Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2012.

Thor Frette:

Med samisk som morsmål

Intervjuet av Ebba Haslund

Thor Frette (Foto: John S. Nilsen)

Thor Frette (1918–87) vokste opp i Karasjok. Han studerte samisk og finsk ved universiteta i Oslo og Helsinki, var programsekretær i NRK - Finnmark 1948-62, redaktør av avisa Ságat 1958-61 og lektor i samisk ved Universitetet i Oslo 1962–87. Frette ga ut Norsk-samisk ordbok og gjorde en stor innsats med innsamling av samiske stedsnavn. Ei tid var han statens stedsnavnkonsulent for nordsamisk. Ebba Haslund (1917-2009) hadde magistergrad i litteratur fra Universitetet i Oslo, og studerte språk og litteratur i England, Tyskland og Frankrike, teater i Danmark og USA. Hun skrev ei rekke skjønnlitterære bøker og hørespill, var litteraturkritiker, radiokåsør og avisskribent. Haslund var vararepresentant for Høyre på Stortinget, var engasjert i kvinnesak og fredssak. Hun hadde en rekke tillitsverv i foreninger for forfattere. 1966–67 var hun redaktør av Riksmålsforbundets tidsskrift «Ordet». Denne artikkelen sto trykt i Ordet 2-1967.

Ebba Haslund (Foto: Aftenposten)

Thor Frette er lektor i samisk ved Finsk-ugrisk institutt, Universitetet i Oslo. Han er vokst opp med to sprog: i sin barndom i Finnmark snakket han norsk med sine norske foreldre, samisk med kameratene og med sin bror. Det er naturlig å vende seg til ham for å få opplysninger om den samiske sprogsituasjon. Og opplysning får man, klarere enn man som nordmann kunne ønske. Han er meget velvillig, gir et fascinerende innblikk i det samiske sprogs struktur, men kommer naturlig nok også inn på de vilkår dette sprog har fått. Og dermed er det ikke lenger interessant intervjustoff, men rystende virkelighet. Nøkternt saklig, desto mer sjokkerende, er beretningen om nordmennenes sproglige utryddelsespolitikk, og hva den innebærer for den samiske del av Norges befolkning.

Samisk er en sproggruppe, og dialektforskjellene er store. I Norge er nordsamisk skriftsproget (det vi forstår ved samisk). Det er nær beslektet med finsk — det er mange likelydende gloser, og store deler av grammatikken er felles. Karakteristisk for disse sprogene er at man ønsker å uttrykke alt så lokalt, så presist som mulig. Dualformen av verbet (vi to, dere to, de to) er fullt levende. Preposisjoner er sjeldne, postposisjoner det vanlige. Tendensen i tenkemåten til å lokalisere ligger i selve kasussystemet. Der er for eksempel kasus som uttrykker til og på. Når man på norsk sier 'han går bakom bordet', så differensierer samisk ved hjelp av substantivets kasusendelse mellom det å gå frem og tilbake bakom bordet, og det å gå til bordet og bakom det. Man skjelner mellom en sten som ligger på veien men oppå den, og en som ligger på veien og halvt nedgravd i den. Finsk er forøvrig enda mer presist enn samisk.

Men et forhold, som finsk har bevart, er meget klarere i samisk, nemlig det at begrepet ord innebærer noe ganske annet enn i germanske sprog. I en norsk ordliste har man en samling gloser. Samisk har én liste over ordstammer og en annen liste over avledningsledclser som er kombinable med ordstammene. Således kan man i tale fritt skape nye ord som vil bli umiddelbart forstått. Om en slik sammensetning blir realisert og brukt tilstrekkelig mange ganger, går den inn i ordboken som et nytt ord.

Thor Frette foretok engang følgende eksperiment: han ville av en ordstamme og en avledning lage en kombinasjon så uvanlig at den neppe noensinne var blitt realisert, og legge dette nydannede ordet frem for en samisktalende forsamling. Han valgte da verbet ráttat[1], som betyr å bråke, og avledningen -lmas, som betegner en samling av det som finnes i verbet, laget ordet ráđalmasat og spurte sine studenter hva det betydde. De fant ut at det måtte uttrykke det som foregikk på Kypros for tiden. — Det betyr vel opprør? svarte de. Nå fins det ikke noe ord for opprør i den samiske ordboken[2], men her var altså et ord laget som uttrykte dette begrep. Avledningene gjør det samiske sprog rikt, fordi de gir alle disse mulighetene, som riktignok ikke står i ordboken, men er til stede i sproget nettopp som mulighet. — Abstrakter fins det masser av på samisk. Det som mangler er terminologi på samfunnslivets områder og moderne tekniske uttrykk. Men i en gitt situasjon vil en alltid ha mulighet for å uttrykke seg ved selv å danne nye ord, ord som umiddelbart vil bli forstått.

Ordet ja eksisterer ikke på samisk, heller ikke på finsk. Det finske kyllä, (samisk gal) som av norske TV-seere ble oppfattet som ja (under en del underholdningsprogrammer i fjernsyn) må nærmest oversettes med nok. I stedetfor 'det er nok så', svarer man med nok, altså et enkelt ord revet ut av en bekreftende setning.

Ordet nei er på samisk et verbum. Eller rettere: begrepet nektelse er et verbum som bøyes i person og tall (jeg ikke, du ikke, vi ikke . . .) og så følger en fast form av det verbet som betegner handlingen. Det verbum som innebærer nektelsen forekommer både i presens og imperfektum.

Ja er logisk sett alltid svar på et spørsmål som det er brukt et verbum til å uttrykke: skal du spise? spiser du? går du? Og man svarer da med verbet: jeg skal, jeg spiser, jeg går. Altså man bekrefter med verbet.

I 1619 kom den første bok på samisk, det var en ABC. Men den samiske litteratur er beskjeden av omfang. Helt frem til 1900 bestod den nesten bare av oversetelser fra norsk eller svensk. Efter 1900 er der kommet noe litteratur skrevet av samer på samisk, men meget er det ikke. Samisk er først og fremst et levende kommunikasjonsmiddel. At det til tross for sine rike muligheter for nyansering og presis uttrykksmåte ikke blir meget brukt som skrifsprog, skyldes det overmektige press fra norskens side. Også innen det samiske talesprog skjer det en forflatning, fordi sprogets muligheter ikke blir tilstrekkelig utnyttet, og fordi man helt unødig tar inn norske låneord.

Dermed kommer lektor Frette inn på den triste skjebne som det samiske sprog har fått, hvordan det i de siste hundre år er blitt systematisk undertrykket.

Den første samiske ABC kom i 1619. Idag, anno 1967, finnes det ingen samisk ABC til bruk i skolen. Den ABC som foreligger er for vanskelig til at den kan benyttes det første skoleåret, og er samtidig lærebok i norsk, altså ingen rent samisk ABC. Men den selges meget — som turistsouvenir! Der er ingen same som lærer å skrive sitt morsmål på norske skoler. Nordmennene har dessuten ordnet det slik at det er ingen gagn i å lære samisk skriftsprog. Hver eneste skjema må fylles ut på norsk. Alt som heter undervisning foregår på norsk. I 1905 ble vi så norske at det var kriminelt å ikke være nordmann. I religionsundervisningen holdt samisk seg lengst. Der var lærebøker med dobbelt tekst helt frem til 1930-årene, men så ikke lenger. — I det siste har strømmen snudd seg, og vel er det. I 60-årene er der igjen kommet religionsbøker med dobbelt tekst. I det hele tatt er alle nå så velvillige og har de beste intensjoner. At noe må gjøres er man fullt klar over, bare ikke hvordan det skal gjøres. Det spørs også om det i det hele tatt er mulig å rette opp de skader som er gjort, den urett som er begått, og ikke minst, om man er villig til a betale hva det koster.

Et statsstøttet samisk tidsskrift er et velment tiltak. Men forst og fremst burde man vel ha konsentrert seg om å gi undervisning i samisk på skolen!

De fleste samer har dårlig utdannelse. Kan man undre seg over det! All den stund norskundervisningen i Karasjok er nøyaktig den samme som i Bykle i Setesdal. Ungene har å tilpasse seg, og det blir overhodet ikke tatt hensyn til at en del barn i dette land begynner i første klasse uten å kunne et ord norsk. All undervisning foregår fra første stund på et sprog som er dem totalt fremmed. — Nå er en nederlandsk dame, Inez Boon, i ferd med å lage en samisk ABC ut fra den tanke at barna først bør lære å lese sitt morsmål før de begynner å lære det fremmede sproget. I Wales for eksempel skapes det nå tosproglige mennesker gjennom skoleundervisningen. Noe lignende måtte kunne skje i Norge, mener Inez Boon. Hun er en ildsjel som har arbeidet meget med minoritetssprog i Europa. Og man må være dypt takknemlig for det arbeid hun nå gjør for oss. Men det er jo ganske merkelig at ingen her i landet har villet eller kunnet påta seg den oppgaven. — Folkeskolen i Norge har ikke bare unnlatt å lære de samiske barna samisk — den har heller ikke greid å lære dem skikkelig norsk. Og undervisningen i de andre fagene er blitt like utilstrekkelig, fordi den fra første stund foregår på et sprog som barna ikke skjønner. Man kan jo spørre seg hvor meget kunskap almindelige norske barn ville tilegne seg i fag som historie, regning, geografi, om undervisningen skulle foregå på finsk, eller samisk?

Det heter så smukt at skolen skal gi undervisning i morsmålet, men ordet morsmål har vært tolket som norsk, og norsk alene. Og så forbauses man idag over at samene ikke er overstrømmende begeistret over de nye tiltak som nordmannen gjør for å bedre deres kår. Nordmannen har jo alltid ordnet opp for samene og visst hvordan alt skulle gjøres.

For et par år siden fikk vi en lovendring som gjorde det mulig for de elever som måtte ønske det, å skifte ut sidemålet med samisk. Ingen har ennu gjort bruk av dette generøse tilbudet, og det er greit, for hvem skulle i så fall dette de samiske stilene? Loven eksisterer og kan henvises til, når det kommer ubehagelige spørsmål som hentyder til FN og menneskerettighetserklæringen. Men man har ordnet det så viselig at ingen kan benytte seg av loven. Det er vanskelig for samiske elever å begynne å skrive stiler på samisk i den høyere skole, når de aldri har fått lære det samiske skriftsprog i grunnskolen.

Lektor Frette kommer også inn på den rabiate fornorskningen av samiske stedsnavn i Finnmark; den har ført til selsomme forandringer. Således fins der et fjell som på samisk har det vakre navn Skovvanvarri — fjellet som det suser fra. Men man sier jo ikke skov på godt norsk, og følgelig er Skovvanvarri blitt til Skoganvarre.

Fornorskningen har også hatt ubehagelige praktiske følger. Da lektor Frette var programsekretær ved kringkastingen i Karasjok, skulle de militære en gang drive skyteøvelser i Tanadalen, og en advarsel sendes ut gjennom radioen: innenfor det og det område måtte ingen bevege seg. Alle de stedsnavn som ble brukt for å definere skytefeltet var oversatt til norsk, og det fantes ikke et menneske i Tanadalen som noensinde hadde hørt disse underlige norske navnene. I hele området fantes ikke norsktalende, så han måtte få forandret alle stedsnavn til de opprinnelige og egentlige samiske, for at advarselen i det hele tatt kunne ha noen hensikt.

Geografisk oppmåling fikk i sin tid visse instruksjoner angående samiske navn: Alle som var mulig å oversette til norsk skulle oversettes (med en merkelig unntagelse som gjaldt de navnene, hvor det forekom en rent samisk bokstav — á, č, đ, ŧ, š, ž, ŋ). I de tilfelle hvor det norske navn var så totalt ukjent i egnen, skulle det samiske navnet settes ved siden av — i parentes og med mindre bokstaver. Geografisk oppmåling har nå andre instrukser. Men kartet blir jo ikke revidert så ofte, så disse navnene blir stående. Og når det samiske navnet står i parentes, blir det til at det norske navnet brukes mer og mer. Mens bruken av det samiske navnet svinner. En fare som jo også gjelder hele det samiske skriftsprog.

Efter lektor Frettes råd telefonerte jeg til Inez Boon for å få høre hvor langt hun var kommet med den samiske ABCen. Hun fortalte at det var planlagt en serie på tre hefter. De to første vil foreligge til høsten, det tredje til høsten 1968.

— Så gledelig, sa jeg, at dette arbeidet alt er gjort.

— Det spørs, svarte hun lakonisk, om det ikke er for sent.

[1] Etter någjeldende rettskriving ráhtat. (red.)
[2] Thor Frettes Norsk-Samisk ordbok fra 1975 oversetter opprør med stuibmi. (red.)

Samisk skolehistorie 6