Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
Helle Fermann Jensen:
- Mange av de gamle frøknene hørte ikke hjemme på internatene
Fortalt til Ingjerd Tjelle
 Helle Fermann Jensen
(Foto: Ingjerd Tjelle) | 
Ingjerd Tjelle
(Foto: Svein Lund) |
Sist på 1990-tallet intervjuet Ingjerd Tjelle tidligere elever og ansatte ved internater i Finnmark. Fortellingene til elevene ble trykt i boka Bortsendt og internert - Møter med internatbarn (Polar forlag 2003), men intervjuene med tidligere internatansatte har ikke blitt trykt tidligere, med unntak av et intervju med Anne Kirsten Østby i Karasjok i Samisk skolehistorie 1.
Ingjerd Tjelle er født i 1963 og oppvokst i Hammerfest og Vadsø. Hun er utdannet cand.mag. med fagene historie, statsvitenskap og rettslære fra Universitetet i Oslo og Høgskolen i Lillehammer. Fra 1984 har hun arbeidet som journalist; i Akers Avis, Finnmark Dagblad, P4 og NRK-Finnmark. I dag driver hun medie- og reiselivsbedriften Horisont Varanger AS.
Tjelle har også skrevet bøkene Kulturbygda Ekkerøy - historiske glimt, Den gangen for 100 år siden da vi var et fattig folk, Spor i Varanger og Omsorg og overgrep - møter med barnehjemsbarn.
Helle Fermann Jensen er født i 1939 og oppvokst i på Sandnes og i Kobbvika i Hopsfjorden. Hun forteller her fra sin skolegang på Skjånes internat og seinere fra sitt arbeid på det samme internatet. Hun har også arbeida på internat i Rognsund og Syltefjord. På Skjånes internat arbeidet hun til hun blei pensjonert på begynnelsen av 1990-tallet. Hun er nå bosatt i Vadsø.
|
Hva var det som gjorde godt voksne ugifte kvinner med religiøst tilsnitt ønsket på internatene? Gamle frøkner uten erfaring med barn var vel de som passet minst til å passe på unger. Påstanden kommer fra Helle Fermann Jensen på Skjånes i Gamvik kommune. Hun er forundret over statens personalpolitikk når det gjaldt å finne velegnede folk til jobb ved internatene. Forundret fordi hun selv har sett og hørt om så mange eksempler på at politikken var feil. Mange av frøknene burde aldri jobbet ved internatene er Helles bastante påstand.
Helle mener mange var for strenge og hadde mange ganger lite forståelse for ungenes problemer. De skjønte ikke hvordan unger fungerer, og Helle tror yngre folk ville hatt en mye større tilpasningsevne til internatlivet. Helle er ikke enig med dem som sier at det var nødvendig med strenge husmødre. Hun mener det viktigste var at de var rettferdig.
-Regler måtte man selvfølgelig ha - men de kunne håndheves på en mild måte.
Forberedt på internatlivet
Helle har klare meninger om internat og de som jobbet der. Hun har nemlig selv vært elev ved Skjånes Internat og jobbet på Syltefjord, Rognsund og Skjånes internat. Opplevelsene har preget henne hele livet, og til og med første skoledag en januardag i 1946 sitter spikret:
«Det er kaldt men stille. Lett sne fyller Tana-fjorden. Helle og pappa Kornelius Fermann legger ut i en smålåten båt fra det bittelille stedet Sandnes i Hopsfjorden. Helle er sterkt knyttet til faren, så selv om han er med er dette en nifs dag i hennes unge liv. Tilbake står mamma og det lille huset de bor i. Et ørlite krypinn av tømmer. Førkrigshuset tok tyskerne seg av.
Ved siden av henne i båten står den brune kofferten med solid snørning rundt. Låsene er ødelagt - man må bruke det man har. I kofferten ligger ombytte pluss litt til. Sokker har hun nok av. Mamma er flink til å strikke.
Nå skal det endelig skje - det foreldrene har forberedt henne på hele livet. Internatlivet skal nemlig ikke komme ploms på denne jenta. Turen tar godt og vel en time - det er mange minutter å tenke over dette nye på. Forventing og uro...
Pappa følger lillepia si opp til skolen, men han må snart dra og Helle følger bak han ned til fjæra. Det blir så mange tårer at det er vanskelig å se han klart i sneværet. Da han svinger rundt odden og er ut av syne tror Helle hun aldri mer vil se han igjen.»
Selv om første skoledag ble dramatisk for Helle, så synes hun internatoppholdet var til å leve med. Spesielt godt sitter minnene fra den knirkefulle trappa opp mot mørkeloftet. Her samlet ungene seg titt og ofte - og det var med skrekkblandet fryd de minste hørte de største fortelle de mest grusomme spøkelseshistorier.
Mat viktig for trivselen
Maten var så som så da Helle var elev på Skjånes. Gammelt kukjøtt utgjorde noe av råvarene - det kunne derfor være langt mellom de lekre kjøttmiddagene. Og kanskje var det ikke uvilje men mangel på gode råvarer som gjorde at de måtte koke brødsuppa for å få til skikkelige brød. Melet var antakelig så dårlig at det måtte lages suppe med jevning og blande dette i brødet for å holde det sammen. Helle får alt annet enn vann i munnen når hun snakker om førtitallets kosthold.
- Det var synd i de som skulle lage mat den gangen - de hadde ikke mye godt å ta av, tror Helle.
Skjånes gamle internat
(Foto utlånt av Skjånes skole) |
Klasse på Skjånes internat, trolig 1950-tallet
(Foto utlånt av Skjånes skole) | 
Skjånes "nye" internat
(Foto utlånt av Skjånes skole) |
Ny giv på matfronten
Da Helle senere ble internatansatt var det andre boller på matfronten. Nå skulle ungene få god mat - ihvertfall av henne.
- Jeg gikk aldri med på å lage to middager - en til de ansatte og en til barna. Slik hadde det vært før og det var en uting. Antakelig hadde det å gjøre med at de ansatte var en betalende gruppe. Men ungene sin mat var jo også betalt for. Det skulle bare mangle at de ikke skulle få like god mat som internatets ansatte!
Og kosen innimellom var også viktig, mener Helle. Kaker og noe ekstra godt til unger som var syk var viktig. Det være seg hermetiske pærer eller hvetemelsgrøt. Helle spurte bestandig den syke; «Er det noe godt du har lyst på?»
Tid til ungene var også noe Helle prioriterte. Riktignok hadde husmora mer enn nok å gjøre - men Helle prøvde å ta seg mest mulig tid til ungene.
Vekte 20 sengevætere på nattevakta
På et av internatene Helle jobbet ved var det svært mange sengevætere. Å ligge på et 8-mannrom og våkne klissvåt i et iskaldt soverom med bare kaldvann i vaskeservanten er en opplevelse som Helle var vitne til flere ganger. Temmelig slitsomt ble det også for personale som fikk atskillig større skittentøys-mengde enn de strengt tatt behøvde. Løsninga på problemet ble at nattevakta måtte trø til med forebygging. Helle ble satt på jobben, og hun måtte vekke 20 unger i løpet av ei natt.
Helle hadde ofte bare sovet et par timer da jobben begynte ved halvto-tida om natta. Samme tid hver natt var rådet fra ekspertene. Ungene ble revet ut av mer eller mindre gode drømmer - og måtte motvillig forlate en varm seng. Ut på gangen bar det der sengevæterne ble plassert på do.og ungene fikk tømme sine usikre blærer. Jobben tok halvannen time før Helle kunne gå tilbake til egen seng, og måtte bruke tid på å få falle til ro igjen. Snart var det morgen igjen og Helle måtte selvfølgelig trå til igjen. Regulert arbeidstid var et fremmedord i internatverden på den tida.
- Underbemanninga var påtakelig, sier Helle som ikke har noen forklaring på hvorfor det var så mange sengevætere ved akkurat dette internatet.
Slit og spise-sjokolade i Syltefjord
Det var på begynnelsen av 1960-tallet og lokalbåten Hornøy tok Helle og en ung lærerinne fra Vågå i Gudbrandsdalen med utpå fjorden. De stod på dekk og så på skodda som hang langt ned over fjellene i Syltefjorden. I barnevogna til Helle lå dattera Trude på 4 måneder - uvitende om mammas planer om å jobbe ved Syltefjord Internat. På kaia stod «velkomstkomiteen» - selveste ekspeditøren. Han ga dem et tannløst smil og hilste velkommen med sin astrakanlue. Utenom kaia og ekspeditøren så de kun internatet, styreboligen og noen få hus spredt omkring.
- Gud for en plass vi er kommet til - tenkte jeg i mitt stille sinn. Mest synd var det nå på hun fra Gudbrandsdalen - tenk å komme så langt nord og få en slik mottakelse.
Men det skulle vise seg å bli et minneverdig opphold. De ble til og med bedre kjent med den tannløse ekspeditøren som bestyrte stedets butikk. Dit gikk de nemlig ofte, og spesielt godt sitter lørdagsturene til butikken der en «spisesjokolade» bestandig stod på handlelista!
Og det var ikke bare lørdagene som var et høydepunkt. Både Helle og Vågå-dama betrakter forsåvidt funnet av en mann som et brukbart høydepunkt i livet. Det viste seg nemlig å være godt utvalg av ungkarer på stedet.
 |
Syltefjord internat er forlengst nedlagt og fjorden fraflytta, men internatbygget brukes nå som overnattingssted for turister,
(Foto: Basia Głowacka) |
Testet dybden på klosettet!
Syltefjord var også velsignet med opptil flere originale unger. En av dem bodde på internatet og hadde mange prosjekter i hverdagen:
«- Helle, Helle kom og se, roper ungene. Helle springer opp trappa til soverommene og ser at det er skikkelig vått på annethvert trinn oppover. Da hun kommer på soverommet viser sporene seg å ende under matta på gulvet. Der ligger synderen med en brunrutet tøffel på den ene foten og ingenting på den andre.
- Ka har skjedd, utbryter Helle? Etter mye om og men stotrer gutten fram at han ville finne ut hvor dypt det var i «klæsjet». - Hva er det for noe, spør Helle? - Jo, det var klosettet det. Gutten har nemlig ikke klosett hjemme, så internatdoet var derfor et interessant forskningsfenomen. Gutten har stukket foten nedi «klæsjet» for å sjekke dybden og dermed henger tøffelen fast. Helle kan ikke annet enn å le, mens gutten ser ut til å ha det greit under teppet. Det kan være godt å ha en gjemmeplass når dybdemålinger av vannklosett mislykkes så totalt. Tøffelen unngikk med et nødskrik å lage forstoppelse i hele kloakksystemet, og gutten var forsåvidt fornøyd med at «klæsjet» ikke var dypere. Men han kunne likevel fortsette å sette små grå i hodet på Helle, som når hun fant massevis av rognkallunger og tare under hodeputa hans. Eller når han brukte Algesal giktsmurning i håret for å få den rette sleiken. Algesalen viste seg også å duge som lim når han hang bilder på veggen.
- Greit nok forståvidt, hadde det ikke vært for den voldsomme lukta, ler Helle.»
Tine sne med ungen på slep
Og det var godt med litt artige innslag i en ellers ofte tung hverdag. Det var ingen barnehage eller dagmamma som tok seg av Helles baby. Den måtte hun ha med seg når hun tok de tunge takene i vaskekjelleren, eller når hun i mars måned måtte ut og hente sneblokker for tining fordi de hadde mistet vannet innendørs slik de alltid gjorde på denne tiden.
Likevel skulle det bli hele fem år i Syltefjord. Ei artig og slitsom tid lå tilbake. Nå tok Helle seg ei pause fra internatlivet på fire år før hun i 1971 begynte på Skjånes Internat. Hun var tilbake der hun begynte en januardag i 1946. Mye hadde skjedd siden den gang. Nå stod ikke lenger gammelt kukjøtt og brød med rårand på menyen. Og Skjånes hadde i tillegg fått ei dame ved navn Helle i sin stab som både hadde sans for unger og god mat.
Samisk skolehistorie 5