Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
| Denne forteljinga er det einaste vi har klart å finne på prent om at skolar i Nordkapp kommune har hatt samiske elevar. Elles har dei vore ganske usynlige. Da Årbok for Nordkapp i 1986 hadde ein 9 siders artikkel med tittelen Skolevesenet i Nordkapp kommune, blei samiske elevar ikkje nemnde med eit ord. Forfattar av denne artikkelen var Barre Prestbakmo, som var skolestyreformann i kommunen i tida 1950–63. |
 Til omslaget til Ivar Utsi si bok Gullet mánat (Hør, barn) laga Ingunn Utsi denne tegninga av far sin som fortel til barna. |
 Magnar Mikkelsen leser egne dikt på kulturuka i Porsanger, Lakselv 1988 |
| Ivar Utsi var fødd i Beaivvášgieddi i Karasjok i 1913, og døydde i 1982. Foreldra var flyttsamar, men han vaks opp i ein sjøsamisk familie i Repvåg. Her livnærte han seg som fiskar og seinare snikkar. Ivar Utsi var aktiv i samepolitisk og lokalpolitisk arbeid og satt bl.a. ei tid i skolestyret i Nordkapp.
Ivar Utsi skreiv to bøker: Eallin dáhpáhusat (Hendingar i livet), 1980 og Gullet mánat (Hør, barn), 1982. Begge kom ut på forlaget Jår'galæd'dji. |
Forteljinga til Ivar Utsi er første gong offentliggjort i Magnar Mikkelsen si bok Hundre år under pisken, som kom på Cappelens forlag i 1978. Mikkelsen ba 13 eldre finnmarkingar fortelle historier frå livet sitt. Det er slåande at svært få sa noko om skolen. Dette er ei av dei få forteljingane om skolegang. Magnar Mikkelsen er født i 1938, han er oppvokst og bur på Veidnes i Laksefjorden. Han har vore journalist og forfattar heile livet og småbrukar i 10 år. Han har gitt ut 19 bøker, dei fleste med tema frå Finnmark, redigert tidsskriftet Albatross og laga film frå livet på Veidnes. |
Samen har fått føle det på kroppen og sjela si. Allerede fra gammel tid av når russeran for her og herja har saman måtta gjennomgå. Dem har vært i minoritet til alle tider og fortsatt e dem det og dem har måtta være det stilltiende parti. Dem har aldri vært de stridslystne, dem har aldri greppe til våpen, dem har heller lidd. Første gangen det skjer at saman har opptrådt aggressivt va under Kautokeino-opprøret, men ellers så har dem heller lidd.
Dem lidde og tidde og det blei aldri offentlig tatt opp nåkka før sameorganisasjonan bynte å levne te eller da samekonsulent Henriksen kom oppover. Da bynte det å komme motsigelser mot det som dem hadde gjennomgått.
Æ har alltid sett det som en plikt å stå på demmes side og ta vare på demmes saker. Æ klare mæ like godt som kem som helst av en nordmann, men de stakkaran klare det ikke enda. Nå bynne jo også saman å få skolegang, men det e for lite.
 |
Repvåg skole, 1909 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Da vi gikk på skolen her i Repvåg så fikk du jo ikke lov å snakke samisk. Æ kunne ikke et ord av det norske språket da æ kom på skolen, ikke et ord. Norsk va språket på skolen og den tullskikken va enda at vi som va barn ikke fikk lov å snakke samisk med kverandre, så tida ville jo ikke gå på nån måte. Når vi småunga sprang der ute og ville snakke samisk, så fikk vi ikke lov til det. Det va forferdelig som man allerede da fikk bynne å kjenne på sjela si den spotten og de unavnan som finnungan hadde. Det merka du på sinnet allerede i 8 års-alderen. Det va da man møtte storsamfunnet. Hjemme va alt såre godt og man va glad som barn men når du kommer på skolen så får du begynne å kjenne det på dæ. Det va bittert og tungt og mange stakkara lei kolossalt.
Æ fikk komme litegranne inn i språket og va flink på skolen. Va det nåkka lærarn eller lærerinna spurte om, så kunne æ svare, det kunne ikke de andre. Dermed så blei æ sett opp på fordi æ va flink. Men de stakkaran som ikke va flinke, ka lei dem!
Derfor sa æ tel Gjærevoll[1]: Saman har fått lide på sjela, ikke bare på kroppen. Av den simple årsaken så gjør æ alt æ kan når det gjelder samesaker og forsvare saman.
Oppigjønna heile oppveksten min og i ungdomsåran va det kollisjona mella oss som snakka samisk og de andre. Norskan betrakta dem ikke å være fullgod med sæ, lappungan, finnungan; de sa det som påropte sæ å være norske. Det var slik som med Hitler: han brukte jøda til å forfølge jødan, det va det beste våpnet hannes. Sånn har det norske storsamfunnet brukt de fornorska saman til å forfølge andre saman. Det va dem som va verst.
Når vi under evakueringa kom sørover følte vi en anna atmosfære av de andre norskan. Dem va forfær: Ka! Kunne vi også et anna språk enn bare det–der hedemarkske? Dem så nesten opp til oss som kunne to språk. Det har vært slik te alle tider: De verste forfølgeran e de fornorska saman. Det va fornorskningspolitikken som hadde skylda og vi kjenne til det presset som foreldran lei under. Etter æ blei gift fikk vi småbarn og naboen våres, han Erik Samuelsen, hadde også småbarn. Johan Sirkka – som sia kalte sæ Stålsett – han va lærar på Repvåg. Han forbød oss å snakke samisk med barnan hjemme, og kor mange gang va ikke vi ihop med kverandre. En gang huske æ spesielt, vi holdt nesten på å renne i tottan på kverandre.
Han sir: Du får ikke lov å snakke samisk med ungan! Dem blir så ørske dum at dem forstår ikke nåkka når dem kommer på skolen!
Så sir æ med han: – Den teorien din, den hold ikke stikk. For da æ bynte på skolen, da kunne æ ikke et ord av det norske språket, forsto ikke et ord. Etter 7 år på folkeskolen går æ ut som den beste av årskullet. Det va ikke språket som gjorde det, for æ kunne ikke det norske språket, det har ikke lært mæ nåt.
Det e forståelig at sånt press som det–here, det røyne på foreldran. Så begynte dem å snakke te barnan det gebrokne norske som dem sjøl kunne, så barnan fikk ikke lære samisk heller. Mange av de unge beskylde foreldran at dem har tapt et språk, dem har ikke fått lære samisk. De e ikke foreldran si skyld, det er storsamfunnet si skyld, det e fornorskningspolitikken sin skyld. Etter at sameorganisasjonen begynte å levne tel, så bynte dem å fire litt på språkpolitikken sin, fire litte-granne.
[1]
Ivar Utsis datter Ingunn forteller
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2