Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

John Gustavsen:

Lærer-jegere til samiske land

John Gustavsen, 2004 (Foto: Svein Lund)

Denne artikkelen blei trykt i avisa Ságat 10.05.1973. John Gustavsen er født i Porsanger i 1943 og oppvokst i Nordkapp kommune. Han er utdanna lærer med tilleggsutdanning fra Statens spesiallærerskole. Han har vært lærer i Nesseby og Måsøy. Fra 1977 har han vært frilansjournalist og forfatter. John Gustavsen har skrevet et utall av artikler om samiske spørsmål og mange andre emner. Han har utgitt ei rekke bøker, bl.a. Vi kom først om samisk historie, Samer tier ikke lenger, romanen Lille Chicago, barneboka Alarm over Russevåg og teaterstykket Gumpegoddi (Ulvedreperen). Han bor nå i Tromsø.

Lærersituasjonen nordpå er vanskelig. Gjennomtrekken er til å fryse av, kvalifikasjonsgraden varmer heller ikke. Mange kommuner og ansvarlige skoleadmimistratorer (nå opphøyd til "skolesjefer") har vansker med å få folk. Ulike metoder tas i bruk. Lenge har de personellmessige forhold vært vanskelige i samisktalende distrikter. Så til markedet.

I avisa Finnmarken (6/4. då.) kommer en over en stor annonse med følgende overskrift: "Midnattsol og mørketid/laks og molter/snøstorm og fjellvidder". - Se der er turistnæringa ute igjen. Ja under står det; "I Nesseby kommune i Øst-Finnmark har vi 1159 mennesker, 1437,97 km² tilsammen slik at hver innbygger har et albuerom på 1,24 km². Vi har forresten mer å tilby:

Det er mange som ønsker å selge, også land. Dit må vi dra vi stressede byfolk, verden er ennå ikke helt ødelagt; "Frisk luft - ingen industrirøyk! Fisk (Uten kvikksølv): Laks og ørret? Rike jaktmuligheter: Elg, rev og rype! Flott skiterreng på solblanke fjellvidder! "

Huj, folkens, pakk sekken, Mekka leve! Oppglødd, kvikke kaster vi oss over reisetilbudet Men så står det et "Hvis" ved det neste tilbud. Da må du være lærer, Jo, jo, det fins da sportsfiskere blant lærere også, jegere likeså. Noen stillinger står avertert, og selv om du ikke har tilleggsutdanning må du ikke la være å søke. Men visse tiltak har staten hederlig nok truffet for å sikre finnmarkingene lærere, 3000 kroner og flyttepenger.

Sannelig er ikke dette noe for deg, den rette deodorant, et riktig tilbud, ukomplisert for et nervevrak fra en mamuttskole: "Hyggelige og inspirerende kolleger," "et godt skolemiljø!", "Meget enkle ukompliserte disiplinære forhold!", "Tre eneboliger, ... skal bygges for inneværende budsjettår!», "Relativt lav husleie for lærerboliger!»

Mange lærere har alt reist som turister til Finnmark. Noen gir sin U-hjelp til landet på Nordkalotten. Disse drar raskt sin kos, idyllen var ikke slik man tenkte seg den, hardt klima, slitsom mørketid. Dypere årsaker også.

Men Nesseby er også en kommune med sterkt samisk innslag. Det er en kjent sak at reiselivet ikke vegrer seg for å bruke samene og reinsdyra som lokkemat. Folk vet om nomadefolket på Finnmarksvidda. Spenningens land med eksotiske folk flimrer bak navnene under midnattsola. Som tidligere lærer i Nesseby vet jeg at problemene er der særlig fordi de samisk-talende barn og ungdommer i svært liten grad har fått utdanning ut fra egne premisser og forutsetninger. Gjennom sin doktoravhandling i pedagogikk har dr. philos. Anton Hoem (som selv kommer fra Nesseby) pekt på den fremmedgjøringseffekt en totalt norsk skole har hatt på språk-blandingsområder. I Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3/1972 s. 256 skriver han f. eks,: "Læreren og "elevens posisjon er så forskjellige at rollene utelukker sosialisering gjennom identifisering og imitasjon"... og at læreren blir "formidler av et utvalg, delvis fremmed læringsstoff som elevenes sosiale og kulturelle identitet skal utvikles veď'.

Noe av det betenkelige ved denne utlysning er at den ikke sier ett ord om de realiteter, de faktiske etniske og kulturelle forhold som kommunen er preget av og som dertil har store ressursbetydning, så fremst de får utvikle seg gjennom egne, og da også samiske premisser. I stedet lokker reklamen med "enkle og ukompliserte disiplinforholď' - hvilket ut fra egne erfaringer innbefatter passivitet og apati. Hoem skriver f.eks i en artikkel i boka Nordisk nykolonialisme (Det Norske Samlaget 1969) s. 107: "Når undervisninga vart for vanskeleg, sette klassa læraren ut av spel ved å snakke samisk" og "Alt i alt kom dei samiske elevane ofte i situasjonar dei ikkje hadde oversyn over, ... Den mest vanlege strategien i slike situasjonar var at elevane stilte seg passive. ..."

Nå kan selvsagt skolesjefen i Nesseby (fra Oslo) hevde at man "ser" få samer i Nesseby. I artikkelen "Kvifor vere same?" i "Nordisk nykolonialisme" skriver universitetsstipendiat Nils Jernsletten Tana s, 81 "men i Nesseby kommune er dei samisktalande i stort fleirtal, og samisk er daglegspråk også blant ungdommen". Det sier seg selv at utlysninger fra samiske kommuner i norske organ både bør og må gjøre rede for den språklige og kulturelle situasjonen. Motivet for utlysninger må være å skaffe tilfredsstillende personell selv om det nok teller for en administrator at han/hun makter å skaffe bygda lærere. Respekten for menneskene i turistbrosjyrer vet vi er diskutabel. Som Jernsletten skriver i samme artikkel (s. 75): "Blir det gamle samiske landet med alle naturrikdomar selt til turismen ... og hovudinntektene går til turistbransjen, det vil seie hovudsakelig sørover".

Konsekvensene av en slik plakat kan faktisk bli en fullstendig karikatur av en lærersituasjon. En vakker dag kan det stå et kobbel av lærere klare, med kikkert, fluestang, ryggsekk og haglgevær, med utdannelsespapir fra Oslo eller Bodø i lomma, på lærerværelsene i Nesseby. Det utdannes ennå ikke lærere på samisk grunnlag i staten Norge selv om vi skriver 1973. Alt i 1920-årene pekte Per Fokstad på behovet for samiske lærere, I dag er vi enda i den situasjonen at en av skolesjefene fortier den samiske minoritets virkelighet.

Skolepolitikken har hatt sterke kolonidrag over seg. Nå er også det billige markedsprinsipp "Vi selger - De velger" tatt i bruk. En annen sak er at utlysninga også setter læreryrket i en tvilsom posisjon. Svært mange lærere ser elevene som det primære, rekreasjon, spenning og makelighet som sekundære faktorer.

Samisk skolehistorie 1