Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Christen Brygfjeld:

Om det av Hans Vogt utgivne skrift "Målstrid og klassekamp", forsåvidt angår hans kritikk over fremgangsmåten mot samer og kvener før og nu

Christen Andreas Brygfjeld (Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark)

Språkforskeren Hans Vogt ga i 1932 ut boka Målstrid og klassekamp på Fram forlag. Fra denne boka har vi i Samisk skolehistorie 4 gjengitt et kapittel med tittelen Norsk målpolitikk andsynes lappar og kvænar. Der er også gjengitt et telegram som Kirke- og undervisningsdepartementet 07.12.1932 sendte til Skoledirektøren i Finnmark, Christen Andreas Brygfjeld, for å få hans kommentar, samt Brygfjelds telegrafiske svar dagen etter. En knapp måned seinere, 05.01.1933, sendte Brygfjeld et 15 siders brev til Kirkedepartementet, og dette gjengir vi her i sin helhet. Teksten er her gjengitt i hans egen skrivemåte.

Hans Vogt (Foto utlånt av Universitetet i Oslo)

Avskrift av skrivelse fra skoledirektøren i Finnmark til Kirkedepartementet, datert 5/1-33.

Det har tidligere rådet den anskuelse at samene var Nord-Norges urinnvånere. Man mente at det var det samme folkeferd som nevnes i gamle beretninger om skridfinnene, som drev jagt og fiskeri og hadde sitt tilhold på fjellene og i skogdalene, men de nyere forskninger har bragt et annet resultat for dagen. De små, hjulbente samene er ikke det samme folk som de store kraftige finner hvorom sagaen beretter. Samene nomadefolket, har nok tidligere hatt sitt tilhold i de nordrussiske, finske og nordsvenske skogtrakter. Der har de i lengre tid holdt til med sine renhjorder, men er så litt efter litt blitt fortrengt lengere og lengere nord-og vestover inntil de er havnet på norske fjellvidder. Man antar nu at de først er kommet hit til landet i den senere tid, neppe tidligere enn i det 7de - 8de århundre og traff da på nordmennene, som allerede da hadde bosatt sig langs kysten og inne i fjordene. Noe historisk bevis for denne påstand har man visstnok ikke, men der er en annen ting som man ikke kan komme forbi. Det er alle låneordene i det samiske sprog. Det inneholder en rekke russiske ord, som tyder på en nær forbindelse med russerne. Likeså en hel del norske ord, som de har lånt av finnene, og sist og ikke minst en hel del norske ord som de har tatt og tilegnet sig av det norske sprog. Således er alle betegnelser vedkommende sjøen (havet) saltvannsfiskene, skib og skibsfart norske eller germanske låneord. Hvis samene hadde vært Nord-Norges urinnvånere vilde de ha tatt sine egne ord og uttrykk for alle disse ting. Deres nasjonaldrakt, som de mener er deres egen, er den ekte, gamle norske, som de har antatt som deres egen. Som nomader var de alltid på flyttefot med sine renhjorder. Om vinteren hadde de tilhold inne på fjellviddene eller i Nord-Sveriges og Finnlands skoger. Om sommeren ute ved kysten og på øyene. Flytningen ut til kysten hadde sine naturlige årsaker. I den varmeste tid av sommeren kunde rensdyrene simpelthen ikke holde ut i skogtraktene eller på innlandets fjellvidder på grunn av veldige myggsvermer som optrer som en ren landeplage på denne årstid. Det var da ganske naturlig at rensdyrene drog sig bort fra disse trakter til andre kanter hvor myggplagen var forholdsvis liten og hvor dyrene kunde få beite og leve mere i ro. I regelen lot samene være å gjete eller passe sine rensdyr om sommeren. Når de hadde fått dem ut på en halvøi eller en øi, lot de renflokken skjøtte sig selv og gå hvor den ville. Det hører ikke til sjeldenhetene at renflokkene har trengt sig inn på de fastboendes eiendomme og ødelagt deres aker og eng, og det har forvoldt ikke så ganske få stridigheter i me1lem samer og de fastboende. Man har også flere eksempler på at samene enndog med fritt forsett har drevet sine renflokker inn på de fastboendes eiendomme. Jeg har selv vært utsatt for et slikt tilfelle, og reneieren var ikke til å formå å ta dyrene bort for det blev sendt bud efter lensmannen. Efterhvert som de fikk forståelse av at de fastboendes aker og eng ikke tilhørte deres renbeiter og fått innskjerpet sine plikter til å passe på sine renflokker også ute ved kysten, er forholdet mellem de fastboende og fjellsamene blitt ganske bra.

Efterhvert som den samiske befolkning øket og ikke kunde leve av rendriften måtte en hel del fortrekke fra fjellet ned til sjøen, hvor de da bosatte sig som "fiskere" og "jordbrukere". Deres stell var primitivt og i mange måter ytterst slett. I regelen bygde de sig som hus en jordgamme omtrent av samme form som et telt. Gammen gjorde tjeneste som fellesbolig både for mennesker og dyr. Der holdt de til både sommer og vinter. Husdyrene: ku, sau og geit, hadde den største plassen. Noe annet gulv enn den stampede jord, fantes ikke, og det blev ofte omdannet til bløt gjørme av dyrenes urin og ekskrementer. Midt på gulvet var lavet et ildsted av noen steiner. Røken fra ildstedet hadde fri passasje i rummet og hadde sitt utløp gjennem en ljore i taket. Vinduer fantes ikke og noen lysstråle av dag og sol fikk man ikke inn i disse boliger. Røken gjorde bade mennesker og dyr halvblinde og surøide. Renslighet var et helt ukjent begrep. Det vrimlet av utøi, lus og skabb. Tuberkulosen hadde god grobunn og var sterkt utbredt, og døden gjorde sin rike høst. Mangę familier døde helt ut. Således hadde den samiske kultur utviklet sig.

Det manglet ikke på forsøk fra norsk side for på en lempelig måte og få dem til å gå over til bedre bolig- og husstell. Men det var først efter at det ad lovgivningens vei blev forbudt å bo i fellesgammer at forholdet bedret sig. Samene har aldrig hatt noen opdrift eller evne til å kunne utvikle sig i en særegen selvstendig kulturell retning. Størstedelen av hvad de har, har de lånt av det folk de bodde blant. Noe skriftsprog har de ikke formådd å skape, og noen selvstendig literatur har de heller ikke. Det er nordmennene som har samlet deres ordforråd og utgitt noen bøker i oversettelse på deres eget sprog. Men disse bøker innskrenker sig kun til noen få. Man har også av og til forsøkt å utgi samiske aviser, men det ene efter det annet er gått inn på grunn av manglende tilslutning og dårlig interesse. Et par samiske lærere, deriblandt den bekjente stortingsmann, Isak Saba, forsøkte å utgi en avis "Sagai Muitalægje". Den blev redigert i socialistisk ånd, men selv den måtte gå inn på grunn av manglende tilslutning. Da så "Vestfinnmark Socialdemokrat" kom ut trengte den inn overalt, og det blev den vesentligste grunn til at den av Isak Saba startede avis måtte gå inn. Efter at alle de forsøk som fra norsk side har vært gjort for å ophjelpe samene til bruken av det samiske sprog som skriftsprog var misslykket, har man ikke gjort ytterligere forsøk på å utgi flere samiske aviser. Kun et lite skrift kallt "Nuorttanaste" (Nordstjernen) som blev utgitt av et misjonsselskap holdes ennu gående. Det sendes da mest ut gratis til dem som leser det. Så langt tilbake som i vore besteforeldres og oldeforeldres tid holdtes skolen nesten overalt i Finnmark landdistrikt på omgang. Lærerne var dels samer og dels nordmenn, som var fullgod i det samiske sprog. Undervisningen foregikk vesentlig på samisk, men noen tilfredsstillende lærebøker hadde man ikke. Skoletiden var også så kort, at det ikke kunde bli tale om å gi barna eller ungdommen noen videregående undervisning. De lærte litt kristendomskunnskap av katekismen, og budene og trosbekjennelsen, Fadervår og læren om sakramentene. Det blev gjerne lært på begge sprog.

Men så kom Stokfleth til Kautokeino. Han blev rystet over samenes drikkfeldighet og tyvaktighet. Det var særlig rentyveriene. Han fant ut at det måtte skyldes deres mangelfulle oplysning de fikk på skolen i kristendomskunnskap, og han tok da fatt på et mere inngående studium av deres sprog og oversatte noen lærebøker på samisk. Han fikk drevet igjennem at samene kun skulde få sin oplæring på samisk og at samiske lærere skulde utdannes på lærerskolen for å kunne virke blandt sitt folk.

Foruten Semenarium Lapponicum på Trondarnes, senere flyttet til Tromsø, nu Troms lærerskole, blev der oprettet en lærerskole for samer i Alta, hvor all undervisning i skolen foregikk på det samiske sprog. Efter hvad jeg har hørt av de eldgamle lærere fra den tid blev det mest mulig lagt an på å gi dem oplæring hvorved de kunde utvikle sig i en mere selvstendig samisk kulturell retning. Resultatet herav blev ikke fremgang, men derimot tilbakegang.

Da jeg i begynnelsen av 80-årene kom til Finnmark som lærer overtok jeg i arv 3 skolekretser, hvor flere samiske lærere efter hverandre hadde virket. Man snakker ofte om det mørke fastland, man det jeg hørte og så av vankundighet, skittenferdighet, fattigdom og all anden elendighet blandt folk, kunde ingen ha drømt om. Det var forferdelig. Når man kom inn i nogen av disse hytter, fellesgammene, blev man møtt av den kvelende røk og en ubeskrivelig stank, så det var nesten uråd å trekke pusten, og man måtte skyndsomt komme sig ut igjen for å unngå kvelingsanfall. Barna førte med sig til skolen stanken fra hjemmene, så det var nesten umulig å kunne holde ut i skolestuen. Uvidenheten var grenseløs. Slik var det på de fleste steder. Skoledirektør Killengrens innberetning om sine inspeksjonsreiser i slutten av 80-årene taler sitt eget tydelige sprog om tilstanden særlig blandt samene, men også blandt kvenene.

Da det viste sig umulig å kunne opnå selv et mindre tilfredsstillende resultat ved å følge den retning man efter Stockfleths metode hadde slått inn på, var det ikke annet å gjøre enn å gå inn på en annen vei og gi samene den best mulige oplæring i norsk, således at de fikk adgang til å tilegne sig den norske kultur. Resultatet viser at den retning man er slått inn på er den riktige. Tidligere kunde ikke samene hevde sig i konkuransen. Manglende kjennskap til det norske sprog gjorde det nødvendig for dem til stadighet å benytte tolk i handel og vandel og som regel blev de skammelig snytt av handelsmennene og opkjøpere som kom for å handle med dem. Samene innså det selv og flere mente at skulde det fortsette på den måte, vilde de bli tilintetgjort.

Siden skoleloven i 1889 trådte i kraft får samer og kvener den best mulige oplæring i norsk, og resultatet er nu, at de kan hevde sig godt i konkuransen med nordmennene. Noen av dem er embeds og bestillingsmenn, prester, lærere, telegrafister, lensmenn, politibetjenter, kjøpmenn og en flerhet av dem innehar viktige kommunale tillitshverv som ordførere eller har andre stillinger eller ombud i den kommunale administrasjon. Mens samene tidligere på markedene var nødt til å benytte tolk når de skulde selge sine varer, klarer de nu sine affærer selv. Det nytter ikke nu lenger for noen opkjøper å gjøre forsøk på å snyte dem i noen handel. De er av naturen misstroiske og passer derfor nøie på at alt skal gå rett for sig.

Oplæring i norsk på skolen foregår i regelen ved hjelp av samisk eller kvensk som hjelpesprog. I fjelldistriktet hvor samene er i flertall har de undervisning i kristendomskunnskap på sitt eget sprog. Det er ingen tvang for barna til å bruke det norske sprog undtagen i undervisningstiden, særlig i norsktimene. Samme fremgangsmåte benyttes også i de høiere skoler ved undervisning i tysk, engelsk og fransk, men også der benyttes norsk som hjelpesprog. Samer og kvener har ellers sin fulde frihet til å bruke det sprog de selv vil, og i de blandede skolekretser benyttes om hinannen norsk, kvensk og samisk. De har jo lært hverandres sprog og taler det sprog som høver best når de er sammen.

Der har også fra enkelte hold vært tale om å vende tilbake igjen til den Stokflethske retning, men det har både samer og kvener på det bestemteste motsatt sig. Så forsøkte man for en lengere tid siden i Vadsø å oprette kvenske paralellklasser i folkeskolen, men det motsatte kvenene sig med nebb og klør og krevet at deres barn skulde undervises i fellesklasser sanimen med de norske. For noen år siden var også spørsmålet oppe om å oprette en samisk folkehøiskole. Skole-og herredstyrene fikk saken til uttalelse, men overalt selv i de samiske distrikter, hvor skole- og herredsstyremedlemmene var i absolut flertall uttalte de sig bestemt imot oprettelsen av en sådan skole, fordi de fant undervisningsplanen i norsk mangelfull. En høiskole vilde de nok gjerne ha, men den burde helst være norsk, for at ungdommen kunde få en videregående oplæring i det norske sprog, så de senere kunde hevde sig i konkuransen med de norske.

Ved Øytun ungdomsskole forsøkte man å oprette en særklasse for samer og en samisk lærer blev ansatt ved skolen, men elevene nektet å gå inn i denne særklasse. Forsøket blev opgitt og den samiske lærer opsagt. Siden bar man ikke forsøkt sig mere, i den retning.

Kvenene er innvandret i den senere tid fra Finnland. I 1850-60 årene foregikk en større innvandring. Grunnen hertil var den store nød som rådet i deres hjemland. De fikk utmålt ledig statsjord og bosatte sig som fiskere og gårdbrukere ute ved kysten, i fjordene og i enkelte dalstrøk, således i Alta, Porsanger, Tana, Nord- og Sør-Varanger. Skjønt ingen av dem den gang opfyldte pliktene til å få norsk statsborgerrett, blev de dog norske eiendomsbesiddere. Kvenene holdt til å begynne med nokså sterkt på sitt eget sprog og sin egenartede kultur. Størstedelen av de innvandrede lærte ikke norsk. Som ivrige læstadianere holdt de sig til sine egne predikanter. Så vel i de kvenske som i de samiske distrikter bruktes tolk i kirkene. Den nye generasjon har dog i stor utstrekning kjennskap til det norske sprog og i mange måter fullt jevnbyrdige med nordmenene og konkurerer med dem overalt. Kvenene har den store fordel fremfor samene at de kan tilgodegjøre sig den finske literatur så vel som den norske. De er nokså byrg over det da og synes at de står på et høiere trinn enn nordmenene fordi de kan beherske både det kvenske og det norske sprog.

I den senere tid har det foregått et nokså sterkt inngifte mellem kvener og nordmenn og det har i regelen ført til at det norske sprog også er blitt hjemmets sprog. I folkeskolen benyttes ennu kvensk som hjelpesprog ved undervisningen for de barn som til å begynne med forstår lite norsk.

Med disse bemerkninger vil jeg gå over til Hans Vogts brosjyre og ta for mig de enkelte og verste klagepunkter.

1. S. 18. står anført: "Medan dei fyrr hadde fritt tilgjenge til kysten, er den no for det meste stengd. Dei bar tapt alle saker som dei har ført som vern for dei gamle rettane sine. Oftast har dei lote betala store bøter attåt. Fylgja av dette er ogso at idag lever berre 7 % av samane av reinen. Resten bar lote slutta med det gamle yrket sitt og lever i trange kår som bønder og fiskarar langs kysten og elvane".

Hvor han har dette fra vet jeg ikke. Samene har nu som før fri adgang til kysten og benytter de samme renbeiter ute på ness og øier, som de har hatt fra eldgammel tid. Noe forbud eller stengning av adgangen til kystdistriktet er det visst ikke andre enn herr Vogt selv som har kjennskap til, og jeg tror, når det bærer til stykket så, kan han neppe føre bevis for sin påstand. Det er visstnok så, at enkelte samer som ikke har passet sine renhjorder, men latt dem gå fritt omkring å beite på de fastboendes aker og eng, har måttet betale mulkt, men det er ikke som følge av noen Særbestemmelse bare for samene. Det gjelder også de fastboendes bønder. Hvis de lar sine kreaturflokker komme inn på annenmanns eiendom og forvolde skade, så må vedkommende eier betale erstatning. Og at der burde være noe særrettigheter for samene til å bruke de fastboendes aker og eng som beitemark, vilde føre til uholdbare tilstande. Da måtte alle fastboende i Nordland, Troms og Finnmark fylke rømme fra sine hjem for at samene uhindret kunde få råde over landet som beitemark for sine rensdyr. Jeg vet ikke hvad Hans Vogt vilde si dersom man gikk til den ytterlighet.

2. S.18. Det målbevisste arbeide som Thomas von Westen begynte med i Finnmark for å kultivere samene ved å gi dem oplæring på sitt eget sprog og derved hjelpe dem til å utvikle sig i sin særegne retning blev fortsatt av Stokfleth, men resultatet av det hele blev bare tilbakegang, istedenfor fremgang. De to nevnte prelater hadde selvfølgelig en god og edel hensikt med sin virksomhet for å frelse de fortapte sjele, men samene blev dog ikke noe bedre. Rentyveriene fortsatte likegodt og drikkfeldigheten blev ikke mindre ved at de fikk sin oplæring bare på samisk.

3. S.19. Det kongelige reskript av 1774 angående undertrykket av det lappiske målet og amtmann Helberg og prost Garmanns "Framlegg um at lappane ikkje skulde få lov å gifta seg utan dei kunde norsk", er ikke annet enn et ledd i den fordanskningspolitikk som danskene forte i Norge med hard hånd i den tid Norge og Danmark var forenet. Det er alle norske borgere blev pålagt å lære, og som man vet, har det danske sprog vært fremherskende i .Norge liketil den seneste tid. Men det skal ikke de norske styrende og ledende ha skyld for. Det må danskene ha på sin egen kappe.

4. S.19. Jeg er i høieste grad forbauset over at herr Vogt kan komme med den absurde påstand at Stokfleths liberale mål-og kulturpolitikk har bragt et så godt resultat dengang den i virkeligheten satte samene tilbake til et så lavt nivå som de var kommet i årene 1880-90. Her stod valget imellem enten å la de seile sin egen sjø og gå til grunne eller hjelpe dem frem til noe bedre, men der var ingen annen vei å gå enn gjennem norsk sprog og norsk kultur. Hvis herr Vogt nu vil reise omkring i Finnmark og spørre samene om de ønsker å vende tilbake til den gamle ordning efter Stokfleths mønster, så tror jeg han vil få et meget kraftig nei av de fleste.

Hvor han har hentet de oplysninger fra at "frå 1905 av vert denne politikken gjennomførd med so hard ei hand at ein skal leita lenge etter sidestykke. Fornorskningslina har sigra, ei line som ikkje tyder anna enn ei målmedviten utrydjing av lappisk og kvensk mål, det må han selv vite. Alle som kjenner forholdene her vil betegne denne påstand som det rene sludder og tøv, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

I 1902 blev Finnmark fylke skilt ut fra Hålogaland bispedømme som eget skoledistrikt, og Finnmark fikk da sin første skoledirektør. Slik som skolevesenet lå nede og stod tilbake omkring 100 år, fra forholdene i de øvrige land, fikk den nye skoledirektør en meget stor og viktig opgave og løse. Således som familieboligene var (fellesgammene for folk og dyr) var også skolehusene, på flere steder kun en jordgamme uten tilstrekkelig luft og ventilasjon, et forferdelig hull som vilde ha vakt alle sundttenkende menneskers forargelse. Befolkningen bodde spredt. Skoleveien var lang. Innlosjeringsforholdene fortvilt. Folk hadde lite å ruste sine barn ut med når de sendte dem til skolen. Og ofte led barna nød under sitt ophold på skolen, fordi de selv hadde lite mat med hjemmefra. De folk de bodde hos hadde lite eller ingen ting og hjelpe dem med. Urensligheten van forferdelig så her måtte man ta fatt med alvor for å rette på det resultat som herr Vogt synes var så utmerket. Hvis herr Vogt hadde umaket sig med og tatt for sig de bevilgningsposter på særbidragsbudgettet siden 1902 og ut over, så ville han straks funnet ut, at de store summer vesentlig er anvendt til bygg av gode skolehus og internater for skolebarna, hvor de kan bo gratis og få en ordentlig forpleining, samtidig som de kan bli oplært til renslighet og orden. Mens foreldrene tidligere gruet sig for å sende barna til skolen sender de dem nu avsted med den største glede. De vet at deres barn har det bedre på internatene enn i sine hjem. Man har også fatt et godt resultat av den oplæring barna får på internatene med hensyn til orden og renslighet, idet de efter at de er blitt voksne har tatt sig av stellet i hjemmene og efter beste evne søkt å gjennemføre en bedre orden og renslighet enn tidligere, men dermed har man ikke utryddet hverken samisk eller kvensk mål. Herr Vogt må vite at utrydning av et folks sprog det skjer ikke i en håndvending på noen få år, det skjer kun ved sterk påvirkning gjennem lange tider, hvor man likesom litt efter litt kommer til å vende sig av med bruken av sitt oprindelige morsmål ved å anta det som brukes i daglig tale forøvrig i handel og vandel. Efter mitt skjøn vil der gå hundreder av år før samisk og kvensk målføre forsvinner fra de norske daler og fjorder, men oppe på fjellviddene vil samene til alle tider komme til å benytte sitt eget tungemål uforandret som nu.

Jeg vil påny gjenta hvad jeg foran har sagt: Alle har de frihet til å bruke sitt eget sprog, men det eneste man krever er at både samer og kvener som norske borgere må kunne landets hovedsprog.

5. S.20. Til å begynne med var en hel del samer og kvener nokså uvillige til å lære norsk. De gamle konservative fedre syntes alt var godt nok som de hadde det og mente at den opvoksende slekt kunde nøie sig med det slik som de gamle hadde hatt det. Den der var også sterke røster innen den samme leir som krevet reform. Visstnok nevner forfatteren som har fremkallt kursvending for den bedre oplæring i norsk. Hvor forbitret var ikke de gamle samer på de yngre fordi de satte inn vindu på veggen i jordgammen, la inn tregulv og anskaffet sig ovner istedenfor de gammeldagse ildsteder. Jeg kan nok nevne mange eksempler på at de gamle samer foretrakk å bo i de gamle jordgammer istedenfor å flytte over til sønnen eller datteren som hadde anskaffet sig et nytt tømmerhus. Men det var dengang. Det forekommer ikke nu mere.

6. S.21. Forfatteren forteller at ordningen med de faste tingtolker er ophørt. Denne påstand er ikke helt riktig. Det er visstnok så at man ikke lenger har faste tingtolker i hvert sorenskriveri, men det er ikke det samme som at ordningen med rettstolk er ophevet. Man har nu en fast rettstolk for hele Finnmark, som møter på lagmannstingene. Han er også rettstolk i sitt eget herred. I straffesaker benyttes alltid tolk når vedkommende forlanger det. Ved tolkning av samisk benyttes i regelen en eller annen same som er fullgod i norsk, og det samme er også tilfelle ved tolkning i kvensk. Jeg bar forelagt spørsmålet både for politimestrene og flere av sorenskriverne og alle uttaler de at det er ikke en som er blitt nektet tolk når han har forlangt det, d.v.s. i straffesaker. Det offentlige har alltid betalt tolken. Ingen kjenner til noe tilfelle at angjeldende selv har måttet betale noe. Det er kun i civilsaker at angjeldende selv må skaffe sig tolk. I regelen betaler de ikke noe for det. Det er som oftest sakførerne som greier med de ting.

7. S.21. Denne klausul som er satt inn i reglementet for salg av statsjord i Finnmark hvorved det kreves at vedkommende kjøper skal kunne betale, skrive å lese det norske sprog og benytte det til daglig bruk er slett ikke rettet mot samene eller de norske kvener. Det gjelder først og fremst utlendinger for å hindre at de skulde få anledning til å sette sig i besiddelse av norsk jordeiendom. Tidligere kunde enhver finnlender og russer bosette sig i landet og kreve sig utmålt statsjord når han bare ellers kunde klare å opfylle betingelsene med hensyn til innløsningen. Ingen norsk borger, same eller kven er nektet utmål av jord hverken i Finnmark eller andre steder, og med hensyn til det daglige bruk av det norske sprog, vil jeg gjøre opmerksom på at det gjelder ikke for deres hjem eller familie, men kun i den daglige handel og vande1 forøvrig. Denne klausul er forresten overflødig for de norske kvener og samer, idet de fleste kan så meget norsk at de greier sig.

8. S.21. Det er ganske riktig at en stor del av de samiske barn, dog ikke flertallet har lite kjennskap til norsk når de begynner på skolen, men i sådanne kretser benyttes alltid samisk og kvensk som hjelpesprog, og i løpet av ganske kort tid har de ikke lært så lite, og efter 7 års skolegang bar det vist sig at de var likeså dyktig i norsk som de norske barn. Jeg kan således nevne at en kvenpike fra Strand skole I Sør-Varanger, I hvis hjem der kun taltes kvensk greide sig så fint i norsk på skolen, at hun tok første premie i norsk stil ved den felles avgangsprøve for alle folkeskoler i Sør-Varanger, men daglig bruker hun sitt morsmål.

Når herr Vogt på side 22 sier at det er kun et mindretall som kjenner det norske sprog når de begynner på skolen, så er det sannhet med modifikasjon. Mig bekjent er det et ganske lite mindretall av barn som ikke har kjennskap til norsk når de begynner på skolen. Og det han forteller om hvor uinteressert barna er blitt efter at de er begynt på skolen tyder mere enn noe annet på hans vankunnighet og ubekjennskap med det virkelige forhold og hans store evne til å dikte.

Jeg kjente godt den omtalte innsender i "Nuorttanaste" som skrev det omhandlede innlegg i bladet i 1909. Han var en av de konservative samer som trodde at når en same lærte norsk så var han dermed omgjort til nordmann, fordi han hevdet den meget bekjente læresetning: "Når finnen kaster kofta og får støvler på beina, så vil han ikke lenger kjennes ved sin avstamning". Men det har vist sig at han tok skamme1ig feil, for aldrig har samene forstått å hevde sig bedre i konkuransen enn de gjør nu. De er blitt mere selvbevisst, ja, i mange måter kanskje nokså stor i sine egne øine. Det har man daglige eksempler på gjennem avisartikler og av deres optreden i de forskjellige kommunale korporasjoner, men det er nu ikke bare samene som har den feilen.

9. S.23. Det er det rene tøv når forfatteren anfører at man ikke har lærere som kan samisk. Overalt hvor forholdene tilsier det får lærerne anledning til å lære sproget. Således har man i det rene samedistriktet Polmak 2 lærere, begge samer. I Karasjokk 4 lærere, alle kan samisk og taler det flytende. I Kautokeino 4 lærere, de 3 taler flytende samisk, en som nylig er ansatt får daglig undervisning i dette sprog, og han har allerede på et halvt år tilegnet sig et ganske bra kjennskap til det, så han klarer sig godt i skolen. I kvendistrikter har man i Alta 2 lærere som taler flytende kvensk. I Talvik bruker bare en lærer samisk som hjelpesprog, men har dog lite bruk for det, idet de fleste av barna er så å si fullgod i norsk når de begynner på skolen. I et par samedistrikter i Sørøysund er ansatt 2 samer, en lærer og en lærerinne, som jeg forutsetter benytter samisk som hjelpesprog når barna ikke forstår norsk. Hasvik og Loppa må betraktes som rene norske distrikter, hvor man ikke har bruk for samisk. I Kvalsund er en krets, hvor samisk må brukes som hjelpesprog. Læreren taler samisk likeså flytende som de innfødte, og jeg forutsetter at han også bruker det som hjelpesprog. I Måsøy har man kun en samekrets, hvor omtrent halvdelen av opsitterne er samer. Læreren er same, og jeg forutsetter at han efter å være kommet dit ikke har glemt bort sitt morsmål. Hele Måsøydistriktet forøvrig er norsk. Kjelvik er norsk distrikt. Kistrand er et blandet sprogdistrikt av samisk, kvensk og norsk. I to av kretsene er lærerne samer og benytter samisk som hjelpesprog. I de øvrige kretser er det norske lærere, men de kan dog en del samisk og kvensk, så, de klarer sig nogenlunde. I Lebesby har man en samisk krets. Lærerne kan litt samisk, men har lite bruk for det, fordi de fleste barn forstår norsk når de begynner på skolen. Kjøllefjorddistriktet er norsk. Gamvikdistriktet er norsk. Tana, sprogblandet norsk, kvensk og samisk, der er 3 samer ansatt i de sterkest utpregede samekretser, og jeg vil anta at de gjør sitt beste for å forklare barna på deres eget tungemål det de ikke forstår på norsk. Berlevågdistriktet er norsk. Vardøy herred likeså. Nord-Varanger er et blandet kven- og norskdistrikt. Der har man hittil hatt 3 kvenske lærere i de sterkest utpregede kven-kretser. Nesseby, blandet norsk-samisk. Alle lærere kan samisk og bruker det som hjelpesprog. I Sør-Varanger tales både norsk, kvensk og samisk. Dog er samene i et så avgjort mindretall og har et så inngående kjennskap til norsk, at det har vist sig unødvendig å benytte det som hjelpesprog. Anderledes er det med kvensken, men en flerhet av lærerne kan det kvenske sprog og taler det til fullkommenhet, så det er ingen vanskelighet for skolen på grunn av lærernes vankundighet. i dette fremmede tungemål.

Efter det jeg her har anført, synes jeg ikke at herr Vogts anførsler om sprogbruken i skolen kan være noe å hefte sig ved.

10. S.25. Den sammenligning forfatteren drar frem om fornorskningspolitikken og fortyskningspolittikken mot dansker, polakker og elsasser er efter det kjennskap jeg har til forholdene her, et fantasifoster, som ikke har noe med det virkelige forhold å gjøre. Jeg kjenner ikke til hvilken politikk danskene fører på Grønland, men hvis de driver den samme politikk på Grønland som de har drevet i Norge i den tid Norge og Danmark var forenet, så går det neppe an å betegne den frilynt. Det har man utallige beviser på av historien.

Det går an å si og skrive meget i agitasjonsøiemed, men når alt skal bevises blir det verre, og hvis man skulle gå herr Hans Vogt på klingen og kreve bevis for alle hans påstander og forvrengninger, da frykter jeg for at han vil komme i en meget uheldig situasjon. Vel ser jeg at han har hentet sine oplysninger fra gamle arkiver og plukket ut bruddstykker og setninger, tildels ut av sin rette sammenheng for å få det til å gi en mening som passer for sig, og derved gi sin fremstilling et mere troverdig preg, men til tross herfor

Når Hans Vogt søker å gjøre samenes antall større enn det i virkeligheten er, har han selvsagt tatt med den hele blandingsrase, som i grunnen hverken er samer, nordmenn eller kvener. De samer som nu lever har vistnok lite til felles ned de oprindelige samer som i det 7de - 8de århundre kom til Norge, men rett og slett en blandingsrase av kvener og samer og i sjødistriktet også samer og nordmenn. De mere fremstående samefamilier i Kautokeino ved navn Hætta, Nækkila, Nilima m. fl. er kvener. Hættafamilien stammer bl.a. fra Hætta i Finnland. I Indre-Porsangen, Tana, Polmak og Karasjok er raseblandingen kvensk- samisk. I Nesseby er raseblandingen kvensk-samisk og dansk-samisk. Der var nemlig en hel del dansker visstnok etlinger av danske embedsmenn som var blitt forarmet og hadde bosatt sig der. De antok det samiske sprog og den samiske kultur, bodde i jordgammer sammen med sine husdyr, og noen av dem har den dag idag beholdt sitt danske familienavn. Således traff jeg for en del år siden en kone som var gift med ordføreren, begge var samer. Hun fortalte mig med en viss stolthet at hun stammet fra en dansk familie ved navn Kofoed. Denne Kofoed-familien er nokså sterkt utbredt. Likeså etlinger av en dansk prestefamilie, men den regnes nu til den mest degenererte innen den samiske befolkning, i kvendistriktet er det en hel del nordmenn som har antatt det kvenske sprog og bruker det daglig, og det er i grunnen de som sterkest holder på det kvenske sprog i daglig tale.

Der kunde selvsagt være enda meget mere å bemerke ved Hans Vogts brosjyre, men jeg skal dog kun innskrenke mig til hvad jeg her foran har anført.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4