Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

To syn på samespørsmålet

Henrik Ravna: Innledningsforedrag

Henrik Ravna (Foto: NRK)

Henrik Ravna (1913-1991) var fra Bonakas i Tana. Han arbeida bl.a. som lensmannsbetjent. Henrik Ravna var sterk tilhenger av fornorsking og skreiv ei rekke innlegg i norske aviser med forsvar for fornorskinga og kritikk av samepolitisk aktivisme. Han skal være den første som brukte uttrykket "supersamer".

Skal en diskutere samepolitikk, er det nødvendig med et historikk tilbakeblikk. Men etter min mening har det liten hensikt å gå århundrer tilbake og rippe opp i alle overgrep som eventuelt er begått mot samene fra storsamfunnets side. Derfor skal jeg bare holde meg til dette århundre. I og med at det ble ansatt en samekonsulent i 1953 og samekomiteens innstilling ble lagt fram i 1959, ble det samtidig forsøkt satt bom for en flersporet debatt om problemene i indre Finnmark. Nå ble det nærmest betraktet som helligbrøde å sette seg opp i mot ideene som ble lagt fram i samekomiteens innstilling og forslagene på praktiske tiltak som ble konkretisert av samekonsulenten og hans nærmeste krets. Likevel tok både Karasjok og andre samedistrikter avstand fra innstillinga, som de mente ikke var realistisk og gjennomførbar i dag. Medlemmene i komiteen fikk sin honnør i form av anerkjennelse for velredigert dokument, men etter hvert viste det seg at den praktiske nytten ikke sto i forhold til arbeidet som var lagt ned. Mange vil legge skylden for dette på samfunnet og styresmaktene, men en skal huske på at utviklingen går så fort i utkantstrøk at planlagte tiltak i dag kan være avlegges i morgen.

Samene bevarte mye av sin spesielle levemåte helt til siste verdenskrig. Det skyldtes at de var bokstavelig talt isolert i sine områder. Men under og etter krigen skjøt samkvemmet fart da vegsamband ble etablert, og da ble det klart at det spesifikt samiske livsmønster ble stilt overfor et mere utadvendt levesett ved samkvem med kystboere. Den slags utvikling rammer ikke bare samer, men folk i utkantstrøk over hele landet. Personlig var jeg i Karasjok under og et par år etter frigjøringa, og fikk oppleve at en oppmagasinert higen etter norskkunnskaper, høyere kunnskapsnivå og jevnt over høyere levestandard slo ut i full blomst, og krevde sin innfrielse. Den ble innfridd! Takket være en stadig sterkere, konsentrert skoleutbygging får ungdommen i dag en ganske annen start i livet enn foreldregenerasjonen fikk.

Planene som ble lagt fram i samekomiteens innstilling var utformet av sameledere som lenge hadde tuklet med tanken på videst mulig selvstyre for den spredte samiske minoritet på Nordkalotten, med den «samiske egenart» som dynamisk, samlende drivkraft. Men — til dags dato har ingen kunnet forklare meg hva denne egenarten består i — d.v.s. den egenarten som er så verdifull at den på liv og død må bevares.

For å illustrere den forserte flyt i utviklinga i vårt århundre skal jeg peke på min egen kommune — Tana. Også der var fattigdommen stor før om årene, først og fremst blant samer som det var flest av. Det var ikke mulig å oppnå velstand med altfor store familier på små jordlapper som ikke greide å gi større avkastning enn melk og kjøtt til det mest nødvendige private forbruk. Laksefisket kunne variere fra år til år. Sjøfisket ga heller ikke stort mer enn fra hånd til munn. Det hjelp ikke med rikt vårfiske — så snart fangstene ble over middels, slo fiskekjøperen råfiskprisen ned. Fjøsene brente ned i 1944, men etter tradisjon i næring og bestemmelser for erstatning ble de bygd opp igjen ved gjenreisninga, større enn før og beregnet på mange flere dyr. Men plutselig dalte interessen for jordbruk ned, til tross for at det også var opprettet meieri i distriktet. Bruksenhetene var for små for lønnsom drift. Hjemme hos meg fikk vi også satt opp en fjøsbygning til erstatning for torvgammen, men jeg måtte snart slutte med slåttearbeid og husdyrhold på grunn av full arbeidsdag på kontor.

Jeg tar dette med for å vise hvordan omveltninga under og etter krigen brøt ned det gamle bosetningsmønstret i vår kommune — ja hele vår «samiske egenart» om en vil. Hva har vi. så fått i stedet ? Jo — det samme som folk ellers i landet — dansen om gullkalven i den forstand at vi må streve etter et visst minimum kontantinntekt for å greie boutgiftene: avdrag og renter, assuranse, strømregninger, vann- og kloakkavgift, radio- og TV-lisens, aviskontingenter, foruten alt det øvrige som hører med til vanlig god levestandard. Det blir lite plass igjen for den gamle levemåten eller «egenarten».

Mange snakker ennå samisk i hjemmene, men disse blir stadig færre, da de fleste av omsyn til norske ektefeller, norske kolleger og andre forbindelser er nødt til å bruke overveiende norsk. Détte skal vi faktisk være glad for, for derved lettes overgangen for den nye generasjon av samisk avstamning til full innlevelse i det nye fellesskapet som i øket tempo ringer inn hele miljøet. Strengt tatt tror jeg ikke svært mange regner dette som tilbakeskritt. Tilbake står noen sørgende romantikere for hvem samfunnet har tapt noe vesentlig ved innsnevring av kulturgrunnlaget. Det er mulig samfunnet har tapt noe (heri innbefattet alle norske, og turister av alle nasjoner), men samene — enkeltindividene har tjent ved det, og det er tross alt det viktigste.

I Tana var vi så heldig å ha flere framsynte personer som var klar over makten i kunnskap tilskyndet ungdommen til å reise ut. Til dette kom at vi fikk en fylkesskole og en landbruksskole, som begge bidro til øket almennutdannelse, og dermed faktisk lettet fornorskningen i betydelig grad. Dessuten bodde vi ved kysten med høve til øket samkvem som det førte med seg.

Ut fra dette tror jeg ikke jeg overdriver når jeg antyder at norskkunnskapene i Tana fikk et forsprang på en liten menneskealder foran indre Finnmark. Men med dagens forserte skoleutbygging der tror jeg ikke det trengs en hel generasjon for å ta igjen forspranget. Dette gjelder også flyttsamene som hittil har fått en kortere skolegang enn fastboende, ut fra tanken på at de trenger mindre teori og mer praktisk opplæring for reindrift.

Nå opplever vi det underlige da planene for bygging av indre riksveg skulle realiseres, ble det reist protester og krav om beskyttelse av samisk næringsgrunnlag i form av fiske, jakt, fangst og reindrift. Likeså da gruvedrifta på vidda var et faktum, følte mange samisk livsform truet. Her kommer vi inn på kraftbehovet i fylket. Tilfeldigvis ligger fylkets største kraftreserve innenfor grensene til den minst berørte samiske bosetning. Et enstemmig fylkesting har gått inn for utbygging av Altavassdraget — også med mulighet for at Masi og andre samiske bosteder må neddemmes. Det er all grunn til å se nøkternt på dette aktuelle, alvorlige problemet. En ting er sikkert: Kraftbehovet i Finnmark er enormt og stadig økende. Altaelva er det siste vassdraget som kan utbygges med kapasitet, og da er det rimelig at alle i fylket er med og støtter dem som eventuelt må forlate sine bosteder og slå seg ned andre steder. Personlig er jeg så lite sentimental at jeg tenker hverken på samisk bosetning eller kultur — derimot på individuelle, bofaste og rotfaste mennesker som kanskje må flytte. En hver vet med seg sjøl hvordan det ville kjennes. En kan også spørre de mange som frivillig flytter vekk fra ubeboelige, avsidesliggende plasser og slår seg ned på mere sentrale steder. Overalt er det de yngre som presser på — de har fått smaken på komforten på moderne tettsteder og vil gjeme følge etter. For dem blir ikke det personlige savn ved avskjeden så smertelig som for de eldre.

Mange unge samer (og andre) som har oppholdt seg eller bor i Oslo har der fått impulser som skulle gjøre dem skikket som bannerførere for det allsamiske samfunn som skulle oppstå på Nordkalotten. De samme ledende teoretikere regner det som en personlig seier at det er dannet et riksforbund av samer. Men etter min mening har ikke annet skjedd enn at noen finnmarkinger som av personlige grunner ikke er i stand til å føre samisk tradisjon videre, har overtatt ideene og teoriene fra Oslo og forsøker å plante dem i Finnmarks jord. Disse bestrebelsene vil i beste fall føre til isolasjon — i alle fall kan de virke bremsende på utviklingen, og det i en tid da alle krefter må settes inn for å framskynde økonomisk vekst i fylket.

For meg virker det som mange fullstendig utenforstående personer ønsker å få beholde Masi og andre samebygder inntakt hvor folk er villig til å fortsette livet mest mulig på fedres vis som garanti for at samisk kultur og egenart er liv laga. Det betyr altså at det ikke først og fremst er innbyggernes velferd og levestandard som ligger dem nærmest på hjertet. Men i så fall kan det ikke bli annet enn et levende museum, og til slutt en karikatur av ekte samisk miljø, da det ikke er mulig å unngå å bli smittet av alt det norske som omgir alle.

Slik er stillinga i øyeblikket. Finnmark og dermed samene står på en skilleveg som kan bety et være eller ikke være for mulig og lønnsom bosetning flere steder i fylket. Hvis sameekstremistene skulle ha hell i sin funksjon som bremseklosser må vi regne med lengere tid før vi alle når samme gjennomsnitt som i landet ellers. De ultraradikale allviterne som kaster sine øyne på Finnmark og Nordkalotten som prøveområde for sin private samfunnsomforming. bør først bevise holdbarheten av sine teorier ved å vinne gehør i landsmålestokk. Men der har de hittil ikke vunnet noe fotfeste.

La meg også si noen ord om de samiske sendingene i radio. Disse ble satt i gang i den toleransens blomstringstid som vi opplevde etter frigjøringen. Men det viste seg snart at de: hele utviklet seg til et ensidig talerør for tanker som siktet mot et organisert samesamfunn — tanker som hadde overvintret hos intellektuelle sameteoretikere hovedsakelig av ikke-samisk avstamning. Denne tendensen har holdt seg til i dag selvom den er blitt mere dempet med tida sannsynligvis etter påtrvkk fra lyttere. Men enda hender det at mer eller mindre selvbestaltede sameskjønnere får boltre seg fritt med kritikk av myndigheter uten at disse blir invitert til å svare. Jeg har hatt diverse skriftlige feider med ledelsen i N.R.K. om den slags, og det viser seg at selv programdirektøren i Oslo står maktesløs når det gjelder analyse av programposter som angivelig skulle inneholde utilbørlig samepropaganda. Formannen i det lokale programråd for de samiske sendingene skrev til meg som svar på kritikk av bestemte programposter. bl. a.: «Vi regner med at de som har relevante ytringer om aktuelle spørsmål av særlig interesse for den samiske befolknmg, vil få komme til ordet. Programtjenestens folk har ikke avvist noen, og vi tror det vil være mulig for Dem å slippe til om De sender inn manuskript eller på annen måte søker samarbeid med den samiske programtjenesten. Av hensyn til den knappe sendetiden må innleggene være korte.»

Jeg har aldri søkt om å slippe til i samisk radio med mitt syn på samenes situasjon, og jeg tror det har liten hensikt å prøve det heller. Jeg antar at bare ett innlegg fra meg ville få programledelsen til å trekke den slutning at nå var samisk radio endelig godkjent av begge parter som propagandaorgan for samepolitisk påvirkning av samer. Det ville øyeblikkelig trekke etter seg sju-åtte utilslørte motinnlegg etter opptakt fra programledelsen, som alltid er på jakt etter «samevennlige» bidragsytere, med «relevante ytringer om aktuelle spørsmål av særlig interesse for den samiske befolkninga», i følge rådsformannen.

Hva ville en si hvis norsk radio bare godtok aktører som ensidig forherliget den gamle norske bondekulturen med fenalår, hardingfele og dølabunad? Det gjør den heldigvis ikke — i alminnelighet søker N.R.K. å utjevne presentasjon av kontroversielle synsmåter innenfor de forskjellige områder i samfunnslivet. I samisk radio skjer ikke dette. Jeg har betegnet de samiske sendingene som de mest ensidige og ensrettede siden siste verdenskrig. Den gang var det eneste tillatte å snakke varmt om det norske flagget og den nasjonale bevegelsen. I samisk radio synes de fleste innlegg på et eller annet punkt å inneholde en hyllest til samekufta og den samiske sjåvinismen. Her slutter all sammenlikning forøvrig, sjølsagt.

Tar vi for oss sjølve grunnlaget for samisk bosetning, nemlig det samiske språket, så går det tilbake som hjemmespråk, etter hvert også i indre Finnmark. For en tid siden hørte jeg i samisk radio et program fra Karasjok. Noen skolebarn fortalte at de hadde valgt samisk med den nye rettskrivninga i stedet for nynorsk i ungdomsskolen. Som begrunnelse ga alle: "Vai bæsan maidnasi lokkat». (For å kunne lese eventyr — eller fortellinger). Vi har i dag en statsstøttet avis, «Ságat», som går for å være en samisk avis, med min ærede motpart som redaktør. Men bladet inneholder nesten ikke stoff på samisk. Har ikke det pro-samiske stoffet etter redaktørens mening interesse for samer med dårlig norsk, eller mener han at norskkunnskapene jevnt over er så gode at det ikke er nødvendig å skrive samisk? Eller skyldes det rett og slett redaksjonelt latskap? En trenger altså ikke kunne samisk for å lese Ságat, og da skulle det heller ikke være nødvendig med samisk for å lese «maidnasi» - samiske sagn og fortellinger kan jo oversettes til norsk og derved bli allemanns eie. Forøvrig husker jeg at det for en tid siden på et allmannamøte i Karasjok om flyttsamenes økonomiske situasjon unnslapp et hjertesukk på norsk fra en flyttsamekone: «De (myndighetene) har også fratatt oss vår gamle samiske rettskrivning.» Tilbake står det kristelige bladet «Nuorttanaste» som ut kommer med den gamle rettskrivninga og inneholder bare samisk.

Ut fra ovenstående vil jeg formulere denne konklusjon: Finnmarkingene bor i utkanten av kongeriket og kan ikke utsette seg for fare for isolasjon. Samene innenfor Nordkalotten er et så lite mindretall at tanken på egen samisk nasjon er en meningsløshet. Det beste er derfor at samene fortsetter assimilasjonen som er kommet så godt i gang, særlig etter frigjøringa da så man skranker mellom samisk og ikke samisk ble brudt ned. En isolert samisk minoritet har ingen egenverdi lenger. Det er ikke uttrykk for samekultur at en Oslosame klær seg i kufte og stjernelue og erklærer seg som prototypen på en same. Mer det er viktig at vi tar vare på den gamle, ekte samekulturen på et museum, hvor etterkommerne kan studere fedrenes livs form og kanskje inspireres av den, på samme måte som vi blir fascinert av den gamle norske bondekulturen ved et besøk på Historisk Museum eller Folkemuseet i Oslo.

Odd Mathis Hætta: En samisk oppfatning

Odd Mathis Hætta, 1984 (Foto: Svein Lund)

Odd Mathis Hætta er fra Kautokeino, født i 1940. Han har bl.a. arbeida som grunnskolelærer, konsulent for skoledirektøren i Finnmark, leder for Sámi Radio, redaktør for avisa Ságat og lærer i historie ved Høgskolen i Finnmark. Han har skrevet ei rekke bøker og en mengde avisartikler.

Det er en alminnelig oppfatning at det eksisterer en etnisk minoritet i Norge; samene. (De er norske statsborgere som nordmenn). Denne minoriteten har som andre sin bakgrunn; språk, historie, verdinormer, åndelig og materiell kultur, rettsoppfatning, bosetningsmønster osv. Med andre ord: det samme som majoritetsbefolkning. Minoritetens og majoritetens verdinormer, holdninger og syn er ikke alltid identiske.

Samene har i meget lang tid utnyttet Nordkalottens ressurser gjennom jakt, fangst og fiske. I seinere historisk tid har de også drevet med; andre næringer, som tamreinsdrift og jordbruk I dag finner man samer i de forskjelligste yrker og næringer.

Man antar at samene har like langt (eller lengere) tilhold innen nasjonens grenser som majoriteten. Man kan derfor si at samene er en tilskrevet minoritet i landet. (Minoriteter oppstått ved innvandring i etablerte nasjonalstater benevnes som ervervet minoritet. I Norge gjelder dette f. eks. finske innvandrere, jøder, polakker m. v.)

Samer, — som andre nasjonaliteter — har visse ytre og indre kulturelle trekk. Vi kan dele det i 3 grupper:
++ -gruppe: både ytre og indre trekk: kofte, skikker, telt, språk osv.
–+ -gruppe: bare indre trekk: verdinormer, i slekt, «vi er samer»
+– -gruppe: bare ytre trekk: kofte, språk, «vi vil gjerne være som dere samer».

Det er viktig å understreke at det finnes ingen felles samisk oppfatning, men mange samiske oppfatninger om sin stilling og framtid og storsamfunnets holdning. Jeg vil her nøye meg med å nevne de to ytterpunkter: 1. Det ene ytterpunktet er gruppen som snarest mulig ønsker en fullstendig assimilasjon (her = oppløsning, omdannelse) av samene slik at de kaster vrak på sin kultur og språk, nedvurderer sitt opphav og vil helst ikke kjennes ved det. Dette er en historisk prosess som har vært og er en tragedie for mange, dessverre.

1. 2. Så har vi gruppen som vil ha sin kultur (kultur i videste forstand) som fundament for all videre menneskelig utvikling. Ens egen bakgrunn er viktig grunnlag for hele personlighetsutvikling.

Det er ingen ønske om segregasjon (her = adskillelse, apartheid), men at samene integreres (her = en likeverdig part, en del av et hele) i det norske samfunn. Man mener det ville være et aktivum om storsamfunnet har en dobbel kulturarv. Det tok 99 år før Norges grunnlov ga lik stemmerett for kvinner og menn. Enda lengere tid tok det før medlemmer av alle trossamfunn fikk adgang til riket. Men likevel sier vi at man streber dithen at alle får like rettigheter og like muligheter, identiske lover gir ikke alltid likhet for loven for alle. Dette har man innsett og tatt konsekvensen av.

Innen skoleverket kan jeg nevne loven om spesialskolene, elever med f. eks. fysiske handikap (hørselsskadde, svaksynte osv. ) får tilbud som gir samme muligheter som for andre. Man har erfart at handicappede ikke får et adekvat tilbud i normalskolen. Et eksempel på et annet område: For at folk i Nord-Norge ikke skal betale urimelige priser på viktige forbruksvarer, gis det frakttilskudd. Men jeg tror ikke folk sørpå finner dette urettferdig.

Men tilbake til skolen. Skoler i samiske distrikter har visse særordninger, f. eks. gunstig klassedeling og foreldrene har anledning til å velge samisk som begynnerspråk for sine barn. Samisk brukes som et pedagogisk middel. Samisk er verken primær eller sekundær mål. men et middel til å komme bort fra det samiske! Dette til tross for målsettingen for faget norsk i Læreplan for 9-årig skole: Morsmålet er for ethvert menneske det viktigste middel til kontakt med andre mennesker. Det er grunnlaget for en heldig utvikling av intellektet, følelseslivet og evnen til omgang med andre mennesker. Tilegnelsen av språksymbolene er med andre ord et viktig grunnlag for hele personligheten.

Jeg har et spørsmål: Gjelder dette for barn med samisk som morsmål? Det samiske språket har lavstatus. Men for at språket skal komme til verdighet igjen, og også til vinning for hele landet, er tanken om samisk som det andre offisielle språk nærliggende. Hva om samisk i Finnmark ble innført som det andre offisielle språk. Jeg tror ikke samfunnet ville tape på det. I kommuner som Nesseby. Karasjok, Tana, Kautokeino og Porsanger burde det være en selvfølge.

Finnmark betyr, såvidt jeg kan forstå, sameland, eller landet der samene har bodd eller bor. Likevel har Den norske stat ikke respektert samenes kollektive rett til naturherlighetene og ressursene som måtte finnes. Samene har ikke fått erstatning eller kompensasjon for den inntrengning som har funnet sted.

Det samiske folket har vist lojalitet og troskap mot Norge i vanskelige tider og vært med for å kjempe for et fritt Norge. Hvilke forbrytelser har samene gjort mot landet siden det ikke vil tilrettelegge muligheten for å dyrke og utvikle vår kultur og vårt språk?

Samisk skolehistorie 6