Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Elle Marit Eira:

Elevene kan mindre enn før

Erfaringer fra duodjiundervisning i videregående skole

Til norsk ved Svein Lund

Elle Marit Eira syr Karasjok-kofte.
(Foto utlånt av Elle Marit Eira)

 Elle Marit Nilsdatter Eira er født i 1955 og vokste opp i Jergul i Karasjok og Smørfjord i Porsanger. Hun har gått grunnskole i Karasjok, der hun bodde på internat hele skoletida.

Fra 1980 har hun mer eller mindre arbeida ved Samisk videregående skole og reindriftsskole. Hun tok fagbrev i duodji i 1991 og duodji hovedfag ved Samisk høgskole i 2004.

Vi lærte å klare oss

Jeg er vokst opp i en reindriftsfamilie, vi var åtte barn, fem gutter og tre jenter. Vi blei alle oppdratt til reindrift, den gang var det ikke tvil om hva barna skulle gjøre når de var ferdige med skolen. Hjemme lærte vi å gjøre all slags arbeid som var nødvendig for å klare seg i næringa. Tankegangen til foreldra våre var at man skal klare seg, og derfor lærte de også barna å arbeide fra de var små. Og kanskje derfor hadde de så mange barn. Foreldrene mine verdsatte at barna var flittige til å arbeide og ikke stakk av fra arbeidet som de var satt til å gjøre. Det gjør jeg sjøl nå som voksen. For livet og husholdninga går ikke framover hvis man ikke gidder å arbeide.

Da jeg var ferdig med grunnskolen var søstrene mine allerede flytta hjemmefra, sånn at mor og jeg var to kvinnfolk til å holde alle mannfolka med klær. Mor var veldig flink i duodji, hun sydde alt vi trengte fra topp til tå og hun holdt alltid på med et eller annet handarbeid. Bestemor bodde i nabohuset, og hun var også en veldig dyktig duojár, slik at jeg er oppvokst med duodji og duodji har vært en del av livet mitt til nå. Det har blitt en livsstil.

Norsk husflid og sámi duodji i skolen

På grunnskolen lærte jeg både norsk husflid og litt samisk duodji. På barneskolen hadde vi ei lærerinne sørfra. Allerede da sydde jeg nyttige ting, som forkle med hull for armene og gym-pose der jeg hadde sydd bumerket mitt på med korssting. På ungdomsskolen hadde vi en samisk lærer, Marit Stueng. Av henne lærte jeg å sy kvinnelue fra Karasjok og jeg sydde bl.a. skjorte med mansjetter og knapphull, i vevstolen vevde jeg golvmatte. Jeg husker dette svært godt fordi det var et fag som jeg likte. Jeg hadde så stor interesse for dette at jeg sydde også på internatet og hjemme.

Selvfølgelig lærer man etter hvert når man sjøl arbeider og snakker om duodji med andre. Man lærer hver dag, og blir aldri utlært.

Etter grunnskolen arbeida jeg i reindrifta. I 1976 fikk jeg gå et tre måneders vevkurs i Karasjok, som Karasjok husflidslag arrangerte. Margit Varsi var lærer, hun reiste rundt i hele Finnmark med slike kurs. Vi vevde sjal, veggtepper og litt av hvert. Da kjøpte jeg meg min egen vevstol, seinere har jeg utvida, slik at nå har jeg flere.

Skoleåret 1977/78 gikk jeg vevlinja på Samisk videregående skole i Kautokeino. Før hadde det vært felles linje, «søm og vev», men da var det egen vevlinje, og ei annen linje var «kjole- og draktsøm». I klassen min var det tolv elever, av dem var tre samer.

Vi hadde ingen form for samisk duodji, vi lærte det samme som ellers på norske husflidsskoler. Vi hadde ikke engang samisk som fag. Men norsk hadde vi. Det var ikke slik litteratur og grammatikk, men nyttige ting, slik som hvordan fylle ut skjema, skrive søknader osv. Etter det vendte jeg ikke tilbake til heltids reindrift. Jeg gifta meg, fikk barn og dreiv med duodji, for det er min levemåte.

Elle Marit Eira med forkleet som ho sydde på folkeskolen.
(Foto: Svein Lund)		 Elle Marit Eira vever skalleband
(Foto utlånt av Elle Marit Eira)

Fra vikar til lærer

Våren 1980 tok Samisk videregående skole kontakt med meg og spurte om jeg kunne vikariere som lærer, og så begynte jeg. Jeg var da timelærer i veving og hvert år måtte jeg søke om igjen, fordi jeg mangla pedagogikk og heller ikke hadde nok formell fagutdanning. Jeg begynte å samle papirer for at kunnskapen min skulle bli godkjent. Jeg tok et års duodjiutdanning på Samisk høgskole i 1989 og fagprøve i duodji i 1991. Slik holdt jeg på mange år, og til slutt fikk jeg fast arbeid i 1994 da jeg tok pedagogikken på Høgskolen i Finnmark.

På 1980-tallet blei læreplanene endra, i stedet for vev- og sømlinjene blei det samisk duodji. Fra da av har det vært samiske lærere som har undervist i duodji. Det har vært noen norske lærere også på den avdelinga, men de har først og fremst undervist i tegning, form og fargelære. Vi lærere laga læreplaner for treårig duodjiutdanning, der også allmennfaga var knytta sammen med duodji. Det var virkelig en utfordring, og vi var ganske fornøyde med planene. Men det tok lang tid å få godkjenning fra departmentet. Der var det ingen som visste noe om sámi duodji. Resultatet var at vi underviste i mange år etter midlertidig læreplan.

Reform 94 ødela

Vi hadde kommet godt i gang med den treårige utdanninga, da norske myndigheter fant på en reform for videregående utdanning, som blei kalt Reform 94. Etter denne blei det langt færre grunnkurs, og duodji skulle legges inn under «Formgiving». Samtidig skulle alle yrkesfag over på modellen med to år i skole og to år i lære. Vi forsøkte å motarbeide dette, og jeg skreiv brev til daværende utdanningsminister Gudmund Hernes. Og han kom faktisk på besøk til skolen vår, sammen med ei dame fra departementet. Vi hadde møte der vi forsøkte å forklare hva sámi duodji er og hvorfor man burde opprettholde den treårige utdanninga i skole. Men det hjalp ikke, og jeg husker ennå at før gjestene gikk så sa dama som var med Hernes, at det skulle vært mulig å velge duodji som valgfag da hun var ung og gikk på skole. Da blei vi helt oppgitt, for det viste at hun ikke hadde forstått hva vi forsøkte å fortelle henne.

Nå blei det slik at første året skulle elevene gjøre seg kjent med alle slags materialer, slik at de hadde vært borti alle emner som de kunne fortsette med andre året. Elevene laga ikke lenger nyttige ting, bare leika seg med materialer og farger. Det er stikk i strid med samisk tradisjon, som er å lære å lage nyttige saker fra barndommen av. Det ødela også elevenes motivasjon. Vi ser at de først og fremst er opptatt av produktet, ikke av arbeidsprosessen.

Innholdet i de allmenne faga er ikke lenger det som hører til faget som elevene har valgt, det skal være det samme innholdet for alle grunnkursa.

Kunnskapsløftet

I 2006 kom det igjen nye læreplaner. Nå blei det ikke så store endringer for duodji som ved den forrige reformen. Det er fortsatt slik at første året er allment formgivingsfag. Det andre året kalles nå for «duodji og design», men det er først og fremst ei navneendring, innholdsmessig er det ikke så stor forskjell. Vi har alltid fornya og laga nye modeller og prøvd ut nye materialer, sjøl om vi har kalt det for formgiving i stedet for det engelske ordet design.

Fra duodjiundervisninga på Samisk videregående skole og reindriftsskole: Fire ledd i produksjonen av skaller.
(Alle foto: Elle Marit Eira)

Kan mindre enn før

Jeg må si at elevene våre ikke når så langt som de etter mi mening skulle. Det er flere årsaker til det. En er læreplanene som krever at de skal lære litt her og der og som gir lite tid til å lære å lage bruksting. En annen er at de fleste elevene som begynner på duodji i videregående skole kan svært lite praktisk arbeid fra før. De har lært lite duodji hjemme og på grunnskolen, og derfor må vi begynne nesten fra bunnen. De kjenner vanligvis en del til samisk kultur, og vet litt om duodji, men kan lite teknikker og de kan heller ikke mange faguttrykk. Jeg må også innrømme at ikke alle elevene har så veldig stor interesse for duodji heller.

Læremidler

Vi har ikke noen hovedlærebok i duodji, og det trenger vi heller ikke etter mi mening. Det finnes mange bøker om duodji som vi kan bruke, så vi klarer oss med det. I tegning-form-farge-faget bruker vi vanlige norskspråklige bøker.

Skinnbearbeiding er en viktig del av mjukduodji, og vi skal undervise i alle arbeidsprosessene fra begynnelse til ferdig produkt. Derfor trenger vi et våtrom der vi kan gjøre slikt arbeid, og der må det være skikkelig luftavtrekk og vannanlegg. Her har vi ikke tilfredsstillende forhold, og nå har også administrasjonen nekta oss å bruke våtrommet til avhåring av skinn på grunn av at luftavtrekket ikke fungerer slik det skal.

Vanskelig å undervise på to språk

De siste åra har det vært både norskspråklige og samiskspråklige elever i duodjiklassen, og da må undervisninga gå både på norsk og samisk. Da blir dessverre de samiskspråklige elevene, som jo er tospråklige, lei av å høre det samme to ganger, og ber oss om å undervise bare på norsk. Nå har det gått så langt at jeg ser behov for å dele klassen etter språk, dersom vår samiske ungdom skal få lære duodji på sitt eget språk og utvikle seg fortere i løpet av skolegangen. Skolen bruker å pynte seg med tilbuda i duodji og reindrift, og ofte sies det at de to faga er «flaggskip» på skolen og er det som gjør skolen spesiell i forhold til andre skoler. Likevel gjøres det ikke noe spesielt for disse to tilbuda. Det er nå på tide å bevilge mer penger til disse undervisningstilbuda som er kulturbærende, identitetsbærende og klare samiske fag. Det er nødvendig dersom vår samiske ungdom skal kunne få utdanning på sitt eget språk på sine særegne fagområder, som de ikke lenger lærer hjemme slik som før.

Jeg tenker også at nå er tida kommet for å verne og framheve tradisjonell duodji og lokale forskjeller, for samfunnet vårt utvikler seg så fort at vi kan glømme og miste mye av vår egen kultur og tradisjon.

I dagens samiske samfunn er det mange som designer nye modeller innafor duodji og mange av dem har ikke de grunnleggende ferdighetene i duodji, noe som tydelig sees på produktene deres. Jeg ser denne fornyinga som ei utarming av duodjikunnskapen. Det er helt i orden at vi bruker andre materialer enn før, men vi må tilpasse dem og til det trengs duodjikunnskaper og -erfaring.

Lærlingeordning og fagbrev

Fra 1994 har duodji hatt samme ordning som alle andre yrkesfag: to år på skole og to år som lærling. Duodji har status som et av de «verneverdige handverksfaga», noe som betyr at bedrifter som tar imot duodjilærlinger får mer støtte enn andre fag. Det er bra for dem som virkelig vil lære duodjiarbeid, og på to år når de å lære og lage ganske mye. Jeg har sjøl hatt lærling hjemme her for noen år siden.

Før var det et eget opplæringskontor for duodji, nå er det felles opplæringskontor for duodji og reindrift. Kontoret er her i Kautokeino, og jeg arbeida der 2009/10. Da skulle jeg blant annet besøke duodjibedrifter og se til at lærlingene fikk opplæring etter læreplanen. Men jeg erfarte at alle ikke tok opplæringa tilstrekkelig alvorlig, og det gjaldt både lærlinger og veilederne deres.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6