Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Hans Nergård, Karasjok 2004 |
Hans Nergård (Hánas Ándde Hánsa) er født i 1924 og oppvokst i Karasjok. Han har lærerskolen i Tromsø og tilleggsutdanning i forming, samisk og ungarsk. Hans har arbeida som grunnskolelærer i Kvænangen, Karasjok og Kautokeino. I perioden 1964–69 var han rektor ved den videregående skolen i Kautokeino. Her forteller han i første rekke om den tida. |
– Da du vokste opp var det ikke mange samer som fikk høyere utdanning, hvordan hadde det seg at du fikk det?
– Nå, jeg er ikke den første læreren i slekta mi.
Hans henter ei bok fra bokhylla si, Wiik: Tromsø-seminarister 1829-1879, og blar opp på side 20. Der står det skrevet om en mann fra Karasjok ved navn Amund Hansen, som tok lærerskoleeksamen i 1834.
– Det var oldefar min, forteller Hans. – Sånn at det var ikke en helt fjern tanke i slekta mi å ta lærerutdanning. Foreldra mine var småbrukere og hadde ikke mer enn folkeskolen, men de ville at jeg skulle ta utdanning.
Jeg må si at jeg hadde en bra folkeskole, det var gode lærere. Særlig vil jeg skryte av Anna Mørk, hun var en veldig flink pedagog. Ellers hadde jeg bl.a. Oluf Hagen og David Stubseid, som også var flinke.
Jeg blei ferdig med folkeskolen i 1939, og blei konfirmert året etter, men på grunn av krigen fikk jeg ikke fortsette før i 1947. Da tok jeg realskole på Lyngseidet og deretter kom jeg inn på Tromsø lærerskole. Der gikk jeg ut i 1953.
– Var det noen slags samiskundervisning der?
– Nei, det var det ikke. I den tida hadde ikke samisk språk noen verdi. Å lese og skrive samisk lærte jeg først 1962-63, da jeg tok samisk grunnfag i Oslo. Noen år før det tok jeg formingskurs arrangert av «Statens formingskurs for lærere». Det var sommerkurs, som da blei holdt i Havøysund, og jeg var der to somre. Der var lærere fra hele Norge. Vi hadde også litt sámi duodji på det kurset, det var Lauri Keskitalo som underviste i det.
– Hvordan kom du til å søke deg til Kautokeino som rektor ved videregående skole?
– Jeg husker at jeg første gang hørte om heimeyrkeskolen midt på 1950-tallet. Da arbeida jeg som lærer i Kvænangen og hørte på radioen da de intervjua styreleder Ola Aarseth og duodjilærer Lauri Keskitalo. Det festa seg hos meg og jeg tenkte at jeg skulle gjerne jobba ved en slik skole. Muligheten kom først i 1964, da rektorstillingen var ledig.
– Rektorjobben var vel noe annerledes enn i dag?
– Jeg var helt aleine i administrasjonen, det fantest verken kontorhjelp eller inspektør. De første tre åra som jeg arbeida der hadde skolen heller ikke styre, og jeg hadde også all kontakten med Kirke- og undervisningsdepartementet, før departementet endelig oppnevnte nytt styre. Det var en veldig uhøvelig situasjon og et stort ansvar for rektor. Heldigvis hadde jeg god hjelp av lærerne. Det var et eget kontor i undervisningsdepartementet som styrte heimeyrkeskolene, og det var Olav Overaae som da var «vår» konsulent der. I 1967 blei det oppnevnt et styre, og jeg følte at vi hadde mer vekt når vi hadde styre. Johan Mathis Klemetsen blei styreleder. Vi hadde svært godt samarbeid. Rett før jeg slutta blei Ole K. Sara styreleder.
– Du hadde ikke bare administrasjon, men også undervisning?
– I tillegg til administrasjonen hadde jeg teorifaga, norsk, samisk, matematikk, regnskap og noe yrkesteori.
– Hvordan var samiskopplæringa ?
– Det var samisk som fag fra jeg starta, og det var obligatorisk fag på skolen, 2 timer i uka. Men det var ikke ressurser til å dele undervisninga etter elevenes nivå, og derfor var både samisktalende og norsktalende elever i samme gruppe, Det kunne sjølsagt ikke gå særlig bra. Det blei mest lesekurs. Jeg husker at vi leste antologien Duov'dagat ja bargot. Det var ikke så mye annen litteratur, og lærebøker fantes i det hele tatt ikke. Grammatikken måtte vi improvisere. Og samisk hadde ikke eksamen slik som andre fag, f.eks. norsk.
– Hvilke linjer var det på skolen ?
– Det var tre linjer. På mjukduodji eller «søm og vev» underviste Berit Stueng. På snekkerlinja var Kåre Schrøen lærer. Med tida blei det toårig snekkeropplæring, men Schrøen hadde fortsatt all den praktiske undervisninga. På jern- og metallinja var Hans Guttorm lærer det første året jeg var der. Etter han kom etter tur to lærere fra Vestlandet, ingen av dem arbeida der så lenge. I tillegg til den vanlige opplæringa hadde vi noen voksenopplæringskurs. Det var duodjikurs, som Lauri Keskitalo og Iver Joks underviste, koftesømkurs, traktor- og sveisekurs og andre.
– Hvor kom elevene fra?
– Mange elever var selvfølgelig fra Kautokeino, men det kom også en del fra kysten, særlig Kvænangen. En av årsakene til det var at jeg hadde arbeida i barneskolen der, og det var mine tidligere elever som søkte seg til skolen i Kautokeino. Fra Karasjok kom det derimot ikke så mange, det kunne være et par-tre for året.
– Lærere som arbeida på skolen før di tid har fortalt at elevene hadde svært lavt nivå i teorifaga. Hvordan var situasjonen da du arbeida der?
– Jeg husker ikke at vi hadde elever som ikke klarte å følge med. De var omtrent på samme nivå som på andre skoler. Vi hadde samme eksamener som andre skoler og elevene de klarte seg ganske bra, jeg husker ingen som ikke besto. Det var heller ingen store disiplinsaker.
– Var det ikke i di tid at skolen skifta navn?
– Ja. I den tida blei tidligere «heimeyrkeskoler» avvikla over hele Norge og endra til vanlige yrkesskoler eller verkstedskoler. Det skjedde også i Kautokeino. Det blei bestemt i den tida da vi ikke hadde styre. Fra da av fulgte vi nasjonale læreplaner i faga som blei kalt «maskin og mekaniker», «møbelsnekker» og «kjole- og draktsøm». Disse planene hadde sjølsagt ikke noe spesielt samisk innhold, slik at det blei opp til læreren i hvilken grad man klarte å tilpasse opplæringa til samisk kultur og lokale forhold. På sømlinja var det fremdeles koftesøm, det sørga Berit Stueng og Ellen Eira for. På snekkeravdelinga husker jeg at de laga guksier (samiske trekopper) og noen slike ting. Det var litt hornarbeid også, f.eks. lassoringer, men det blei ikke så mye. Til jern- og metallinja kom nye lærere som hadde undervist samme faget på andre skoler og de kjente ikke til samisk metallarbeid. Derfor blei ikke slike emner som knivsmiing lenger del av den vanlige undervisninga, men Lauri Keskitalo arrangerte eget knivkurs for elever. Så alt i alt forsvant ikke sámi duodji helt fra skolen.
 |
Berit Stueng, skoleåret 1974/75 (Foto: Svein Lund) |
På grunn av disse endringene måtte skolen bytte navn. Statens heimeyrkeskole for samer blei til Den samiske yrkes- og husflidsskole. Skolen hadde ennå ikke noe offisielt samisk navn. Da vi skulle lage nytt navn, husker jeg at noen kom med innvendinger, de ønska ikke å ha «samisk» med i navnet. Slike tanker var ikke i Kautokeino, de kom vel helst fra Karasjok.
– Var det noen strid om skolen i den tida?
– Nei, det var heller for lite strid. Det virka som om folk utafor skolen overlot alt til oss, det var ingen offentlig diskusjon om skolen. Jeg kan si at jeg savna slike samiske skolepolitiske pionerer som har vært på andre steder og til andre tider. Slike sto ikke fram i Kautokeino på 1960-tallet.
 |
Fra stiftinga av Norske Samers Riksforbund. Fra venstre Hans Nergård, Johan Mathis Klemetsen og Hans Guttorm. (Foto: Odd Mathis Hætta) |
Men skolen hadde likevel på en litt annen måte ei viktig rolle i samepolitikken. I 1968 blei Norske samers riksforbund grunnlagt i Kautokeino og stiftelsesmøtet var på skolen vår. Skolens styreleder Johan Mathis Klemetsen blei valgt til NSRs første leder, og sjøl blei jeg sekretær.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2