Paul Fjellheim:

Første lærer på reindriftsskolen

Fortalt til Svein Lund

Paul Fjellheim, Røros 2003
(Foto: Basia Głowacka)

Paul Fjellheim er født i 1931 og vokste opp på Fjellheim i daværende Brekken kommune, nord for Røros, der foreldra dreiv reindrift i kombinasjon med småbruk. Han gikk folkeskolen i Brekken, realskole på Røros, landsgymnas på Orkdal og veterinærhøgskolen i Oslo.
Før han i 1968/69 var den første overlæreren på reindriftsskolen, arbeida Fjellheim som veterinær i Lardal i Vestfold, ambulerende distriktsveterinær for Nord-Norge, og ved Statens veterinærlaboratorium i Harstad. Ei tid var han vitenskapelig assistent ved veterinærhøgskolen og fra 1976 distriktsveterinær på Røros til han blei pensjonert.

Paul Fjellheim var leder av Norske Reindriftssamers Landsforbund 1965-73. I 2001 blei han oppnevnt som medlem av Samerettsutvalget.

Ingen kan være bedre til å fortelle om oppstarten av reindriftsskolen enn Paul Fjellheim. Først var han ei drivkraft i å få skolen starta, seinere blei han skolens første overlærer. Vi har oppsøkt han i heimen på Røros for å få han til å fortelle om hvordan skolen kom i gang og om forholda på skolen det første skoleåret.

– Før Statens reindriftsskole blei danna hadde det ikke vært noen organisert opplæring i reindrift i Norge, med unntak av noen korte kurs og noen få år med reindriftslinje ved framhaldsskolen og seinere den linjedelte ungdomsskolen i Karasjok. Opplæringa av ungdom til reindrift hadde utelukkende foregått gjennom deltaking i familiens reindrift. Etter hvert som skoleplikten blei utvida, blei det mindre og mindre tid for barn og ungdom til å lære praktisk reindrift hjemme. Det blei derfor større behov for at skolen skulle overta deler av opplæringa i reindrift. Samtidig blei det større og større krav til å kjenne til lovverket, føre regnskap og annet papirarbeid og til å organisere reinflokkene på en måte som ga størst mulig utbytte. I denne tida var reindrifta dominert av en generasjon med svært dårlig skolebakgrunn, blant annet hadde mange tapt skolegang under krigen.

NRL krever fagutvikling

– Samtidig var det behov for å styrke den faglige sida ved statens reindriftsforvaltning. Det var ennå ikke oppretta en sjølstendig reindriftsadministrasjon, men det var et reindriftskontor i Landbruksdepartementet. Dette lå i departementets lovavdeling, noe som viser at man så på reindrifta mer som et problem som skulle styres enn som ei næring som skulle utvikles. Fra reindrifta si side ønska vi ei mer fagbasert forvaltning som kunne være til nytte for utviklinga av drifta. I Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) så vi styrking av forskning, fagbasert vegledning og utdanning som tre saker som hang nært sammen. På landsmøtet i 1967 fatta vi et vedtak om fagutviklinga i reindrifta, der vi bl.a. krevde oppretting av stillinger som forsøksleder og statskonsulent for reindrift og egen reindriftsskole.

Midt på 50-tallet fikk Statens veterinærlaboratorium i Harstad veterinær med reinsjukdommer som spesialitet. Sven Skjenneberg blei tilsatt i denne stillingen, og da han hadde permisjon 1966-68, var jeg vikar for han. I 1954 var det oppretta en forsøksstasjon for reindrift i Lødingen. I 1968 blei forsøksstasjonen skilt ut fra veterinærlaboratoriet, og Skjenneberg blei forsøksleder for reindrift.

Fra krav til praktisk gjennomføring

– Som leder av NRL blei det jeg som fikk ansvaret for å arbeide for å få kravet gjennomført. I tillegg til kravet fra næringa brukte vi Samekomiteens innstilling som brekkstang.

Nå var det så heldig at den daværende statssekretæren i Landbruksdepartementet, Johan Kleppe, var veldig interessert i reindrift. Vi kjente hverandre fra veterinærhøgskolen og da jeg tok opp saka med han, var han med en gang interessert i å få i gang en reindriftsskole.

På Borkenes utafor Harstad var det den gang en liten hagebruksskole. Denne hadde de siste åra hatt liten elevsøkning og var trua av nedlegging. Der var derfor ledig kapasitet og det gjorde det lett å få starta reindriftsskolen raskt. Det blei lyst ut stilling som lærer i reindrift, men det kom ingen søkere. Da fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte ta jobben hvis skolen skulle komme i gang.

Det var ingen lett sak å bygge opp ei reindriftsutdanning fra grunnen av. Jeg hadde en stor fordel med at jeg kjente omtrent hele reindrifts-Norge gjennom arbeidet som veterinær og med NRL. På den andre sida hadde jeg ingen pedagogisk utdanning eller lærererfaring. Vi hadde svært lite lærebøker. Med unntak av Sven Skjennebergs bok «Rein og reindrift» måtte alt annet lages for dagen. Fagplanene måtte vi lage samtidig som vi underviste. I fagplanutvalget var det utenom meg bare statskonsulent Loyd Villmo som hadde noen form for reindriftsfaglig bakgrunn. Ellers var det helst landbrukslærere. I fagplanarbeidet tok vi utgangspunkt i fagplanene for landbruksskolene, som vi så forsøkte å tilpasse til reindrift. Men det var jo virkelig et pionerarbeid, det var ingen som hadde gjort noe slikt før og vi hadde ingen å spørre.

Vi hadde 9 elever det første året. 2 var fra Finnmark, 2 fra Troms, 3 fra Nordland, 1 fra Nord-Trøndelag og 1 fra Sør-Trøndelag. Det var mest gutter, bare ei jente. Sjøl underviste jeg i reindriftslære, blant annet om beiteforhold, flokksammensetning og reinsjukdommer. Villmo hadde reindriftsøkonomi. I andre fag, som norsk, matematikk og maskinlære, brukte vi lærere fra hagebruksskolen.

Elever og lærere på reindriftsskolen, 1968/69Albrigt Myrstad - John Hovd - Arne Fjellheim - Ole Jakob Edvardsen - Paul FjellheimAlbert Jåma - Inge Andersen - Anders Gaup - Johan Mathis Vars - Per Schjølberg-GamnesPer Mathis Skum - Anne Margrethe Oskal - Anders Eira
(Foto: Loyd Villmo)

Ingen dårlig skole

– Ved sida av klasseromsundervisninga hadde vi mye ekskursjoner. Vi var mye på forsøksstasjonen i Lødingen og vi var med på reinsamling hos reindriftssamer på Hinnøya. Vi var på ei lengre rundreise i Finnmark, der elevene bl.a. fikk være med på reinslakting og partering. Så hadde vi ekskursjoner med beitekunnskap og botanisering. Det var Dag Lenvik som hadde ansvaret for det. På ekskursjonene jobba elevene mye, de måtte skrive dagbøker og notere ned alt de lærte.

Til å være en nystarta skole, er jeg ikke sikker på at den var så dårlig. I alle fall var det praktisk relevans i det meste av det elevene lærte. Jeg husker at en av elevene, Anne Margrethe Oskal, sa at reindriftsskolen var den beste skolen hun hadde gått på, fordi de lærte både praktisk arbeid og nyttig teori.

Sjøl om flertallet av elevene hadde samisk som morsmål, var det ingen som reiste krav om samisk språkundervisning. Samisk kulturkunnskap var heller ikke eget fag den gang, men vi trakk det jo inn i forskjellige fag der det passa.

Hagebruk + reindrift = konflikt

– Tidligere elever har fortalt om mye konflikter det første året.

– Hagebruksskolen og reindriftsskolen blei jo to skoler under samme tak, og reindriftsskolen blei underlagt hagebruksskolens rektor. De skulle delvis ha de samme lærerne og elevene skulle bo på samme internat. Men skolene representerte to vidt forskjellige miljøer og kulturer, både blant elever og lærere. Mens elevene på hagebruksskolen var unge og ofte dårlig motiverte for å lære, var reindriftselevene eldre og svært motiverte. Mistenksomhet og fordommer mot samer var jo utbredt i den tida, og fantest nok både blant elever og hagebrukskolens personale. Til sammen gjorde dette at det blei en del konflikter. I den grad det var disiplinproblemer på skolen skyldtes det nok mer elevene på hagebruksskolen enn på reindriftsskolen.

– Var det slik at det blei skrevet en forskningsrapport om skolen?

– Den rapporten, ja. Det hadde seg slik at ho som seinere blei kona mi på den tida arbeida ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Der hadde ho en samisk student, Johan Albert Kalstad fra Hamarøy. Så ordna ho det slik at han fikk penger fra forskningsrådet for å studere miljøet på skolen. Og Johan Albert kom og observerte, på skolen og med ungdommene på fritida. Jeg må si han var en god observatør.

Konfliktene var etter mi oppfatning i første rekke innafor skolen. På bygda var reindriftsungdommen stort sett velsett. Jeg vil i det hele tatt skryte av reindriftselevene. Det var arbeidsomme og interesserte elever. Jeg er imponert over både dem og også mye ungdom fra reindriftsmiljø som jeg har møtt seinere.

De første åra hadde det vært god plass til reindriftsskolen, men etter få år tok søkninga til hagebruksskolen seg opp igjen og det begynte å bli trangt om plassen. Det var en medvirkende årsak til at man i 1981 flytta skolen til Kautokeino. Men det var lenge etter mi tid, så det får andre fortelle om.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2

nhold">Andre artikler i Samisk skolehistorie 2