Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Henrik Ravna
|
Henrik Ravna (1913-1991) var fra Bonakas i Tana. Han arbeida bl.a. som lensmannsbetjent. Henrik Ravna var sterk tilhenger av fornorsking og skreiv ei rekke innlegg i norske aviser med forsvar for fornorskinga og kritikk av samepolitisk aktivisme. Han skal være den første som brukte uttrykket "supersamer". Dette innlegget sto trykt i Vestfinnmark Arbeiderblad 09.09.1960. |
I 1956 ble det av Kirke- og Undervisningsdepartementet oppnevnt en komite til å utrede samespørsmål. Foranledningen var en henvendelse fra kringkastingssjef Kåre Fostervoll til Kirkedepartementet i skriv av 21/70 1955. Der slår det bl. a.:
«-- Det ville t. d. vore av interesse for kringkastinga å få klarlagt om målet for arbeidet med samiske spørsmål skal ha karakteren av eit kulturvern eller om ein skal ta sikte på ei kultur- og målreising til full jamstilling. Dette er avgjerande for alt arbeid med samiske problem, ikkje berre i kringkastinga, men og i skolen, folkeopplysningsarbeidet, politikken og administrasjonen. --»
Innstillinga fra komiteen ble lagt fram i 1959. og det er mildt sagt at den vakte oppsikt. Den gikk nemlig ut på en revolusjonerende omlegging av styresettet i et «Samisk kjerneområde bestående av kommunene Kautokeino, Karasjok og Polmak i indre Finnmark, samt Nesseby, Tana og Kistrand. Disse kommunene skulle danne et eget organisert samfunn med samisk administrasjon, hvor samisk språk var jamstilt administrasjonsspråk ved siden av norsk. Skolens oppgave i disse kommunene skulle være tosidig, nemlig å ta vare på den samiske kulturarv, og å «gi den nødvendige innføring i norsk språk og kultur». Så vidt en forstår skulle dette område danne et bolverk mot videre fornorskning av samene i Finnmark, slik at det etter hvert kunne danne seg et dynamisk samesamfunn i landet.
Når en studerer innstillinga, er det den kompakte enigheten blant medlemmene som springer en i øynene allerede fra første side. Innstillinga har vært behandlet av kommunene Polmak. Nesseby. Kistrand og Tana, foruten av andre instanser som var interessert i å gi en uttalelse, og det viser seg at komiteens syn står i det grelleste motsetningsforhold til de uttalelser som har løpt inn. Det er nemlig ingen som går inn for komiteens betenkning, og absolutt ikke for hovedpunktene som er nevnt ovenfor. Hvordan kan det ha seg at en departemental komite, satt sammen av folk som skulle kjenne stoffet de behandler, ikke vinner gehør hos dem som skulle tilgodesees, nemlig samene?
For å finne forklaringa på dette kan det være nødvendig å minne om følgende: Alt i 1949 sendte samordningsnemnda for skoleverket forespørsel til skolestyrene i de samiske distriktene i Finnmark og spurte om nødvendigheten av oppsetting av to linjer ved folkeskolen, en for samiske og en for norske barn. Skolestyret i Karasjok var den første som svarte. Og svaret var ikke til å misforstå, i det en ønsket undervisning med fullstendig fornorskning som mål. En kan neppe si at vedtaket skyldtes propaganda mot arbeidet med å føre samisk inn i skolene, for slik propaganda hadde ikke vært drevet. Men medlemmene i skolestyret var samer, og var i høyeste grad kompetent til å uttale seg. Nyheten om vedtaket i Karasjok skolestyre ble sendt ut over dagsnytt i Norsk Rikskringkasting, og den vakte berettiget oppsikt. Senere kom det uttalelser fra andre samekommuner i Finnmark, og de gikk i samme retning. Som en vet har fornorskningsarbeidet i Finnmark vært drevet intenst de siste femti årene eller lenger. Det kan vel ikke nektes for at dette har preget samenes levesett og kulturelle innstilling i høyeste grad. Og når det gjelder synet på samenes framtid, så finnes det i dag to hovedretninger som kjemper om overtaket, det ene er fullstendig fornorskning og assimilering av den samiske befolk ning i den norske, og det andre er samekomiteens syn. Til dette kommer alle mellomstandpunktene.
Som finnmarkingene visste før, og vedtakene i kommunene hittil har fastslått, er tilhengerne av opprettelse av et «-samisk kjerneområde i Finnmark» i absolutt mindretall. Når derfor komiteen har kommet i konflikt med samene, må det være sammensetninga av komiteen som er gal. Medlemmene tar jo ikke det ringeste omsyn til tingene slik de har stabilisert seg, men tar sikte på å bygge opp et eget styresett for samene, som om det var et helt nytt samfunn som skulle startes i dag. Jeg antar at hvis bare ett av medlemmene hadde vært innstilt på fullstendig fornorskning, så hadde innstilling fått et helt annet utseende. Da hadde vi muligens sluppet å bli forelagt en betenkning som sjokkerte hele Finnmark, og sluppet å oppleve den verdensberømte «påskeresolusjonen» fra Karasjok, som skapte bølger helt inn i sentraladministrasjonen. Det er ufattelig at departementet kunne nevne opp en så ensidig sammensatt komite.
Den nevnte resolusjonen ble vedtatt i påsketider på et møte i Karasjok hvor bare samer hadde adgang. Den tok avstand fra hele samekomiteens innstilling. Dette viser at det etter krigen har foregått en rivende utvikling blant samene. Kunnskapsnivået har steget enormt, særlig blant de ungre årgangene. Samene synes å forstå, at skal de nå stanse denne utviklinga og gå over til Samekomiteens oppskrift, vil det bli en stagnasjon som for lange, lange tider vil skille dem ut fra det norske samfunnsfellesskapet som har så uendelig meget positivt å by sine borgere, særlig i Finnmark etter krigen. Denne konklusjon kom samene til, til tross for at det ikke er oppnevnt en eneste offentlig institusjon som har til oppgave å polemisere mot samekomiteens innstilling. Hva opplevde vi så etter Karasjokmøtet, ble Komiteens innstilling tatt opp til ny behandling? Nei! I stedet ble det innledet en kolossal hets mot en enkelt tilhenger av fornorskningslinjen, nemlig kontorsjef Hans Rønbeck, Karasjok, som er norsk. Jeg trenger ikke å stille meg som forsvarer for herr Rønbeck, det har han greid utmerket godt sjøl, på en saklig måte uten å drive hets mot noen. Jeg vil bare peke på at herr Rønbeck har like meget rett til å framholde sine synsmåter som samekomiteens medlemmer og andre. Dette så meget mer som det er hans praktiske syn på tingene — som han har ervervet under opphold i en liten menneskealder i sjølve «kjerneområdet», som synes å være det eneste tenkelige alternativ for samene i dag. Samekomiteen besto forøvrig av seks nordmenn og to samer, men ingen samer fra det planlagte kjerneområde i Indre Finnmark var funnet verdige til å bekle komiteen. Diskriminering — eller hva?
Da de fleste samekommunene og mange foreninger og institusjoner har uttalt seg i mot samekomiteens innstilling, og praktisk talt ingen større grupper har uttalt seg for, skulle dette være pekepinn nok, også for herredsstyrene i de Finnmarkskommuner som enda ikke har uttalt seg. Det er så få innbyggere i disse distriktene at de ikke kan danne noe selvstyrt, område, dessuten kan ikke den tidsmessige utviklinga og fornorskninga stanses mer. En medvirkende årsak til det er de inngifte som finner sted mellom samer og nordmenn i dag. Oppgaven for samene må derfor bli et kulturvern, for kultur- og målreising til full jamstilling er ikke praktisk politikk lenger. Nedvurderingen av samene og samenes midreverdighetskomplekser, som det er argumentert så meget med. er ikke noen reelle problemer lenger, og vi samer må hjelpe til med alle midler å rydde unna den siste rest av motsetningsforhold mellom nordmenn og samer.
Tana, 25. august 1960 .