Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 |
Egil Nicolai Andersen (1928–1989) vokste opp i Repparfjord i Kvalsund i Vest-Finnmark og bodde seinere i Oslo-området. Han hadde utdanning i handelsfag og språk. Andersen skreiv mange artikler om kunst og kultur og noveller i aviser og tidsskrifter og ga ut to bøker. Denne teksten er henta fra romanen Sneen på Chinkkavarre, som kom ut 1978. I boka er fortellerstemmen lagt til den eldre samen eller komsaværingen Niillas, som bor i ei gamme under fjellet Chinkkavarre (Čiŋkkavárri), i Kvalsund kommune. Året etter ga Andersen ut ungdomsboka Goiterfolket ved Navgastajokka. |
s. 7–8
Jeg vet ikke hva du vil mene om mitt skriveri. Kanskje kommer jeg til å bruke ord og formuleringer du ikke vil like. Det er ikke så enkelt for meg å alltid finne de rette ordene. Mitt morsmål er egentlig samisk. Jeg begynte i en norsk skole for mange, mange år siden. I den skolen var mitt morsmål forbudt. Mine norske medelever var lært opp til å se ned på den som talte samisk.
Mens vinden pep og pep om hjørnene på den vesle skolestuen under Chinkkavarre, lyttet jeg mens de andre leste eller snakket. Voi, voi, som jeg slet med ordene. Jeg måtte forandre hele min begrepsverden for å tilegne meg det norske sprog. Og jo mer jeg lærte det norske sprog å kjenne, jo mer verdifullt syntes jeg mitt eget morsmål var. Det er som du vet ved hjelp av vårt morsmål vi lærer et annet sprog å kjenne. Jeg måtte altså gå den motsatte veien. Jeg stavet meg frem gjennom Rolfsens lesebok. Og en dag klarte jeg vitterligen å lese følgende i nevnte bok: Nord i landet vet vi med sikkerhet at det har bodd et underlegent folk, det var samene.
Siden i livet har jeg ofte lurt på hvordan et folk kan være underlegent som har stått på egne ben i Finnmark fra før den siste isbit smeltet og frem til idag!
s. 12–13
Noe som sitter som fotografert i min hjerne er min første skoledag i den norske skole. Jeg kunne bare noen få norske gloser. Allerede i min første skoletime begynte fornorsknings-prosessen. Jeg husker at jeg hadde med meg en papirlapp hvorpå mitt fornavn var bokstavert slik: Nii'las. Men jeg kom aldri til å få mitt fornavn skrevet inn i de offentlige protokoller slik jeg hadde fått det i dåpsgave. Den ene i-en og tøddelen mellom bokstavene i og l ble strøket. Kanskje gjorde man dette fordi den rette uttale av mitt fornavn ble for stor påkjenning for tungestillingen til de offentlige tjenere. Slik ble jeg en navnlig lettvekter, men kanskje en tungvekter for de offentlige tjenere senere i mitt liv.
Det ville være for lettvint å påstå at min folkeskole dannet grunnskolen for det som senere sendte meg i tukthus. Jeg skal heller ikke, kjære brevvenn, bry deg med psykologiske forklaringer på hvorfor jeg havnet i fengsel. Alt i vår samtid prøver man snart å forklare ved hjelp av psykologi, men glemmer at mennesket er mer enn kropp og sjel. Det er også et sosialt vesen, en person med tre dimensjoner om du vil.
....
s. 63–64
Jeg må vel nesten kunne hevde at jeg har god erfaring i å sitte alene ned mine tanker. Jeg bar lenge på etterklangen fra en klokke i et tårn. Det var som klemtet fra klokken i tårnet blandet seg med reinbjellene. Årene ved flo og ebba sammen med Marit hadde befridd meg fra mŧe jeg bar på. Men ikke langt fra her vi nå holdt til lå branntomten av en skolestue. Jeg har to ganger sett den brenne. Jeg så den første gang brenne en vintermorgen da jeg var knapt ti år gammel. Da bar jeg Nordahl Rolfsens lesebok i min koftebarm. Jeg har sett den gå opp i flammer i 1944. Begge ganger har jeg grått. Kanskje vil du tenke at jeg heller skulle ha smilt, og mange har også sagt det til meg. Men da glemmer du at det var den skolestuen jeg så frem til før min første skoledag. Den var den eneste som kunne mette min hunger etter lærdom.
Den nesestyver den møtte meg med, satt godt. Den frelste meg. Nå håper jeg du forstår hvorfor jeg gråt begge ganger jeg så den gå opp i flammer. Den frelste meg fra det ingen psykolog ville ha maktet. Jeg kom langt avsted, men reinbjellene fulgte meg. Klokken i tårnet slo, en mann i hvit frakk banket med en liten gummihammer på mine knær. Det hjalp ikke. Jeg hørte reinbjellene.
s. 84
Akkurat nå syter man over lærermangelen i Finnmark. De politiske myndigheter i Finnmark, hele gjengen av politikere måper på hverandre og fatter ikke hva de skal gjøre. Selvfølgelig skal barn bli hjemme. For hvis fremtidens finnmarking skal utdannes etter herrefolkets livsinnstilling, så kan barna like godt holde seg hjemme. La bare dosentene dosere. Vi skal nok undersøke om doseringene stemmer. La lærere dosere for dem som skal bli fremtidens økonomer og analfabeter på myrgress. De er på god vei til det allerede. En undersøkelse i Sverige viser oss at en av tre skolebarn kan se forskjell på gran og furu, enda barna har fått undervisning av lærere med skjeggete graner på kjakan. La bare foreldrene til dem får anskuelsesundervisning på TV'n om hva som helst. Vi skal nok fortelle barna i Finnmark om vierkratt og myr. Ingen far eller mor skal trenge å plaske i badekaret med sitt barn etter anvisning av en psykolog. Vi skal ta barna under fossen og dusje dem der.
Fremtidens finnmarking har bare godt av litt skolestopp. Den beste læremester finner de arme små i Finnmark der deres forfedre fant lærdommen. Hos den benharde virkeligheten.
s. 100
Min brevvenn. Her i Finnmark ser det virkelig ut til at lærermangelen blir prekær. Jeg har vært inne på det før. Men i går var en liten guttepjokk innom gammen min. Han er slik en flink postmann for meg. Den pjokken kommer kanskje til å mangle lærer til høsten. Jeg tenkte da han gikk at den lille finnmarkingen sikkert har mange små venner rundt i Norge. Ja, jeg vet at han har det. Mens herrefolket i Finnmark sitter der med hendene i fanget og venter på at noen skal bite på lokkemidlene, burde barna skrive brev til sine små venner rundt i Norge.
Når de voksne ikke forstår noe, må vi håpe på barna. Barn er ærlige og spontane. Barna dikter ikke når de skriver om Finnmark. Barna forteller akkurat som det er i Finnmark. Mange har diktet om Finnmark og folket, men få har fortalt om oss. Nå har vi en fin anledning til å la de små barna i Finnmark fortelle om oss. Jeg er sikker på de kommer til å fortelle mange og gode brev. Kanskje kommer det noen etter dem som er fornuftigere enn oss. Kanskje skriver barna så gode brev om Finnmark at etterslekten tar brevene inn som pensum i den norske skole.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3