Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Blant kommunene i Finnmark er nok Lebesby / Davvesiida en av dem som er minst omskrevet. Lebesby ligger mellom turistmagneten Nordkapp og Gamvik kommune med Europas nordligste fastlandspunkt. I sør grenser kommunen mot Porsanger og Tana, som nok også er langt mer landskjent enn Lebesby. Kommunen kunne vel så gjerne hett Laksefjord / Lágesvuotna, for den omfatter områdene rundt denne fjorden fra ytterste avfolka fiskevær til Laksefjordvidda / Lágesduottar innafor fjordbotnen. Fiskeressursene i fjorden har fra uminnelige tider vært livsgrunnlaget til sjøsamene som bodde spredt rundt hele fjorden, men rovfiske i siste halvdel av 1900-tallet har tømt fjorden og fjerna mesteparten av livsgrunnlaget. Dette har igjen bidratt til at folketallet her har gått veldig tilbake. Ytterst i fjorden blei det allerede i middelalderen etablert norske fiskevær. Flere av dem er seinere avfolka, det største som holder stand er det nåværende kommunesenteret Kjøllefjord. Fra gammelt av har det vært en klar motsetning mellom «ytre sogn» og «indre sogn», som i stor grad tilsvarer de norskdominerte og samiskdominerte delene av kommunen. «Lebesby er en historieløs kommune». Det sa Edmund Johansen på Kunes i Laksefjorden om kommunen sin i et intervju i 1997. [1] Han viste til at Lebesby verken har museum eller bygdebok. På 1970-tallet kom det opp forslag om å engasjere en historiker, som da holdt på å skrive bygdebok for nabokommunen Porsanger, til også å skrive om Lebesby kommune, men det sa flertallet i kommunestyret nei til. Noen har antyda at man ikke ønska å grave for mye i historia fordi det da ville komme fram hvor samisk denne historia er. Likevel har vi klart å finne noe, særlig i Riksarkivet og Statsarkivet i Tromsø og i ei bok om den lokale kirkehistoria. [2] |
En rekke kjente personer som er omtalt andre steder i Samisk skolehistorie har hatt sitt virke som prest eller lærer i det området som i dag utgjør Lebesby kommune.
Thomas von Westen var her i 1717 og ei av de fire kirkene han fikk reist i Finnmark var på stedet Lebesby. Få år etter tilsatte han Knud Leem som misjonær i Lebesby og Porsanger. Leem blei seinere professor i samisk ved Seminarium Lapponicum i Trondheim. Han var den første som skreiv samisk grammatikk og ordbok og han ga ut et stort verk under tittelen Beskrivelse over Finnmarkens lapper.
Vel hundre år seinere kom Niels Vibe Stockfleth, som var prest i Lebesby 1828–39. I denne tida skreiv han samisk ABC, lesebok og grammatikk, samtidig som han oversatte religiøs litteratur til samisk. [3]
Baard Tvete, som var sogneprest i Lebesby 1935–44 og lærer på Kunes, Veidnes og Ifjord noen år seinere, skreiv på 1950-tallet avhandlinga Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag. Der har han brukt mye eksempler fra Lebesby, slik at her også er mye lokalhistorie.
1960–67 var Stein Henriksen sogneprest her. Like før han kom til Lebesby skreiv han artikkelen Hvorfor samisk gymnas? [4], som blei trykt i flere aviser og spilte en viktig rolle i kampen for å få et eget samisk gymnas.
I tida 1899–1903 var her en lærer ved navn Isak Persen. Han blei seinere lærer i sin hjemkommune Nesseby, tok etternavnet Saba og i 1906 blei han valgt som den første samiske stortingsrepresentant. Han er også kjent som forfatter av Sámi soga lávlla (Samefolkets sang).
På stikk motsatte side sto Christen Brygfjeld [5], som var lærer her før han i 1923 blei skoledirektør i Finnmark. De første åra etter at han blei ansatt hadde Skoledirektøren i Finnmark adresse Lebesby. Brygfjeld var en av de mest uforsonlige fornorskerne man har sett, og han var også berykta som en svært hard lærer.
Også en annen seinere skoledirektør har vært lærer her. Randi Nordback Madsen [6] , som var Finnmarks siste skoledirektør 1986–92, hadde sin første lærerjobb som erstatningslærer ved Lebesby internat 1947/48.
På 1950-tallet var Richard Bergh [7] lærer ved to skoler i kommunen, mens han var her starta han sitt arbeid som folkeminnesamler, noe som har resultert i ei rekke bøker.
Blant de første kjente prestene i Lebesby var en som utmerka seg som en svært hard forkjemper for fornorsking av samer. Det var dansken Peter Werloes, som var sogneprest i Kjøllefjord rett etter at konfirmasjonen var blitt innført i 1736. Han skriver i 1743 at prestene må forpliktes til ikke å anta noen til konfirmasjon «uden at de kan explisere sig paa nordsk (dansk)». [8]
«Werloes hevder at feilen i Norge er at misjonærer og lærere har tatt så altfor mye hensyn til samenes språk. Og sameforeldrene er så altfor bløte og ømme overfor barna sine, derfor setter de ikke noe inn på at barna skal lære dansk.» Han vil legge ned samemisjonen, og skriver at dansk «skal være Fundamentet hvorpaa de Anstalter bør grundlægges som man vil gjennomføre til Finnernes Oplysning.»
Likevel skjedde i første omgang det motsatte. Seminarium lapponicum blei gjenoppretta og i 1767 utga Knud Leem både samisk ABC og katekisme. Gerhard Sandberg, som var misjonær for Øst-Finnmark forteller i 1771 at han hadde fått endel av disse bøkene til Nesseby, men at det var verre i Lebesby, der det var konstant mangel på bøker. Baard Tufte refererer Sandbergs rapport slik: «Ikke noe å undres over at det står så dårlig til med kristendommen som det gjør i Laksefjord og Tana, «da de ingen Bøger have havt paa sit eget Maal». Særlig ille er det i Laksefjord. Der er samene uhyre forsømt. Der er også mangelen på samiske bøker nesten total. Og der har de dessuten en dårlig skolemester som heller burde ha vært på tukthuset enn å lære andre. Og presten kommer der bare to ganger i året og holder altergang.» [9]
Da myndighetene mot slutten av 1800-tallet ville fjerne samisk språk fra skolen, fikk de full støtte fra de styrende i Lebesby kommune:
«Lebesby skolekommisjon anbefalte i 1887 at bøker med dobbelt språktekst burde avskaffes for de barn som overhodet kunne lære noe. «Medens man formodentlig gjør rettest i at samle saavidt mulig alle en Kredses Sinker paa et Lappisk parti.» Disse sinkene kan få bruke samiske bøker og få opplæring på sitt morsmål. Det nytter så allikevel ikke å forsøke å lære dem norsk. For disse sinkenes skyld vil man derfor også i fremtiden ha bruk for bøker med samisk tekst.» [10]
 |
Ifjord skole var bygd i 1896, før dette var undervisninga her i ei torvgamme. Dette bildet er fra 1908. Skolen blei lagt ned da internatet på Lebesby sto ferdig. (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Gjervig var tydeligvis en iherdig fornorsker og året etter forteller han om stor framgang og om hvilke metoder han har brukt:
«Ved at forbyde børnene i frikvarterene og i middagstiden at gjøre brug af det lappiske sprog og ved at opmuntre alle og enhver, som kommer i berørelse med børnene, saavidt mulig at tiltale dem paa norsk, har jeg i særdeleshed i de to sidste aar mærket betydelig fremgang i tilegnelsen af norsk .... »
I 1890 skriver sogneprest Nicolai Horneman som skolestyreformann brev til overtilsynet: [11]
«I skolestyrets møde d. 12te oktober d.å. blev under behandlingen af undervisningsplanen under «indledende bemerkninger» vedtaget følgende passus.
«For lappiske barn kan om det er nødvendigt lappisk benyttes som hjælpesprog ved undervisningen samt læse- og lærebøger med lappisk tekst ved siden af den norske i overensstemmelse med instruksen af 12te oktober 1880.»
Denne instruks blev ikke i mødet taget under speciel behandling, men der reiste sig ingen indvending mod vedtagelsen af ovenstående, idet man gik ud fra, at den ved instruksen fastsatte ordning var den hensigtsmessigste.
Jeg håber at denne ordning kan tages for god for Lebesby vedkommende, i al fald indtil videre. Det vil nemlig være umulig at samle skolestyrets medlemmer, der er spredte over det hele vidt strakte prestegjæld, oftere i vinter til møde. Jeg tror ikke, at en bestemmelse om, at en videregående benyttelse af lappisk end den i instruksen tilladte vilde få majoritet for sig. Man går nemlig her ud fra, at en sådan videregående benyttelse af lappisk kun vilde sætte stopper for det fornorskingsarbeide, som nu går sin jævne om end meget langsomme vei fremad, og som jo også var påtænkt ved instruksen af 12te oktober 1880. Dersom det blev fastslået, at forældrenes ønske og mening skulde være det bestemmende angående hvilket sprog, der skulde benyttes, vilde vistnok de fleste lappiske forældre forlange det lappiske sprog alene benyttet, idet de ikke ser hen til den nytte, det vilde have for børnene at lære norsk, men derimod lader sig bestemme af en fordom og uvilje mod det norske sprog. Hvad den personlige tilegning af det læste angår, tror jeg ikke som undervisningen nu foregår, at man har noget at befrykte for de flestes vedkommende. Min erfaring gjorde jeg ved konfirmantforberedelsen og ligeledes ved skoleeksaminerne. Det kand jo for nogles vedkommende være, at forståelsen er meget mangelfuld, men dels vilde det samme være tilfældet, om de havde fået sin kristendomskundskab på lappisk, og dels åbner jo §6 i instruksen til en videregående benyttelse af lappisk, hvilken bestemmelse jo også her for 5 børns vedkommende er trådt i kraft. Ved den ene konfirmantforberedelse, jeg hittil har havt, var der riktignok kun 4 lapper af 18 konfirmanter, men de som forsto minst og lærte daarligst, hørte ikke til lapperne, men til de norske. Medens jeg således kunde give de 4 lapper karakteren god kristendomskundskab måtte jeg give 3 norske karakteren temmelig god kristendomskundskab og 1 endog karakteren mådelig kristendomskundskab.
Lebesby skolestyre d. 30te oktober 1890
Ærbødigst
N. Horneman
Formand
På dette brevet har biskopen påført sin kommentar: [12]
Jeg henviser til Kirkedepartementets Skrivelse af 18. Oktober 1889, meddelt Lebesby Sogneprest gjennem Prostiet, at det med hensyn til det sprog som skal benyttes i finske Distrikter vil være beføiet at tage et særligt hensyn til forældrenes Ønske og Mening. Sagen bes derfor optages til fornyet Behandling.
Tromsø, 24. September 1891
J. A. Skaar.
Af IV, B, skoleforsømmelser, vil det sees, at forsømmelserne i femåret har utgjort gjennemsnitlig 26 procent. Når forsømmelserne er blevne så store, er grunden hertil væsentlig de vanskelige lokale forhold, idet den lille befolkning bor spredt udover et meget stort areal, hvorved vejen til skolen for så mange bøm bliver lang og besværlig, enten over de uvejsomme fjelde eller som oftest på de åbne fjorde. De store afstande, det stormfulde vejr specielt om vinteren og befolkningens gjennemsnitlig trange kår gjor det ofte vanskeligt ja umuligt at sende børnene til skolestedet. Det er de færreste, der har udkomme til at skaffe sig lejet hjælp, og falder det derfor ofte vanskeligt at sende alle skolepligtige børn på samme tid til skolen. Nogle trænges til hjælp i huset, især når husfaderen og de voksne sønner store dele af året ligger på fiske langt borte fra hjemmet. Hertil kommer, at sundhedstilstanden blandt børnene i de forløbne år har været mindre god, specielt har en smitsom hudsygdom været årsag til forsømmeIser. De små, slet ventilerede og meget ofte urenslige torvgammer, hvori størstedelen af finnebefolkningen bor, er en god jordbund for sådanne sygdomme, der derfor er vanskelig at forhindre og overvinde.
Men trods alt dette, kan det dog ikke negtes, at skolesøgningen vilde have været adskillig bedre, dersom forældres og foresattes interesser for skolen havde været større. Thi desværre må det siges, at ligegyldigheden for skolen er meget almindelig. Skolen er for mange (glædelige undtagelser findes naturligvis) kun en byrde og en plage, og er det visselig kun et fåtal, der har øje for skoleundervisningens betydning og velsignelse både for børnene og deres hjem. Man betragter i almindelighed skolen og dens lærere med modvilje og mistillid og har liden eller ingen forståelse af skolens store opgave og lærernes ansvarsfulde og trættende gjerning. Skolen arbeider derfor under tunge og vanskelige forhold, ser liden frugt af sit opofrende arbeide og finder liden sympati og støtte i sin gjeming blandt de ældre.
Disciplinen på skoleme er i det hele taget god.
Fornorskningsarbeidet blandt børn af lappisk nationalitet går om end ikke hurtigt dog fremad trods de lappiske forældres modstand. Flerheden af den konfirmerede lappiske ungdom kan læse, tale og forstå det norske sprog.
Idet denne beretning om Lebesby folkeskoler herved afsluttes, udtales ønsket og håbet om, at folkets kjærlighed til skolen, dens gjerning og dens lærere må vokse, så at den kan komme til at fremme alt, som kan tjene den opvoksende ungdom til nytte og velsignelse.
Lebesby skolestyre den 15de oktober 1896.
I 1904 skreiv Tandberg som svar på henvendelse fra skoledirektøren om skoleordninga i kommunen:
«Det må dessverre erkjennes at såvel skolesøkningen som utbyttet av undervisningen i Torskefjord, Landersfjord og Storfjord kretser er mindre tilfredsstillende. Også hva fornorsking angår står barna atskillig tilbake. Årsaken til den slette skolesøkningen er først og fremst de foresattes likegyldighet, i annen rekke lang og besværlig skolevei og mangel på klær og mat. Årsaken til det dårlige utbytte er ved siden av liten skolesøkning, degenerasjon, lavt kulturstandpunkt og svekkede åndsevner samt legemlig og åndelig forkrøblethet.»
Persen var ikke aleine om å klage på skoleforholda. Skolestyreformann Tandberg søker i 1901 skoledirektøren om støtte til «internering av trengende skolebørn» og til «forlængelse af skoletiden i Landersfjord, Ifjord og Torskefjord krædse». Søknaden begrunner han slik:
«Man behøver neppe nærmere at påpeke, hvilken overordentlig støtte for skolesøkningen bidrag til indlogering af trængende skolebørn vil være i et saa udfattigt og ualmindelig sprædt bebygget og vanskeligt trafikabelt distrikt. Til oplysning meddeles at i en blandet sprogkreds bor ca 60 børn under skoletiden borte fra sitt hjem, de fleste af meget fattige forældre. Dertil kommer at også mange av dem, der bor hjemme, maa understøttes baade med mad og klæder for at komme i skole. Til trods for, at fattigvæsenet strækker sig saa langt det kan, er fremdeles en af de hyppigst anførte grunde til forsømmelse mangel paa mad, klæder o.s.v.»
I 1909 hadde P. Olsen overtatt Landersfjord krets, som han omtaler slik: «I Landersfjord krets tales utelukkende lappisk i hjemmene, hvorfor fornorskningsarbeidet er meget byrdefullt.»
 |
Lebesby internat da det var nytt, trolig fotografert 1916. (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
I klasserommet hadde vi to store lamper med matadorbrennere, som måtte fylles med parafin hver dag. Jeg var heldigvis vant med parafinlamper hjemmefra, men hadde ikke før brukt lampelys i skoletiden.»[15]
De materielle forholda på skolene var altså atskillig forbedra før krigen kom.
|
På Veidnes hadde man i mellomkrigstida skole og kirke i ett og samme hus, det blei kalt skolekapellet. |
Her er svaret fra skolestyret i Lebesby:
Skoleforholdene for lappiske barn
1. Antallet av rene lappiske barn har man ikke oversikt over. De fleste barna i Lebesby sogn er av blandingsrasen, lappisk–kvensk–norsk.
2. Ingen lappiske lærere
3. Det vilde nok være heldig om man ved Lebesby skole hadde en lærer som behersket lappisk, da det er en del nybegynnerer som er svært daarlig i norsk.
4. Raseblandingen er saa langt framskredet og spraakforholdene saa blandet at noe eget internat for lappiske barn med lappiske lærerer er ikke paakrevet.
Lebesby skolestyre 25 august 1943
Baard Tvete
Fra kommunens side hadde man bare sett opprettinga av Kunes skolekrets som ei midlertidig løsning til internatet var bygd. Men lokalbefolkninga ønska seg en permanent skole. Den neste striden kom allerede i 1950. Fordi brakka opprinnelig var satt opp på et sted med veldig fuktig grunn, begynte den snart å råtne opp. Mot kommunens ønske flytta da befolkninga sjøl skolen opp til et tørrere sted. Der fikk man fortsette til internatet sto ferdig på Lebesby. Lebesby internat blei bygd i to byggetrinn. Det første sto ferdig i 1954. Internatelevene på Kunes blei da overført dit, og bare elevene fra sjølve Kunes blei igjen. Elevtallet blei da mer enn halvert. På høsten 1955 sto 2. byggetrinn på Lebesby ferdig, og da skulle resten av Kunes-elevene også dit. Da gikk foreldra til skolestreik, noe Edmund Johansen forteller om lenger ute i boka.
En stor del av inventaret og utstyret på Kunes skole var slikt som foreldra hadde samla inn til gjennom basarer og fester. Men kommunen tok alt, inkludert telefonen, og overførte til skolene i Lebesby og Kjøllefjord, noe som bidro til å gjøre motsetningene mellom bygdefolket og kommuneledelsen ennå bitrere.
Resultatet av skolestreiken blei at det blei bygd fast skole på Kunes, som sto ferdig i 1958. Da måtte foreldra mase lenge for å få telefonen tilbake, men det skulle vare flere år før de fikk den. Kretsen fikk tilslutt kr 1000 som erstatning for det materiellet som blei borte, men i følge Leif Isaksen [17] var det i 1979 ingen som visste hvor disse pengene var blitt av.
Kombinasjonen av lavt elevtall og sentraliseringstankegangen i tida gjorde at skolen blei nedlagt i 1970. Også denne gang skjedde det mot kraftige protester fra foreldrene, og en del foreldre holdt de minste barna hjemme og nekta å sende dem til internatet. De blei trua med straff og bøter, men visstnok blei ingen dømt. Også denne gang frakta kommunen bort alt av materiell, deriblant det som foreldrene i kretsen hadde samla inn til.
Men på 70-tallet kom det en sterk bevegelse for desentralisering av skoleverket, og sammen med økt elevtall førte det til at skolen starta opp igjen i 1975.
|
Kunes skole 2007 |
Ønske om samiskundervisning i skolen har i første rekke kommet fra elever, ikke fra foreldre. Det første forsøket var på slutten av 80-tallet. I bygda var det ingen samisklærer å oppdrive, så man fikk tak i en lærer fra Børselv, Hans Fr. Eriksen. Undervisninga måtte da legges til kveldstid. Elevene fikk samisk som valgfag, og tilsvarende fri i skoletida. Samtidig var det flere voksne som ville lære samisk, så det blei organisert som voksenopplæringskurs gjennom Samenes Landsforbund. Dette fungerte ei stund, men så blei læreren syk og måtte slutte.
På begynnelsen av 1990-tallet valgte tre elever i ungdomsskolen samisk som andrespråk. De fikk ikke tak i kvalifisert lærer, men de fulgte Davvin-kurset med rektor Erna Pettersen som veileder. Hun hadde sjøl gått gjennom Davvin, men sier hun kunne for lite samisk til å gi skikkelig undervisning.
Lenger ut på 90-tallet fikk man ei periode Harald Kåven som lærer. Han var da bosatt i Brenna i Porsanger, omlag 6 mil fra Kunes. Dette var igjen kveldsundervisning. På 2000-tallet har det derimot ifølge rektor ikke vært stilt noe krav om samiskundervisning.
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3