Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Terje Henninen |
Fra 1967 har Skoledirektøren i Finnmark, seinere Statens Utdanningskontor og Fylkesmannens opplæringsavdeling, hatt en egen konsulent med ansvar for samiske og tildels kvenske skolespørsmål. Terje Henninen hadde denne stillingen 1974-77. Som ledd i dette arbeidet reiste han rundt på mange skoler i Finnmark og undersøkte språksituasjonen. Fra disse besøka skreiv han rapporter som blei arkivert i Skoledirektørens arkiv. Vi gjengir her rapportene fra skolene i Porsanger i 1975. Terje Henninen (1937-77) vokste opp i Tana. Han gikk 4-årig lærerskole i Tromsø, og tok hovedfag i historie i 1972 om den kvenske innvandring til Alta på 1700-tallet. Han laga også "Oversyn over forhistorien til «Samisk-norsk lesebok" og han laga utkast til læreplan i finsk for ungdomsskolen. |
Rapport fra besøk ved Billefjord og K/O/S skoler i Porsanger kommune 30. og 31. oktober 1975.
Porsanger kommune omfatter det meste av Porsangerfjorden. Mitt besøk denne gangen gjaldt skolene på vestsiden av fjorden.
Befolkningen i Porsangerfjorden besto opprinnelig av sjøsamer. På 1700-tallet begynte den finske innvandringen, som var av betydelig omfang innerst i fjorden og i Børselv-området på østsiden. Men også på vestsiden har det vært talt en god del finsk. Så har det også vært en del tilflytting av norsktalende. Porsanger har således hatt hele tre lokale språk hittil. Utviklingen har gått i retning av at norsk har bredd seg på bekostning av de andre.
På vestsiden har samisk fra gammelt av vært mye utbredt. Særlig den eldre generasjon taler mye samisk. Yngre mennesker taler mest bare norsk, og barna taler bare norsk. Fornorskningsprosessen later til å være kommet til sin avsluttende fase. I lang tid har alle foreldre bestrebet seg på å snakke norsk til sine barn. Men det har i mange tilfelle vært et fattig og ukorrekt norsk barna har lært. Samisk har hittil hatt en lav sosial status og det samisk som tales, har mange feil og er fullt av norske lånord.
Billefjord skole
er en kombinert barne- og ungdomsskole. Jeg besøkte den torsdag 30. oktober, og ankom dit med buss kl. 10.30. Jeg oppsøkte først styreren på dennes kontor, og samtalte med ham til spisefriminuttet, da vi gikk inn på lærerværelset hvor jeg hilste på skolens lærere.
Billefjord skole har 80 elever på barnetrinnet og 68 på ungdomstrinnet.
Tidligere gikk ungdomstrinnets elever fra hele Porsanger, også fra Billefjord, på Lakselv ungdomsskole. For tre år siden tok en til å desentralisere ungdomstrinnet, og våren 1975 gikk det første kull av 9.-klassinger ut av Billefjord skole.
Fraflyttingen fra kretsen har avtatt etter at en fikk ungdomsskoleklasser i Billefjord. Det er til og med blitt bygd en del nye hus der i den senere tid.
Da skolen mangler gymnastikksal, brukes samfunnshuset, som ligger like ved skolen, til dette formål. Mulighetene for varierte aktiviteter er imidlertid begrensede på samfunnshuset. En kan bl.a. ikke spille ball der for ikke å skade vinduene og lampettene i veggene. Det er planlagt bygging av gymnastikksal med basseng like ved skolen.
Når det gjelder elevenes interesse for samisk, later det til at den har begynt å ta seg opp igjen i den senere tid. Og interessen er størst i de høyere klassene. Dersom skolen hadde hatt samisk-kyndig lærer, ville den ha tilbudt samisk som valgfag på ungdomstrinnet. Ventelig vil dette kunne la seg gjøre om noen år, når Lærerutdanningen i Alta har fått uteksaminert flere lærere mod spesialutdannelse i samisk.
Blant lærerne ble det også pekt på at elevene gjør en rekke slike feil i norsk som kan spores tilbake til språksituasjonen i distriktet. Det ble derfor etterlyst midler til styrking av norsk-undervisningen.
Skolen har tidligere foreslått et utvidet førskoletilbud for at barna skulle få litt mer språklig øvelse og sosial trening før de begynte i første klasse. En hadde søkt om å få utvide førskoleuken til å omfatte fra 2 til 5 uker, men dette er blitt avslått.
Jeg fikk anledning til å besøke 1. klasse, der 8 av 11 elever var til stede. Det var norsktime, og elevene var delt i 2 grupper med hver sin lærer. Utenom klasseforstanderen er det en hjelpelærer i disse timene, Den ene av lærerne har godt kjennskap til samisk. En drev med leseopplæring denne timen, med innøving av ord og bilder ved hjelp av bokstavbrikker. Og det så ut til å gå fint, og elevene forstod alt hva lærerne sa. Det ble også opplyst at mange av elevene i 1. klasse nå kommer fra ettspråklig norsktalende hjem. Spesielle vanskeligheter med norsk er det bare en elev som har, men vedkommende var fraværende denne dagen. Også søsknene, som går i høyere klasser, har vansker med norsk. Det tales uvanlig mye samisk i dette hjem.
Jeg besøkte også 3. klasse. Der var 12 elever. Jeg hørte en stund på undervisningen i O-fag, og alle de elevene som snakket, uttrykte seg godt på norsk. Klasseforstanderen opplyste imidlertid at her er 2 elever som i alle år har fått særskilt undervisning i norsk. I deres hjem tales det også uvanlig mye samisk.
Skolens elever har i mange år snakket bare norsk i friminuttene. Folk fra distriktet sier at barn i skolealderen har lite kjennskap til samisk. Det sies at alle som er ca. 30 år eller yngre (født etter krigen) snakker mest bare norsk, og dess mer norsk jo yngre en er. Utviklingen går i retning av at bruken av samisk stadig avtar. De ungdomsskoleelevene som eventuelt tar samisk som valgfag, vil måtte lære dette nærmest som et fremmedspråk.
Jeg reiste fra Billefjord skole med skolebussen kl, 14.15. På bussen gikk praten livlig, men det ble bare snakket norsk.
K/O/S skole
Stedene Kistrand, Olderfjord og Smørfjord ligger nord for Biliefjordene. De utgjorde opprinnelig tre skolekretser, men er nå slått sammen til en, og skolen heter K/O/S skole. Kjøring av skolebarn med buss gjør det mulig å la 1. og 2. årskull gå på skole i Olderfjord, 3. og 4. årskull i Smørfjord og 5. og 6. på Kistrand. Ungdomstrinnets elever fra denne kretsen kjører daglig med buss til Billefjord skole. Avstanden fra Smørfjord skole til Olderfjord er 4 km, derfra til Kistrand skole 8 km, og fra Kistrand skole til Billefjord skole 20 km. Nord for Smørfjord bor det ikke skolebarn i Porsanger kommune. Kistrand, Olderfjord og Smørfjord har hver sin lille skolebygning med ett klasserom. De er bygget i 1952-54. Et nytt og større skolebygg er under oppføring i Olderfjord. Det skal erstatte de tre skolehusene som nå brukes.
Jeg besøkte K/O/S skole fredag 31. oktober. Om morgenen fulgte jeg først skolebussen til Smørfjord skole, der 3. og 4. årskull (i alt 19 elever) vanligvis får sin skolegang. Men denne gangen var disse elevene i Børselv for svømmeopplæring. I stedet kom 1. og 2. årskull (i alt 11 elever) til Smørfjord skole denne dagen. De går vanligvis på skole i Olderfjord.
Jeg var sammen med disse elevene til kl. 11, da de ble hentet av skolebussen.
Den første timen var det kristendomskunnskap, og da ville jeg ikke gripe forstyrrende inn.
I 2. time fikk jeg første del av timen, og kom lett i samtale med elevene. De var åpne og tillitsfulle. Det var 7 elever i l. årskull og 4 i 2., Vi samtalte om daglig liv på stedet, jeg spurte og de fortalte. Dette for å unngå inntrykket av "språkundcrsøkelse". Jeg fikk flettet inn spørsmål om det var noen som kunne samiske eller finske ord. Av samisk var det en 3-4 elever som kjente "buorre bæivi" (god dag) og etpar andre uttrykk. Finske ord var det ingen som kunne. Da jeg spurte hvor mange av dem hadde far som kunne samisk, rakte 6 opp hånden. Like mange hadde mor som kunne samisk.
Jeg fikk inntrykk av at det blir talt lite samisk i hjemmene. Bare når enkelte naboer, gjerne eldre folk, stikker innom, blir det talt en del samisk. Barna kjenner lite til samisk, dels fordi de ikke legger seg etter å lære det, og særlig fordi foreldrene bevisst går inn for å snakke norsk til sine barn. Samisk er blitt at "bi-språk".
Da jeg spurte etter kjennskap til engelske ord, viste det seg at barna kjente atskillig flere av dem enn av samiske ord. Dette kunne være lært av eldre søsken som går i høyere klasser. Engelsk har tydeligvis bedre anseelse enn samisk. Som ventelig er, var den engelske uttale ikke helt korrekt. Men det samme gjelder uttalen av de få samiske ordene.
I tredje time var det kosetime. Elevene skulle selv få opptre med gåter, morsomme historier og annet. Da var de etter tur framme ved kateteret. Her vil jeg nytte anledningen til å gjengi eksempler på deres ferdighet i muntlig norsk. Først et par eksempler på selvlagede gåter, med de svar som ble godtatt:
"Hvom som har lang hale?" - "Ap'katta!"
"Hvem som har lang fota?" - "Langbein!"
Selv om elevene må sies å være ettspråklig norsktalende, har de av sine foreldre lært et norsk som er preget av samisk setningsbygning. Således også:
"Hvem som går inn og ut?" - "Skuffa!"
Her er et par utklipp fra en fortelling:
"En danske og en svenske og en norske gikk inn i en hula - - - og så sa norsken at -".
I setningen "Har dokker to sett det?" kan uttrykket "dokker to" (som er mye brukt i Finnmark) ha sin opprinnelse i samisk dualis. Samisk har nemlig foruten entall og flertall også totall av personlige pronomen.
Fra Smørfjord fulgte jeg med skolebussen til Kistrand skole, der 5. og 6. årskull får sin undervisning. Det er 7 elever i 5. og 8 elever i 6. årskull, 14 elever var til stede denne dagen. Av en samtale med disse 14 der jeg også kom inn på mange andre ting for å avdempe inntrykket av "språkundersøkelse", fikk jeg vite at 7 av elevene har foreldre som snakker samisk eller finsk innbyrdes. Ytterligere 2 elever var usikre på dette. Ingen av elevene kunne imidlertid oppgi finske eller samiske ord. Det er mulig at de i farten ikke kunne komme på slike ord, men det kan også hende at de som eventuelt kjente samiske ord, kvidde seg.
Styreren, som var på Kistrand skole, fortalte at i 3. årskull (som altså nå var i Børselv) var det av 11 elever bare en som hadde virkelige problemer språklig. Vedkommende kommer fra et hjem der det tales uvanlig mye samisk.
Styreren har tidligere undervist på Breivikeidet i Troms, og sier at det er neppe noen forskjell på barna der og i vestre Porsanger. Barna i denne kretsen er som barn flest, med den samme spredning.
Ellers er mitt inntrykk at rent ettspråklig samisktalonde hjem ikke finnes på vestsiden av Porsanger. Hjemmene ar enten mer eller mindre to-språklige, eller så er de ettspråklig norsktalende. Aviser, kringkasting, skolebøker og offentlige dokumenter bringer det norske språket inn i alle de hjem hvor et annet språk måtte finnes. Barna snakker bare norsk med sine lekekamerater.
Terje Henninen
Mandag morgen 2. september møtte jeg opp på kontoret hos skolesjefen i Karasjok, Hans Eriksen, Han gav først en generell orientering der det også ble pekt på behovet for undervisningsmateriell på samisk.
Eriksen førte meg så over til Karasjok barneskole, hvor lærer Kari Østmo viste fram det som fantes av undervisningsmateriell på samisk, og det var ikke meget. Utenom Lásse ja Mátte-serien finnes det svært lite av lettleste bøker for l.-3. klasse. Materiell for 4. klasse og oppover finnes nesten ikke på samisk. Etterpå var det møte med alle barneskolens lærere. Det kom fram et alment krav om flere lærebøker på samisk for å kunne gjennomføre mønsterplanens målsettinger. Produksjonen av læremidler går i dag altfor langsomt. Lærerne er henvist til å lage sine læremidler selv på fritiden, og det er de leie av.
Logopeden, Inger Johanne Kaven, pekte på den fullstendige mangel på materiell for de samiske barn som har lese- og skrivevansker. Hun sa at dette problem hittill hadde møtt liten forståelse fra skolemyndighetenes side. Spesialpedagog Fjørtoft sa at det var nødvendig å ha et eget læremiddelsentrum for indre Finnmark. En slik institusjon måtte ha som oppgave å utvikle læremidler spesielt for samedistriktene. Han nevnte også at det våren 1974 var opprettet et trykkeri i Karasjok, og at dette sikkert var interessert i oppdrag. Skolestyrer Per Jernsletten støttet tanken om et læremiddelsentrum for indre Finnmark.
Med hensyn til læremidler på samisk ville lærerne ved Karasjok barneskole særlig peke på følgende:
1. Det finnes i dag ingen lærebøker i matematikk på samisk. Særlig i småskolen gjør dette behov seg gjeldende. Det er også blitt nødvendig å standarisere de matematiske uttrykk på samisk. I dag har hver skole sin egen terminologi i matematikk.
2. Det er videre behov for lettleste bøker for småskolen. I Lasse ja Matte-serien er det blitt et altfor stort steg fra bind l til bind 2 etter at Hatle reviderte bind l.
3. Noen lærere ønsket også bedre og enklere hjelpemidler til undervisningen i norsk som fremmedspråk. Det er i dag en mengde materiell som en lærer må dra på fra time til time.
4. Det mangler lærebøker for norsktalende elever som velger samisk.
5. Fjørtoft pekte på at det er nødvendig å samordne ulike instansers virksomhet når det gjelder særtiltakene i de språkblandede distrikter. Lærerne i Karasjok vet lite om det som er i emning m.h.t. nye lærebøker.
Skolestyrer Per Jernsletten hevdet at ordningen med permisjon med full lønn til lærere som studerer spesialpedagogikk, må bort. Da kunne en påny få tilstrekkelig mange søkere til samisk grunnfag. Lærer Isak Østmo var ikke enig. Han mente at ordningen med full lønn for dem som studerer spesialpedagogikk, er nødvendig. Etter en del ordskifte var de fleste lærerne enige om at den beste ordning ville være å få en ettårig videreutdanning som bestod av både samisk og spesialpedagogikk. Denne utdanningen måtte ikke ta sikte på en grunnfagseksamen, men likevel gi kompetanse som en studie-enhet. Det var røster som hovdet at en slik utdanning helst burde foregå i indre Finnmark.
Det ble pekt på behovet for kvalifiserte lærere til samisk begynneropplæring, og skolesjef Eriksen sa at behovet for samisktalende lærere i Karasjok vil stige voldsomt neste år. Eriksen etterlyste også utgivelsen av en fortsettelse av Lásse ja Mátte, som han for 7 år siden hadde skrevet mannuskript til. Dette befant seg visstnok hos Grunnskolerådet. Hvorfor er det ikke kommet ut? spurte Eriksen.
Til slutt var det også en lærer som beklaget at ingen lærerskole gir opplæring i å undervise i norsk som fremmedspråk. Dette opplegg kunne brukes også i mange spesialskoler over hele landet, ble det sagt.
I den følgende time var også lærerne for ungdomsskolen samlet sammen med lærerne for barneskolen. I alt 24 lærere var til stede. Hensikten med denne sammenkomst var nå å undersøke lærernes interesse for kurser i samisk, og en vil i denne forbindelse spesielt vise til Kirke- og undervisningsdepartementets skriv til skoledirektøren i Finnmark av 6.8. 1974.
Lærerne var meget interessert i kurser i samisk språk og kultur. De føler et sterkt behov for slike kurs. Om kurset er kompetansegivende eller ikke, syntes for manges vedkommende å spille mindre rolle. Det var enstemmighet for å svare ja på spørsmålet om et kursopplegg som skissert i skoledirektørens to skriv til Kirke- og undervisningsdepartementet av 10. og 11. mai 1973, fremdeles er like aktuelt. Lærerne ville også enstemmig uttale at de var interessert i eventuell desentralisert kompetansegivende videreutdanning. Dette at kurset var desentralisert, spilte en avgjørende
rolle for mange. Det var videre et ønske at flest mulig måtte få anledning til å delta.
Jeg besøkte deretter ungdomsskolens styrer, Eivind Tønnesen, på dennes kontor. Der var også førstelæreren, Astri Eriksen, til stede. Når det gjaldt faget samisk i ungdomsskolen, pekte Tønnesen på at det overhodet ikke fins lærebøker. Det er også mangel på kvalifiserte lærere.
Jeg besøkte senere ungdomsskolens rådgiver, Nergård. Han er hovedlærer i samisk, men underviser også i reindriftskunnskap. I dette siste faget holdt han på med å utarbeide ut manuskript som han etter hvert stensilerer. Dette opptar han meget.
Mandag 2. september om ettermiddagen, da det viste seg å bli tid til det, tok jeg en biltur til Porsanger for bl.a. å hilse på lærerne ved Skoganvarre skole.
Jeg kom jo uanmeldt, men ble likevel godt mottatt. Den forrige styreren, Sverre Hatle, er sluttet og reist, og Jan Isaksen fra Kvenangcn er ansatt som ny styrer. Han tilkalte lærer Svanhild Isaksen (ikke i familie med ham) som bodde like ved. Den tredje læreren, Marianne Giæver, bodde lenger borte og var ikke til stede.
De er 3 lærere og 22 elever på Skoganvarre. De samisktalende elevene utgjør 16, hvorav 8 i 1.-3. årskull og 8 i 4. -6. årskull. Bare en lærer, Svanhild Isaksen, kan samisk. Hennes viktigste problem gjaldt matematikken. Nye begreper måtte tas i bruk når en begynte mod ny matematikk, og hun viste ikke hvilke begreper de brukte på de andre skolene. Jeg lovte å legge dette problemet fram for lærerne i Karasjok neste dag, og be dem sende henne nødvendig materiell. Når det gjaldt læremidler forøvrig, brukte hun forskjellige stensiler og andre ting som fantes på skolen etter Hatle. Ellers følte hun behov for kontakt med andre lærere som har de samme problemer. Å få komme på kurs ville være kjærkomment. Hun uttalte sin anerkjennelse over kurset i Karlebotn høsten 1975.
Dagen etter, tirsdag 3. september, besøkte jeg Grensen skole sammen med skolesjef Hans Eriksen. Der er 6 lærere. De er også meget interessert i slike kurser som omtalt på lærermøtet i Karasjok dagen i forveien. Norsktalende lærere sørfra som ansettes i indre Finnmark, burde absolutt gjennomgå et halvårig innføringskurs i samisk språk og kultur før de begynner i sine poster, mener lærer Berit Skare, som er fra Trøndelag. Det er et absolutt behov for lærerkurs i samisk språk og kultur, sier styreren. Leiv Skore. Skolemateriell som er ment å skulle være selvinstruerende, vil ikke bli det her p.g.a. mange fremmede elementer. Barna får ikke nytte av det arbeidsredskap som språket er. Undervisningen må bli mer tradisjonell og lærersentrert. Dette vil neppe endre seg i nær fremtid, mener Skare.
Lærer Hans Lindi savner en sangbok på samisk. (Det vil utkomme en i nær framtid). Ellers registrerer også han at det er blitt et gap mellom Lasse ja Matte bind l og 2. Bøker for 4. skoleår og oppover savnes. Når det gjelder kulturstoff, har Vorren og Manker: Samekulturen lenge vært en god håndbok for lærere, men den er nå utsolgt. Utvikling av lærebøker for elevene er nødvendig.
Etter at vi kjørte fra Grensen skole, tilbake til Karasjok, ble jeg av spesialpedagog Fjørtoft innbudt til å besøke hans kontor (PPD-kontorct for indre Finnmark). Han ønsket å bli holdt orientert om det som til enhver tid er i emning på skolesektoren i Finnmark. Han bad om å få komme mod på en eventuell rundskrivliste på skoledirektørkontoret. Forøvrig viste han stor interesse for undervisningsmessige særtiltak i språkblandingsdistriktene.
Terje Henninen
Mandag morgen den 16. september møtte jeg opp på kontoret hos skolesjefen i Kautokeino, Ola Aarseth. Han orienterte først om skoleforholdene i Kautokeino kommune. Deretter gikk vi til barneskolens lærerværelse. Det var friminutt, og styreren og de fleste lærerne var til stede. Jeg hadde også samtaler med styrer. Edel Hætta Eriksen, og førstelærer, Anne G. Andreassen. Senere var jeg på kontoret hos ungdomsskolens styrer, Olav Malin.
De samme problemer som i Karasjok kom også til uttrykk her: Det er mangel på læremidler for å kunne gjennomføre det som skolelov og mønsterplan fastsetter. Videre er det behov for spesielle kurser for lærere som skal arbeide i samedistriktene. Barna i språkblandingsdistriktone har sine spesielle vansker, og dette kan bare avhjelpes ved at de lærer begge de aktuelle språk skikkelig.
Om kvelden var det møte med alle lærerne på skolens peisestue. Det sentrale tema her var etterutdanning av lærere, spesielt med tanke på Kirke- og undervisningsdepartementets skriv til skoledirektøren i Finnmark av 6. august 1974. Det er kjent at Norske Samers Riksforbund også har purret på departementet for å få svar på skoledirektørens skriv av 10. og 11. mai 1973.
Lærerne i Kautokeino gav uttrykk for skuffelse over at disse kursene ikke var kommet i gang. Det har vært en altfor sen behandling i departementet av søknadene fra mai 1973, og brevet av 6. august er altfor vagt, ble det sagt. Det kom frem en hel del kritikk av departementet i denne sammenheng. Uttrykk som "lite sympatisk" ble brukt. Lærerne gav videre uttrykk for at de fortsatt er interessert i disse kursene. De er interessert i desentraliserte kurs, enten det kalles etterutdanning eller videreutdanning. De gav uttrykk for at de ikke er så interessert i lønn/kompetanse som i å kunne sitt fag. Lærerne gav til slutt uttrykk for at de ønsket en snarlig avklaring av disse spørsmål, slik at eventuelle kurser i god tid kunne planlegges til neste år.
Ellers uttalte lærerne seg om mangelen på lærebøker, og pekte på at bevilgningene til dette formål er altfor små. Det hadde vært reelt behov for over l million årlig. Noen av lærerne viste til at det siste år var budsjettert 20 mill. kr. til forsøk i skolen, og sa at noen av disse midlene burde absolutt brukes i samedistriktene.
En lærer hadde vært på besøk i biblioteket med sin klasse fra småskolen. Vedkommende gav uttrykk for hvor sårt det var å se alle slags fine barnebøker på det norske språk, mens så ytterst på samisk. En annen lærer rettet hard kritikk mot myndighetene for denne mangel på lettlest barnelitteratur på bibliotekene.
Den følgende dag, tirsdag 17. september, drog jeg til Masi. Der er det en kombinert barne- og ungdomsskole.
Jeg oppsøkte styreren, Mikkel Gaup, på dennes kontor. Han var mest opptatt av plassproblemene ved skolen, og rettet sin kritikk mot de kommunale myndigheter i Kautokeino fordi de bygger en ny skole i Lappoluobbal i stedet for å utvide Masi skole. Det er trangt om plassen på Masi skole nå. Og utbyggingen i Lappoluobbal ville ikke være noen god løsning, fordi dette sted sannsynligvis snart ville bli et fraflyttingsområde.
I storfriminuttet hadde jeg et kort møte med lærerne ved skolen. De var meget interessert i å få gå på kurs. Som et bevis på dette ble det nevnt at en hel del lærere fra Masi høsten 1973 en gang pr. uke pleide å dra ned til Alta - 6 mil borte - for å delta i den samisk-undervisningen lærerstudentene der fikk mellom kl 17 og 19. De pleide å være 2 biler fulle fra Masi. Denne kjøringen drev de på med helt til bensin-krisen etter hvert klarte å stanse dem. De bekostet alle utlegg til kjøringa selv, og var bare interessert i å lære noe om samisk spak og kultur. De erklærte at de er interessert i slike kurser som nevnt i brev av 10. mai 1973.
Det ble også sagt at om en lærer flytter til et annet sted etter å ha fått opplæring i samisk språk og kultur, så er det ikke noe tap, for mønsterplanen forutsetter jo at barna i resten av landet også skal få orientering om samene og deres kultur, og da er det jo nødvendig med kvalifiserte lærere.
Det ble også pekt på behovet for læremidler. Det er et udekket behov for læremidler i samisk språk, kultur og historie for 4. -9. skoleår. Videre trengs det bl.a. lærebøker i matematikk for småskolen. En håpet også at det ville komme noe om samisk språk og kultur i norske lærebøker.
Terje Henninen.
Innhold i Samisk skolehistorie 5