Sameproblemet er ikke vårt raseproblem

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Gutorm Gjessing:

Sameproblemet er ikke vårt raseproblem

Gutorm Gjessing
(Foto: )

Gutorm Gjessing (1906-79) var oppvokst på Stranda på Sunnmøre og i Kragerø i Telemark, og tok gymnas i Oslo. Han studerte arkeologi ved Universitetet i Oslo og tok doktorgrad der i 1934. Han var konservator ved Tromsø museum 1936 –40 og ved Universitetet i Oslo 1940-46. Seinere var han bestyrer av Universitetets Etnografiske Museum. Gjessing ga ut ei rekke bøker, om den samiske folkedrakten, norsk fangstkultur, helleristninger i Nord-Norge og Trøndelag og om Norges steinalder. Gjessing var blant grunnleggerne av Sosialistisk Folkeparti og han var leder i Folkereisning mot Krig. Gjessing var medlem av Samekomiteen av 1956. Denne artikkelen skreiv han i tidsskriftet Ordet nr. 2 – 1967.

Det sies om oss nordmenn — kanhende ikke heilt med urette — at vi er både trumpete og sidrumpete, foruten at ikke bare pastor Møll[1], er grotesk lutheransk-puritansk. Men på ett punkt er vi i hvert fall såre gallisk-romanske og katolske. Jeg tenker på tilhøvet vårt til samene.

Portugiserne kan ærlig og redelig ikke begripe at noen kan skylde dem for rasediskriminering. Opphøgde kanskje ikke Portugal negrer i adelstanden i 1400-åra? Utveksla ikke Portugal ambassadører med det afrikanske Congo-riket, som bestod av deler av tidligere fransk og belgisk Congo foruten av Angola? Er ikke Angola, Mozambique og andre besittelser integrerte deler av Portugal? De er ikke kolonier. Og uttalte ikke den portugisiske minister for de oversjøiske områdene så seint som i 1963 om Afrika: «En kan bare elske det en kjenner. Portugisernes beste våpen mot sine fiender er derfor den støtt voksende kjærlighet som forener dem uten noen forskjell». Men så skjenker da også Portugal generøst sin kultur til eliten i det oversjøiske Portugal. Rettnok må en si at eliten e' liten. Men likevel.

Enhver turist i Paris vil kunne fortelle at det ikke fins noen rasediskriminering i Frankrike. Det satt negrer fra Afrika og Vest-India i den franske nasjonalforsamling, mens håra jo ville reise seg på hue til enhver anstendig brite ved tanken på negrer i Westminster. Men folk fra de franske besittelsene blei bare godtatt i den grad de var blitt franske i sin livsholdning, i den grad de var blitt franskmenn. Som en bitter algirer engang sa til Krishna Menon: «Engelskmennene kan ha skjelt dere indere ut for mye rart, men de har da i det minste ikke kalt dere engelskmenn!»

Da den sørafrikanske delegerte i FN ymta innpå at Norge burde gå stille i dørene når det gjaldt rasespørsmål, fordi vi hadde vårt eige raseproblem i samene, var den rettferdige harme stor og intens. Og med rette. Situasjonen i Sør-Afrika og i Norge kan overhodet ikke bli sammenlikna. Der blir en overveldende majoritet tråkka under fot. Samene utgjør en forsvinnende minoritet. Dessuten kan samene reise hvor de vil uten å bli satt i spjellet. De kan dra til Hammerfest, Oslo eller Mallorca, — og nordpå er det tilmed de som vil føye til «dit pepper'n gror»! Men vi har rett nok sørga for at de jamtover ikke har råd til å reise svært langt! Men det gallisk-romanske og katolske i holdningen var er først og fremst dette at vi ikke driver rasediskriminering, at vi godtar samene, men ikke som samer. Vi godtar dem i den grad de har blitt norske i sin livsholdning, i den grad de står som suksessfulle søkere om å bli tatt opp i det gode norske selskap, i den høge norske sivilisasjon. Ellers godtar vi dem ikke som fullverdige mennesker. Mens franskmennene krevde av sine intellektuelle kolonifolk «l'expression franchise», krever vi «l'expression norvégienne» av samene.

Portugiserne har rett. De driver ikke rasediskriminering. Katolske land gjør ikke det. Jeg har sjøl hatt høve til å konstatere det under et lengre opphold i Brasil. De eneste som dreiv rasediskriminering av dem jeg møtte, var dansker og nordmenn. Svensker møtte jeg ikke der. Men brasilianerne driver en hardhendt sosial og kulturell diskriminering, likegyldig hva hudfargen enn måtte være. Og slik den sosiale strukturen var i Spania og Portugal, slik blei den stort sett i koloniene ôg. Dermed kom de opphavlige innbyggerne og negrene til å sitte «Nederst ved bordet», for å stjele en boktittel av Odd Hølaas, - og aller nederst! Men kvite brasilianere på samme sosiale og økonomiske nivå blir diskriminert like mye som negrer og indianere.

Vi driver heller ikke rasediskriminering, men sosial og kulturell diskriminering. Og så har vi, som de katolske kolonimaktene, sørga for at samene kom til å sitte nederst ved bordet. Dette gjelder ikke bare myndighetene — ikke engang først og fremst dem; for er det ikke noe som heiter at et hvert folk får den regjering det fortjener. Det gjelder først og fremst det norske folks holdning. «Mannen i gata» som det så vakkert heiter. Så vil mine venner her sørpå trulig si at jeg overdriver stygt og ondskapsfullt, for ikke å si unasjonalt. For de har ikke merka noe slikt. Kan hende kjenner de tilmed samer som sitter i jobb, rettnok gjerne nokså underordna jobb, men meir kan en da ikke vente. Det er jo oftest så som så med utdanning og dyktighet mellom dem. Men de blir da ikke diskriminert fordi de er samer! Kan hende har disse mine venner ikke engang spurt seg sjøl om hvorfor det er så som så med utdanning og dyktighet, — bare konstatert det som et naturlig faktum.

På sett og vis er det riktig at samene ikke blir særlig diskriminert her sørpå. Dels er det så få av dem her nede at de greier å forsvinne i den store grå massen. De truer ikke vår maktposisjon. Men ôg fordi de samene som våger spranget ut i det norsktalende storsamfunnet, har skaffa seg «ľexpression norvégienne» i den grad at de greier å skjule sin identitet, dersom de da ikke har greidd å miste den heilt.

Etnosentrisiteten er så velutvikla i det norske folk at vi finner slikt heilt naturlig — og riktig. Vårt ideal er like rettigheter, og det setter vi naivt nok om med identiske rettigheter som norske borgere. Det er svært lettvint for oss. Vi trenger ikke bruke vår fantasi, bare vår makt som majoritet. Det er hakkeloven som virker automatisk. Som en liten nasjon har vi alltid måttet dilte etter de store nasjonene og innrette oss slik de har krevd av oss, — så får samene som ei enda mindre gruppe værsågod innrette seg etter oss. Og dessuten har vi mange middel til å gjøre tilmed vår tolkning av dette omgrepet illusorisk. Sameproblemet i Norge er med andre ord et maktproblem.

Men like rettigheter for en minoritet betyr slett ikke identiske rettigheter, men like rettigheter til å leve i og å utvikle sin eigen kultur! Identiske rettigheter vil for minoriteten bety mindre rettigheter og fleire plikter. Naturligvis, fordi det betyr at mindretallet må bøye seg for fleirtallet. Og det betyr først og fremst at samen må veksle ustanselig mellom to kulturformer, mellom to ulike verdener med ulike verdisystem. Det som for han er riktig og moralsk høgverdig i en situasjon, må han se som forkastelig og umoralsk i en annen. Den juridiske rettsbevisstheten han har arva fra alle tidligere ættledd, kommer ustanselig i konflikt med rettsynet til staten og sorenskriveren. Derfor har sorenskrivere i sameområde like ustanselig opplevd at det har vært vanskelig å få pådømt rettsbrott mellom samene. Begge de stridende partene har søkt å unngå både lensmann og skriver, fordi det statsnorske rettsvesenet dømte urettferdig. Derfor ordna de helst opp seg imellom. Jeg holdt et foredrag i «The Royal Anthropological Institute» i London for atskillige år sia. Og ved middagen etterpå spurte presidenten som var gammel koloniembetsmann, om samene prøvde å unngå rettsvesenet så godt de kunne. For det var ei erfaring de støtt gjorde i britiske kolonier ôg. På alle kanter og bauger oppstår det indre konflikter. Hadde en kunnet skifte kulturverdier like lettvint som en skifter skjorte, ville ikke alt dette ha skapt noen problem å snakke om.

Men det er ikke så enkelt. Kulturverdier kan tvert om være utrulig seiglivete. Det er ikke for ingen ting at den kjente amerikanske etnografen, professor Sol Tax i Chicago, for noen år sia lanserte den tilsynelatende forbløffende påstanden at akkulturasjon — altså omstilling til et anna kulturmønster — ikke hadde forekommet hos nordamerikanske indianere; for vel var de i alle ytre kulturdrag blitt sterkt «amerikaniserte», men på den indre fronten var de like indianske i dag som første gang de sto overfor bleikansiktene.

Ingen kjenner seg sjøl. Og det fins saktens svært mange samer som ikke er klar over sine eigne vansker, fordi de har «fortrengt» dem, for å snakke i freudiansk dialekt. En god del har fortrengt dem i den grad at de for full fres jager bort fra alt som samisk heiter. Andre søker bevisst attende til sine eigne røtter i sterk framheving av alt samisk, men ofte møter de den seigeste og hardeste motstanden mot strevet sitt nettopp fra samer på vill flukt bort fra seg sjøl. Jeg veit at jeg ikke overdriver når jeg sier at disse indre konfliktene i svært mange høve går på den mentale helsa løs. Men disse konfliktene blir ikke mindre i samfunnet. De blir tvert om forstørra i den videre sosiale sammenhengen, fordi, som «gestaltpsykologene» har lært oss, heilskapen er større enn summen av delene.

Da jeg engang kom til ei typisk samebygd, fikk jeg høre fra prominent norsktalende hold at det ikke fans noe «sameproblem». Det var bare noe enkelte akademikere i Oslo hadde funnet opp. Vedkommende hadde jo budd i Finnmark heile sitt liv, sa hu skulle saktens vite det! Men hu hadde i hvert fall ikke oppdaga noe sameproblem, — ikke engang da hu blei vist ut av 1. plass spisesalong på en av fylkesbåtene fordi hu reiste i samekufte, trass i at hu hadde 1. plass billett. Men den strenge styrmannspipa fikk saktens en annen låt da dama fortalte hvem hu var datter av. For far hennes hadde vært offentlig tjenestemann i Finnmark i omlag 40 år — og av dem mange år som høgre embetsmann. Han kunne alt om samene på fingrene — og hadde saktens alltid dette vidunderlig slående argumentet at «jeg har jo kjent samene i meir enn en mannsalder!» Men med all sin sak- og personalkjennskap skjønte han ærlig talt svært lite. Han hørte til ei tid med en gjennomført paternalistisk holdning, en holdning som jo er nedlatende beskyttende og velvillig overfor de «primitive» som trenger hjelp, stakkar! Som en ennå kan høre det av norsktalende finnmarkinger, «du veit samene er jo som barn, og må behandles som de barn de er!» Med en fastgrodd holdning av denne typen far en inga innlevingsevne. En er simpelthen ikke mentalt strukturert til noen sinne å kunne erverve seg det innsynet som er nødvendig for ä fatte verdiene i ei anna kulturform, til å se det funksjonelle, det fruktbare i dem i bestemt livsvilkår. En kommer inn i samfunnet med et ugjennomtrengelig panser av solide fordommer, og dette panseret greier en ikke å få vrengt av seg, likegyldig hvor lenge en blir. Ofte blir tvert om panseret tjukkere og tjukkere dess lengre en blir, — det likesom vokser etter som fraværet fra ens opphavlige kulturmiljø blir lengre. For vi veit alle hvor glømselen har ei velsigna evne til a legge seg tjukk over alt det vonde og ubehagelige, og generalisere og herliggjore alt det behagelige.

En har sett det støtt med koloniembetsmenn at fordommene mot dem de har skullet administrere har blitt bastantere og bastantere dess lengre de har «blitt dømt til å bli i dette hølet.»

Derfor skal vi ikke i og for seg klandre disse embetsmennene for deres «bedårende nedlatenhet», som Hagenbeck sa om Hans Keiserlige og Kongelige Majestet, Wilhelm II. Det var noe som lå i tida. «Det er tidens skyld, ikke lensmannens» dekreterte Herredagen i Trondheim i si tid viselig da folk klagde over fallet i fiskeprisene og stigningen i kornprisene. Men desto hardere får vi ta tak i utslaga av denne «tidsånden», særlig når de trives og blomstrer som nifst levende gjenferd. Da jeg for atskillige år sia ga ut ei lita bok jeg kalte «Mennesket er ett», hvor jeg gikk til felts mot en del nærskyldte fenomen, fikk jeg et hyggelig brev fra min første lærer i arkeologi, som sa at jeg sloss mot spøkelser; for disse synsmåtene jeg sloss mot, var forlatt for lenge sia. Jeg kunne jo da bare svare at «da begynner jeg å tru på spøkelser!»

Som sagt, det er på sett og vis riktig at samene ikke blir diskriminert, særlig her sørpå. I magisteravhandlinga si som fikk en del publisitet i pressa, skreiv universitetslektor Harald Eidheim om den vesle innlandsbygda Polmak i Øst-Finnmark, og påviste at folketallet her auka sterkt i den siste mannsalderen, uten at det fram til 1953 da han slutta feltarbeidet sitt, hadde ført til nevnende utflytting, trass i at økonomien i kommunen ikke hadde bedra seg tilsvarende. Med andre ord, trass i at økonomien hadde gått tilbake. Og dette er så langt fra noe enestående for Polmak.

Han delte landet i fem soner: A er det indre Finnmark med opp til 90 % samisktalende befolkning. Sone B er område med sterkt blanda befolkning, meir eller mindre på «fifty-fifty»-basis. Sone C representerer byer og andre tettbygde steder i Finnmark og dessuten heile resten av Nord-Norge hvor samene i alle høve representerer en svært liten minoritet, der de overhodet fins. Endelig hadde han som sone D heile resten av landet.

Nå ville det vel vært rimelig å tru at for folk i ei lita bygd med støtt aukende befolkningspress ville sonene B og C virke fristende, at det ville være naturlig at folk som snautt kunne skaffe seg, om bare en ynkelig levemåte heime, ville søke lykka i disse sonene, i Vardø, Hammerfest eller Tromsø -- eller i de noe mindre tettstedene med meir eller mindre språkblanding. Her skulle en tru at det var lettere å få seg jobb, og heile miljøet burde ikke være så fremmed, så annerleis, at det skulle skremme. Men skremme er akkurat det det gjør. Både sone B og C ligger som en fientlig mur av forakt og uvilje som innlandsamene ikke makter å trenge inn i.

Det ferskeste og reint groteske døme på denne forakten og uviljen i sone C har jeg fått for bare noen uker sia av en ung sosiolog som i noen år har drevet feltarbeid i en Nordlandsfjord. Hu fortalte at det begynte å brenne i huset til en av samene der. Men de norsktalende grannene nekta å hjelpe til med å slokke brannen — fordi det jo bare var hos en same! Den samme sosiologen hadde forresten sjøl blitt vist ut av 1. plass damesalong på ei av hurtigrutene — ruta mellom Bergen og Kirkenes — fordi hu var kledd i samekufte.

De få som våger spranget, hopper derfor over muren og ut i det store, etter måten ukjente storsamfunnet i sone D, hvor de i hvert fall sjøl kan være mye godt ukjente, hvor det er lettere å skjule sin samiske identitet. Men det koster, dette spranget. Det skal både penger og mot til, når skoleopplæringa har vært så dårlig at kunnskapene i norsk ikke er særlig gode, når det ikke har vært råd å få noen yrkesopplæring, og når en har vokst opp i et sosialt miljø, som har blitt holdt så nede av den norsktalende befolkningen med god stønad fra myndighetene, at det tradisjonsmessig ikke gjør en konkurransedyktig i et norsktalende bymiljø, enten kulturelt eller sosialt.

Sone B er for spenningsfyllt. Her er samer og norsktalende nødt til å ete av den samme krybba — som det sannelig ikke er for mye fór i. Det blir rivalisering om den samme jorda og den samme fisken — og i denne rivaliseringa er samene nødt til å ligge under. Ikke på grunn av manglende intelligens eller dyktighet, for en gang var det omvendt. Men fordi samisk kultur har andre sentrale verdier som ikke i den grad framhever rivalisering og makt som sentrale kulturverdier. Og i sone C er kjensla av norsk kulturell overlegenhet sterkere enn i noen av de andre sonene. «Fattigmannstrøst er å trøste seg sjøl», sang det under Herman Wildenveys galgenhumor. Og Nord-Norge er i sannhet utkant-Norge trass i Jernverk og Koksverk og Nord-Norge-plan og hva det nå heiter. Statens velsignelser damper fort bort på den lange vegen fra Storting og departementer i Oslo til Nord-Norge. Og så setter hakkelovens store bud inn: blir du hakka, så hakk videre på den som er mindre og veikere enn du. Og det blir samene. Og både i sone B og C ligger frykten for at den norske maktposisjonen skal trues. Og da gjelder det at «ondt skal med ondt fordrives»!

Men i sone D — resten av landet — derimot stiller befolkningen seg meir eller mindre nøytral. Her er sameproblemet lite relevant. I hvertfall ser det slik ut for oss ikke-samer. Men ei samekvinne, busatt nær Oslo, som har lest gjennom dette manuskriptet, fortalte likevel at det ikke er lenge sia hu blei skjelt ut for «finnjævel» av ei elskelig granne-«dame». Det letteste er nok å komme til Oslo. Oslo har så mange innflyttere med dialekt fra alle kanter av landet likevel, at her er det lettest å gjømme bort den samiske identiteten. Her er det lettest å gli inn i den store, grå massen og bli grå og anonym uten personlighet sjøl. Oslo har jo heller ikke den markerte eigenarta bykulturen som t.d. Bergen eller Trondheim. Men ellers skal vi nå ikke overvurdere Oslo-toleransen heller. Jeg kjenner en dosent. Han er trønder og snakka sitt breie og saftige trøndermål. Men hybelvertinna hans, da han studerte, så forbausa misbilligende på han: «Alvorlig talt, når de nå studerer i hovedstaden, syns jeg nok at De skulle lære Dem landets språk!» Og det fins saktens samer som går omveger dersom de møter en norsktalende sambygding, for da er de redde for at deres samiske identitet skal bli avslørt. Det er nå så rart med språket. Samene har ofte vondt for å holde greie på dette med kjønnene, fordi det ikke er relevant i samisk. Og det får de saktens høre spitord for i hovedstaden ôg. Det fins da også de samer som etter et år eller to i Tigerstaden, gir opp Oslo og flytter heim igjen til Finnmarksbygda si. Storbymiljøet blir for hardt; for dem blir det nettopp Tigerstadsmiljøet. Så da heller heim igjen til en økonomi som nesten ikke kan kalles en økonomi.

Sjølsagt har det alltid vært motsetnader mellom samer og nordmenn, som det alltid vil være når ulike folkegrupper gnisser innpå hverandre. Her kommer inngruppe-solidaritet og utgruppe-motsetnadene inn i bildet, og dem blir vi ikke kvitt, fordi de ligger i det biologiske arvegodset vårt. Men i gammel tid hadde disse motsetnadene en heilt annen karakter, fordi det var konflikter mellom jambyrdige folk. Ja, i Finnmark var det de norsktalende som på mange vis var de underlegne økonomisk, og på annen måte. Samene var driftigere fiskere, sjøfangsten på sel og kval var formelig et samisk monopol, det samme gjaldt jordbruk og mye av handverket. Men det er så, makta rådde da som nå. Og Kronen, det vil si den dansk-norske kongen, konfiskerte ganske enkelt alt det samiske landet. Det er slike virkelig grandiose tjuerier som vi alminnelige mennesker ikke kan innlate oss på — svært mange av oss vil det faktisk ikke heller. Det er bare Staten som kan gjøre slikt. Svenskekongen gjorde det samme. Så de var gjensidig i godt selskap. Men samene mista landet sitt — og det var det ingen som brydde seg om. Den gangen. Men idag er det en del både norske og svenske samer som har begynt å fundere på om dette var rett og riktig. I Sverige er det dessuten én mann til. For de svenske samene har i hvert fall fått sin ombudsmann, advokat Cramér, en skarp jurist og en mann som tar oppgava si alvorlig.

Sameombudsmann Cramér har for alvor gravd opp dette gamle juridiske liket og har begynt å dissekere det for a undersøke det juridisk holdbare i denne konfiskasjonen. Det er ikke holdbart, meiner han. Men i Norge later det til å være lange utsikter med den samiske ombudsmannen — og enda lengre for en motig jurist går inn for at samene skal få attende landet sitt. Vi er jo så prektige og har gitt samene like rettigheter med norsktalende borgere! På grunn av denne vår demokratiske prektighet gjorde vi i 1902 det stikk motsatte. For da vedtok Stortinget en lov som hindra samene i å kjøpe si eiga jord av Staten, dersom de ikke var fullgode i norsk og brukte norsk som heimespråk! Nå rett skal være rett. Denne horrible leven har aldri blitt håndhevd med noe som kan kalles styrke. Men likevel! Vi glømmer støtt at også andre folk kan kjenne trang til å ha sin verdighet i behold.

Det store og avgjørende vendepunktet i norsk syn på samene viste seg omkring 1870. Det var store tider. Den økonomiske liberalismen hadde begynt å gjøre seg gjeldende for alvor. I akademiske kretser hadde darwinismen meldt seg, og i si populære form løyste den alle problem, fordi den hadde med seg ei utviklingstru som førte vesteuropeisk kultur — først og fremst sjølsagt britisk — opp til de virkelig store høgder. Den blei til den nydelige marsipanskulpturen på toppen av den kulturelle kransekaka. Industrien hadde kommet i gang for alvor, og store røykspyende skorsteiner hadde reist seg som de strålende kulturmonument de var. En kultur som ikke hadde fabrikkrøyk og fabrikksot å vise fram, var jo ingen kultur, — i beste fall det den tyske etnografen Weyle i si tid kalte «de kulturløses kultur». Penger hadde fått en heilt ny og ukjent verdi. De kunne på en ganske annen måte enn før konvertere tilfredsstillelsen av alle de nye behova som vokste fram. Men først og fremst kunne de bli konvertert til makt.

Og så tok fornorskingsprosessen til i Sameland. Men for at den skulle vinne fram, måtte alt det samiske bli nedvurdert. Samene måtte bli gjort primitive, skittenferdige, late, seksuelt umoralske — og jeg veit ikke hva — for at den overlegne norske sivilisasjonen skulle bli tiltrekkende. Om noen tviler på mitt ord, er det bare å lese det som står om dette i Finnmarksbindet av professor Amund Hellands store verk, «Norges land og folk» fra 1906.

Jeg skal ikke trøtte leserne med heile denne sørgelige historien som har satt en skamplett på det norske folk — en skamplett som myndighetene i etterkrigstida har prøvd å viske vekk. Kveitebrød skal være godt til å viske ut blyantstreker med. Og myndighetene har prøvd middelet på det overførte plan — å viske ut skampletten med brødsmuler.

Men myndighetene — som nordmenn i det heile — er ennå idag ganske katolske i hue når det gjelder sameproblemet, og det som har blitt gjort, er framleis basert på det katolske kravet om at samene skal bli godtatt i den mon de har akseptert at norsk sivilisasjon er det eneste attråverdige, — at samisk kultur ikke kan danne basis for moderne livsformer. Vel, det har vært gjort en del på kulturfronten óg. Rettferdighet sjøl for en skjelm! Men når en sammenlikner det som har vært gjort på samefronten, med det som har vært gjort, og blir gjort, for norsktalende borgere av dette landet — ikke minst i Oslo-gryta — så må en unektelig tenke på kjerringa som ville få havet til å vokse.

Jeg satt sjøl i den komiteen Kirkedepartementet nevnte opp for å greie ut saker som vedgikk samene. Den hadde som ventelig kunne være ei sterk norsktalende slagside, og da vi bad om å få retta på dette, og få nevnt opp noen fleire samer, hadde departementet naturligvis ikke råd til det. Det er jo så mye anna pengene skal gå til — her sørpå. Vi lagde, trur jeg, ei sterk og god innstilling til departementet. Men den Stortingsmeldinga som kom ut av den, var sannelig vassen nok. For Kirkedepartementet sendte jo komitéinnstillinga rundt til allehånde byråkratiske institusjoner — til Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Fiskeridirektøren, Direktøren for Statens skoger og liknende fantasilause instanser, som ikke var i stand til å se problema i sammenheng, og som framom alt ikke var i stand til å se at skal sameproblemet kunne bli løyst, da må en kjøre inn på heilt nye tankebaner, som dette byråkratiet ikke har muligheter for å finne fram til.

Det gjelder kanhende meir byråkratene i departement og direktorat, men det gjelder oss alle, at vi ikke har fantasi nok til å se at det fins legio av andre måter å løyse dagens problem på enn akkurat vår. Og fordi var sivilisasjon legger sann urimelig vekt på økonomisk prestisje, kan vi ikke begripe at andre verdier kan være minst like tungtvegende i andre sivilisasjoner. At det kan være andre målestokker på menneskelig verdighet enn bare penger og makt.

Det samme gjelder for såvidt også vårt tilhøve til de nye statene i Afrika og Asia. Vi framhever ensidig polariteten mellom de «rike» og de «fattige» nasjoner, fordi vi med vårt penge-verdisystem ikke er i stand til å se at hovedmålet med frigjøringskampen trass i alt ligger på et anna plan enn dette med økonomien. For oss blir økonomien et mål i seg sjøl. For de ledende politikerne i Asia og Afrika er heving av økonomien bare et middel, rett nok et heilt nødvendig middel, til å atterreise den menneskelige verdighet kolonimaktene har berøvd dem. For dem står det slik at vi i Vesten skryter høgt av vår kamp for menneskeverd og menneskerettigheter i Menneskerettighetserklæringa i FN og på andre måter. Men at vi har mista evna til å se hva menneskeverd eigentlig består i. At vi har blitt meir «fremmedgjort», «tingliggjort», enn mennesker i noen annen kultur, for å tale med Karl Marx og Høgremannen Lars Roar Langslet.

Og her må jeg få lov til å sitere slutten av oversynet over samekomiteens prinsipielle grunnsyn: «Ved enhver planlegging av dette slaget er det viktig å være oppmerksom pa at en utvikling i retning av et moderne, industrialisert samfunn, ikke nødvendigvis trenger å gå langsmed én smal sti. Sovjetsamveldet har vist at det kan forega på stats-kapitalistisk grunnlag. Men jamvel i de vestlige landene har veiene vært nokså ulike, noe som går tydelig fram av forskjellen i sosial struktur og kulturelt verdisystem mellom f. eks. Sambandstatene og England. Atter en annen veg går India, som legger stor vekt på å bygge videre på landets egne tradisjoner, for å si det med den indiske filosof, statsvidenskapsmann og politiker, D. V. Gundappa: 'Det gode India kan gjøre verden er å forbli India — å bevare sin egen Dharma — og ikke bli et annet Russland eller Amerika. Indias verdisystem er et annet. Det har mye å lære både av Europa og Amerika. Ukritisk etterlikning kan bare gjøre India, ikke til et verdifullt India, men til et hybrid India'.»

Når en ser på den nesten fantastisk mangfelte sosiale og politiske eksperimentvirksomheten som blir drevet i heile den utrulig mangefargete mosaikken av nye stater, som gror fram i Asia og Afrika, vil en måtte innse at løysingsmulighetene er nær sagt legio. Vel, det vil ta lang, trulig svært lang, tid før disse statene finner fram til stabile former, men det er to ting som kjennemerker nær sagt alle av dem. Det er den vekta de, som India, legger på å bevare mest mulig av det Nehru en gang kalte «our old-time Genius», det vil si de grunnverdiene samfunna deres har blitt bygd omkring, og dessuten en utstrakt pragmatisk eklektisme som gjør at de suger til seg impulser som kan bli integrert med disse grunnverdiene med de modifikasjonene all integrasjon gjor nodvendig, og forkaster det som ikke lar seg innpasse. Derfor låner de fullt vekk fra Sambandstatene, Sovjet, China, Storbritannia — eller fra småstater som Israel og de skandinaviske landa. Men de låner bare det de meiner er brukbart.

Herregud, vi gar rundt og er imponert over tidligere utariksminister Halvard Langes internasjonale orientering, fordi han snakker fortrinlig fransk, engelsk og tysk, fordi han har vokst opp i Geneve — med andre ord fordi han kjenner Vestens sivilisasjon bedre enn sikkert noen annen norsk politiker. Politikerne i Afrika og Asia har en internasjonal horisont som er mye videre enn europeiske politikeres, fordi de kjenner både en afro-asiatisk og Vestens kultur ut og inn. Jeg veit at det er nettopp denne vidsyntheten som imponerer, når afrikanske ledere i politikk, vitenskap eller forretningsliv, taler for europeiske forsamlinger. Sjøl har jeg ikke hørt så mange: en skoledirektør og helsedirektøren i Nigeria, president Nyerere da han talte i Studentersamfunnet i Oslo for noen år sia, foruten foredrag og diskusjonsinnlegg på fag- og fredskongresser. Og Nyerere t. d. viste seg ikke bare å være en glitrende taler, men en imponerende, fantasirik og vidsynt statsmann. Nå er jeg unektelig kommet faretruende langt bort fra sameproblemet. Og likevel er det en sammenheng. Det er sameproblemet sett under en global synsvinkel, som vi alle, som jeg sa, kan lære litt meir kulturell beskjedenhet av. Framom alt kan vi lære noe om menneskeverd, og som biskop Birkeli engang sa i et foredrag: vi kan lære atskillig om virkelig demokrati.

I en noe tilsvarende stilling står i virkeligheten samene. Og enkelte våkne sameledere ser det klart nok. Jeg tenker t. d. på en framstående, begavet same som Per Fokstad, nå pensjonert lærer fra Bonakas i Tana og med et lite statstipend. En mann som har studert i Frankrike og England, som diskuterer samiske problem med sitater fra Henri Bergson og andre filosofer. En mann som trass i sitt bortgjømte tilvære i Bonakas kjenner vesteuropeisk, industrialisert og «fremmedgjort» mentalitet tvers igjennom, men som óg kjenner de djuptliggende, ofte ubevisste krefter og behov hos sitt eige folk. Det er ikke for ingen ting at Bergson blei yndlingsfilosofen hans. Men Fokstad er også en mann som er splitta heilt inn i sitt innerste av denne ustanselige, nødtvungne vandringa fram og tilbake mellom to radikalt ulike kulturer. Og dette tvisynet har gitt han visdommens uvanlig klare innsyn i hvor kjernen i sameproblemet eigentlig ligger.

Den amerikanske kulturfilosofen, professor Northrop har i ei viktig, glimrende bok, «The Meeting of East and West» sagt at for et riktig ernært menneske er det estetiske like viktig som den daglige maten. For mennesket lever, som kjent, ikke av brød aleine! På alle kanter og bauger er det stakkers menneske virvla inn i et overhendig innfløkt nett av komplementære motsetnader, motsetnadcr som eksisterer i kraft av hverandre, og som virker sterkere og meir effektivt når de blir stilt sammen, som med komplementærfargene hvor det raude blir enda raudere, det grønne enda grønnere når det blir stilt side om side. Slik er det med de komplementære motsetnader i menneskelivet óg. Hvor mennesket ikke får næring av begge parter i et sammenhørende sett av komplementære motsetnader, blir det «fremmedgjort». Det vister sin menneskelighet. Det blir usikkert. Og i sin usikkerhet søker det enten makt, som vi, eller det mister tiltaksmotet. Bare med en rimelig balanse mellom dem kan mennesket finne attende til seg sjøl som individ, og ikke minst som ledd i en sosial sammenheng av samkjensle og samvirke. For denne komplementariteten mellom individet i samfunnet er den mest fundamentale av alle.

Jeg har en venn som er hardkokt liberalist av den gode gamle skolen. Glimrende vitenskapsmann på sitt felt, men en fullkommen anakronisme sosialt sett. Han sier — og meiner det óg — at dersom Staten bare ville la være å gripe inn, ville sameproblemet løyse seg av seg sjøl. Jo, vi har rikelig erfaring for det fra førkrigstida heilt bakover til 1870-åra, som jeg nevnte, og sjøl om mange nekter for at samfunnsvitenskapene har evne til prediksjon, er det ikke vanskelig å forutse resultatet av min lærde venns standpunkt. Han ville få glimrende assistanse i sin utryddingspolitikk gjennom de moderne massekommunikasjonsmidla, oversprøytinga av reklame for vaskemaskiner og TV-apparat, for gummiartikler og tannpasta, for den eneste sure tannkremen som beskytter tennene og for den garantert syrefrie som beskytter de samme tennene. Presse og radio — fjernsyn har de jo ikke fått der nord! — hjelper svært godt til med å «tingliggjøre» tilværet, med å skape kunstige behov, med å gjøre industrisivilisasjonen imponerende med sine atom- og hydrogenbomber, sine nervegasser, sine måne- og planetferder, sine jetfly og luftputefartøyer, jukebokser og «Det beste». Det må da i Herrens navn være forståelig nok om samene — som vi norsktalende — blir imponert over alt dette tekniske snille.

Men skal vi skape trygghet hos samene, må vi først av alt gi opp dette ubønnhørlige kravet om «1'expression norvégienne», vi må foreta en moralsk opprustning, om enn på heilt andre premisser enn MRA, en moralsk opprustning som fører til at vi godtar samene qua samer, godtar samisk kultur som ei særmerkt kulturform med et verdisystem som er annerleis, men ikke derfor låkere enn vårt eige. Med andre ord, det vi trenger er meir kulturell beskjedenhet. Jeg er fullt klar over at det er et stivt stykke å forlange, men det er en absolutt nødvendighet, ikke bare vis å vis samene, men jamvel under et globalt perspektiv i dagens verdensituasjon.

Men her må det skje et samvirke med myndighetene. De samme myndighetene må simpelthen vise veg. Og for at ingen skal mistenke verken den sittende, høgst borgerlige eller eventuelle seinere regjeringer for «subversive activities» ved å friste den til å ta Sovjetsamveldet eller China til forbilde — hva det i og for seg kunne være gode grunner til etter som de sosialistiske landa har hatt et mye klokere grep på minoritetsproblema enn vi — skal jeg heller minne om at Sambandstatene kan gi svært nyttige impulser — rett nok fra Franklin D. Roosevelts presidenttid — og han blir vel óg sett som «subversive» i somme kretser! Men den risken får vi vel ta.

Nok om det. Den «Indian New Deal» som blei innført under hans regime og planlagt av etnografen, sosiologen — og humanisten — John Collier, kan det være nyttig å se litt på. Det blei lagt stor vekt på å sikre indiansk eiendomsrett til jord ved å føre eiendomsretten attende til stammene og ved å kjøpe inn jord til reservatene. Videre blei administrasjonen av indre saker overlatt i indianske hender. Det blei bevilga store beløp til utdanning av indianere til å overta høgt kvalifiserte stillinger. Videre fikk de enkelte stammene rett til å velge sine eigne stammekonstitusjoner. Utkasta til disse konstitusjonene blei arbeidd ut av etnografer ved «Office of Indian Affairs» på grunnlag av lokale tradisjoner, og de kunne da bli vedtatt eller forkasta av stammene sjøl. Dessuten blei indianerne stimulert til å bygge opp sine eigne fagorganisasjoner. Etter 11/2 år hadde allerede 176 av 263 stammer godtatt de nye konstitusjonene, mens 75 hadde forkasta dem og i 12 var spørsmålet ennå ikke avgjort.

Og så viste det seg — og det var noe av grunnlaget for påstanden til professor Tax — at sosiale system som i atskillige ættledd hadde måttet føre et undergrunnstilvære, som en hadde trudd for lengst hadde fått sitt endelige gravferd, de sprang plutselig ut i full blomst igjen, fordi de hadde fått legale livsmuligheter. Indianerne kjente seg igjen trygge, og det førte igjen til at de fikk tiltakslyst og pågangsmot til å modernisere det økonomiske systemet i langt høgre grad enn før. Jordbruket blei mekanisert, og de unge strømma inn i universitet og yrkesskoler for å kvalifisere seg til å føre framgangen i eigne stammer videre. Det er typisk at det de først og fremst studerte, var pedagogikk, ingeniørfag, sosialarbeid, «business administration», jordbruk og forstvesen.

Men jeg trenger vel ikke fortelle at sånne radikale tiltak vakte markert motvilje i store deler av det amerikanske folk, ikke minst hos de innbitte motstanderne av New Deal-politikken, de som etter gamle liberalistiske tradisjoner hevda at indianerne måtte bli assimilert hurtigst mulig. Altså igjen det franske synet. Indianerne må ta opp «l'expression euro-americaine» for å bli godtatt.

Sjølsagt kun ikke dette bli ført over på norske tilhøve. Situasjonene i Sambandstatene og i Norge- er nå såvidt ulike at det går ikke. Men «Indian New Deal» kan ikke desto mindre gi myndighetene særs verdifulle impulser. For det store i dette forsøket var at dr. Collier, kanhende meir intuitivt enn strengt tatt teoretisk grunngitt, så betydningen av komplementære samfunnskulturelle motsetnader, så at disse motsetnadene utfyller hverandre og gir de mest positive resultata, når de blir stilt sammen i det mest optimale jamveksttilhøve. Det er ingen ting i den litterære produksjonen til dr. Collier som tyder på at resonnementet har vært teoretisk klarlagt. Idag kan vi gjøre det i langt høgre grad. Men «Indian New Deal» viser like fullt at hjertelag kan skape innsyn og fantasi til å se det rette.

Ingen ting skaper solidaritet i samme grad som sams land og språk. Trygghet på landområdet gir trygghet i livet, og sams kulturelle idiom, og mellom dem særlig språket, auker denne trygghetskjensla. Men allerede Karl Marx så det som vestlig samfunnsvitenskap først oppdaga, og i hvert fall dro noen konsekvenser av, etter 1. verdenskrig, nemlig at samfunn ikke er en tilfeldig addisjon av en mengde isolerte element, men at de henger sammen i en innfløkt og mangfelt vev. Og her kommer komplementaritetstenkningen inn, for endrer en ett fenomen, må en samtidig endre dets komplement. Endrer en det økonomiske grunnlaget hos samene, må en styrke det kulturelle i samsvar med samisk verdisystem. Først og fremst, kanskje, må prestisjen til samisken bli styrkt, slik at det ikke lengre blir ei skamm å ha samisk til morsmål. Skolesystemet i den samiske skolen må endres radikalt. Det synes sikkert.

Men det er vel verd å hugse hva Gunnar Myrdal skreiv i sitt klassiske verk om det amerikanske negerproblemet. Negerproblemet, skreiv han, eksisterer bare i den kvite amerikaners sinn! Og for såvidt hadde Finnmarksdama, jeg snakka om, noe rett. Sameproblemet eksisterer bare i de norsktalendes sinn. Det er i oss arbeidet må bli satt inn. Og her må myndighetene virke som en katalysator som setter prosessen i sving. De små spytte godt i børsa, det er så. Men dersom vi meiner noe med alt vårt høglydte preik om menneskeverd, så får vi yte noe for i hvert fall å gi norske borgere attende det menneskeverd vi sjøl har tatt fra dem. For jamvel om mange samer - og de kloke og vidsynte av dem — ønsker og strever for at samisk kultur skal kunne overleve den kulturelle vinterkulda vi lar feie inn over dem, så er de i ånd og sannhet norske borgere. Om ikke anna viste Alta bataljon det klart nok under krigen. Og det er ingen motsetnad mellom lokal kulturbevissthet og kjensle av statstilhørighet. Det er igjen en komplementaritet.

Allerede i 1948 i en artikkel i Torolf Elsters «Kontakt» foreslo jeg oppretta et eige samekontor innafor statsadministrasjonen. Jeg tok det oppatt i samekomiteen, men fikk liten stønad der. Bare Per Fokstad var med på særuttalelsen om dette. Men Finnmark Fylkes Samiske Råd, som forresten var et resultat av artikkelen min, gikk seinere inn for det. Fylkesrådet er jo nå opphevd. Men sekretæren der, konsulent Hans J. Henriksen, som sjøl er same, og som kjenner sameproblema fra grunnen av, ville vært en ypperlig mann å få inn i et slikt kontor som leder sammen med en fagutdanna etnograf. Men da må en i tilfelle sette fart i sakene. Vi blir alle et år eldre for hvert år som går, og det gjør tilmed Henriksen. Et slikt kontor kunne legge samordna planer for vår samepolitikk, slik at den kunne gi trygghetskjensle, istedet for det lappverket vi driver. Når det i komiteen blei innvendt at det ville føre til større sentraldirigering, noe samene har hatt meir enn nok fra før, ser jeg ikke det som ei farlig innvending. Den ville sikkert svinne bort, dersom samekontoret kom i sving og fikk arbeidsvilkår.

La meg så endelig komme til en av de aller kjæreste mytene vi degger for i tilhøvet til samene, nemlig at utviklinga må gå sin gang, den er irreversibel, og samisk kultur og språk må nå forsvinne likevel. Det er ikke liv laga for dem. Det er nylig kommet en finsk, sosiologisk doktoravhandling om finske samers stilling til sin eigen kultur. Den viser at særlig mellom de unge samene er kulturbevisstheten sterk. Det meiner forfatteren kommer av det auka kulturarbeidet i 1950-åra. Det nytter altså med planmessig arbeid, dersom vi ikke legger oss til ro og sover på vår kjæreste myte-pute.


[1] Pastor Nils Meidell Møll i Søgne ved Kristiansand var kjent for sin svært strenge og fordømmende holdning, blant annet fordømte han dans og seksualundervisning. (red.).


Samisk skolehistorie 6