Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Lempi Mikalsen, 2004 |
Lempi Mikalsen (Rávdi Lempi) er født i Guovdageaidnu i 1921 og har bodd der hele livet. I to perioder har hun arbeida på den videregående skolen i Guovdageaidnu, først som sømlærer på 1950-tallet, seinere som husholdsbestyrer på 1970- og 80-tallet. Ei tid bestyrte hun Fjellstua, ellers har hun arbeida både på hotellet og samvirkelaget. Innimellom har hun tatt oppdrag som rettstolk, mellom samisk, finsk og norsk. Da hun søkte jobben som sømlærer i 1953, presenterte hun kvalifikasjonene sine slik: |
– Begge foreldra mine kom fra Finland, far fra Enontekiö og mor fra Sør-Finland. De flytta til Kautokeino like før jeg blei født. Far min var smed, han hadde gått 4 år i smedlære i Tornio. Han var eneste faglærte smed i Kautokeino, og han laga en mengde redskaper og bruksting for folk, som ljåer, sigder, økser, reinbjeller og låser. Vi barna blei oppkalt etter yrket til far, og derfor kalles jeg på samisk for Rávdi Lempi (Smed-Lempi).
 |
Vevkurs i Kautokeino, før krigen. Lempi Mikalsen foran i midten. (Foto utlånt av Lempi Mikalsen) |
Jeg begynte på skolen i 1927, ett år før tida. I første klasse fikk jeg Anders Bongo som lærer. Men siden jeg allerede kunne lese da jeg begynte, blei jeg etter bare tre uker flytta opp i andre klasse. Læreren vår der var Karen Aarseth. Seinere fikk jeg også mannen hennes, Lyder Aarseth, som lærer, samt Ludvig Madsen og en Kvåle, som kom sørfra. Vi bodde i Øverbygda, det var ikke lenger enn at jeg kunne gå til skolen, men ei tid på høsten og våren måtte jeg bo på internatet, for den gang var det ikke bru over elva.
 |
Lauri, Lempi og/ja Ellen (Hætta) Keskitalo (Foto utlånt av Lempi Mikalsen) |
Helt fra jeg var en jentunge var jeg veldig interessert i søm, jeg sydde blant annet mi egen konfirmasjonskofte. Seinere fikk jeg gå et sykurs på 4 måneder. Det var et kurs i vanlig «norsk» søm, å sy samekofter og annen samisk søm har jeg lært meg av andre.
Før jeg gifta meg jobba jeg på fjellstuene på Suolovuopmi og Bingis. Under evakueringa holdt vi til på Østfjellet, 8 mil fra bygda. Det er ikke skrevet mye om oss som rømte innover vidda. Jeg har nå begynt å skrive ned noen minner, kanskje det kan bli trykt en gang.
 |
Norges Kristelige forbunds husmorskole 1937, Lempi nr. 4 fra venstre. (Foto utlånt av Lempi Mikalsen) |
Ett år etter at skolen var starta opp, begynte Lempi å holde kurs i koftesøm.
– Det var 3 måneders kurs og jeg hadde all undervisninga aleine på det kurset. Jeg måtte kjøpe inn stoff. Skolen betalte alle utgifter til stoffet. Som duodji-konsulent skulle Lauri ha et ord med i laget om hvilken stil vi skulle lære bort. Det skulle være litt sånn som det var i gamle dager. På den tida var det begynt å komme pyntebånd i handelen, men det skulle vi ikke bruke. Vi kjøpte kroklisser, breie og smale, og ellers var det å klippe ut tunger av klede. Nå er jo kautokeinokofta helt forskjellig fra det den var i den tida. Nå er det så mye ferdige pynteband å få kjøpt, og man setter det ene over det andre til det blir et eneste kaos.
 |
Vevkurs på bedehuset i 1939. Lærer Anny Haugen og elev Laura Lund. (Foto utlånt av Lempi Mikalsen) |
Noen læreplaner hadde vi ikke å holde oss til, det måtte vi lage sjøl. Ikke hadde vi lærebøker heller. Det var jo bare mine egne erfaringer og det jeg hadde lært av eldre samer. Vi begynte jo med enklere ting til å begynne med. Elevene måtte jo først lære å bruke symaskinene. Nå er jo ikke samisk søm det samme som vanlig norsk søm. I norsk søm er det mer broderier og blonder og slikt. Da jeg sjøl gikk på kurs fikk vi en lapp som vi skulle sy alle slags sømmer på, og så måtte vi sy knapphull. Samisk koftesøm er noe helt annet. Jeg underviste bare i koftesøm, men der var jo andre sømkurs også. Blant sømlærerne i den tida husker jeg Inga Triumf, Marit Nilima og Inga M. Hætta.
 |
Noen av dem som spilte en rolle i heimeyrkeskolens eldste historie:
Anna Larsen, Sigurd Skoglund, Inga S. Näkkälä Triumf, Marit Pentha Nilima,
Lauri Keskitalo og Adam Triumf. (Foto: Heimeyrkeskolen) |
Det var rein praksisundervisning, vi hadde ikke noe yrkesteori. Vi instruerte elevene på det språket de forsto best, det var ingen som f.eks. sa oss at vi måtte bruke norsk.
Skolen hadde ikke egne lokaler de første åra, så kursa gikk delvis på Fjellstua, delvis på skolebrakka. Det var ganske kaotisk i den tida. Det var hele tida meninga man skulle bygge nytt, men det tok veldig lang tid. Sigurd Skoglund var styrer da jeg begynte, men så var det flere år som skolen var uten styrer. Da var det ikke ordinære klasser, bare kurs som skolens styre arrangerte.
 |
Skoletur til Finland på 1950-tallet. (Foto utlånt av Lempi Mikalsen) |
– Før jeg begynte på internatet, var jeg bestyrer på Fjellstua. Da jeg skulle slutte der, spurte jeg daværende rektor Ole Einar Olsen om han ville leie Fjellstua til internat. Det ville han, og jeg fikk ordna så skolen fikk leie av Samemisjonen. Samtidig ba Ole Einar meg å søke på stillingen som internatstyrer.
Jeg hadde hele ansvaret for internatet, jeg opplevde aldri noen form for overprøving av det jeg bestemte, verken fra rektor eller styret for skolen. I tillegg til skolens eget internat leide vi ei tid både rom på Fjellstua og deler av grunnskoleinternatet. Vi laga frokost og kveldsmat på hvert av internata, men alle internatelevene gikk til grunnskoleinternatet for å spise middag. Vi hadde både dagvakt og nattevakt. På det meste hadde jeg ansvar for 8 ansatte. Vi fikk alltid pengene til å strekke til, jeg kan ikke huske at vi ikke klarte å kjøpe det vi trengte.
Jeg hadde jo veldig mye kontakt med elevene i den tida. Skal man ha så mye med ungdom å gjøre, så må man kunne med dem. For hvis man begynner å skjennes og bruke kjeft, nei da kan man pakke sammen. Det gikk så fint, i mi tid var vi så gode kamerater og venner. Selvfølgelig var det jo litt liv av og til, ungdom er nå ungdom. Men når man bare tar seg tid og prater med dem, så løser det seg gjerne. Jeg hadde også mye forbindelse med foreldrene, jeg hadde nok mer kontakt med dem enn lærerne hadde. Vi hadde jo et reglement, bl.a. for når elevene skulle være inne om kvelden. Det blei avgjort ut fra hvor gamle de var, og det blei også tatt hensyn til hva foreldrene mente. Hvis det ikke hadde vært noe reglement så hadde det vært vanskelig å ha så mange elever boende på internatet.
Selvfølgelig var det jo litt bråk av og til. Det hendte at nattevakta ringte meg på natta, og jeg måtte stå opp og dra ned dit og megle. Det var gjerne gutter som kom utafra og ville inn til jentene på internatet. Og det hendte jo at jentene var med på det og åpna takluker og vinduer. Men når jeg kom ned dit da gikk det greitt, da sa de at nei, vi skal ikke bråke. De tok meg i armen og vi leide hverandre og de sa at joda, vi skal fare hjem.
I den alderen er det jo gjerne slik at elevene har gleda seg til å komme hjemmefra og få gjøre som de vil. Mange føler seg ensomme og de har forskjellige problemer, og vi som jobba på internatet måtte lytte til dem og forsøke å råde. Så internatarbeidet har nå ikke bare vært solskinn, avslutter Lempi, og synes at det får holde med det.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2