Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Arthur Gjermundsen:

Samene i Norge burde ha laget sin egen revolusjon

Arthur Gjermundsen (Foto: ?)

I samekonsulent Hans J. Henriksens etterlatte papirer i Samisk Arkiv har vi funnet et manus med tittelen Samiske skoleproblemer, med påskrifta «Foredrag på Sámi Sær'vi – Samisk Selskaps årsmøte 1/7-62 i Karasjok v/A.G.» Av innholdet går det fram at foredragsholderen var daværende skoledirektør Arthur Gjermundsen. Det synes som andre har skrevet det av på maskin etter et handskrevet manus, da det mangler noen ord som skriveren ikke har klart å tyde. Dette er da markert ved (...). Foredraget var heller ikke fullstendig, fordi forfatteren innimellom bare har skrevet ned stikkord til å snakke ut fra. Vi gjengir her et utdrag på vel halve foredraget. Arthur Odd Gjermundsen (1914-99) var født i Moss, gikk Oslo lærerskole og tok hovedfag i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han var lærer i Bærum og Oslo 1936-1956 og var bestyrer for Norsk Skolemuseum fra 1952 til 1956. Gjermundsen var skoledirektør i Finnmark 1956-63, og gjorde bl.a. en stor innsats for utbygging av niårig skole i fylket. Seinere var han rektor på Sagene lærerskole og til sist skoledirektør i Østfold, til han blei pensjonert i 1984. I en artikkel om Sagene lærerskoles historie[1] omtales han slik: Gjermundsen var en dynamisk leder, ikke sjelden med opprørske meninger. ... Et av hans yndlingssitater var av Holberg: «Hvad som haver vært gjort mot reglene, haver ofte behaget Gud.» Av denne artikkelen går det fram at han har skilt seg ut fra de fleste tidligere skoledirektører i synet på samiske skolespørsmål. Noen lærere som har arbeidet i skolen i Finnmark under Gjermundsens tid berømmer han som en forkjemper for grendeskolene, mens andre skoledirektører har fremma sentralisering[2]. Andre har ikke hatt samme positive oppfatning av Gjermundsen, bl.a. i forbindelse med skoleutbygging i Hammerfest synes han å ha gått inn for en sentraliseringspolitikk, se artiklene fra Hammerfest[3] i Samisk skolehistorie 4. Vi har tillatt oss å sette ei ny overskrift som er direkte sitat fra manuset og gjort ei forsiktig redigering. Understrekinger og uthevinger i teksten er ved forfatteren, fotnoter ved redaksjonen.

Den norske stats holdning til det minoritetsproblem som den samisktalende del av folket representerer har, som alle her er klar over, skiftet flere ganger i løpet av de siste par hundre år.

Alminnelig erkjent av menigmann landet rundt er det vel neppe helt ut enda, at Norge har et minoritetsproblem. I norske historiebøker, i norske geografibøker for skolen, i samfunnslære i normalplanen leter man forgjeves etter saklige opplysninger om saken. Spørsmålet har hos oss gjerne tidligere hovedsakelig vært aktivisert ved 3 sider:
- Statens synspunkt i relasjon til nasjonale hensyn. (Politisk lojale borgere mot Norge.) Språk og næringsgrunnlag har jo virket så fremmedartet.
- Det religiøse aspekt.
- Det humane menneskelige synspunkt.

Det siste har vi hørt minst om, bortsett fra at denne side er betonet under den religiøse side. Med stor kraft har den religiøse side vært betonet. Kristendommens budskap måtte forkynnes så det enkelte menneske forstod det. Det var spørsmål om evighetsverdier. Forunderlig er det at man så sent – mange år etter at kristendommen var innført – oppdaget at det i vårt eget land var folk som ikke kjente det kristne budskap. Man må nære den største beundring for Finnemisjonen og det arbeid den har utført og den evne denne bevegelse har hatt til å samle store skarer av interesserte kristne mennesker landet rundt til å arbeide for den kristne opplysning og humanitære oppgaver blant samene – oppgaver som staten lot ligge.

Statens skiftende holdning henger sammen med skiftende nasjonale politiske oppfatninger. Når de nasjonale tendensene var sterke ble holdningene til minoriteten tilstrammet. I dette fulgte man bare generelle europeiske strømninger. Vi har parallellene på samespørsmålet i Sønderjylland, i Tyrol, i Tsjekkoslovakia, i Finland. Jeg tror det er viktig å være klar over dette.

En side av saken er viet mindre oppmerksomhet inntil vår tid. Det er den økonomiske og politiske sett fra gruppens eget synspunkt. Det har vært uheldig på flere måter. Det lar seg gjøre å få en gruppe interessert i sin sjels salighet intenst og levende, men hverdagens samfunn krever også sitt. Og der er praktiske spørsmål om økonomi i relasjon til andre grupper i samfunnet, om opplysning og kunnskaper. Arbeidet med dette må komme fra kreftene i gruppen selv. Politisk sett har samene i relasjon til hovedsamfunnet levet i eneveldets tid opp til det siste. Innbyrdes hadde gruppen sine egne regler og lover for samfunnsmessig liv, men utad var den og er den svak.

Martin Tranmæl pleide å gjenta og gjenta «Arbeidernes frigjørelse må være deres eget verk». Med dette bygde han opp selvrespekten, solidariteten og slagkraften i arbeiderbevegelsen i Norge. Vi skolefolk kan gjerne ha lov å si at arbeidsskoleprinsippet, elevaktivitetens prinsipp, har stått sin prøve i det praktiske samfunnsliv. Den økonomiske og næringsmessige utvikling har ført med seg at ingen gruppe innenfor et lands grenser kan leve sitt eget liv uten tilknytning til samfunnet i landet som helhet. Ja intet land kan heller lenger stille seg utenfor. De store regionale sammenslutningers tid er kommet, og vi er i brytningstiden hen mot det verdensomspennende fellesskap – eller den verdensomspennende tilintetgjørelse.

Den samisktalende gruppe i Norge. De små blant de små i en liten nasjon som den norske. Når gruppen står der den står i dag, tror jeg at vi må erkjenne at det har vært en svakhet at gruppen selv ikke ble engasjert til politisk aktivitet for sine interesser. Politiske, religiøse og faglige ledere fra gruppen selv har stort sett manglet. De få som har vært har hatt en hård skjebne i et arbeid som ble møtt med mistenksomhet både fra gruppen og fra myndighetene. Yrkesorganisasjonen som flyttsamegruppen har etablert har enda ingen slagkraft og ikke enda det kraftfulle grep på hvordan sakene skal fremmes[4]. Den står utenfor de store organisasjoner. Vi har fått Samisk råd for Finnmark og vi har Nordisk Sameråd. Vi har hatt vel mye av velmenende samefrelsesmentalitet og hedningemisjonen. Vi ser i verden i dag hvordan nye grupper reiser seg til uavhengighet og krever sitt eget verd. Samene i Norge burde ha laget sin egen revolusjon for en mannsalder siden. Selv nå tror jeg vi ikke kan unngå en slik «Sturm und Drang»-periode – Alle grupper, nasjoner, ser ut til å trenge slikt for å finne fram til fellesskap utover seg selv.

Våre samisktalende landsmenn har stått og står sosialt og økonomisk tilbake for arbeider-, fisker- og bondebefolkningen ellers i landet. Det har vi statistikk for. Det må vekke undring at den norske arbeiderbevegelse ikke har hatt et heldigere grep med dette spørsmål, eller sagt på en annen måte: hvorfor er ikke gruppen kommet mere mannjevnt til arbeiderbevegelsen? Det er jo ganske paradoksalt at i Kautokeino, Karasjok, Tana, Polmak, Nesseby er det ikke arbeiderpartifolk i kommunestyrene.[5] Det er i arbeiderbevegelsen at småkårsfolk i Norge har hentet kraft til fremgang og selvrespekt. Men i de kommuner jeg nevnte, stemmer folk i utstrakt grad på Høire og Venstre. Når er Høire blitt de fattiges politiske talerør?

La meg imidlertid straks si at når det gjelder de politiske landspartier i Norge akkurat nå, så er samtlige partier interessert i at den samiske minoritets problemer på det økonomiske, sosiale og kulturelle område må bli realistisk løst. Igjen er samespørsmålet blitt gjenstand for interesse på høyeste plan i Norge. Det er jo et internasjonalt spørsmål, som Syd-Afrikas representant i FN reiste på en utfordrende måte.[6] Helt skyldfri var vi vel ikke. Men praktisk aktivitet har vært tillatt for samene som for andre i dette land. Men samene har til det siste vært sørgelig passive i sine egne saker. De har liksom ikke vært engasjert.

Ut fra min hovedtanke at det er nesten uråd å få gjort noe effektivt for folk som selv stiller seg utenfor og som ikke selv fremmer sine krav, så melder spørsmålet seg for oss med uavviselig tyngde: Hvorfor er samene ikke interessert? Ja, si meg hvorfor?

Det er naturlig for meg å rette søkelyset mot skolen. Gjennom 2 hundre år har norsk skole arbeidet i disse områder, norsk språk og norsk kultur har vært presentert og innprentet. Vi har i Norge verdier i vår historie, vår litteratur, vår musikk, vår bildende kunst. Det er ikke dårlige varer som har vært budt fram. I beretninger i løpet av disse år er det noe som alltid går igjen: Det er fremgang og de spesielle problemer vil innen rimelig tid være overvunnet. Jeg har sett disse så mange ganger at jeg bare tar det som lettvindte talemåter og utslag av urealistisk vurdering. Ja derfor tror jeg lite på denne tale om fremgang som lyder i våre dager også.

Norsk skole har kostet ganske store beløp, men resultatene har neppe stått i forhold til utgiftene. Det er ikke skolen, men den kommunikasjonsmessige og næringsmessige utvikling som har gjennomført fornorskningsprosessen.

Som enkelte kanskje har merket seg har jeg som skoledirektør vært svært tilbakeholdende med å ta parti i de stridigheter som har pågått om metodespørsmål i de språkblandede distrikter. Man har vel kanskje kunnet si at det var en mangel på fasthet, et uttrykk for engstelse for å ta parti. Ja hvor var mannen i fikserbildet? Jeg har aldri vært redd for en dyst. Så grunnen til at jeg har holdt meg tilbake er den at jeg følte at folk hadde tatt parti uten at de stridende parter hadde et solid nok saklig grunnlag. Mitt standpunkt har vært vesentlig dette: Vi måtte ved hjelp av tidsmessige undersøkelsesmetoder søke å få vite noe mer eksakt om problemet. Vi måtte ha noe å bygge på. Dermed måtte vi få lærere som vi skaffer bedre forutsetninger for å løse sin uhyre krevende oppgave. Disse lærere forutsatte jeg så ville kunne ta fatt på de metodiske problemer og på problemene med andre spørsmål. Vi måtte få forskningen interessert, vi måtte få sentralmyndigheter og Stortingets medlemmer til å få førstehånds informasjoner. I 1961 foretok Kirke- og undervisningsdepartementet etter forslag av meg en undersøkelse over hele Finnmark for å få klarhet i den hjemlige bakgrunn skoleelevene hadde når det gjaldt det vi kaller massekommunikasjonsmidler, bøker, blad, aviser, radiolytting, foreningsliv etc.[7] Hensikten med denne undersøkelsen var å søke å bringe noe mer eksakte holdepunkter – uttrykt på en annen måte som de sentrale myndigheter ville forstå – for i hvilken grad den samisktalende befolkning kunne sies å være integrert i norsk kultursfære forsåvidt angår disse ting jeg nevnte og sett i relasjon til fylkets øvrige befolkning. Det er alltid en sjanse å ta med slike undersøkelser. For ikke å gjøre tingen for komplisert kan man ikke på forhånd forklare alt. Ved spørsmål fra dem det gjelder skal man svare riktig, hva som også ble gjort. Jeg opplevde at en skoleinspektør i Vadsø, som burde visst bedre, gikk inn for å ødelegge undersøkelsen uten å forelegge meg saken på forhånd. Det er jo saktens mange måter man kan ramme en skoledirektør og departementet på. Det skapte visse problemer, undersøkelsen ble gjennomført likevel. Dessverre falt Karasjok ut etter avisoppstyret. Det var synd. Men rapporten fra undersøkelsene viste tydelig at den samisktalende gruppe markert skilte seg negativt ut fra den norsktalende gruppe. Det gjaldt hele fylket. Så vet vi da at skolens arbeid ikke har hatt fjernvirkning stor nok og at skolen ikke har vært god nok. Med støtte av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd arbeider en finnmarking, som selv kan i hvert fall tale samisk, med en magister-avhandling[8] om det nivå norskundervisningen i Nesseby, Polmak, Karasjok og Kautokeino har ført barneskolens elever fram til, sett i relasjon til landet ellers. Det måles også et alminnelig kunnskapsnivå. Foreløpig kan det trygt sies at resultatene viser et betydelig negativt avvik. I 1961 fikk jeg sendt opp et team av landets fremste eksperter, som holdt et kurs i hjelpeundervisning i Karasjok og Kautokeino. Gruppen la fram en uhyre interessant rapport med synspunkter som er nyttige for det videre arbeid.[9]

Gruppen anslog at elevene stort sett lå minst 1 år tilbake for norsktalende elever. Gruppen mente videre at en på det nåværende tidspunkt måtte være varsam med strid om metodiske problemer som lett kunne få oss til å ende i blindgater. Ved siden av å anbefale at en måtte få lærere som kjente det samiske språk, så anbefalte gruppen også at en fikk lærere med spesiallærerutdanning.

Når det gjelder lærere, har vi fra i år fått gjennomført at i 3 år framover skal lærere som ønsker å studere samisk grunnfag, få full lønn i inntil ett år. Det er 11 lærere som hittil har søkt og fått innvilget dette. Dog ingen fra Karasjok. 1 fra Kautokeino begynner i høst på den 2-årige spesiallærerskole. Elever fra disse områder vil møte ekstra vansker når de blir sendt til spesialskolene ellers i landet, og det vil være en betydelig fordel om spesialundervisning kan gis her i distriktet. En lærer fra Kautokeino tar også et kurs i hjelpeundervisning.

Det er mitt håp at flere lærere herfra vil ta opp spesielle forskningsoppgaver innenfor pedagogikken i tilknytning til problemene her. Jeg tror de kan regne med særlig støtte fra forsøksrådets side. Norsk pedagogisk forskning har et interessant felt her. Det er jo ganske besynderlig at de som steller med dette ikke har oppdaget det selv. Men det bekrefter jo i for seg bare det som er min hovedtanke, at problemene må reises på det lokale plan. For det gjelder nesten alle problemer. En må selv være klar over at (...) trenger å bli prøvet. Den velvilje som professor Sandven har vist når han først er blitt oppmerksom på saken, er stor og gledelig. Statsråd Helge Sivertsen formulerte så klart det som måtte være ledende for skolepolitikken i de språkblandede distrikter: FORSKNING OG FRIVILLIGHET, og jeg vil si det er et stykke fram før vi kan få skolen så god som vi alle gjerne vil den skal bli, til gavn for elevene og deres fremtid og det samfunnet her eller ellers i landet de skal virke i. ...

[1] Funnet på denne adressa: http://home.hio.no/~rolf/, men denne fungerer ikkje lenger i 2012.
[2] Se Richard Berghs fortelling fra Lebesby, Samisk skolehistorie 3, http://skuvla.info/skolehist/richard-n.htm
[3] http://skuvla.info/skolehist/hfest-n.htm og ../mimmi-n.htm
[4] Norske Reindriftssamers Landsforbund blei oppretta i 1948. På det tidspunktet foredraget blei holdt, var det ennå ikke oppretta andre landsomfattende sameorganisasjoner, bare enkelte sameforeninger (sámi searvvit), som den som arrangerte møtet der dette foredraget blei holdt.
[5] Dette er opplagt en faktisk feil, det er spørsmål om det her kan være feil i avskrift. Disse kommunene hadde rett nok mindre representasjon av Arbeiderpartiet enn andre kommuner i Finnmark, men partiet var representert i kommunestyrene. (Red.)
[6] Da norske representanter i 1959 i FNs generalforsamling kritiserte apartheidstyret i Sør-Afrika, svarte den sørafrikanske representanten at med Norges behandling av samene, skulle de ikke kritisere andre for diskriminering.
[7] Denne undersøkinga er i Stortingsmelding nr. 21 (1962-1963) omtalt slik på side 29: "For Finnmarks vedkommende peker komiteen på at det bør foretas en nærmere undersøkelse [av språktilhøva for elevar i distrikt med samiskstalande folk]. Ved folketellingen i 1960 ble det, som nevnt foran, ikke innhentet spesielle oppgaver over samisktalende. En slik undersøkelse ble foretatt av magister Einar Ness sommeren 1960 ved utsendelse av spørreskjema og befaring i distriktene. Hans rapport om undersøkelsen følger som utrykt vedlegg. Undersøkelsen gikk bl.a. ut på å søke klarlagt den samisk- og finsk-talende befolkningens stilling til skolespørsmål, språklige forhold, bøker, aviser og tidsskrifter og radio, sammenliknet med den norsktalende befolkning."
[8] Anton Hoëm: Makt og kunnskap. Institutt for samfunnsforskning 1971
[9] (Namn på rapporten)

Samisk skolehistorie 6