Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Christen Brygfjeld

Finmarkenens mest tilbakesatte og usleste befolkning

Skoledirektørens kommentar til forslag om samisk folkehøgskole

Chrsten Brygfjeld (Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark)

Dette brevet er skrevet av daværende skoledirektør Christen Brygfjeld som kommentar til Per Fokstads plan for en samisk folkehøgskole. I Brygfjelds avvising av planen ligger en total prinsippiell avvisning av utdanning og opplysning på grunnlag av samisk kultur og språk er mulig. I dette brevet finner man et av de mest kjente sitat som viser myndighetenes syn på samene i fornorskingstida: "De få individer som er igjen av den oprindelige lappiske folkestamme (av mongolsk race?) er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkenens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeassyler og åndssvakeskoler." Brevet er funnet i Statsarkivet i Tromsø - Skoledirektøren i Finnmark

Lebesby den 29. juni 1923.
Fra Skoledirektøren i Finnmark.
Jnr. 1022/1923.

Til Kirke- og Undervisningsdepartementet.

Idet jeg hoslagt tilbakesender en av lærer Per Fokstad Tana, utarbeidet plan for en lappisk folkehøiskole med senere tilkomme dokumenter angående samme sak, skal jeg i ærbødighet tillate mig å bemerke følgende:

Saken har vært forelagt Finnmark fylkesskolestyre som i møte den 15. mai sl. har avgitt følgende uttalelse: "Fylkesskolestyret kan ikke anbefale at der gis tilskudd til reisning av nogen samisk folkehøiskole."

Jeg slutter mig helt til fylkesskolestyret i denne sak, da jeg anser oprettelsen av en sådan skole hverken nødvendig eller påkrevet. Den vil ikke kunne få et tilstrekkelig antall elever, og de penger som blir anvendt til en sådan skole vil være bortkastet til unytte. Kravet om å få oprettet en lappisk folkehøiskole er oprindelig ikke utgått fra lapperne i Finnmark, men fra nordmenn utenfor fylket ned lite eller intet kjennskap til forholdene i distriktet. De mener å kunne kultivere dette lille spredt boende naturfolk og omdanne det til et kulturfolk på basis av dets eget språk; det er det hele.

Det har vært gjort mange forsøk på å vekke lappernes rase- og nasjonalfølelse ved å forsøke å utgi skrifter og blade på deres eget språk. Sogneprest Otterbeck m. fl. utgav i sin tid "Same Usteb"; men bladet fikk så liten liten tilslutning, at det måtte gå inn som lappisk utgave og utgis på norsk, og hadde vistnokk sin største utbredelse på Vestlandet. Lærerne Isak Saba og Anders Larsen startet "Sagai Muitalægje". Bladet blev redigert som socialpolitisk organ for lapperne; men heller ikke dette blad kunde holdes gående i nogen lang tid og måtte på grunn av mangel på abonenter gå inn. De fleste lapper foretrakk bladene "Nordkap", "Vestfinnmarkens Socialdemokrat", "Finnmarken", "Ugens Nytt" og andre norske blade. Kun ett lappisk blad har holdt sig. Det utgis under navnet "Nuortanaste" av den lutherske frikirke. Også dette blad fører en kummerlig tilværelse, har liten tilslutning og kan kun holde gående ved tilskudd av misjonskassen. For en tid siden forsøktes utgit et lappisk blad "Same Olbmug". Det led den samme skjebne som de fleste av sine forgjengere, fikk ingen tilslutning og måtte gå inn. Lapperne har således ikke utvist nogen større forkjærlighet for sit språk eller sin "kultur".

Da Øytun ungdomsskole blev oprettet, vilde man forsøke med en egen avdeling ved denne for lappisk ungdom. En ung lappegutt fra Porsanger blev utdannet på Volda lærerskole for senere å kunne overta undervisningen ved denne avdeling. Men hvad skjede? Da alting var klappet og klart til å begynne så nektet den lappiske ungdom ved skolen å gå inn i denne særklasse. De vilde undervises sammen med sine norske kammerater og ønsket ikke å bli satt i nogen særstilling hverken i undervisningstiden eller utenfor denne. Planen måtte opgis.

Jeg har virket som lærer blandt dette folk i henved 40 år. I førstningen trodde jeg det kunne utvikle sig i retning av egen kultur; men eftersom årene gikk, blev jeg mer og mer overbevist om at det ikke vilde gå på den måte. Det hadde ingen evne til på egen hånd å heve sig op til et høiere kulturtrin uten veien gjennem norsk språk og norsk kultur. Der har gjennem en lang årrekke vært gjort forsøk på å imøtekomme deres krav ved å la dem ha sitt eget språk i skole og kirke og ved rettergang; med alt dette har ikke hjulpet lappen ut over det lave kulturtrin hvor han nu står. Det viser best hans husstell, ordens- og renslighetssans og åndelige utvikling. Jeg tror ikke efter det kjennskap jeg nu har til forholdene at det vil være til fordel for dem lappiske folk om man nu på ny vilde gjøre et forsøk på å kultivere det på grunnlag av deres eget språk, seder og skikker. Det har altid vært skjebnens tilmålte del for et lite, veikt naturfolk, at det aldrig har kunnet stå sig mot det sterkere kulturfolk som det lever iblandt. Det har gått på samme måte med lapperne.

De få individer som er igjen av den oprindelige lappiske folkes stamme (av mongolsk race?) er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkenens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeassyler og åndssvakeskoler.

Det stadige inngifte i samme slegtledd efter ledd fra tip-tipoldefedrene og nedover - har vel vært den vesentlige årsak til denne uhyggelige tilbakegang. Kun i de kretse hvor de er opblandet med normenn eller kvæner og hvor rasemerket er så å si helt utvisket og typen enten norsk eller kvænsk, har de muligens rygrad til å kunne hevde sig, men slegten er da enten norsk eller kvænsk, og der er ikke mer igjen av lappen enn språket. Både i Polmak og i Sør-Varanger taler de fleste lapper kvænsk likeså flytende som sit eget språk, og det kan kanskje være bare et tid spørsmål når det daglige språk blir kvænsk på grunn av påvirkningen fra Finnland. Man har nok av eksempler på at både norske og lappiske familier er blitt forkvænsket, og at der nu fra enkelte hold i Finnland er tat sterkt til orde for å sette igang en omfattende agitasjon mot fornorskningen av kvænerne i Finnmark.

Den dag man opretter en folkehøiskole for lapperne vil også kvænerne gjøre krav på å få sin, og har de først begynt så vet jeg at de har både mot og kraft til å kunne sette sin vilje igjennem. De har sit hjemlands utviklede språk, literatur og egenartede kultur å støtte sig til. Jeg tror lapperne i Finnmark har det bedst slik som de har det nu, hvor de lever side om side med nordmennene i fred og beste forståelse og føler sig likestillet med disse. Det viser best de mange blandede egteskaper som inngås. Den vordende blandingsslegt blir i regelen norsk. Slik har det gått og slik vil det fortsette, og merkeligste av det hele er at denne blandingsrase må henregnes til Finnmarkens driftigste og dyktigste folk. Det er et særkjenne for lapperne at såsnart de har kastet kuften og komagene og fått trøie og støvler på vil de ikke lenger vedkjenne sig sin avstamning. Det har vært ivret imot dette både i skole og hjem av lærere og andre, særlig av foreldre likeoverfor sine voksne barn. Resultatet har vært negativt.

Det er en stor lykke for vor landsdel at der ikke hersker noget fiendskap mellem rasene. Og jeg vil inderlig ønske at der ikke må komme noget til som kan vekke misstemning og rasehat mellem disse folk. Det vil uvilkårlig komme til å gå ut over den svakeste.

Som jeg allerede har anført har jeg ingen tro på at oprettelsen av en lappisk folkehøiskole vil være til nogen nytte. Men vil så allikevel ikke kunne stanse fornorskningsarbeidet eller den sterke utvikling som nu pågår blandt det lappiske folk i retning av norsk språk og norsk kultur eller avlede den i en annen retning ved hjelp av lappiske skoler. Staten bør ikke yde sin medvirkning til reisning av en skole som efter min mening vil komme til å motarbeide fornorskningen blandt det lappiske folk, og det så meget mindre som den ikke har sett sig råd til å yde vore to fylkesskoler de nødvendige midler til bygning av skolelokaler og internatrum for elevene.

Jeg tillater mig derfor i ærbødighet å henstille til det ærede departement om hverken å godkjenne den her forelagte plan eller gi å statsunderstøttelse til oprettelse av en "samisk folkehøiskole" i Finnmark.

Samisk skolehistorie 4