Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
Christen Brygfjeld:
- Ingen grunn til forandring
 Christen Brygfjeld
(Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark) |
Christen Andreas Brygfjeld (1863–1952) var oppvokst i Hemnes på Helgeland og hadde sørsamisk bakgrunn. Han gikk lærerskole i Tromsø og var lærer i Rognsund i Alta fra 1884 til 1918. Her utmerka han seg med å få lagt ned skolen han underviste på, med begrunnelsen at «det er bedre med ingen skole enn en lappisk skole».[1] Deretter var han lærer i Lebesby til 1922, da han blei skoledirektør i Finnmark, en stilling han hadde til 1933. Som skoledirektør var han en konsekvent forsvarer av fornorskingspolitikken og kom med svært negative uttalelser om samefolket generelt og med hatske angrep på dem som argumenterte for bruk av samisk i skolen.
Dette brevet er skoledirektør Christen Brygfjelds svar på kritikken fra Johan Beronka mot fornorskingspolitikken, se forrige artikkel. Her forsvarer han daværende skolepolitikk med en gjennomgang av språk- og skolesituasjonen i hver kommune i Finnmark. Der gir han en rekke interessante opplysninger, men flere av beskrivelsene hans stemmer dårlig med det andre kilder opplyser fra den tida. I noen tilfeller har vi lagt inn fotnoter med henvisning til kilder som sier noe annet.
Både departementets brev der man ba om skoledirektørens kommentar til Beronkas brev og skoledirektørens brev er merka «Fortrolig».
|
Fortrolig
Fra
Skoledirektøren i Finnmark.
Kirke- og undervisningsdepartementet.
Med departementets fortrolige skrivelse av 6. ds. har jeg mottatt en ekstrakt-avskrift av en skrivelse til det kgl. departement, dat. 28. november 1929 fra prost Johan Beronka, Vadsø. Denne skrivelse angår bruk av kvensk og lappisk som hjelpespråk i de blandede språkkretser i Finnmark.
Jeg har allerede ad andre veie erhvervet mig kjennskap til det som Beronka hadde søkt å virke for i de senere år, og såvidt jeg har forstått, må det være under et visst påtrykk av sine stammefrender i Finnland, at han har latt det foreliggende produkt se dagens lys. Jeg er i høi grad forbauset over at hr. Beronka, som iallfall i ord vilde gjelde for å være en god nordmann, kan gi sig til å uttale sig om en sak som han svært lite kjenner til. Den foreliggende skrivelse er i grunnen ikke annet enn en ekstrakt eller resumé av det de verste norsketeraviser i Finnland i flere artikler har gitt uttrykk for, og i sitt innerste hjerte ønsker nok hr. Beronka at alle kvener i Finnmark hadde rett til å bruke sitt eget språk i skole, kirke, på tingene og i handel og vandel likeså uhindret som i sine hjem.
For at det kgl. departement ikke skal ha noen frykt eller dårlig samvittighet for at det står så rent ille til i Finnmark, som hr. Beronka søker å skildre det, skal jeg oplyse hvordan forholdene er i hver kommune, og så kan da departementet selv dømme om der foreligger noen særlig grunn til noen inngripende forandring i det nuværende forhold.
Jeg skal begynne med:
1. Kautokeino
Denne kommune har overveiende lappisk befolkning. Der er kun en skole med internat på Kautokeino kirkested. Dit samles alle barn. Nybegynnerne har i regelen ikke kjennskap til norsk når de begynner på skolen. Der er tre norske lærere som taler flytende lappisk og bruker det som hjelpespråk i skolen, Jeg har på mine inspeksjonsreiser fått det inntrykk, at barna, særlig i de høiere klasser har fått et ganske bra kjennskap til det norske språk. Dette er også barnas foreldre vel tilfreds over, vesentlig av den grunn, at de ute ved kysten kan greie sine handelsaffærer med de norske uten tolk. Jeg vil nevne et illustrerende eksempel, fra en lagmannsrett i Finnmark. En rentyverisak fra Kautokeino var under behandling. Både anmelderen, anklagede og de fleste av vidnene forklarte sig ved hjelp av tolk, men så kom der frem et nytt vidne, en lappejente, antagelig i 17 årsalderen. Lagmannen fremsatte noen spørsmål gjennem tolken til henne, men til alles forbauselse svarte hun på greit norsk: «Jeg behøver ingen tolk, jeg kan norsk.» På 1agmannens forundrende spørsmål: «Hvor har De lært norsk?» svarte hun, «Det har jeg lært på skoleinternatet i Kautokeino. Hun avgav sitt vidnesprov på norsk, greit og klart. Kun i et par tilfeller stod hun fast. Det var bare noen lappiske uttrykk angående farvenyansen på en del rensdyr, som tolken måtte hjelpe henne med. Efter mitt skjønn er alt der ved skolen i skjønneste orden.
 | Kautokeino internat 1907 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
2. Alta
Denne kommune har overveiende norsk befolkning. Der bor en del kvener på Elvebakken, men alle, like til barna, forstår norsk, så noe særlig behov for kvensk som hjelpespråk har man ikke i denne krets.
I Refsbotn[2]-Transfarelv bor om hverandre nordmenn, kvener og lapper. Læreren er fra distriktet og har nogenlunde bra kjennskap til de språk som tales i hjemmene.
I Kvenvik bor en del kvener. Lærerens morsmål er kvensk. Det vilde være urettferdig å beskylde ham for ikke å være i stand til å bruke sitt morsmål som hjelpespråk i skolen.
Forøvrig er det norske kretser i Alta.
3. Talvik
Denne kommune utgjør ytre del av Altafjorden. Hele vestsiden av herredet er norsk eller så fomorsket, at norsk er talespråket i hjemmene.
På østsiden har man to språkblandede kretser, nemlig Lerrisfjord og Rognsund, men største delen av barna har dog en del kjennskap til norsk før de begynner på skolen. Rognsund sogner til skoleinternatet på Storekorsnes. Hverken læreren på Korsnes eller i Lerrisfjord har noe videre kunnskap i lappisk, men tiltross herfor har barna ved avgangen fra skolen ganske gode kunnskaper i norsk.
 | T. v. Lerresfjord skole
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling)T.h. Kvalfjord skole i 1912
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |  |
...
4. Loppa
Denne kommune må, når undtas Indre-Øksfjord og Nuvsvåg, betraktes som helt norsk[3]. Hjemmenes talespråk i Nuvsvåg og Indre-Øksfjord er blandet norsk og lappisk. Begge språk brukes om hinannen i samme familie, og det er nesten verre enn noe annet, for når barna kommer på skolen, kan de ikke ordentlig hverken lappisk eller norsk. Et blandet kauderwelsk, som det ikke er så greit å få bukt med. Man har i disse kretser ikke bruk for lappisk som hjelpespråk.
5. Hasvik
Denne kommune er å betrakte som et rent norsk distrikt[4], med undtagelse av yttersiden av Stjernøya. Der bor noen få familier som taler lappisk. Barna, 8 á 9 i tallet sogner til Hasvik internat (6-delt skole). Ingen av lærerne i Hasvik kan lappisk. Læreren og internatstyreren i Dønnesfjord kan kvensk, men har ikke bruk for det.
 | Dønnesfjord internat 1918 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
6. Sørøysund
Denne kommune har en blandet norsk og lappisk befolkning.
Den mest utpregede språkblandede krets er Kårhamn, hvor der er et statsintemat, 4-delt skole. Både læreren og lærerinnen som underviser ved denne skole er født av lappiske foreldre og taler sitt morsmål flytende. De vil dog nødig bruke lappisk som hjelpespråk uten i yderst vanskelige tilfeller[5].
Ved Fjordtun internatskole, 6-delt, kan læreren som underviser 1. klasse, lappisk, men noe bruk for hjelpespråk har man ikke i denne krets.
Langstrand, Mefjord og Sandøybotn må ansees som helt norske kretser, hvor hjelpespråk er unødvendig.
 | Skoler i Sørøysund: T. v. Sandøybotn skole (1911), t.h. Mefjord skole (1913)
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |  |
...
7. Kvalsund
Komagnes har blandet befolkning av lappisk og norsk. Barna har nogenlunde bra kjennskap til norsk når de begynner på skolen. Læreren kan ikke lappisk, men det ansees heller ikke nødvendig. Skolen har internat.
Neverfjord krets, vesentlig norsk befolkning. Talespråket er norsk. Skolen har internat. Skjåholmen.
Halsen og Repperfjord er kretser med norsktalende befolkning. Stallogargo, blanding av norsk, kvensk og lappisk. Det norske målføre er sterkest rådende. Hjelpespråk ansees unødvendig.
Klubben, blandet språkkrets. De fleste taler godt norsk. Hjelpespråk her er heller ikke nødvendig.
I Kokelv krets, hvor der et statsinternat, har de fleste lappiske familier lite kjennskap til norsk. Læreren taler flytende lappisk og bruker det som hjelpespråk.
8. Måsøy
I Snefjord krets, hvor der er statsinternat, er en blandet befolkning, største delen visstnok av lappisk avstamning. Talespråket er blandet av norsk og lappisk. Lærerens morsmål er lappisk, og han benytter det som hjelpespråk[6]. I de øvrige kretser i Måsøy er befolkningen vesentlig norsk og talespråket norsk.
 | Skoler i Måsøy: T. v. Krognes skole på Rolvsøya (1912), t.h. Havøysund skole (1917)
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |  |
...
9. Kjelvik
Denne kommune må betraktes som et helt norsk distrikt, med undtagelse av noen som bor på østsiden av Porsangerfjorden.[7] Barna derfra søker skolen i Repvåg, hvor der er internat. Hvorvidt hjelpespråk er nødvendig for de få barn fra østsiden, kan jeg ikke uttale mig om. Læreren på Repvåg kan hverken lappisk eller kvensk.
10. Kistrand
Denne kommune er et språkblandet distrikt av norsk, lappisk og kvensk.
Smørfjord krets har internat. Talespråket er norsk og lappisk. De fleste lappefamilier snakker godt norsk. Læreren kan lappisk, og om nødvendig kan han bruke det som hjelpespråk.
Kistrand krets har internat. Der er litt lappisk språkblanding. Læreren kan lappisk og kan følgelig bruke det som hjelpespråk.
Billefjord krets, blandet norsk, lappisk mulig også kvensk. Læreren kan både lappisk og kvensk.
Brenna krets har lappisk befolkning. Skolen har internat. Læreren forstår en del lappisk, men kan ikke føre flytende samtale på det språk. Han greier sig dog godt med det han kan som hjelpespråk.
Leirpoll og Børselv, blandet norsk, lappisk og kvensk. Læreren er født av lappiske foreldre. Hans morsmål er lappisk, men han kan også litt kvensk. Han vil dog nødig, uten i yderst vanskelige tilfeller, bruke disse som hjelpespråk.
I Lakselv krets er statsinternat, 6-delt skole, med to paralellklasser i 1. Befolkningen er blandet norsk, lappisk og kvensk. De fleste taler godt norsk. Lærerne kan hverken lappisk eller kvensk, men barna av lappisk og kvensk avstamning står allikevel fullt på høide med de norske.
 | Skoler i Kistrand (Porsanger): T. v. Kistrand skole, t.h. Stabbursnes skole (1907)
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |  |
...
11. Karasjok
Denne kommune er vesentlig et lappisk distrikt med noen få norske opsittere på kirkestedet. Lærerne taler flytende lappisk og bruker det næsten i altfor stor utstrekning som hjelpespråk, derfor står Karasjok-lapperne adskillig tilbake for Kautokeino-lapperne med hensyn til kunnskaper i norsk.
12. Lebesby
Denne kommune er et språkblandet distrikt. Den ytre del, Kjøllefjord sogn, har overveiende norsk befolkning. Indre del, Lebesby sogn, har overveiende lappisk befolkning.
Govik og Veines kretser på vestsiden av Laksefjord her norsk befolkning.[8] Hjelpespråk er unødvendig, men læreren kan både lappisk og kvensk.
I Lebesby skolekrets er statsinternat. Ingen av lærerne har noe særlig kjennskap til lappisk. Jeg har selv arbeidet ved denne skole i 5 år. I den tid hadde barna såpass bra kjennskap til norsk før de kom på skolen, at jeg fant det unødvendig å anvende hjelpespråk, skjønt jeg kan lappisk.[9]
 | Hops skole 1907. Skolen lå på Hop ved Skjånes, i Gamvik kommune. Her var kommunalt internat, fra 1913 statsinternat. Denne skolen blei nedlagt i 1927 da skolen flytta inn i et ombygd forretningsbygg. (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
13. Gamvik
Denne kommune er vesentleg et norsk distrikt, med undtagelse av Skjånes internatkrets, hvor noen barn av lappisk herkomst fra Langfjorden sogner. Disse barn har dog såpass bra kjennskap til det norske språk før de begynner på skolen, at hjelpespråk er unødvendig. Styreren av internatskolen kan både lappisk og kvensk, men de to andre lærere kan det ikke.
14. Tana
Denne kommune har en sterkt språkblandet befolkning av norsk og lappisk.
I Austertana og Leirpoll skogen kretser er språket overveiende norsk, og hjelpespråk er unødvendig. Langnes er en norsk krets.
Bonakas blandet, men de fleste taler godt norsk. Læreren, hvis morsmål er lappisk, kan om fornødent bruke lappisk som hjelpespråk.
Norskholmen er en blandet språkkrets. Læreren i denne krets, Per Fokstad, er en ivrig forkjemper for bruk av lappisk som hovedspråk i skole og kirke, men på Norskholmen har han ikke noe høvelig arbeidsfelt og har der ikke funnet noen stor tilslutning for sine ideer.
Masjok og Luftjok blandede språkreiser. Læreren, hvis morsmål er lappisk, har anledning til å bruke det som hjelpespråk.
Smalfjord er en liten språkblandet krets. De fleste kan norsk. Lærerinnen kan, såvidt jeg vet, ikke lappisk.
Vestertana, vesentlig lappisk befolkning, står meget tilbake med hensyn til kjennskapet til norsk. Lappisk bør benyttes som hjelpespråk, men om læreren kan det språk, kjenner jeg ikke til.
15. Berlevåg
Denne kommune er et rent norsk distrikt.[10]
 | Barneflokk i Store Molvik, Berlevåg kommune 1938: Ingrid, Olav, Gunvald og Håkon Larsen. Bildet tyder ikke på at kommunen var noe "rent norsk distrikt". (Foto utlånt av Yngve Johansen) |
16. Vardøy herred
Den vestlige del har norsktalende befolkning. Den østlige del omkring Kiberg, blandet norsk og kvensk. Lærerne kan lappisk og kvensk og vil ikke stå fast om det skulde være noe barna ikke forstår.
17. Nord-Varanger
Denne kommune er et blandet språkdistrikt av norsk og kvensk. Kvenerne er visstnok i flertall.
Skallelv krets har en lærer som bruker kvensk til talespråk i sitt hjem, Det faller ham lettere å undervise på kvensk enn på norsk, og resultatet av oplæringen i norsk på skolen blir deretter.
Krampenes, Ekkerøy, Kiby og Andersby er norske kretser med norsktalende lærere.
Salttjern er en blandet språkkrets av norsk og kvensk. Den nyansatte lærer kan ikke kvensk. Å bruke kvensk som hjelpespråk er ikke nødvendig, da de fleste kvener kan norsk.
Vestre-Jakobselv må regnes for en helt kvensk krets. Der er to kvenske lærere som visstnok benytter sig av det kvenske språk i skolen mere enn høist nødvendig, derfor har framgangen for norsken vært ganske liten.
18. Nesseby[11]
Denne kommune er et norsk-lappisk språkblandet distrikt.
I Nesseby krets kan dog de fleste norsk, men læreren kan lappisk. Kretsens lærerinne som er gift med en finn bruker visstnok lappisk som talespråk i hjemmet, og hun kan selvfølgelig også benytte det som hjelpespråk i skolen.[12]
Meskelv krets (Nyborg) er vesentlig norsk.[13] Læreren kan, såvidt jeg vet, ikke lappisk og har ikke bruk for det heller.
Vesterelv og Karlebotn har for en stor del lappisktalende befolkning. Læreren kan lappisk, men bruker det nødig uten i nødsfall som hjelpespråk.[14]
 |
 |
Meskelv skole. Denne skolekretsen var i følge Brygfjeld vesentlig norsk, mens andre kilder gir motstridende opplysninger.
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) | Nesseby gamle skole i midten, Klokkergården til venstre. Prost Høydahl på veg ut av bildet til høyre. Tid: 1920-25.
(Foto: Henrik Nilssen. Arkiv: Varanger Samiske Museum) |
19. Polmak
I denne kommune er den lappiske befolkning i kompakt majoritet. Der opnådde de, takket være skoleloven, å få ansatt to lappiske lærare, som visstnok bruker lappisk.[15] Ikke bare som hjelpespråk, men etter sigende i stor utstrekning også som undervisningsspråk. Barnas kjennskap til norsk er i denne kommune høist mangelfull.
 | En av de omtalte lærerne som brukte samisk som undervisningsspråk var Hans Baukop. Her er han avbilda med sin familie (Foto utlånt av Noras govvavuorká / Aage Solbakk) |
20. Sør-Varanger
Denne kommune, som med hensyn til folketall er den største i Finnmark, har en blandet befolkning av nordmenn, lapper og kvener. Det lappiske element er dog så forsvinnende lite, at det ikke er verd å nevne. [16]
Der har man Bugøynes krets med overveiende kvensk befolkning. Man hadde like til for noen få år tilbake en norsk lærer som talte flytende kvensk. Barna gjorde ingen fremgang i norsk, fordi kvensk blev brukt så altfor meget.
I Neiden internatkrets og Bugøyfjord småskolekrets under Neiden er vesentlig kvensk befolkning med noen få lappefamilier. Kvensk er talespråket i hjemmene. Arbeidet i skolen går forferdelig tungt og tregt, fordi kvenene nødig vil lære norsk, og om de har lært det, vil de ikke bruke det. Barna sogner til Fossheim internat. Både styreren og lærerinnen ved skolen kan kvensk og bruker det som hjelpespråk. Hvorvidt annenlæreren kan kvensk og bruker det i skolen, har jeg ikke rede på, men jeg finner det overveiende sannsynlig, at han har lært en del og bruker det.
Strand internatkrets er blandet norsk og kvensk. Lærerne kan litt kvensk, så de til nød greier sig med det som hjelpespråk.
Grense-Jakobselv, Elvenes, Bakfjord og bykretsene: Kirkenes og Bjørnevatn har helt norsktalende befolkning.
Ropelv og Tårnet har blandet befolkning av norsk og lappisk. Den overveiende del er norsk, og såvidt jeg vet, taler de få lappefamilier som bor der, flytende norsk og hjelpespråk er således helt unødvendig.[17]
 | Skoler i Sør-Varanger: T. v. Grense Jakobselv skole (1913), t.h. Grubebyen skole i Bjørnevatn (1915)
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |  |
...
Etter det som foran er anført, antar jeg det kgl. departement vil være enig med mig deri, at noen almen oplæring av lappisk og kvensk for lærere i Finnmark, er for tiden helt overflødig. De skolestyrer som har søkt om å få sine lærere inn på et lappisk språkkurs har i regelen fått sitt ønske opfyllt, idet man hadde et lite beløp til rådighet på særbidragets konto.[18] Fornorskningsarbeidet i Finnmark har i de senere år gjort et veldig fremskritt. Takket være de gode lønninger og den gode støtte Staten har ydet kommunene, har man fått dyktige lærere og mange nye, prektige skolehus og internater. Når vi så kan få ungdomsskolene bygget og utrustet i tiptop stand, skal også det norske mål klinge fra Lindesnes til Grense-Jakobselv, fra grensen i øst til havet i vest, i fjelldaler som i fjordbygder og ute på øier og holmer. Det vil ikke gå så mange år før man er helt ovenpå.
Prost Beronkas «begredelses- og klagesange over kvenernes undertrykkelse», er som jeg foran har nevnt ikke annet enn et ekko av ropene fra Finnland, men vi som nordmenn, kan ikke la oss kue av den finske opinion. Vil ikke da kvener som er flyttet hit og valgt Norge som sitt nye fedreland og deres barn som er født og opvokset her, godkjenne landets språk i skole og kirke, i handel og vandel, så har de sin fulle frihet til å vende tilbake til Finnland. Vi kan ikke oprettholde noen finsk kulturstat innen Norges grenser. Det vil bli altfor farlig, så agressivt som finnerne har søkt og fremdeles søker å optræ likeoverfor oss.
Det var et stort feilgrep av statsmyndighetene å utnevne Beronka til sogneprest i Vadsø. Han burde overhodet ikke ha vært utnevnt som prest i Finnmark, men allerede fra først av gitt et kall sørpå. Ved sin vankelmodige holdning og sitt lefleri med norsketerne i Finnland, har han gitt disse vann på møllen. Det viste sig også når han ikke helt kunde slutte sig til dem i tykt og tynt, ble de rasende på ham og gav ham veldige hugg. Den almindelige mening blant dem som kjenner ham bedre enn jeg er, at han skjønt født og opvokset i Norge er fullblods finnlender i sinn og skinn.
Det tøiset han farer med, at kvenerne ved å bli undervist i det norske språk på skolen ikke kan få tilgodegjøre sig de kulturelle verdier man har i literaturen er grepet helt ut av luften, for prosentvis har man nesten like mange kvener som nordmenn i offentlige, framskutte stillinger. En stor del av telegrafetaten i Nord-Norge, og særlig i Finnmark, er av kvensk avstamning, og av 1ærere utover landet, har man ikke så få. Dessuten 5 lensmenn, flere lensmannsbetjenter og politibetjenter, flere fremtredende kjøpmenn, flere kvener som driver det som handelsreisende, er visst likeså godt hjemme i sin branche som noen andre. Skattefogden i Finnmark er kven. Flere av dem har sine bokskap full av norsk litteratur, og har ofte bedre kjennskap til de norske forfattere enn nordmenn under lignende forhold. Øverst oppe på toppen setter vi en fullblods kven i prestekjolen. Denne mann har fått sin oplæring i Vadsø efter de metoder han nu fordømmer på det strengeste, men tiltrods herfor har han dog erhvervet sig de kulturelle åndelige verdier som var nødvendig for ham til å kunne bli både prest og prost. Han taler flytende flere språk, bl. a. var han tolk for italienerne, da Nobile var på Vadsø.
 |
Umberto Nobile i Vadsø 1926. Prost Beronka t.h. i bildet med skinnlue
(Foto: Jakob L. S. Bredrup / Finmarksbiblioteket) |
Skal tro hvordan man i Finnland vilde ha behandlet en norsk minoritet av samme antall og under like levevilkår som kvenerne i Norge? Se hvorledes de søker å bortrydde alle svensker fra de offentlige stillinger og ansette finner istedet. Ved gjestgiveriene langs hovedveien gjennem Nord-Finnland var der før svensktalende innehavere. Nu er de erstattet med finner.
Ved å gjennomlese hr. Beronkas produkt, merker man straks hvordan hestehoven stikker frem. Målet: En ren kvensktalende koloni innen Norges grenser, en finsk stat inn i den norske, som ved tid og leilighet kunde trekkes inn i Finnland. Midlet: Oplæring i det finske og kvenske språk i skolen, barna innpodes finsk ånd og tankegang gjennem finsk litteratur, radio og alt hvad Finnland kan frembringe på det kulturelle område.
Det vilde kanskje være urettferdig å si, at en teolog i Norge av fullblods kvensk avstamning kunde drømme om et finsk bispesæte i Vadsø og sig selv som biskop. Så langt er det vel ikke kommet, men det vilde uvegerlig skje en gang i fremtiden, dersom Beronka fikk sitt ønske opfyllt til punkt og prikke.
Efter det jeg foran har anført, finner jeg ingen grunn til å foreslå noen forandring i det bestående forhold, og vil derfor henstille til det kgl. departement om ikke å foreta noe i den retning som hr. prost Beronka i sin skrivelse har foreslått.
Finnmark skoledirektørkontor 15. mai 1931.
[1] Denne opplysningen er henta fra materiale som lærere og elever ved Kvalfjord skole i 1989 utarbeida om skolehistorie i ytre del av Altafjorden. Dette vil bli publisert seinere i Samisk skolehistorie.
[2] Brygfjeld skriver «Refsbotn», men det må her være snakk om Rafsbotn i Alta, ikke Refsbotn, som ligger i Kvalsund kommune. (red.)
[3] Harald Samuelsberg omtaler i sin artikkel om samene og skolen i Loppa, Samisk skolehistorie 2, atskillig større del av kommunen som samisk. (red.)
[4] Andre kilder fra Hasvik opplyser at det på denne tida fortsatt var samisktalende barn i kommunen, også på Sørøya. Dette er kommentert i Samisk skolehistorie 3, s. 322–323.(red.)
[5] Disse lærerne, Pavel og Anna Anderssen, er omtalt i flere artikler seinere i denne boka. (red.)
[6] Se avsnitt om Gunnar Olsen i artikkelen Fornorskning av Finnmark blei deres liv, seinere i denne boka. (red.)
[7] Også på vestsida av Porsangerfjorden, bl.a. nær Repvåg, må det på denne tida ha vært samisktalende befolkning, jfr. Ivar og Ingunn Utsis fortellinger i Samisk skolehistorie 2. (red.)
[8] Forfatteren Magnar Mikkelsen, som er oppvokst og bosatt på Veidnes, opplyser at det store flertallet av befolkninga der er av samisk og/eller kvensk avstamning og at flertallet var samisk- og/eller kvensktalende på den tida da Brygfjeld skreiv dette. (red.)
[9] Flere informanter sier at mange elever begynte på Lebesby skole med minimale norskkunnskaper både på 1930- og 1940-tallet. Kirkeverge Johnny Myhre i Lebesby kommenterer Brygfjelds påstand slik: "Jeg tror Brygfjeld underrapporterer behovet for hjelpespråk ved Lebesby internat. Far min (født i 1931) forteller om mange elever fra avsidesliggende steder i fjorddistriktet som fortsatt på slutten av 30-tallet ikke kunne norsk når de møtte ved skolen og som ofte gjemte seg og gråt av fortvilelse. De kunne ikke vise dette overfor lærerne."
[10]
I Berlevåg kommune bodde det i denne tida mange på småsteder rundt i kommunen, f.eks. Store Molvik og Gulgofjord. Her var befolkninga stort sett samisktalende. Elever fra disse stedene gikk på internatet i Kongsfjord. Dokumentasjon om den samiske befolkninga i Berlevåg finnes bl.a. i CD-en Yngve Johansen: Rákkonjárga. Sámi báikenamat. Samiske stedsnavn i Berlevåg kommune. Iđut 2007
[11]
Her mangler det opplysninger om en krets, Fuglåsen. I denne kretsen var det både samiskspråklige og norskspråklige elever. Lærer var Gunhild Fokstad, som var samisktalende, og som det er fortalt om i denne boka i artikkelen Fornorskingen av Finnmark blei deres liv. Til Fuglåsen krets kom også elever fra sørsida av Varangerfjorden, der det var en skolekrets uten egen skole. (red.)
[12]
Denne læreren var Hjørdis Nilssen, f. Hagen, gift med Henrik Nilssen. Ho kom fra Telemark. Hennes sønn, Thorbjørn Bjørkli, kommenterer Brygfjelds påstand slik: "Min mor var lærer i Nesseby på den tiden (1931), så det må utvilsomt være henne Brygfjeld henviser til. Men hun snakket ikke samisk. Hun lærte seg en god del ord og uttrykk som hun brukte i skolen, men jeg har faktisk aldri hørt henne snakke samisk. Hjemmespråket var udiskutabelt norsk." (red.)
[13] Flere andre kilder opplyser at det store flertallet i Meskelv krets på denne tida var samisktalende (red.)
[14] Denne læreren var Erling Hoëm. Hans sønn, Anton Hoëm, opplyser at faren aktivt brukte samisk som hjelpespråk, så mye at de få norsktalende elevene lærte mye samisk gjennom den tospråklige undervisninga. (red.)
[15] Disse lærerne er omtalt i Jon Ole Andersens fortelling i Samisk skolehistorie 1. Det går der fram at den ene, Hans Baukop, i stor grad underviste på samisk, mens den andre, Jens Eriksen, bare underviste på norsk. Brygfjeld skreiv i 1933 et brev til departementet der han klaga på undervisninga til Baukop. (red.)
[16] 13 år etter dette oppgir Sør-Varanger skolestyre at kommunen har 205 «lappiske barn», mer enn noen andre kommuner på den tid med unntak av Karasjok. (red.)
[17] I Grense-Jakobselv, der befolkningen stort sett bestod av norske nybyggerfamilier, fantes innslag av både russisk- og finsktalende. Industristedene Kirkenes og Bjørnevatn tiltrakk seg også mange samisk- og finsktalende fra distriktene i Sør-Varanger og fra nabokommunene Nesseby, Polmak og Tana. Elvenes, Bøkfjord, Sandnes, Jarfjord, Ropelv og Bugøyfjord er kjent som steder med mange samiske familier. I tillegg bodde det en rekke samiske familier på Skogerøya og i fjordene rundt. Jfr. Siv Rasmussens artikler i Samisk skolehistorie 2 og i Sør-Varanger historielags bok Fra malm til mangfold, 2005. (red.)
[18] «Særbidraget» var det som tidligere blei kalt Finnefondet, se bl.a. Henry Mindes artikkel i Samisk skolehistorie 1.
[19] Umberto Nobile (1885–1978) var en italiensk luftfartsingeniør og polfarer. Han konstruerte to luftskip «Norge» og «Italia» som blei brukt på polarekspedisjoner i henholdsvis 1926 og 1928. På begge turene mellomlanda luftskipa i Vadsø, der det på forhånd var satt opp ei luftskipsmast.(red.)
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4