Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Karen Marie Eira Buljo:

Opplæring fra mor til barn

Skrevet i samarbeid med og oversatt av Svein Lund

Karen Marie Eira Buljo (til høyre) sammen med Elle Márjá Turi Gaup på internasjonal reindriftskonferanse i Kautokeino 2009.
(Foto: Svein Lund)

 Karen Marie Nilsdatter Eira Buljo er født i 1956 og oppvokst i reindriftsnæringa i Kautokeino. Hun har gått 9-årig grunnskole i Kautokeino. Hun har ikke gått videregående skole, og har ikke fått noen formell utdanning i samisk språk, men sjøl lært seg å skrive samisk. Hun tok samiskeksamen for å komme inn på Samisk høgskole, der hun 2007/08 studerte læremiddelpedagogikk. Ellers har hun lært tradisjonell samisk kunnskap av foreldrene, i naturen og gjennom praktisk arbeid.

Karen Maries mor, Marit Sara Eira, var svært opptatt av å formidle tradisjonell kunnskap i reindrift og duodji til kommende generasjoner, og i Samisk skolehistorie 5 er hennes skriv om hva reindriftsungdommen bør kunne, trykt. Karen Marie har arbeida i reindrifta og med duodji og hun har ført videre det arbeidet som foreldrene hennes har lært henne. Hun har vært med på å starte og lede Reindriftsamekvinnenes nettverk i Kautokeino. Her forteller hun om et prosjekt som nettverket gjennomførte: «Tradisjonell reindriftsopplæring fra mor til barn».

Karen Marie har laga et bilde av samiske tradisjonelle vevde og fletta band, som har blitt laga plakat og postkort av. Hun har skrevet fagbøkene Gámagoarrun (om skallesøm) og Goađástallan ja luondduávdnasat (om bruk av lavvu og naturmaterialer) og barneboka Vulgot Inga Karine mielde ealu lusa, som hun sjøl har oversatt til norsk med tittelen Bli med Inga Karine til reinflokken.

Hun har vært aktiv i næringsorganisasjoner og politisk arbeid, og i perioden 1997-2001 var hun vararepresentant til Stortinget for Kristelig folkeparti.

Tradisjonell kunnskap forsvinner

– I gamle dager lærte barna i familien hvordan de skulle klare seg i naturen, hvordan arbeide med rein og hvordan lage nødvendige klær og nyttegjenstander, både til seg sjøl og til andre. Fram til 1960-tallet var skolen i samiske områder organisert slik at den ikke hindra denne læringa alt for mye. Her i Kautokeino gikk reindriftsbarna på skolen tidlig på høsten og på vinteren, de fastboende barna gikk på seinhøsten og på våren. Slik fikk jeg være med å flytte og bo med reinflokken de fire første skoleåra, både høst og vår. Samtidig fikk jeg lære og erfare endringene i naturen, mellom snømark og barmark, og den ordrikdommen som hørte med til det og til arbeidsspråket i næringa. Fra da måtte vi gå på skole året rundt, og omtrent samtidig blei skolen utvida fra sju til ni år. Men det betydde ikke at skolen tok på seg den opplæringa som foreldre og andre slektninger hadde gitt tidligere, for skolen hadde svært lite samisk innhold. Seinere har skolen gitt litt mer opplæring i samiske emner, men det er lite i forhold til det barna tidligere lærte hjemme.

Samtidig har det vært store endringer i reindrifta. I 1978 kom en ny reindriftslov, som ødela og splitta familien, der alle hadde arbeida i lag og alle hadde hatt samme status og samme rettigheter. Da blei det bestemt at reineieren måtte ha såkalt «driftsenhet», som da vanligvis hørte til mennene. Dette tok bort kvinnenes likeverd og menneskeverd. Tenk at den samme dagen som Likestillingsloven kom, 02.06.1978, blei Reindriftsloven vedtatt, som fjerna den likestillinga som vi hadde. De norske kvinnene fikk, fra oss blei det tatt bort. Kvinnene blei skjøvet ut fra sine egne arbeidsplasser og sin barndoms næring og måtte søke seg annet arbeid. De hadde ikke lenger mulighet til å opprettholde tradisjonell reindriftskunnskap eller føre denne videre til sine barn.

Mange tradisjoner er allerede forsvunnet, da mødre og barn måtte bort fra samisk tradisjonelt næringsarbeid, og denne kunnskapen er ikke dokumentert gjennom skrift og film. Et eksempel: Bestemor mi kunne lage medisin av planter og hun hadde mye kunnskap om planter. Hun brukte å fortelle navna på plantene og hvilke som folk i gamle dager brukte til medisin, hun fortalte dette til voksne når de snakka sammen. Vi barna klarte ikke å tilegne oss denne kunnskapen, da vi ikke kjente alle plantene som hun fortalte om til sine svigerdøtre. Slik har jeg og min generasjon mista denne dyrebare kunnskapen og mye annet. Dette eksempelet har blitt igjen bare som et barndomsminne. Det jeg vet og kan om de gamle medisinplantene er bare en liten del av det de gamle kunne.

Vårflytting med kjørerein 2004. På Vuoldeluoppal nord for Máze. Karen Marie og hennes datter Risten Márjá.
(Foto: Máret Rávdná Buljo)		 Kalvemerking på Joalusvárri: Inga Karine, Sara Ellen Anne, Nils Johan, Máret Rávdna, Risten Márjá
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)

Noe måtte vi gjøre

Vi ønska ikke at mer tradisjonell kunnskap skulle forsvinne, og derfor fant vi ut at vi måtte starte et prosjekt utenom skolen for å bevare denne kunnskapen for framtida. Vi snakka om det i reindriftskvinnenes nettverk hvordan staten har ødelagt reindriftssamenes levemåte og gjort slik at det nesten er slutt på næringsopplæringa. Staten må da sjøl finansiere et opplæringssenter for reindriftsnæringa, slik at vi kan føre tilbake tradisjonell næringskunnskap og arbeidsspråket som holder på å forsvinne. Fornorskingspolitikken har påvirka det samiske samfunnet så mye at mange politikere og administratorer ikke forstår hva samisk næringsopplæring er, og ikke synes denne er noe verd. De verdsetter bare skoleopplæring etter norsk mønster, norsk og engelsk språk. Ofte har vi fått høre: «– Hva har nå dere å lære bort?» Også i det samiske samfunnet merker vi at en har motvilje mot samisk næringsutvikling, for eksempel støtta NRL (Norske Reindriftssamers Landsforbund) tidligere heller den statlige næringsutarmingspolitikken enn en helhetlig næringsutvikling. På grunn av dette måtte Kautokeino reindriftskvinners nettverk i 1999 søke egen pengebevilgning direkte fra departementet. Da blei det oppretta en egen post på statsbudsjettet som blei kalt for “kvinnerettede tiltak i reindriften”. Staten bevilga en million, halvparten fra Landbruksdepartementet og like mye fra Kommunaldepartementet. Dette blei lagt til Reindriftens utviklingsfond, Reindriftsforvaltninga skulle administrere det. Vi hadde også søkt om en stilling som kvinnekonsulent for Reindriftsforvaltninga, for at pengene skulle bli rettferdig fordelt. Denne stillingen blei også oppretta da.

Da det blei mulighet for å søke støtte til opplæring i tradisjonell reindriftskunnskap, så var vi to familier som fra først av søkte om prosjektstøtte. Vi starta da et treårig opplæringsprosjekt “mor/barn”.

Opplæring i reindriftsnæringas levemåte

Formålet var å lære barna hvordan reinen fra gammelt av har gitt samene livsgrunnlag, slik som mat, klær, transport og næringsinntekter. De skulle lære hvordan naturen er til nytte for både rein og folk, om beite- og luftingsområder, gras som vern om føttene, tre til brensel, fisk og bær til mat og delikatesser til forskjellige anledninger. Et viktig mål var også å gjøre det samiske samfunnet oppmerksom på den rikdommen som den samiske tradisjonelle kunnskapen i virkeligheten er.

Det blei stor interesse for “Mor/barn-prosjektet” og mange søkte pengestøtte til den tradisjonelle opplæringa og underviste barna sine i forskjellig slags samisk arbeid. Men da samer ikke har vært vant til å dokumentere skriftlig opplæring i samisk arbeid, så vet jeg ikke om alle har blitt å skrive rapporter. Det har heller ikke vært gitt noen organisert opplæring i reindriftsnæringa som kunne være til hjelp i å skrive rapporter. Vi er også opplært til det at vår egen kunnskap og ferdigheter skal vi holde skjult. Men i denne tida holder ikke det lenger, dersom vår levemåte skal bli bevart og utvikle seg.

I prosjektperioden kom det veldig klart fram at det var store mangler med at reindriftsnæringa ikke hadde noe opplæringssenter. Et senter kunne ha hjulpet til med å utvikle tradisjonell kunnskap, tradisjonell opplæring og læremidler for reindrifta på næringsnivå, både for barn og voksne. For alle distrikter skulle det være læremidler som dokumenterte f.eks. hvor vår- og høstflyttingsveiene er, hvor de enkelte flyttesiidaene krysser elver, vann, daler og andre vanskelige steder. Hvor flokken slår seg til ro under flyttinga og hvor den ikke vil roe seg, hvor stoppestedene er osv. Vi mangler mange læremidler om reindriftssamers eget terreng og levebrød, laga av næringens egne folk.

Karen Marie Eira Buljo har laga denne plakaten som viser tradisjonelle samiske veve- og flettemønster.

Hvordan gjennomførte vi prosjektet?

Jeg vil først fortelle hvordan vi gjennomførte «Mor/barn-prosjektet» i vår familie. I søknaden skreiv jeg bl.a.: «I dagens skoler i samiske områder blir fornorskinga ført videre den dag i dag under samisk navn.» Og dette mener jeg, for sjøl om skoler er i sentrale samiske områder, så får ikke barna lære samisk næringsarbeid når skolen ikke har mulighet til å lære dem det, og når det også er vanskelig å få permisjon for barna til å delta i næringa.

Til opplæringsprosjektet fikk vi ikke så mye støtte som vi hadde søkt om, men såpass at vi kunne gjennomføre det i tidsrommet 2001–04. Siden det var så liten pengestøtte i det siste prosjektåret kunne vi verken lønne eksterne hjelpelærere eller gjennomføre noen større tiltak.

Vi har seks barn, og alle var med i opplæringa. Da vi starta prosjektet var den yngste 7 år, mens den eldste var 23. Slik at noen barn var på grunnskolen, andre i videregående skole og en var heltidselev i prosjektet. Hun fikk da et slags stipend i denne perioden, knytta til opplæringsprosjektet. For grunnskolebarna tok vi seks ukers næringspermisjon per år, ellers blei det bare opplæring i fritida for dem. Jeg bare skreiv at når skolen ikke har mulighet for å undervise i reindriftsarbeid og annen tradisjonell kunnskap, så må vi sjøl ta oss av den undervisninga.

Jeg hadde allerede tidligere til en viss grad lært barna duodji og annet arbeid som hører til reindriftsnæringa. Men da det blei et formelt prosjekt, der vi skulle dokumentere alt vi gjorde, så blei det en helt annen interesse hos barna.

Samtidig som vi hadde opplæringsprosjekt, så hadde vi de vanlige aktivitetene i reindrifta, og vi flytta mellom vinterbeite og sommerbeite. Og når de vanlige aktivitetene i næringa var del av opplæringa, var det naturlig at en stor del av opplæringa også foregikk ved reinflokken, i lavvoen og gjeterhytta. Vi så ofte at det var lettere å lære og undervise der, der det ikke var så mye som kunne forstyrre. Hjemme var det TV, det kunne ofte komme gjester, og det var ikke alltid så lett for barna å prioritere læringa.

Reinen som lærer

Reinen har vært både næring og levemåte for samer fra gammel tid til i dag. Og menneskene har lært mye av reinen. Den har lært oss å flytte mellom vinterbeite og sommerbeite. Samene har gjennom sitt arbeid med reinen lært å gjete, reinen vet best sjøl hvor den kan finne beite til enhver tid. Den har sine egne veier for å krysse elver og urer.

Den norske staten har med sin stygge fornorskingspolitikk utarma den sterkeste samiske næringa slik at det ikke har blitt igjen mer enn gjeting, én gjeter, samling i gjerde og kjøttsalg til en dårlig pris. Staten har skjøvet bort kvinnene og ungdommen fra næringa og tilintetgjort rikdommen og levemåten i reinnæringa. Til dette hører bl.a. reinen som transport, arbeidsspråket, naturforståelsen, næringsopplæringa, naturrikdommen som hører til næringa, bruk av reinskinn og horn til fortjeneste. Myndighetene har ødelagt alt, kjøttprisen, pengeverdien av levende rein og verdien av samisk arbeid.

Vi måtte sjøl streve med å få i gang tradisjonell opplæring, og «mor/barn-prosjekt», for å gjøre oppmerksom på hva rein og reindriftsnæring virkelig er. Håpet var at vi gjennom opplæring kan vise den rike kunnskapen, som også de samiske politikerne har godtatt at blir skjøvet ut av reindriftsnæringa.

Mange slags mat

Nå for tida er reindrift i første rekke blitt bare kjøttproduksjon, og reinen sendes til slakteri, der vi ikke får betalt for annet enn sjølve skrotten. Vi ønska å lære barna hvordan man kan dra nytte av hele reinen, både som mat og som duodjiemne. De fikk lære å slakte nisterein, partere og salte, renske tarmene, lage pølse og koke kjøtt, flå hode og føtter, spile ut skinn og salte leggskinn og legge spon på dem. Vi ønska også å vise andre at reinkjøtt er mer enn bare «finnebiff” og «kokkjøtt”. Vi fikk muligheten til å lage julebord til husflidsutøvere, 60-70 personer i Alta. Vi kokte kjøtt, margebein og blodpølse, blodpannekaker, levergryte med sopp og hjernekaker. I tillegg til dette var det planter og bær som vi sjøl hadde plukka.

En del av prosjektet var å samle naturressurser, slik som å skjære sennagras, hogge ved, fiske og plukke bær. Av bæra laga vi pålegg, saft og desserter av forskjellige slags bær, og det blei f.eks. gele av tyttebær, blåbær, moltebær og krøkebær. Vi forsøkte også å lage smøring av reinfett, som vi bl.a. brukte til å smøre skinn.

Klær og annen husflid

Duodji (husflid) har vært den største delen i prosjektet. Alle jentene har lært å sy skaller, til seg sjøl og for salg. Noen har også sydd pesk, noe som er et svært stort arbeid.

Dersom duodji skal gi inntekt, nytter det ikke å bare sy en og samme slags ting. Det er også behov for å kunne utvikle nye former for duodjiprodukter og nye arbeidsmåter. Derfor har de lært å lage duodjiprodukter for salg. Og det er etter mi mening helt nødvendig å lære at man skal forsøke å lage salgsproduktene skikkelig, slik at man ikke ødelegger handelen. Noen har også funne på å lage forskjellige slags bilder der de har brukt skinnbiter uten og med hår som pynt. Også av tøy- og garn har de laga bilder.

Berit skraper leggskinn til skaller, i gjeterhytta i Njullosávži.
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)		 Inga Karine syr skaller.
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)

Rein til transport

Om vinteren tok vi fast noen hanrein hjemme ved huset. Barna trente på å sele dem opp og reinen blei trent til å trekke slede, for at de kunne brukes som kjørerein under vårflyttinga. Barna fikk også temme sine egne rein til kjørerein. Under temminga skulle de også gå i samiske klær, for å erfare at de er lette å gå i og samtidig gode å holde varmen i på fjellet. Utemma rein er heller ikke så redde for klær som ikke rasler. I skuterklær er det mye tyngre å arbeide, og man svetter mer enn i samiske klær.

Regning

I reindriftsnæringa er tall og regning en naturlig del av det som hører til det daglige arbeidet. I alt arbeid er det snakk om tall og regning. Barna lærer talla når de begynner å snakke, og ofte er det slik at foreldrene lærer dem tall og regning, uten at de er klar over det sjøl. I arbeidet med rein er det alltid snakk om tall og hva slags rein som er i andre siidaer, som er skilt ut fra flokken osv. Også ved kalvemerkinga, hvor mange hver av eierne har merka og hvor mange som skal til hver. Ved flåing av bein, hvor mange leggbein man har flådd. Ved tørking av leggskinna, vasking, skraping, smøring, hvor mange gottur1 og hvor mange skinn det er i en gottur osv. Når man forbereder seg til å dra til flokken: hvor mange brød, hvor mye smør, skinn osv. man skal ha med seg.

I samisk tradisjonelt arbeid har vi våre egne måleenheter, som vi har med oss til enhver tid, slik som goartilat, suorbmamihtut, čorbmamihttu, gardnjilmihttu, salla, lávki og beanagullan.

Den gamle måten nyttig

Ofte tenker folk i vår tid, både samer og nordmenn, at gamle typer av klær, mat og fangstmetoder ikke duger i vår tid. Både i prosjektet og seinere har vi fanga fisk med både gamle og nye metoder. Jeg har forsøkt å lære barna å fange småfisk i bekkene med rennesnare, og det lyktes riktig bra. Barna syntes det var svært morsomt. I vanna fiska vi med sluk og kasteboks. Et av barna ville ikke fiske på den gamle måten, for han hadde ei ny slukstang som han var svært stolt av. Men med den stanga fikk han ikke en eneste fisk, det fikk derimot vi som fiska etter gamle kunster.

Dokumentasjon

For meg er det viktigste at barna lærer og at de deretter kan bruke det de har lært. Men vi vet at i vår tid er formell utdanning svært viktig, og først når lærdommen kommer på papiret så har den offentlig status. Jeg så at da det kom bøker om f.eks. lavvo og skallesøm, da økte statusen til denne kunnskapen.

Vi kunne sjølsagt ha skrevet svært mye om hvordan vi arbeida og hva vi lærte. Men vi valgte i første rekke å bruke fotoapparat til dokumentasjon. Vi fotograferte både arbeidsprosesser og resultat. Og vi fotograferte når det var slike hendinger som ikke er så lett å gjenta når som helst, slik som f.eks. når vi slakta nisterein la vi alle innvollene ut over golvet og skreiv navn på dem. hvor er doggi (løpemage), gahperus (kroktarm), maŋŋebuoidi (endetarm), čeaksa (bladmage), čalmmas (nettmage) og så videre. Og så brukte vi disse bildene til å lære navna på alle reinen sine innvoller.

Til sist fikk barna vitnemål, der det var skrevet alt de hadde lært, om reinen og reingjeterhunden, om matlaging og duodji.

Risten Márjá parterer nisterein.
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)		 Reinens innvoller med navn på.
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)

Fra min egen rapport

Jeg vil gjerne sitere litt fra min egen prosjektrapport:
«Det treårige prosjektet har vært til stor nytte og hjelp i opplæringa. Vi har spesielt fått lære opp i arbeid og gjennomføre aktiviteter som i denne tida ikke hadde vært mulig uten dette prosjektet. Vi har lært mye og særlig at ikke alt tradisjonelt arbeid er mulig å undervise nåtidas barn og ungdom på samme måte som før. ... Sjøl om tidas gang fører barna våre bort fra det samiske, så har «mor/barn-prosjektet» motivert dem til å lære å bry seg om naturen vår, næringsarbeidet vårt og arbeidsspråket. Jeg er svært takknemlig for det.»

Rapport fra norsk synsvinkel

De som ga finansiering krevde rapport fra prosjektet. Jeg har sjøl skrevet en tresiders rapport, som jeg sendte til Reindriftsforvaltninga.

Av en eller annen grunn hadde Landbruksdepartementet valgt Agderforskning til å lage rapport.2 Jeg vet ikke hvorfor. De har selvfølgelig observert og skrevet med norske øyne, og det er mye som de ikke har forstått. De spurte meg hva jeg hadde gjort. Det var mye som var vanskelig å forklare med ord, særlig på et fremmed språk. Jeg fortalte likevel, men noen av de andre som var med på prosjektet orka ikke fortelle i det hele tatt. Konklusjonen på rapporten var at man ikke lenger bør gi støtte til slike prosjekter. Den rapporten var etter mi mening ikke til noen nytte.

Informasjonsbrosjyre fra Birgen-prosjektet

Fortsette i andre former

Fra starten av har vi ønska oss et opplæringssenter. Men da vi har opplevd så stor motstand mot å sette samisk arbeid ned på papiret, så måtte vi først starte kvinnenettverk og begynne å skrive læremidler. Nå har vi et bedre grunnlag, for med mor/barn-prosjektet har vi dokumentert både for oss sjøl og for andre hvilken kunnskap og rikdom vi virkelig har i reindriftsnæringa. Kvinnenettverket har nå starta et tre-årig prosjekt kalt «Birgen», sammen med Internasjonalt Reindriftssenter. Tanken er å samle informasjon, lage læremidler og arrangere kurs og seminar. Til dette trengst det folk som arbeider med dette på heltid.

Vi vil nå formalisere opplæringa litt mer enn det vi gjorde i mor/barn-prosjektet. Blant annet ser vi behov for å bruke eksterne sensorer, som kan bevitne at elevene har lært. Vi håper nå at dette prosjektet kan føre til ei varig ordning.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6