Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Mads le Maire:

Visitas ved Tårnet skole

Sogneprest Mads Le Maire (Foto: Sør-Varanger kommune)

Mads Le Maire var født i Oslo 1870, og var sogneprest i Sør-Varanger. Han var ordfører i Sør-Varanger 1911-16. Sogneprest i Hole i Buskerud 1918-24. Le Maire var en ivrig forsvarer av fornorskingspolitikken overfor samer og kvener. Han skreiv boka "Fra Sydvaranger" som blei utgitt av Sør-Varanger museum 1982. Fra denne boka har vi klipt ut et avsnitt som handler om skolevesenet i kommunen og spesielt da han var med biskopen på visitas ved Tårnet skole.

Da vi har kjørt en mils vei utover langs fjorden, stanser vi ved en skole som heter Tårnet. Det er lett å forstå at det er fjellet som ligger bak skolen som har gitt den dens navn. Denne skole er en internatskole av det slag som staten bygger en hel del av oppe i Finnmark i de senere år. Den lange skolevei for så mange og dertil språkvanskene var en stor hemsko for folkeskolen i Finnmark. Forsømmelsesprosenten var meget stor. Når så hertil kom at for mange av barna var norsk et fremmed språk da de gjorde sin inntredelse i skolen, så sier det sig selv at utbyttet av skolegangen blev ytterst ringe.

Da kommunen selv ikke maktet å gjøre noe ekstra for skolen, grep staten resolutt inn ved hundreårsskiftet og ansatte særskilt skoledirektør for Finnmark. Så gikk man igang med å bygge internatskoler. Her får de barn som har lang skolevei både kost og losji i skoletiden. Kommunene bærer selv den utgift de før hadde til skolevesenet. Men den betydelige merutgift ved bygging og drift av internater, bæres av staten.

Denne omordning av skolevesenet har båret gode frukter. Man kan også godt si at på denne måten løses litt efter litt alle språkvansker. Det faller nemlig som bekjent meget lett for de ganske små barn å lære et fremmed språk når de daglig får høre det. Og ved at den samiske og kvenske befolkning i sosial og økonomisk henseende først stillet på like fot med nordmennene. Men selvfølgelig bruker de fremdeles sitt morsmål i hjemmene. Her vil staten ingen tvang bruke, det ville også være både uforstandig og stygt å prøve på å trenge inn i hjemmets helligdom.

En sådan internatskole er det altså her ved Tårnet. Her skulle vi stanse en stund. For biskopen skulle inn og holde visitas også her. — En vennlig lærer kom ut og tok imot oss. Og barna stod omkring og var meget forventningsfulle. En hel del av den omboende befolkning hadde også samlet sig. Biskopen gikk inn og hørte en stund på undervisningen. Derpå overhørte han selv barna som var jevnt flinke til å svare for sig.

Så fikk barna slippe ut og skolestuen blev fylt av de voksne som nu fikk høre biskopen tale Guds ord. Da biskopen var ferdig, så talte prosten på samisk. For samene setter naturligvis stor pris på å få høre Guds ord på sitt eget mål. — Da vi var ferdig med oppbyggelsen, ville folk gjerne frem og hilse på oss og trykke oss i hånd. Bisp og prost fikk da også den vakre hilsen: Gitos ædnag Ibmel sane oudast[1]: Mange takk for Guds ord!

Tilslut var vi nu ovenpå og så på barnas oppholdsrum. Der var to soveværelser, hvert med 12 senger. På hvert værelse var det et stort bord med stoler omkring. Her skal barna sitte og lese sine lekser. Spiserummet var i det rummelige kjøkken. Alt var så rent og pent, men som man kan forstå — ganske enkelt, en flink husholderske forestod det hele. Skolebarna måtte hjelpe til med stellet. — Tårnet hører med til de ganske små internater. For størrelsen av internatene er selvfølgelig bestemt av de lokale forhold.

[1] Giitus eatnat Ipmil sáni ovddas.

Samisk skolehistorie 2