Kátjá

Sámegillii

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Ellen Marie Vars:

Kátjá

Oversatt av Ellen Marie Vars og Mette Newth

Ellen Marie Vars
(Foto: Svein Lund)

Ellen Marie Vars er født i 1957 og oppvokst i Láhpoluoppal i Guovdageaidnu. Ho har gått grunnskole i Guovdageaidnu, videregående skole der og i Alta, lærerskole i Alta og har lest samisk grunnfag i Tromsø og journalistikk/samfunnsfag og tolkeutdanning ved Samisk høgskole.

Ellen Marie har arbeida som grunnskolelærer på svensk og norsk side, språkkonsulent, journalist, tolk og oversetter. Ho har vært redaktør for avisa Áššu og ungdomsbladet Š, sekretær for NSR og Samisk kunstnerråd.

Ellen Marie har skrevet mange bøker for barn, ungdom og voksne. Ho har skrevet alle bøkene på nordsamisk, noen av dem er oversatt til norsk, grønlandsk og til andre samiske dialekter.

Ungdomsboka Kátjá blei utgitt på samisk i 1986 og i norsk oversettelse i 1988, begge på forlaget Davvi Media. Romanen følger Kátjá fra ho blir født i ei lita grend på Finnmarksvidda til ho er i 20-åra. Her har vi tatt ut to utdrag av boka, når Kátjá begynner på internatskolen og når ho går ut av skolen etter 9 år.

s. 13-27

- Mamma, jeg vil ikke reise til internatet! Jeg vil ikke! Jeg vil være her hjemme, hos bestemor, hos deg og pappa! Kátjá gråt. Hun var snart syv ar gammel og skulle begynne på skolen. Mor forsøkte å trøste henne: Ikke vær redd. Du er jo ikke alene, Biret er der, og Risten og Biera. De tar vare på deg og hjelper deg. Om et par år går lillebror også på skolen, det blir vel artig. Da er du allerede ei stor jente.
Far prøvde også å trøste:
- Du trenger ikke bo så veldig lenge på internatet. Dere får komme hjem til jul... og det er jo snakk om at vi skal få vei hit snart, da får dere komme hjem enda ofte­re.
Men Kátjá lot seg ikke trøste. Hun sprang til stabburet, hvor bestemor satt og romsterte i kista si. Kátjá la armene om halsen hennes og hylte; Bestemor! Si til mamma og pappa at jeg ikke vil dra på internatet! Jeg vil være hos deg, jeg er jo din lille hjelper! Kátjá storgråt. Bestemor vugget henne lenge i armene sine. Hun var taus. Visste rett og slett ikke hva hun skulle si. Hun begynte å synge, ganske lavt, mens hun vugget Kátjá sakte fram og tilbake. Helt til hun sluttet å gråte. Da Kátjá ble rolig igjen, begyn­te bestemor å fortelle om gamle dager. Det visste hun at Kátjá likte å høre om. Hun kremtet, ville ikke at Kátjá skulle forstå hvor vondt hun hadde det.
Kátjá kjempet imot, men ingenting nyttet. Hun måtte begynne på skolen. Veien var trist og lang. Hun,de andre barna og far gikk i mange timer før de nådde bilveien. Stien de fulgte gikk langs flere vann, over myrer og små bekker. Kátjás skritt ble tyngre og tyngre. Hun ønsket at de aldri skulle nå fram. De stanset halveis for å koke kaffe og spi­se. Far var sliten, for han bar all bagasjen deres. Men Kátjá ville ikke spise. Hun var ikke sulten, for det gjorde så vondt inni henne. Det var en rar, trist smerte. Far snakket hele tiden om bilveien som skulle komme neste sommer . Da slipper vi å gå, dere kan kjøre helt fram til huset. Barna svarte ikke. De gruet seg til å komme tilbake til internatet igjen. Selv Biret var redd, hun som hadde vært der i mange år.

Endelig kom de til bilveien og de få husene som lå langs den. Far gikk inn i et hus for å ringe til skolen og fortelle at de var framme ved veien. De måtte vente lenge før sko­lebussen kom. Kátjá tviholdt hånda til far da de klatret inn i bussen.
Kátjá synes de hadde kjørt i evigheter før internatet dukket opp, stort og fremmed. - Et uhyre, sukket far stille.
Ei fin dame møtte dem i skolegården. Hun hilste på far og ba dem følge med for å se hvor de skulle sove. De gikk først gjennom en lang korridor, så forbi mange dører, og så opp to trapper. Kátjá var helt forskrekket. Hvordan i all verden kunne noen bo her? Omsider var de framme.. Darna åpnet døra. Det var et stort rom, fylt av senger og fremmede barn som stirret olmt på Kátjá. Her skulle hun sove. Biret og Risten skulle få et annet rom. Og Biera skul­le sove et helt annet sted, der det bare var gutter.
- Får vi ikke sove i samme rom hvisket Kátjá. Tårene blendet henne!
- Det ser ikke slik ut, svarte far.
Den dagen og kvelden ble den verste Kátjá hadde opplevd. Hun niholdt i farens hånd, ville ikke slippe den, men da kvelden kom måtte han reise. Han forsøkte å trøste henne, sa at det bare var i begynnelsen det var leit og trist. Men det var ingen trøst for Kátjá. Da han forsvant ut av de store ytterdørene, 1øp hun gråtende etter han; - Far! Ikke gå, ikke gå fra meg, far!
Men faren gikk, og hun kunne ikke forstå at han kunne gjøre det mot henne som var så redd. Var han ikke glad i henne mer? Bestemor ville aldri ha gått fra henne. Aldri!
Det var ingen trøst å få fra Biret og Risten. De hadde sine venner, og våget ikke bry seg for mye om Kátjá. De hadde vært så lenge på internatet at de hadde lært kunsten å overleve. Her gjaldt det å bare tenke på seg selv. Ikke bry seg om de svake og de som gråt. Man måtte glemme alt det gode man hadde lært hjemme.
- Ikke være snill, ikke smile eller være lydig. Det var tegn på svakhet, et forhatt ord på internatet. Biret og Ris­ten våget ikke hjelpe Kátjá når hun ble slått eller ertet for å være pysete. Risten våget heller ikke fortelle Kátjá sann­heten, at her var alt annerledes enn hjemme. Men hun synes synd på henne som var så godtroende og snill. Det var en dødssynd på internatet.
Hele natta lå Kátjá med ansiktet gjemt i puta for at in­gen skulle høre henne gråte. Alt var så forferdelig. Til og med sengekherne hadde en fremmed lukt. Hun lengtet et­ter den varme huden og gode lukten til bestemor.
Da morgensola skinte inn gjennom de store vinduene, var Kátjás øyne så hovne av gråt at hun knapt kunne se. Stille fulgte hun Biret til den kjempestore spisesalen. Men hun fikk ikke ned en matbit, for klumpen i halsen var så stor. De fremmede barna som nistirret på henne virket skremmende. Bråket var øredøvende. Barna kastet brødbi­ter på hverandre og sloss om maten. Ikke engang de eldste brydde seg om dama som fortvilet prøvde å få ro i spisesa­len. Hun tagg dem om å sitte stille, men til ingen nytte.

Kátjá fulgte med Biret til klasserommene etter frokost. Biret ante ikke hvilket rom Kátjá skulle være i.
- Stå her og vent til læreren din kommer og viser deg klasseromet, sa hun fort og forlot Kátjá i den lange korri­doren. Kátjá kjente ingen av barna som sprang forbi hen­ne. Hun presset seg mot veggen, og kastet redde blikk oppover og nedover korridoren.
Plutselig ringte skoleklokka. Kátjá skvatt. Hva ville skje nå? Barna stilte seg i rekker foran klasserommene. Der ventet de til læreren kom og slapp dem inn. Alle forsvant, Kátjá sto igjen ganske alene. Hun tenkte på bestemor. Klumpen satt fortsatt i halsen.
- Hvorfor vil Gud at jeg skal være her? Hva galt har jeg gjort?
Hun ble redd da en mann kom bort til henne og spurte om noe hun ikke forsto. Han tok henne med til ei dame som snakket samisk på en rar måte. Dama fulgte Kátjá til det riktige klasserommet. Der satt masse fremmede barn ved små bord. Lærerinnen hadde kofte på seg. Hun viste ­Kátjá hvor hun skulle sitte. Kátjá var livende redd, men det hjalp ikke stort. Nå var hun på skolen.

Den første skoledagen og dagene som fulgte var helt li­ke. Kátjá lærte fort hvordan det var å gå på skolen og bo på internatet. Hun forstod ikke hvorfor, man ikke burde snakke om foreldrene sine og hjemmet. Men allerede førs­te kvelden fikk hun klar beskjed, da hun fortalte hvor hun var fra. De to jentene som kom bort til henne virket greie.
- Hva heter du, og hvor er du fra? spurte de. Kátjá svarte ivrig. Snakket om de hjemme og om bestemor.
- Har dere rein? spurte jentene.
- Nei, vi har ikke rein, vi har kuer og sauer, svarte Kátjá lavt.
Jentene begynte å hånflire. Den ene av dem sparket til henne og sa:
- Hvorfor går du med kofte da? Du er ikke same, du som ikke har rein. Alle samebarn har rein. Du får ikke lov til å bo på dette internatet, for her får bare samebarn bo! De slo etter Kátjá og jaget henne ut av internatet. Kátjá løp, gråtende. Bort fra internatet, mot bygda. På veien møtte hun noen barn på sykler. De hadde ikke kofter. En av dem pekte på henne og ropte noe hånlig. Kátjá forstod ikke hva han sa, for han snakket norsk.
De andre flirte og hermet etter hvordan samene snakket norsk. De skubbet syklene sine truende mot Kátjá. Hun ble vettskremt og la på sprang tilbake til internatet. Men de tok henne igjen, rev lua av henne og kastet den i veigrøfta.
Hun torde ikke hente den, sprang bare videre så fort hun orket. Hun lette desperat etter et gjemmested på interna­tet. Hun så et skap i et hjørne. Det sto litt ut fra veggen. Hun presset seg bak skapet, stiv av skrekk. Knep øynene igjen og klemte handa over munnen så ingen kunne høre gråten.
- Om jeg lukker øynene hardt nok, kommer jeg kanskje til bestemor, tenkte hun. Bestemor! Det tok lang tid før hun våget å røre seg. Til slutt orket hun ikke sitte klemt bak skapet lengre. Forsiktig krøp hun fram, speidet til alle kanter, lyttet og ventet. Det var ingen der. Fort snek hun seg ut for å lete etter lua. Den lå i veikanten, gjennomtrukket av klissete leire. Hun stormet tilbake, fant et toalett i internatet, og begynte å skrubbe lua. Det meste av skitten forsvant, men klumpen i halsen ble ikke borte.
Dagene, kveldene og nettene var like forferdelige. Kátjá var alltid sulten, men klarte ikke å spise, bare gråte. Ingen av de voksne, ikke engang lærerinnen, spurte hvorfor hun gråt så mye. De brydde seg heller ikke om at de andre barna slo henne, selvom de så det of te. Barna slo og sparket og lugget henne, men de voksne gjorde ingenting for å stanse det. Snart hatet Kátjá alle voksne og flyttsamebarna, de som plaget henne aller mest. Plaget henne fordi for­eldrene hennes ikke hadde rein. - Du er en fattiglus, ertet de. Alle som ikke har rein er noen fattige jævler.
Hun hadde ingen venninner, men hun ville ikke leke med noen heller, for hun lengtet så veldig hjem. Smerter hadde hun også hele tida, men det var hjemlengselen som verket mest. Bare tanken på bestemor fikk tårene til å pip­le fram, til og med i klasserommet. Men bestemor var langt borte.
- Hvis jeg bare visste veien hjem, flyktet jeg straks, tenkte Kátjá ofte i skoletimene.
Den første snøen kom, men det gjorde ikke Kátjá glad. Hjemme var det alltid en stor dag. Bestemor pleide å vekke henne tidlig og hviske hemmelighetsfullt: Kikk ut av vinduet, lillehjelper!
Og Kátjá løp til vinduet før hun hadde våknet ordentlig. Trøttheten var som blåst bort da hun så den rene, hvite snøen. Det var alltid så artig! Etterpå krøp hun tett inntil bestemor igjen.
Men her på skolen var det ingen som brydde seg om bestemor og nysnøen. En dag, da det allerede hadde kom­met tjukt med snø, kom Biret til henne og fortalte at om to dager kom far for å hente dem hjem til jul. Hjem! Til bestemor. Tårene begynte straks å trille, og hjertet dunket. Bestemor!

Da hun kom hjem, kastet hun seg i bestemors fang og strigråt så hele den vesle kroppen skalv. Hun klamret seg til bestemor. Det var som om hun ikke hadde ord mer, bare tårer.
Bestemor strøk henne over ansiktet, og småpratet kjær­lig.
Kátjá gråt lenge, lenge, til hun sovnet i fanget til bestemor. Bestemor bar henne til sengs.
- Kan skolen være bra for samebarn, sukket hun. øy­nene var fulle av sorg da hun så på den sovende lillehjelpe­ren sin. - Stakkars vesla. Tro hva du har gått gjennom? Og dette er bare begynnelsen! Hun satt lenge ved det so­vende barnet.
Tenkte på den kvelden da Kátjá ble født i det forferde­lige uværet. Var det tegn på at hun måtte leve et stormfullt liv?
- Måtte du, kjære Gud, gi henne styrke til å klare det!
Den lange og triste vinteren tok endelig slutt. Sola kom fram bak de bleke skyene, og med sola ble det vår i lufta.
Men Kátjá følte ikke at det var vår. Det var ikke mulig å høre våren komme mens hun var på skolen, eller lukte den. Hun tenkte ofte på det, i de endeløse ettermiddagene etter skoletid, mens hun stirret ut av vinduene. - Hvorfor er vårsola så fremmed og kald her? Hjemme er den så varm. Den har sikkert smelta noe av snøen allerede. I hvert fall så mye at far kan koke kaffe på tørrmark når han er ute på andejakt. Tro om han har fått mange fugler i vår? Tro om lillebror er blitt så stor at han kan springe far i møte når han kommer hjem fra andejakta? Kanskje lille­bror har lært seg navnene på de forskjellige fuglene? Tro om far savner meg når jeg ikke er der og spør hva han har opplevd på jaktturen? Mor har jo ikke tid til å spørre om hvilke fugler som allerede er kommet. Og bestemor trenger ikke spørre far om noe. Hun vet jo alt selv.
Åh, som jeg ønsker at jeg fikk se når isen går! Bli med mor og far når de setter båten på vann et. Ro mellom is­flakene. Så morsamt det pleier å være! Der isen gikk, satte de garn. Far hadde alltid hagla med seg på slike turer. Han hørte endene, lenge før de nærmet seg. Fort festet han garnet i båten og tok fram hagla. Kátjá pleide å gjemme seg foran i båten og vente spent. Havellene hørte man på lang avstand. De fløy i flokker og lagde et veldig leven. Svartendene kom plutselig, bare to eller fire fugler i lag. Hun hadde aldri riktig skjønt hvordan de laget den fine plystrelyden når de fløy. Tro om far hadde fått tak i grågås? Som hun lengtet å bli med på andejakt. Tenk å kom­me hjem med alle fuglene far hadde skutt. Vise dem stolt til bestemor!
Maten på internatet virket enda mer uappetittelig når hun tenkte på fersk andestek.
Men våren brakte sammeren med seg, og Kátjás første sko1eår tok endelig slutt.

Det var rart å komme tilbake til de kjente fjellviddene. Straks skolebussen var fremme, så de far som satt og kokte kaffe et stykke unna. Kátjá følte at hun var kommet hjem.
Hun sprang mot han. Føttene kjentes så lette. Far! Far!
Han reiste seg og løftet henne opp på skuldrene: Neimen kjære deg, du veier jo ingenting! Så tynn du er blitt. Nå må du først spise tørkakjøtt så du orker å gå hjem! Men Kátjá hadde ikke ro til å sitte og spise. Hun måtte springe omkring, for hun var plutselig blitt så lett. Det var nesten som hun fløy.
Turen hjem gikk som en drøm. Kátjá løp foran de andre langs den kronglete stien, ivrig etter å se om de snart var hjemme. Da far stoppet på den vanlige rasteplassen, hadde ikke Kátjá det minste lyst til å hvile. Hun var ikke sliten, trengte ikke å hvile. Og det var så lenge å vente til de and­re hadde spist og hvilt seg, de som alle hadde noe å bære på.
Da de nærmet seg hjemtraktene, begynte de å småløpe. Selv Biret, hun som hadde mest å bære på. Kátjá så beste­mor på lang avstand. Hun kom for å møte dem! - Beste­mor! Kátjá la på sprang mot henne. Stien ble borte i en tåke av gledestårer, og hun snublet. Hun kom seg fort på beina igjen og løp videre. Bestemor gikk nesten over ende, da hun kastet seg rundt halsen hennes. - Bestemor! Du lukter så godt, gråt Kátjá. - Lillehjelper, så blek du er blitt. Spiser du ingenting på skolen?
Kátjá svarte ikke, holdt bare om bestemor, redd for at hun skulle forsvinne om hun slapp taket. De andre nådde dem igjenog fortsatte mot huset. Bestemor fortalte om alt som hadde hendt mens de hadde vært borte. Lillebror var blitt stor gutt, dugelig og hjelpsom. Katta hadde fått un­ger, og i fjøset var det tre små kalver, og far hadde kjøpt ny båt og not. En stor båt, som kunne ta mye fisk.
Bestemor hadde ennå ikke hørt gjøken og det syntes hun var merkelig. Kátjá stanset: Se, bestemor! Her er trærne alt begynt å bli grønne, men på skolen er de bare svarte og stygge!
Først da de kom inn og Kátjá hadde spist seg mett, kjen­te hun hvor sliten hun var.
Hun ba bestemor legge seg sammen med henne på rein­skinnet i kammerskroken og fortelle mer om alt som hadde hendt mens hun hadde vært på skolen. Bestemor fortalte, om vårflommen, om alle fisketurene og jaktturene. Hun fortsatte, lenge etter at Kátjá var dysset i søvn av den var­me stemmen.
Forundret åpnet Kátjá øynene. Drømte hun ennå? Hun så kammerset hjemme og hørte kjente stemmer! Fort luk­ket hun igjen øynene for å holde på drømmen. Hun lå gans­ke stille. Langsomt kom gleden. Hun var hjemme! Kátjá kom seg på beina og sprang ut i kjøkkenet. Borte var sko­len og alt det vonde hun hadde opplevd. Hun satte seg på fanget til mor, skrubbsulten igjen. Det var deilig å sitte slik, akkurat som før, og spise mors gode mat. Mor og far spur­te om skolen, men Kátjá svarte ikke. Orket ikke. Det var alt for vondt å tenke på eller snakke om. Hun fant ikke ord som var grusomme nok til å beskrive skolen. Kátjá spiste videre i taushet. Spiste og spiste som om hun ikke hadde smakt mat på mange år! Omsider kjente hun seg mett. Da orket hun ikke sitte inne lenger. Hun måtte se alt, aller først den nye båten. Oi, så svær! Sikkert den største båten i hele verden. Det måtte være plass til mange hundre, nei mange tusen fisk!
Hun hoppet og sprang over enga, fylt av kriblende glede. Så godt å bare 1øpe, uten smerter, uten vondt noen steder! Ikke frykte juling og erting!
Hun stoppet brått. Der var gjøken! Sto helt stille, lytten­de. Så la hun på sprang. Bestemor måtte få vite at gjøken var kommet! Bestemor som sier at da er sommeren på vei for alvor.
Kátjá lekte med lillebror Joavnna. Hun hentet ved­kubber fra vedskjulet som skulle forestille lærerinna og husmora.
- Husmora er ei merkelig dame som alltid sier at jeg er skitten. Hun snakker veldig rart, og lukter like rart, for­talte Kátjá. Lillebror lyttet med store øyne. - Husmora svarer aldri når jeg spør henne om noe, og hun bryr seg ikke om når de store barna slår de små. Hun er veldig dum. Kátjá slo husmorvedkubben med en kvist. Joavnna hjalp til. De banket og slo alt de orket. Det var artig at den dum­me husmora fikk så mye juling.
- Lærerinna vår er også en idiot, sa Kátjá. Hun sier ikke et ord til de andre barna når de erter meg fordi jeg ikke kan norsk. Lærerinna forstår ingen verdens ting, dum­ma, hun skal også få juling!
Kátjá og lillebroren straffet husmora og lærerinna riktig lenge. De dumme damene hadde godt aven skikkelig omgang juling. De fortjente å ha det virkelig vondt de og.
Lillebroren fikk høre om de norske, at det var slike folk som alle barn måtte frykte og adlyde. Var man ulydig, ble man knepet i øret og satt i skammekroken. - På skolen er det ikke lov å snakke om familien eller hjemmet, og på internatet skal en bestandig sloss, fortsatte Kátjá. En må alltid passe seg, ellers får en juling, eller ødelagte klær. Lillebrorens øyne ble svarte av harme. - De hånflirer når de hører at bestemor ikke kan et eneste ord norsk, og at mor og far ikke har rein, men bare har kofter. Slik satt de lenge og pratet. Lillebroren forsto at skolen var et ondt sted, og han lovet stolt å slå dem flate alle sammen, om de så mye som nærmet seg Kátjá når han begynte på skolen.

Sommeren gikk fort og skoletiden nærmet seg. Hele sommeren grublet Kátjá over hvordan hun skal greie å holde ut enda et år. Hun og lillebror kom til at en måtte bli riktig ondskapsfull for å greie seg på skolen. Kátjá be­stemte seg for at ingen skulle klare å gi henne juling mer. Hele sommeren øvde hun og lillebror seg på å sloss.
Men hun fikk vondt i magen flere dager før skolen be­gynte, fordi hun gruet seg så fælt. Den siste natta hjemme klamret hun seg til bestemor. Da morgenen kom, ba hun bestemor om å følge med til skolen. Men bestemor kunne ikke, og Kátjá måtte forlate varmen og tryggheten hos bestemor og alle andre hjemme. Hun fulgte etter far og de andre med uvillige skritt.
Skoleårene gikk på et vis. Den ene dagen var like trist og lang som den andre, uten noe å glede seg over. Kátjá lærte seg å bli hard som stein. Bare slik kunne hun holde ut på internatet. Aldri mer gråt hun så andre så det, men det gikk ikke en eneste lang natt uten at hodeputa var våt.
Hun skulle heller ikke stole på noen mer, aldri fortelle noe om seg selv, aldri. vise følelser.
Her skulle en spise når det var spisetid, selv om en ikke var sulten. Når en virkelig var sulten, var det ikke mat å få før spisetid. Alt hun hadde lært hjemme at hun ikke skulle gjøre, måtte hun gjøre på skolen og internatet..
Livet på skolen var omvendt av hjemme. Det måtte hun tvinge seg til å tåle. Hun fikk for alvor føle hva det vil si å ikke være flyttsamebarn.
- Du er ingenting, sa flyttsamebarna til henne. Tro bare ikke at du er same, for det er du ikke, hørte hun på internatet hver eneste dag. På skolen fikk hun merke at hun heller ikke var norsk, ikke hadde norske klær. Ungene på kirkestedet plaget henne uten stans.
Kátjá kunne ikke begripe hvorfor det var slik, hvorfor de syntes hun var så annerledes. Snart begynte hun å hate dem fordi hun ikke forsto. Hun fyltes av hat mot alt og alle som hadde noe med skolen å gjøre. Hatet gjorde hen­ne uredd og farlig. Hun kunne sloss, fryktet ikke lenger noen. Selv de største barna ble redde da de oppdaget hvor djevelsk slem hun var blitt. Hun var liten, men kjapp og sterk, og hun foraktet alle. Hun gav blaffen i husmora, rakte tunge og snakket bare samisk slik at hun ikke forstod ett ord. De andre barna nærmet seg forsiktig, ville plutselig være venner med Kátjá som var så god til å sloss. Men hun ville ikke være venner med noen. Hun ville bare få være ifred.
Kátjá sluttet å smile. Hun holdt seg for seg selv, og hun fikk være i fred. Ingen ertet mer, ingen gjorde henne vondt, og ingen våget lenger å sloss med henne.
Slik forandret sko1eårene Kátjá. Hun var nesten ikke til å kjenne igjen. Barnsligheten forsvant. Smilet også, og hun sluttet å nynne salmene som bestemor hadde lært henne. De gode følelsene var langt, langt borte. Bare raseriet og ondskapen var nær og levende. Hvordan var det å ligge i bestemors seng? Eller høre henne synge? Når hun lukket øynene husket hun nøyaktig hvordan det var. Men det var sjelden så mye ro på skolen at hun kunne hente fram minnene om bestemora.
Kátjá ble innesluttet, stille og passiv. Om hun fikk kjeft av lærerinna, brydde hun seg ikke om det. Adlød sjelden de som jobbet på internatet, og gjorde for det meste det hun selv ville. Men det var ikke stort hun hadde lyst å gjø­re, hverken på skolen eller internatet. Kátjá fikk mye kjeft og straff fra lærerne. Stadig sendte de henne til rektors kontor, men ingenting hjalp. Hun svarte aldri når de for­hørte henne. Stirret bare mutt på føttene sine når de spur­te hvorfor hun var slik en umulig unge. Ventet tålmodig til de var ferdige med å skjelle henne ut.
Snart begynte lærerne å avsky henne, men etterhvert brydde de seg ikke lenger om påfunnene og strekene hen­nes. Nektet hun å lese høyt, eller å si "godmorgen" på norsk til lærerne, jaget de henne ofte ganske enkelt ut av klassen. Likt et foreldreløst barn drev Kátjá dank i bygda mens de andre var på skolen. Dagene ble skuslet bort, og hun var alltid alene. Så forferdelig alene.
Det hendte at hun blandet seg inn i en slosskamp, men bare hver gang hun så at større barn plaget eller slo mindre barna. Det kunne hun ikke tåle. Men selv startet hun aldri en slosskamp. Det var ikke nødvendig, for ingen mobbet henne mer. Likevei fikk hun nesten alltid skylda og straffen for slosskamper.
Hjemme var hun den samme, gamle Kátjá. Da hun gikk i femte klasse, kom bilveien til den vesle bygda deres, og de fikk komme hjem hver måned.
Somrene var Kátjás beste tid, men de gikk så altfor fort. Hun var alltid blek og tynn når hun kom hjern om våren. Bestemor, som hadde god tid til å følge barnas utvikling, oppdaget snart hvordan skolen hadde forandret stakkars Kátjá. De glitrende stjernene i Kátjás brune øyne var sluk­net. Sola var også borte i dem. Hun for ikke lenger som en vind over engene. Bestemor så forandringen, og kjente uroen gnage. Mor hadde sjelden tid til å tenke på barnas skolegang, eller høre om de hadde noe å forteIte. Hun had­de sitt å streve med. Hun måtte vaske, rydde, sy og lage mat. Når hun ikke holdt på med noe inne, var hun i fjøset eller på fjellet. Satte hun seg ned uten arbeid, tok hun all­tid fram Bibelen eller salmeboka. Da måtte hun ikke for­styrres.

Far hadde av og til tid til å snakke med barna. Men han forstod ikke at skolen var det verste stedet på jorda, eller at Kátjá mye heller ville være hjemme enn å gå på skolen.
Far var redd for lærere og skolesjefen. Redd for at om ikke Kátjá gikk på skolen, ville lensmannen arrestere han. Det hadde han fortalt henne. Selvom far var stor og sterk, var også han redd for de norske, enda han både forstod og snakket språket deres. Kátjá kunne ikke fortelle han hvor jævlig det var på skolen, og hvor slem hun var der. Det var bare hun som hadde det slik. Biret og Risten had­de jo vennene sine der, og de brydde seg ikke om de ble ertet. Heller ikke av flyttsamebarna. Men det var annerle­des med Kátjá. Bare det første skoleåret hadde hun tålt slagene uten å ta igjen.
Hvordan kunne Biret og Risten snakke om skolen hjem­me? De snakket mens de spiste, om kvelden før de sovnet, skravlet de i munnen på hverandre. Kátjá fattet ikke hvor­dan det gikk an å snakke så naturlig om skolen. Bare ved tanken på skolen kjente hun en smerte dypt inne i seg. Det hendte hun fikk lyst til å fortelle alt sammen til mor når de var alene. Gråte ut, kjenne det triste og jævlige strykes vekk av hendene hennes. Men det var nesten umulig å begynne. Bare mor spurte hvordan det var å bo på interna­tet, stakk det vondt i henne, og hun måtte slåss for å holde tårene tilbake. Hun hadde jo lovet seg selv å ikke gråte mer, tenkte hun og bet tennene sammen. De få gangene moren hadde tid tiI å høre på henne, fikk hun ikke fram et ord. Mor og far fikk aldri høre sannheten om skolen og internatet. Heller ikke småsøsknene fikk vite om det, for de ville ikke ha forstått likevel.
Den eneste som forsto og visste var bestemor. Hun skjønte, selvom Kátjá sjelden snakket om det. Noen gan­ger var det som om bestemor visste hva Kátjá hadde å for­telle, lenge før hun hadde sagt det. Bestemor var et merke­lig menneske. Hun hadde alltid god tid, for hun måtte ikke slite i huset og fjøset slik som mor. Om Kátjá var ulydig hjernme, kunne bestemor bli riktig sint og gi henne ris. Men hun ble aldri sint når Kátjá fortalte hvor mye galt hun gjorde på skolen. Kátjá betrodde bestemor alt, uten å være redd for å bli straffet. Kátjá synes nesten hun liknet Gud, den guden som hun selv fortalte om fra Bibelen. En gud som var glad i alle mennesker, srerlig de som andre gjorde narr av. Bestemor var en gud som så alt, forsto alt.
- Hva viI du gjøre når du er voksen og ferdig med skolen?
Hun og bestemor satt i enga. De banket sennagresset som de hadde skåret dagen før. En ny somrner var på hell, et nytt skoleår sto for døra.

---

s. 41-45

Kátjá hadde for lengst oppdaget at jo mer hun bannet, jo reddere ble samebarna. Det gav henne en god fø1else av makt. Makten utnyttet hun også i klasserommet. Noen av lærerne ble virkelig redd henne, fordi hun var så hard og grov i kjeften. De visste at det ikke nyttet å sende hen­ne til skolesjefens kontor, eller la henne sitte igjen. I ren fortvilelse prøvde de både godsnakk og straff, men ingen­ting gjorde inntrykk på Kátjá. Hun var blitt utspekulert og ond, og helt fryktløs. Men makten ga henne ingen glede.
Den største gleden fikk hun av å være sammen med gutte­gjengen, og å plage dem som jobbet på internatet. Det lik­te guttene også. Det var strengt forbudt å koke kaffe på internatet, men de var blitt eksperter på å stjele kaffe fra kjøkkenet og koke på rommene. En av guttene hadde tatt med en liten kokeplate hjemmefra, som var i flittig bruk. Av og til hadde de flaks nok til å komme seg usett til spis­kammerset. Da levde de høyt i flere dager etterpå, for de nasket med seg alt de fikk plass til i lommene og kofteerme­ne. De stjal mest epler, appelsiner og kaffe, og annet når det var mulig. De ble aldri tatt, selvom de av og til måtte tåle harde forhør når betjeningen oppdaget hvor mye som forsvant. De stolte på hverandre. Guttene visste at Kátjá aldri ville sladre på dem, og hun visste at de aldri ville røpe henne. De stjal vanligvis om nettene, for da var det let­test. Det foregikk gjerne slik at en av guttene sørget for å sette et vindu i spisesalen litt på gløtt om dagen, akkurat slik at det var umulig for internatbetjeningen å oppdage det. Straks de som arbeidet på kjøkkenet hadde gått for kvelden og nattevakta kom, snek de seg ut av soveroms­vinduet. Fra et av vinduene kom en rett ut på taket, dersom en var vågal nok. Det var Kátjá og gjengen. Så sprang de over taket til vinduet som de hadde latt stå på gløtt. Det var ganske lett, så lenge noen holdt vakt på taket, og noen andre sørget for at nattevakta holdt seg langt unna kjøkkenet. Fra spisesalen til kjøkkenet var det bare dører som ikke kunne låses, så det var en smal sak å nå målet. Som of test måtte de ta seg fram i mørket, for det var for risikabelt å tenne lys. I spiskammerset fylte de lommer og koftebarm, ofte med så mye at de ikke klarte å spise alt. Men det gjorde ingenting, for bare det å stjele uten å bli oppdaget ga dem tilfredstillelse. Alt ulovlig var moro. Både for Kátjá og guttene ble de nattlige toktene det artigste og mest spennende som hendte i tida på skolen.

En kveld da de som vanlig satt på et av rommene, var alle svært stille og triste. Alle skjønte hva som var i veien, men ingen ville snakke om det. Siste skoledag nærmet seg raskt. De hadde ikke mye tid igjen sammen. Om noen dager skulle de skilles, reise hver til sitt. Og selvom de alle hadde lengtet i ni lange år etter akkurat den dagen, var de plutselig ikke glade mer. Stemningen var merkelig og sørgmodig. De skulle snart skilles, men de kunne ikke snakke om det. De snakket om helt andre ting. Ett var de alle enige om: Ingen skulle fortsette på skolen!
- Aldri i verden om vi frivillig oppsøker skoler, når vi endelig slipper ut til friheten igjen. Ihvertfall ikke jeg, det er jeg faen så sikkert på! Sa Ailo Mattis.
- Ni av våre beste år har vi mistet, kastet bort til ingen nytte. Bare drevet dank i dette fengselet, i stedet for å være hjemme og lære å arbeide. Foreldrene våre har slitt helsa av seg der mens vi har sloss, 1øyet og lært oss å stjele her.
- Ja, og enda preker lærerne om at vi burde fortsette på skoler. Fordømte idioter! De kakler som høner:
- Skoler er bra, utdannelse gir dere muligheter, skoler åpner en ny verden for dere. De uvitende jævlene fatter ikke at vi allerede har forsømt hjemmene våre i ni år. At familiene våre trenger oss mer enn noensinne...
- De norske tenker ikke slik, de kan ikke tenke slik.
For dem er det en stor befrielse å slippe hjemmefra så tid­lig som mulig. Barna deres vil jo vekk fra foreldrene så snart de er gamle nok til å klare seg selv...
Kátjá lyttet taus til guttenes prat. De tenkte på samme måte, alle sammen.
- Hva med deg, Kátjá? Hva vil du gjøre når du kommer tilbake til friheten?
- Jeg vet sannelig ikke... svarte hun lavt. Av og til har jeg lyst til å vite litt mer.. .men jeg vet ikke hva jeg vil vite, bare at det er noe.... Tenk om det fantes en skole der man lærer det man har lyst til å lære, ikke blir tvunget til å lese så mye om de evindelige vikingene og apostlene.
- Slike skoler finns ikke, i hvert fall ikke i Norge. Du vet jo at de som driver skolene ikke har peiling på hvordan det er å leve i ødemarka, slik vi gjør. De skjønner ikke at vi ikke kan leve av alt vi har pugget om de hellige konger og om korstogene deres. Skoler er bare noe forbanna tull! Nei Kátjá, tenk ikke mer på det, kok heller kaffe til oss, av fersk, nystjålet kaffe! De gapskrattet, og Kátjá kokte kaffe. Men først hadde de forsikret seg om at betjeningen ikke var i nærheten.
- Ingen i sikte, meldte spionen som kom tilbake fra korridoren. - De sitter nok på vaktrommet og forbanner oss og slarver om allverdens tull.

Det lysnet av dag, den aller siste skoledagen. Det var sommer i lufta. All snøen hadde smeltet, og isen var gått i elva. Men trærne var ennå svarte.
- Hjemme har nok 1øvet begynt å sprette allerede, og markene er grønne, tenkte Kátjá. Hun sto i soverommet og så ut av vinduet. Hun var i et merkelig humør, hverken glad eller trist. Hun fø1te seg bare rar og tom den siste dagen innenfor disse veggene. Hun var klar til å dra. Rare tanker tumlet rundt i hodet mens hun sto der. Hun kastet et blikk mot senga, mot puta som hun hadde grått så man­ge bitre tårer i, som hun hadde så mange inderlige bønner i, som hun hadde hvisket tusen forbannelser i. Hun lukket øynene et øyeblikk. Plutselig smilte hun.
- Endelig er jeg et fritt menneske! Ingenting binder meg mer. Følelsen av frihet var så sterk at den nesten skremte henne. Hun skyndte seg å pakke og fortet seg ut. I korridoren møtte hun husmora og en av assistentene hen­nes. De stoppet henne:
- Kátjá, skal du virkelig forlate oss nå? Takk for alle de hyggelige årene vi har hatt sammen med deg! Det er mat på kjøkkenet. Du vil vel spise før du drar. Kátjá fikk ikke fram et ord. Hun fortsatte bare videre, og lot som hun ikke så den utstrakte hånden til husmora. Hun trengte ikke deres godhet mer. De brydde seg ikke om meg da jeg virke­lig trengte det. Nå er det for seint.
I skolegården stod lærerne og ønsket elevene god som­mer. De klemte avgangselevene. Det var en rørende av­skjedsscene. Skolesjefen ropte navnet hennes da hun nær­met seg, men hun stirret bare rett frem for seg og gikk fort mot de ventende skolebussene utenfor porten. Heller ikke lærerne ville hun se på, bare skyndte seg å spørre en av bussjåførene hvilken buss hun skulle ta. Stille satte hun seg i den tomme bussen. De ventet lenge på de andre barna. Hun stirret på den store, stygge skolebygningen, så full av minner. Hun husket den første skoledagen. .. Far som for­lot henne i denne forferdelige bygningen. Hun måtte lukke øynene. Noe fylte halsen, det kjentes som om hun skulle kveles. Hun klemte hardere om veska, men det gjorde så djevelsk vondt i øynene.
- Ni år.. og bestemor! Tenk at jeg ikke fikk være hos bestemor før hun døde. Det var skolens skyld. Kanskje bestemor ikke hadde dødd hvis jeg hadde vært hos hen­ne... men skolen.. . internatet! Forbannede skole!
Hun presset hånden mot munnen for ikke å gråte høyt. Men smertene inni henne klarte hun ikke stanse. De stakk som spisse nåler. Da hun omsider. åpnet øynene, forsto hun at hun ikke kunne gråte mer. Det kom ingen tårer. Gråten var blitt stille og tørr langt inne i hjertet.
Skolebussen startet. Endelig var hun på hjemvei.
Så deilig det var å komme hjem igjen! Det tok tid før
hun virkelig fattet at hun aldri mer behøvde å tvinge seg til å gå på skolen. Det var forbi!

Innhold i Samisk skolehistorie 6