leder for pedagogisk utvalg fikk jeg ennå mer med disse sakene å gjøre. Saker som OSO reiste blei gjerne behandla i pedagogisk utvalg før de evt. blei reist for landsstyret eller sentralstyret.

OSO mente at vi trengte mer kunnskap om samiske forhold, så de arrangerte i 1999 en tur i Finnmark for hele utvalget. Vi besøkte da Samisk høgskole, Samisk utdanningsråd og Karasjok ungdomsskole. Det var svært interessant og lærerikt, vi fikk et godt innblikk i de diskusjonene som da gikk i samiske skolemiljø. Det var jo stor mangel på kvalifiserte samisktalende lærere, og et av diskusjonstemaene var om hva som var viktigst ved læreransettelser, formell lærerutdanning eller samiskkunnskaper. Med denne turen fikk vi et mye bedre grunnlag for å behandle spørsmål som gjaldt samisk opplæring. For oss i andre deler av landet kunne det være vanskelig å forstå de motsetningene som var i Finnmark. Noen ganger sto Finnmark lærerlag fram som talsmann for de samiske interessene, andre ganger forsto vi at det var motsetninger mellom fylkesstyret og det samiske utvalget. Dette kunne vel også variere fra sak til sak og person til person.

På 1990-tallet hadde samisk skolemiljø sterke representanter i Lærerlaget som gjorde seg bemerka og snakka godt for si sak. Seinere har jeg ikke inntrykk av at de klarte det like godt.

Det var jo opplest og vedtatt i Lærerlaget at man arbeida for å styrke samisk opplæring. Dette blei også markert i det internasjonale arbeidet til Lærerlaget. Det ville derfor være veldig ukorrekt å gå tvert mot de samiske krava, og jeg kan ikke si at jeg oppfatta noen i organisasjonen sentralt som spesielt negativ mot samiske krav. Men det var jo forskjellige syn på hvordan disse interessene skulle ivaretas. Og av og til kunne det komme kommentarer som «blir de nå aldri fornøyd». Tillitsvalgte fra Finnmark var oppmerksomme på samiske spørsmål, men ønsket ofte ikke å profilere seg spesielt på dette området.

Da Norsk lærerlag og Lærerforbundet gikk sammen til Utdanningsforbundet i 2003, var det en langvarig samlingsprosess. Man var opptatt av å få en sterk felles ledelse og at de forskjellige grupper som barnehage, grunnskole og videregående skole skulle være forholdsmessig representert på alle nivå. Det skulle ikke være representanter for særinteresser, og mange tillitsvalgte fikk et bredt ansvarsområde. Alle utvalg skulle ledes av medlemmer av sentralstyret. Dette førte til at det i Utdanningsforbundet blei en langt svakere samisk representasjon på sentralt hold enn det hadde vært i Lærerlaget. De blei ikke representert i landsstyret, og heller ikke i utdanningspolitisk utvalg.

Utdanningsforbundet har gitt ut ei orienteringsbrosjyre på tre samiske språk og norsk. Her er den lulesamiske og sørsamiske teksten.

Jeg hadde inntrykk av at dette blei akseptert av de samiske representantene under samlingsprosessen, men jeg trur ikke det var bra for de samiske skoleinteressene at de mista den direkte kanalen til de sentrale organa. Det bidro til at det samiske har kommet mindre fram og at det nok har vært mer i bakgrunnen i seinere år.


[1] Hans Rønbeck er omtalt i flere artikler i Samisk skolehistorie 1 og 2. (red.)
[2] Kampen om den samiske læreplanen og protestene i Tana er behandla i Samisk skolehistorie 5 (red.)
[3] Edel Hætta Eriksen forteller fra arbeidet i Samisk utdanningsråd i Samisk skolehistorie 1 (red.)
[4] To brosjyrer fra OSO viser at disse kriteriene kunne være både uklare og varierende. Se illustrasjon med bildetekst. (red)


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6