Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Marit Kirsten Guttorm Graven:

Nå kan jeg skrive på morsmålet mitt

Marit Guttorm Graven
(Foto utlånt av Marit Guttorm Graven)

Marit Kirsten Guttorm Graven (Álet Lemet Máret Ristin) er født i 1951 og oppvokst i et småbruk / kombinasjonsbruk og reindriftsmiljø i Karasjok. Hun har gått barneskole og bodd på Grensen internat og ungdomskole i Karasjok i den tida hvor man ikke lærte verken å lese eller å skrive på samisk på skolen. Siden 1985 har hun drevet egen strikkebedrift. Etter 9-årig grunnskole har hun ikke fått annen formell utdannelse enn kortere kurs som forskjellige duodjikurs, data, bruk av strikkemaskin som hun trengte i bedriften og samisk skrivekurs for voksne som Karasjok kommune arrangerte. Her forteller hun om dette kurset, hva det har betydd for henne at hun ikke kunne skrive på morsmålet sitt og hva det betydde når hun endelig fikk lære det.

I hele mitt liv har jeg savnet det å kunne skrive på samisk. Siden jeg lærte å lese har jeg prøvd å lese på samisk.

Samisk / norsk alfabet

Hjemme hos oss hadde vi bare salmebok og bibel på samisk. Jeg kunne ikke et ord på norsk da jeg begynte på skolen i 1958. Heldigvis var det en samisktalende som var lærer slik at jeg kunne gjøre meg forstått. Det gjorde det også lettere at han hadde skrevet de viktigste ordene både på samisk og norsk og hengt dem opp på veggen. Han hadde også hengt opp både samisk og norsk alfabet på veggen. Slik lærte jeg de første ordene på norsk. På den tiden var den første leseboken en samisk / norsk ABC. Jeg kan ikke huske om vi skrev noe på samisk, tror ikke vi gjorde det.

Litt samisk på ungdomskolen

På ungdomskolen fikk vi velge mellom nynorsk og samisk i valgfag. Uten å si det til noen valgte jeg samisk, jeg undertegnet sjøl med fars navn skjemaet som foreldrene skulle skrive under på. Jeg spurte ikke mine foreldre i frykt for at de ikke lot meg velge samisk .Vi skrev veldig lite i de få timene vi hadde. Syns å huske at vi hadde en time i uka i en periode av skoleåret. For det meste leste vi samisk litteratur og det likte jeg veldig godt. Jeg har bestandig likt å lese bøker og satte stor pris på å kunne lese samisk. Det er alt hva jeg fikk av samisk lese- og skriveundervisning på grunnskolen.

Sårt og trist.

Av og til brukte jeg å prøve og skrive på samisk, men det ble jo aldri rett og ofte ble dette påpekt av de som mestret samisk skriftspråk. Mange ganger undret jeg på hvorfor ingen kommenterte når jeg skrev noe feil på norsk. For meg var dette veldig sårt og trist i og med at jeg led av å ikke kunne skrive samisk. Jeg måtte bli nærmere 50 år før jeg fikk mulighet til å lære og skrive samisk. Bestandig har det plaget meg at jeg ikke mestret å skrive samisk. Det har vært som at jeg har manglet noe.

Endelig fikk jeg lære

Høsten 1999 kom tilbudet om skrive- og lesekurs for voksne i Karasjok kommune. Det var Karasjok kommune i samarbeid med Samisk høgskole som arrangerte kurset. Siden jeg bestandig hadde savnet å kunne skrive samisk så var jeg overhode ikke i tvil om jeg skulle delta. Det var et veldig godt tilbud. Vi fikk lønnskompensasjon slik at vi hadde råd å ta fri fra lønnet arbeid. Kurset var for dem som kunne snakke samisk, men ikke skrive samisk. Da var det å lære en ny skrivemåte, det var den tredje skrivemåten som jeg skulle venne meg til. Våren 2000 tok vi eksamen i Sámegiela lohkanbadjeoahppu som ga 10 studiepoeng. Hjørdis Rasmus Lishagen jobbet iherdig for å få i gang dette tilbudet og Álet Jon Máret (Marit Kirsten J. Guttorm) lærte oss å skrive og lese på en god og tilpasset måte. Mange takk til de to. Dessverre ble ikke tilbudet videreført. Det var selvfølgelig pengene som stoppet dette.

I alle fall så medførte kurset at jeg våget å begynne å skrive samisk, selv om jeg ofte må ha ordboka i den andre handa. Det går ikke så smidig å skrive samisk som norsk som jeg har lært som barn. Det var veldig rart når jeg begynte å skrive samisk. Jeg var blitt vant til at alt som jeg skulle skrive måtte jeg tenke på norsk.

Jeg har tenkt mye på hva nytte vi hadde av kurset. Jeg vet at noen har tatt høyere utdannelse i språket og hatt nytte av det i yrkessammenheng. For mitt vedkommende har jeg hatt mest nytte personlig. Selvfølgelig er det bra å kunne skrive samisk men det viktigste har vært følelsesmessig. Mindreverdighet og mangler som jeg har følt på grunn av språket er borte. Jeg har oppdaget og skjønt at det ikke har vært min personlige mindreverdighet, men systemet som hadde ført meg i den situasjonen .

Det hadde vært mange forfattere

For meg har fortellingene vært bare muntlige, det er tungt for meg å få det på papiret. Jeg har funderr over at det hadde nok vært mange forfattere og poeter i det samiske samfunn om vi også hadde fått lære å skrive vårt eget språk som barn. Det er så mange flinke historiefortellere i Sápmi at at det kunne ha blitt utgitt masse gode bøker. Det er bra at de fleste samiske barn og unge får lære å skrive og lese på sitt eget språk. Dessverre er det enda slik at alle ikke har den muligheten. Mange foreldre må streve med å få samiskundervisning til sine barn. Sjøl har jeg måttet velge norsk skriftspråk til mitt barn som er samisk / norskspråklig da det manglet undervisningsmateriell på samisk for tilpasset undervisning. Dette gjorde jeg med et tung hjerte. men hadde ingen annen mulighet. Det samiske samfunnet taper på alle fronter i forhold til storsamfunnet.

Vi er den siste generasjon som hadde kun samisk i barndommen. Det er veldig tragisk at vi som barn og mange heller ikke som voksne fikk lære å skrive samisk. Enda så er det et godt ordforråd og mangfold i språket. Opplysninger og kunnskap som ennå finnes går snart i graven. Det som ikke er nedskrevet forsvinner med tiden.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6