Undervisning i samisk språk og kultur ved folke- og framhaldsskolen og realskoler i samedistrikter

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Henrik Ravna:

Fornorsking i Sameland

Henrik Ravna
(Foto: NRK)

Henrik Ravna (1913-1991) var fra Bonakas i Tana. Han arbeida bl.a. som lensmannsbetjent. Henrik Ravna var sterk tilhenger av fornorsking og skreiv ei rekke innlegg i norske aviser med forsvar for fornorskinga og kritikk av samepolitisk aktivisme. Han skal være den første som brukte uttrykket "supersamer".
Denne kronikken sto i Aftenposten 06.05.1968.

Aftenpostens presentasjon:
Henrik Ravna er selv same og har som lensmannsbetjent i årevis reist blant flyttsamer og andre samer i Finnmark. I dagens kronikk hevder han at det er høyst nødvendig å gi samene et puff for å høyne deres levestandard. Løsenet må imidlertid være fornorsking, man må oppgi tanken på å rendyrke den såkalte samiske egenart. Hovedsaken er at samene blir mer velstående ved tidsmessig levesett side om side med andre finnmarkinger.

Samene var de første som bosatte seg på Nordkalotten. De drev som nomader med reindrift, men også jakt og fiske. De har aldri underlagt seg landområder og organisert administrasjon, og har aldri brukt makt til å hevde sine rettigheter. Av den grunn var det lett for andre å trenge seg inn på deres områder. Også nordmenn skapte konkurransemoment i samelandet. I reindriften ble samene stående enerådende, men jordbruket måtte de dele med norske. Kunnskaper i norsk ble ansett som fundamentale, og en fornorskning av samene var i gang. Mange anså det som urett at samene ikke fikk bruke sitt eget morsmål i skolen og fortsette å leve som samer.

Slik gikk tiden til efter siste verdenskrig. Da gikk noen same-teoretikere for alvor i gang med å prøve å organisere samer og få rettet tidligere feilgrep. Respekten for det samiske skulle gjenopprettes: sproget, klesdrakten, de samiske folkeeventyr og joiken. Den såkalte samekomiteens innstilling ble avgitt i 1959. Jeg tror at hvis en slik innstilling hadde kommet for et halvt hundre år siden, hadde den hatt chanse og berettigelse for å bli realisert. Men i 1959 var det ingen selvfølge at den skulle gjennomføres, fordi den trakk opp retningslinjer for et dynamisk samisk levesett — og det hadde tiden løpt fra.

Jeg er født og oppvokst i Tana i samisk miljø og samiske forhold, med fattigdom og trange kår som naturlig følgesvenn. Men takket være foreldre og andre som forsto tidens tale, fikk en stor del unge videre skolegang efter folkeskolen, og kom seg ut. Efter krigen har alle som ønsket, kommet seg ut av bygda, og de færreste vender tilbake og slår seg til hjemme. Dette er riktig utvikling sett fra ungdommens synspunkt, om ikke fra kommunens. Men når ikke Finnmark kan skaffe utkomme til sine, så...

I Indre Finnmark er det for meget folk og «modernæringen» reindrift kan bare absorbere en liten del av folketilveksten. Og det er vanskelig å skaffe nye arbeidsplasser, kfr. Biedjovagge-prosjektet. Derfor må ungdommen ut også der, men hittil har den vært lite rustet til å ta opp kampen for tilværelsen utenfor kommunen. Visse intellektuelle synes å holde ungdommen tilbake, da de er redde de skal miste sin «egenart». Til dette kommer nedarvet treghet på grunn av tradisjon og behov for å holde familien samlet. Men alle bør heller oppmuntre ungdommen til å komme over kneiken. Det er for meget verdifull arbeidskraft som ligger unyttet i innlandet, mens bedrifter i Finnmark og andre steder skriker efter arbeidskraft. For å bøte på dette er det opprettet et voksenopplæringssenter i Alta, og flest mulig burde nytte ikke bare kursene, men også kunnskapene efterpå.

Indre Finnmark har i dag landets laveste levestandard, og så lenge en er fattig kan en ikke vente å bli «respektert» og sett opp til. En har begynt i den gale enden ved å prioritere kulturarbeidet fremfor det materielle, for en sulten mann kan ikke ofre seg for det kulturelle. Den samiske kultur var rendyrket og levedyktig så lenge den var konservert hos utelukkende samer, men blir mer og mer utvannet og verdiløs jo mer «samevennlig ordgyteri» blir blandet inn. Vi som er mot dagens offisielle samepolitikk, påstår oss like meningsberettiget som «eksperter» som har fordypet seg i bindsterke sosiologiske og etnografiske verker. En ting til; La oss slutte med å snakke om samene i denne forbindelse. Finnmarks 20000 samer går ikke alle inn for denne hesblesende omsorgen. Men det er en del samer som driver samepolitikk med lett synlig romantikk.

Den ni-årige skolen må greie å gjøre ungdommen skikket for gymnas, og da er Alta nærmest for Kautokeino elever. Det er like langt i luftlinje mellom Alta og Kautokeino som mellom Kautokeino og Karasjok. Det er kanskje overhodet ikke realistisk skolepolitikk å opprette eget gymnas for Indre Finnmark, da der ikke er elevgrunnlag nok, og de unge skal ut — ut av isolasjonen. Det kan aldri bli noe kulturelt eller åndelig sentrum for Finnmarksungdom der.

Samemisjonen driver Den Samiske Folkehøyskolen i Karasjok. Men hvor «samisk» er egentlig denne skolen? Skoleplanen viser at samisk kulturhistorie, samisk håndgjerning og samisk sprog bare er bifag uten karakterbedømmelse blant mange andre bifag. At ungdommen søker dit skyldes hovedvekten på norsk, dessuten er skolen relativt billig og eneste ungdomsskolen i fylket idag. Miljøet spiller selvsagt en rolle, og en kan godt gjennomgå skolen og fortsette som flyttsame. Det kan en derimot ikke gjøre efter bestått artium.

Et samisk gymnas vil neppe bli mer samisk. Derfor trenges ikke et helt gymnaskompleks, men en linje med samisk på et allerede bestående gymnas.

Det er startet en avis med fifty-fifty norsk-samisk tekst. Bladet har minimal utbredelse på grunn av rettskrivningen og stoffet som ikke interesserer den jevne same idag. Frikirkens «Nuorttanaste» med sine 70 år har derimot hundre prosent samisk tekst og har fremdeles et godt grep på sin leserkrets.

Uttalelser fra kompetent hold avslører at det er liten deltagelse på sameungdomsleirer. Dermed svikter rekrutteringen fra samisk miljø. Også forskere gransker idag hvorfor det er så få medlemmer i samiske organisasjoner med det «nasjonale» som program og formål. Svaret skulle efter min mening ligge klart i dagen. Samer ser seg ikke i stand til å leve sameliv. Og det byr den jevne same imot å vise lignende iver og herlig uforpliktende «platonisk kjærlighet» til samearbeidet som de aktive ledere gjør. Han mener det må være samsvar mellom liv og lære. Derfor overlater han til forskerne — det vil si de virkelige fagfolkene — å registrere, katalogisere og redde det som reddes kan av samiske kulturverdier, til glede og kanskje berikelse for efterslekten.

Nettopp de som snakker seg varm og vakt skulle være, har tidligst forlatt sitt samiske miljø og levesett. Ikke fordi de «forakter sitt eget», men samisk passer ikke som hjemmesprog. De er villige til å administrere arbeidet — i kontortiden — men for å snakke samisk må de møte på «sami særvi». Hvis en ikke klarer å dyrke levende samisk kultur i hjemmene, er den dømt til undergang.

Det er tegn som tyder på at myndighetene er villige til å la det bli en bred debatt som sameproblemene, slik at alle meninger og avskygninger kommer til orde, også de som er imot den ekspertpregede politikken.

Et skritt i den retning var radioprogrammet «Folket i sameland» 29. mars, som avdekket mange fakta som tidligere ikke er kommet frem i radio og slett ikke i samisk radio som hittil fullstendig har vært preget av en ensidig samesjåvinisme. Men noen chanse for løsning av problemene efter siste års offisielle opplegg kunne ikke påpekes. Det er og blir vanskelig å utvide næringslivet både i Indre og Ytre Finnmark hvis naturgrunnlaget mangler. En kunne tydelig trekke den konklusjon at flertallet av samene er klar over dette, og derfor ønsker bare norsk fra første skoledag for barna sine.

Kuften har vært eneste klesdrakt for samene — finere kufte til helg, og en enklere til hverdags. Derfor spørs det om en same som har gått over til bruk av norske klær, automatisk har rett til å bære kufte til helg og fest — samekuften er nemlig ingen bunad. Det blir snart lansert en Finnmarksbunad som alle finnmarkinger har rett til å bære. Ikke alltid gjemmer det seg en same blant farveprakten. Hvor ofte har vi ikke opplevd å se unge lærere som kommer til Finnmark, at det første de skaffer seg er en fargesprakende Kautokeinokufte. Nylig så vi i TV en dame i samedrakt overrekke blomster til en representant for SAS. Det var en stilfull seremoni, men hun er ikke same,

I alle forretninger finnes assortert utvalg prospektkort med telt, gamme og samer som vi kjenner igjen. Hvis de opptrådte i norske klær, ville ingen spandere film på dem. Nei, det er kuften og den primitive boligen som teller. Dette er ekte flyttsamemiljø.

Men er det stolte samer verdig å blottstille og selge sitt primitive nomadeliv på denne måten?

Jeg tror det er for sent å innføre «forsamisking» — fornorsking er kommet altfor langt, og det store flertall samer kjenner seg ikke diskriminert. Derfor kommer det på tale å permittere sameledere som, bare befordrer sameromantikk, og erstatte dem med realpolitikere som ikke er bundet av tidligere fastlåste løsninger. Det er satset altfor meget prestisje her.

Løsningen på problemene i Indre Finnmark tør være at en oppgir tanken på å rendyrke den såkalte samiske egenart, fordi moderne samer i velferd selv nekter å holde liv i den. Samfunnet skal ikke hjelpe samene fordi de er samer, men satse mer i Indre Finnmark som utkantstrøk. Om det norske samfunnet blir fattigere ved tap av gammel samekultur får stå sin prøve. Hovedsaken er at samene blir mer velstående ved tidsmessig levesett side om side med andre finnmarkinger.

Skolene skal sende ut ungdommen utrustet med nødvendige kunnskaper til utdannelse og yrke hvor som helst i landet. Det vil alltid bli tilbake sameentusiaster som liker å møtes i fritid for å dyrke en romantisert samekultur, men hvermannseie kan den opprinnelige samekultur aldri mer bli.

Samisk skolehistorie 6