Christen Brygfjeld
(Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark)
Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
Christen Brygfjeld
|
Gjennom mange år synes det å ha vært en fast ordning at når det kom fram offentlig kritikk av skolepolitikken overfor samer og kvener, så ba Kirke- og undervisningsdepartementet om en uttalelse fra Skoledirektøren i Finnmark. Så lenge Bernt Thomassen og seinere Christen Brygfjeld var skoledirektører, blei all kritikk avvist og konklusjonen var at fornorskingspolitikken skulle fortsette som før. Spesielt Brygfjeld var totalt avvisende overfor all kritikk og gikk til harde motangrep på alle kritikere. Dette brevet er funnet i Statsarkivet i Tromsø. Vi har hittil ikke funnet ut hvilken "skrivelse" av Per Fokstad dette er svar på. |
Tilbakesendes ærbødigst Kirke- og Undervisningsdepartementet idet jeg skal tillate mig å bemerke følgende:
Denne skrivelse sees å være avfattet av "sameagitatoren", lærer Per Pavelsen Fokstad fra Tana, som i dette tilfelle benytter læstadianerpredikanten Olaf Koskamo som stråmann.
Per Fokstads drøm er, at når lapperne eller "samerne" som han ynder å kalde dem, får likeberettigelse med nordmennene til å bruke si språk i skole, kirke, i rets-, kommunal-, og statsadministrasjonen vil de utvikle sig til et fremtrædende kulturfolk med et språk og literatur som verden engang vil komme til å beundre.
Til dette formål skal lappisk inn i skolen for alle lappiske barn, først som undervisningsspråk i kristendomskunnskap og senere som hovedspråk i skolen, og for ungdommen skal der så oprettes en lappisk folkehøiskole i fjelldistriktet eller et annet sted, hvor norsk språk og kultur kan stenges ute. Det synes å være målet.
Og måten hvorpå det kan nåest? Ja, den er nu ikke til å ta feil av. Først og fremst gjelder det om innbilde kirkens og skolens myndigheter hvorledes det lappiske folk er sunket ned i moralsk fordervelse og gudløshet, og at årsaken til "tilbakegangen" med det kristelige liv skyldes kristendomsoplæringen, som gis på norsk. Nei, det var no annet i gamle dage, da de fikk sin kristendomskunnskap impodet på lappisk. Da var alting godt og vel, og da gikk kristendommens og moralens bølger høit blandt det lappiske folk. Nu er det så ilde som det aldrig har før, og det er da særlig nordmennene som bærer skylden for alt dette, idet de ved sitt dårlige liv og slette eksempler har utøvet en skadelig påvirkning på dette edle folk. Biskopen, noen prester og omreisende lægpredikanter agerer trommeslagers og fløitespillere, og så skal da vi andre værsgo danse efter. Hvis det forholder sig slik som der klages over, og at det er kristendomsoplæringen på norsk som bærer skylden, vil jeg være den første til å anbefale at lapperne blev undervist på deres eget språk. Men kjennsgjerningene og min 40-årige erfaring sier no annet.
Da jeg i begynnelsen av ottiårene kom til Finnmark som lære i en skolekrets, som utlukkende hadde hatt lappiske lærere fra besteforeldrenes tid og nedover, forefannt jeg en flokk voksne jenter og gutter, hvorav den eldste, en sortskjegget fyr, var over 30 år, og hans søster i 20-årsalderen møtte også frem på skolen i høist fruktsommelig tilstann. Læse i bok kunde de fleste ikke; de stavet litt i sine lappiske katekismer. De hadde lært utenad en del av tekstordene i katekismen efter mundtlig foresegn av læreren. Det var det hele. Og moralen var også derefter. Av kretsens 37 familiefedre var 21 tiltalt og straffet for en eller annen lovovertrædelse. I en av nabokretsene, hvor der gjennem en lang årrekke hadde vært lappiske lærere og all oplæring var foregått på lappisk, var tilstannen ennu værre. Tyveri, horeri, drukkenskap og slagsmål med knivstikking hørte så å si til dagens orden; der foregikk endog manndrap. Lensmannen måtte til stadighet være på farten derborte. Fra begynnelsen av nittiårene blev norske lærere ansatt i denne krets og all oplæring har siden foregått på norsk, kun med lappisk som hjelpespråk. Resultatet er at oplysningen blandt folket har gjort et godt fremskridt, og gjennemgående hersker der nu god skikk og orden overalt. Og det kristelige liv blandt de fleste i kretsen er kanskje vel så sterkt i utvikling som mange andre steder i distriktet. Flere av dem som fikk sin oplæring på norsk i nittiårene optrær nu som stedets lægpredikanter og holder andagt både på lappisk og på norsk.
Regner man efter folketallet faller procentvis det største antall straffesaker på de distrikter, hvor kristendomsoplæringen foregår på lappisk, og det skulde nu tyde på at det vist ikke står så meget bedre til med moralen ider enn andre steder hvor den foregår på norsk.
Når biskopen ved sin visitatsreiser har funnet kristendomskunnskapen mindre tilfretsstillende blandt de lappiske barn, både hos dem som har vært undervist på sit morsmål og hos dem som har vært oplært på norsk, kan det neppe som gjeldende regel tilskrives manglende kunnskap eller forståelse, men heller det hos lappen mest fremtrædende folkelynne – trægheten –. Det er denne træghet som gjør skolearbeidet for lærerne i de lappisk befolkede distrikter så tungvindt og trettende. Selv spørsmål på deres morsmål om de almindeligst kjente ting som t. eks. fars, mors, søskendes navne, eller de mest benyttede gjenstanne i huset, hvad de kaldes og hvad de brukes til, går det i regelen trægt å få svar på. Og når det går slik med læreren som er kjennt, kan man ikke vente at det skal gå bedre for bispen som er fremmed.
Efter det kjennskap jeg har til forholdene finner jeg ingen grunn til å anbefale nogen forandring i det bestående forhold.
Finnmarks skoledirektorat 3. juli 1923
Chr. Brygfjeld