Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Johan Thomassen:

Måtte sitte igjen på skolen fordi han snakket samisk

Fortalt til Ellen-Astri Lundby

Johan Thomassen fotografert i 2012.
(Foto: Ellen-Astri Lundby)

Johan Eilif Thomassen er onkel til Ellen-Astri Lundby. Han er født i 1940 i Store Lerresfjord. Som for andre krigsbarn i Finnmark ble oppveksten og skolegangen preget av dette. Da han begynte på skolen i 1947, var det i ei brakke i Elvebukt i Store Lerresfjord, og etter sju års folkeskole ble det kun livets skole til sjøs og hjemme.

Fra 1955 til 1958 deltok han i fiske. Det var så å si rett fra konfirmasjonen i Komagfjord kirke til sommersildefisket. Så fortsatte det med høstsildefisket, loddefisket, Lofotfisket m.m. Senere var han matros på lokalbåtene til Finnmarks Fylkesrederi og seilte også i utenriksfart en del år. Han har i tillegg jobbet på Vinmonopolets lager i Oslo og ved Industriell Skiferdrift i Alta. Johan Thomassen er nå bosatt i Melsvik i Talvik og bruker barndomshjemmet i Vigeluft i Store Lerresfjord som hytte.

– Det jeg husker best fra skolegangen, er da læreren ble forbannet fordi jeg snakket samisk i friminuttet. Det var ikke lov. Jeg måtte til og med sitte igjen, og læreren gikk flere kilometer fra skolen i Elvebukt og hjem til oss i Vigeluft på en søndag for å snakke foreldrene mine til rette. Siden den gangen ble det ikke snakket noe mer samisk hjemme så jeg hørte det.

Jeg tror foreldrene mine tenkte at det skulle ikke stå på dem, for myndighetspersoner som læreren, presten og lensmannen måtte man høre på. Foreldrene mine hadde jo lært seg norsk selv om de var sjøsamer. Verre var det med besteforeldrene mine. Mormor Marit Sjursen snakket bare litt norsk. Det har alltid vært et savn at jeg ikke fikk lære det samiske språket. Jeg forsto likevel en god del. Jeg lyttet til de voksnes samtaler hjemme inntil læreren satte en stopper for det.

Da Johan Thomassen vokste opp hadde familien tett kontakt med reindriftssamene som holdt til på Seiland om sommeren, og det førte til at han snappet opp mange samiske ord fra reindrifta også.

– Vi var deres verdde – venner, og hjalp dem med føringen av reinen over sundet til øya Seiland der de gikk på sommerbeite. Vi hadde en to meter brei Bindals-båt på 19 fot, og det var derfor lett å hale reinen over rekka hvis den holdt på å drukne.

Johan Thomassen vokste opp i Store Lerresfjord og begynte i brakkeskolen i 1947. Her er han en av de eldste, i midten i bakerste rekke, sammen med de andre elevene på skolen.
(Foto utlånt av Johan Thomassen)
Reinsvømming over Vargsundet til Bekkarfjord på Seiland, 1950-tallet
(Foto utlånt av Bente Sjursen)

Et skille med evakueringa

– På skolen var det ikke mange som ville si at de var samiske. De fleste sa de var norske eller Finnmarkinger, noe annet var ikke aktuelt. De unge lærerinnene fra Østlandet forsto vel heller ikke at vi kunne være noe annet enn norske. Det var ingen som brukte kofte eller kommager lenger. Det hadde vi sluttet med for lenge siden.

Jeg tror det gikk et skille etter krigen. De fleste fastboende samer ble evakuert sammen med andre nordmenn sørover, og vi kom til steder der vi så at det var viktig å kunne norsk for å klare oss, ikke minst i kontakt med myndighetene. Vår familie ble evakuert til Nordfold i Nordland, og det sies at lokalbefolkningen der fleipet med at det var rart at vi ikke hadde hale.

Min eldre bror Tormund som var 8 år i 1944 må ha gått på skole i Nordfold inntil vi kom tilbake i 1946, da begynte han i den provisoriske brakkeskolen som ble satt opp i Elvebukt. I den tiden var det ingen veiforbindelse, så han måtte ros til skolen.

Vi bodde også i ei lita brakke med hems inntil vi flytta inn i ei 6 meter lang bårstue. Der var det kombinert kjøkken og stue samt to små soverom. Først i 1951 sto det nye gjenreisningshuset vårt klart, og i 1957 kom det elektrisitet til fjorden. Det husker jeg godt, jeg var 17 år og så lyset!

Livets skole

– Vi begynte tidlig å hjelpe til hjemme. Jeg var ikke store karen da jeg begynte å slå gresset med ljå. Faren min, Eldor, hadde mistet den ene armen i koldbrann under krigen, så alle friske hender telte med. Vi hadde jord flere steder langs fjorden, så det var en stor jobb å få alt høyet til fjøset. For å slippe å bære høyet opp fra fjæra lagde vi et sinnrikt tausystem der vi brukte spissbåten og sjarken til dra en hestekjelke med høy opp bakken.

– Gamlingen var også god til å ro med den ene armen han hadde. Han hadde spikret et lær som samlet begge årene og rodde minst like raskt som andre. I tillegg var han god til å kommandere oss andre!

I 1958 sviktet helsa til faren, og da måtte Johan hjelpe moren, Ellen, med alt arbeidet med dyrene inntil de sluttet med husdyrholdet i 1965. – Da var det for sent å tenke på noen videre utdanning, så det ble heller livets skole for meg.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6