Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Einar Boyesen
|
Denne artikkelen var første gang trykt i tidsskriftet Sameliv – Same Ællin, Samisk Selskaps Årbok 1956—1958. Artikkelen er skrevet juni 1956. Einar Boyesen (1888-1972) var lektor ved flere skoler i Oslo og rektor ved Hamar lærerskole. 1938-58 var han ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Han var leder for Samordningsnemnda for skoleverket. Han ga ut flere bøker om pedagogikk og utdanningshistorie. |
Redaktøren av Samisk Selskaps årbok har bedt meg om å skrive en artikkel om skolespørsmål som gjelder samedistriktene og samene som folkeminoritet i vårt land. Han ønsket et oversyn over de offisielle retningslinjer som det nå arbeides etter, over det som er gjort etter krigen, og det som står igjen på arbeidsprogrammet for løsningen av så viktige spørsmål. Denne anmodning er det meg en glede å imøtekomme; det skulle være meg kjært om den kunne bidra til en dypere forståelse av det skiftet som har funnet sted i synet på hele det problemkompleks som samenes stilling og fremtid innenfor vårt nasjonale samfunn representerer.
I.
Som kjent ble det ved kongelig resolusjon av 7. mars 1947 oppnevnt en stor kommisjon med et vidtfavnende utredningsmandat. Dens mandat tok sitt utgangspunkt i den post på de politiske partiers fellesprogram foran stortingsvalget i 1945 der det het:
«Hele skolevesenet må samordnes så alle de enkelte ledd fra grunnskolen til den høyeste undervisning går naturlig over i hverandre enten det gjelder praktiske eller boklige skoleformer. Det bør skapes et rådgivende organ for hele vårt skolevesen, som får sin overledelse i et eget undervisningsdepartement.»
I den detaljerte utformning av det vidløftige mandat Samordningsnemnda for skoleverket fikk, var planen for reisning av skoleinternat i Nord-Norge og deres forhold til staten særlig nevnt, likesom en rekke av de andre punkter ga full anledning til også å trekke inn drøftelsen av den mest formålstjenlige løsning av samenes skole- og utdannelsesproblem. Dette var kommisjonen klar over like fra sitt konstituerende møte. Derfor fant formannen det riktig å nytte en lengre tjenestereise i Nord-Norge sommeren 1947 både til en personlig orientering og til en almen drøftelse av samespørsmålene med de dertil mest erfarne og sakkyndige myndigheter.
Konferansen fant sted i de siste dager av august og var lagt til Tromsø, dit jeg kom etter en interessant og instruktiv reise i Nord-Sverige sammen med nomadskolinspektøren dr. I. Ruong. Vi hadde da besøkt de mest karakteristiske samedistriktene i svensk Norrland og de ulike nomadskoler som var bygd der. Her hadde jeg fått anledning til å se arbeidet «i marken», til å skaffe meg inntrykk av undervisnings- og innkvarteringsforholdene og i det hele diskutere dermed sammenhengende spørsmål av pedagogisk og administrativ, av språklig og nasjonal og av hygienisk karakter med skolenes styrere og lærerpersonalet. Da disse spørsmål stort sett har den samme aktualitet på begge sider av Kjølen, hadde jeg anmodet nomadskolinspektøren om å bli med meg over til møtet i Tromsø. Ellers møtte der professor i finsk-ugriske språk, K. Bergsland, Oslo, fylkesprost Wiig og frue, Tromsø, formannen i Finnmark fylkesskolestyre, lærer Fokstad, Tana, skoledirektør i Finnmark L. Aarseth, Vadsø, og skoledirektør i Nordland og Troms M. A. Hellebust, Tromsø.
I min hilsningstale hevdet jeg at de spørsmål som skulle drøftes, var av stor betydning, i første rekke for den folkegruppe det her gjaldt, men ikke mindre for det folkesamfunn de tilhørte og som hadde det moralske og sosiale ansvar for behandlingen av denne minoritet på norsk grunn. Videre understreket jeg at i disse spørsmål råder et naturlig interessefellesskap mellom Norge og Sverige; dette skaper grunnlag for et intimt samarbeid mellom de to land, nettopp fordi problemet er det samme for begge riker. Det foreligger derfor de beste muligheter for et virkningsfullt samarbeid mellom våre to land når det gjelder løsningen av spørsmålets praktiske sider, uten at politiske momenter og interesser behøver å spille det minste inn eller forstyrre de positive resultater man kan nå frem til. Det var meg særlig maktpåliggende å få vite hvordan dr. Ruong og professor Bergsland — begge ansette kapasiteter i samiske språk- og kulturspørsmål — ser på mulighetene for å nå frem til et fellesgrunnlag og et fellesprogram for det arbeid som tar sikte på i noen monn å gjøre godt igjen den forsømmelighet og urett som myndighetene på begge sider av grensen gjennom generasjoner hadde gjort seg skyldig i overfor denne lille folkestammen med dens særpreg i sin livberging, levevis og kultur.
Dr. Ruong var glad for å være til stede og takknemlig for den rosende omtale av svensk skolevesen jeg hadde hilst ham med. På sin side pekte han på at Norge var i den heldige stilling at samisk språk og kultur her i større utstrekning hadde vært underkastet litterær bearbeidelse og vitenskapelig forskning. Norge har hatt en Stockfleth og en Qvigstad, for å nevne noen av de nordmenn som har vunnet anerkjennelse for sitt vitenskapelige arbeid på dette felt. Norge har tradisjon her, noe som Sverige med sine 8500 samer mangler. En følge av dette for de svenske samers vedkommende, er blant annet at det i de nordlige samedistrikter i Sverige brukes finsk som undervisningsspråk i sameskolene. Nomadskoler av nyere mønster ble i Sverige satt i gang omkring 1915. De svenske skolemyndigheter gikk inn for den linje at det ikke skulle undervises i samisk språk i normalskolen. Dette ble begrunnet med at samene måtte føres grundigst mulig inn i svensk språk for å hevde seg i konkurransen som svenske borgere. Resultatet er at de svenske samer klarer seg bra på svensk både i tale og skrift, men samtidig forsvinner samisk mer og mer, særlig som skriftspråk, og særlig i de sørlige samedistrikter. De svenske myndigheter er omsider blitt av den oppfatning at det vil være et stort tap kulturelt sett både for samene og for samfunnet som helhet om deres språk og dermed deres særpregede kultur skulle gå tapt. I den senere tid har man derfor gått til undervisning i samisk i de høyere klasser i normalskolen. I sammenheng med dette har man i det siste drevet sommerkurs for lærere med samisk som hovedfag.
Dermed var møtet satt rett inn på et hovedspørsmål for drøftelsene, og som disse faktisk skulle føre frem til løsning meget snart: en samisk skriftspråknormal som kunne brukes både i Norge og Sverige. Det samiske språk har jo mange dialekter, og det spørres da om hvilken dialekt som skal legges til grunn for en slik normal. Dr. Ruong hevdet at de forflytninger som er blitt følgen av reinbeiteoverenskomsten av 1919, har skapt en sammenblanding av dialekter og visse forskyvninger av dialektgrenser. Det nordsamiske element er det sterkeste både språklig og betolkningsmessig og har ved flytninger sydover i Sverige hatt en sterk ekspansjon. De svenske nord-samer har også flere barn enn sørsamene. Denne omstendighet gjør det naturlig at den samiske skriftspråknormal bør bygges på nord-samiske dialekter — på svensk side vil dette være ensbetydende med dialektene i Torne lappmark, på norsk side den nærbeslektede Kautokeino-dialekten.
Professor Bergsland ba møtedeltakerne merke seg at samene nok kan lære å lese det norske språk — rent teknisk, men likevel forstår de det ikke; de kan ikke tenke på norsk. Denne kjensgjerning gjør kravet om et samisk skriftspråk berettiget, ja selvfølgelig, især når det gjelder Finnmark. Også på norsk side kan samene bedre greie landets språk i de sydlige distrikter enn deres stammebrødre i de nordlige. Professor Bergsland gikk fra norsk side inn for at det mest formålstjenlige var å legge Kautokeinodialekten til grunn for et moderne samisk skriftspråk. Det første krav til skriftspråknormalen må være at skrivemåten blir så enkel som mulig.
For nødvendigheten av et eget samisk skriftspråk pekte lærer Fokstad på den kjensgjerning at samene som en del av det norske folk står i fare for å bukke under, særlig fordi de ikke betraktes som jevnbyrdige med sine øvrige landsmenn. Dette skaper komplekser, og det følelsesmessige moment må en også ta hensyn til. Alle mennesker har trang til å yte. Det er en naturlig trang, og denne trang må få rom. Samene har fått inntrykk av at de bare kan ta imot, og dette er noe av det som skaper kompleksene. Finnemisjonens virksomhet har, sett under denne synsvinkel, vært preget av liten pedagogisk og psykologisk innsikt, dessverre. Det er særs viktig at statsmaktene legger forholdene slik til rette at også samene kan være med å yte noe i det felles kulturliv. Når de bare blir gitt høve til det, viser også samene at de kan klare oppgaver godt, til dels utmerket. Kompleksene som hemmer samene i deres kulturutfoldelse, må vekk, og nå er tiden inne for å gjøre et alvorlig forsøk på å oppnå dette. Okkupasjonstiden viste at samene reagerte likeså sunt nasjonalt sett som deres norske samfunnsfeller. Det er gledelig å se at statsmyndighetene på begge sider av grensen nå viser en vaknende interesse og forståelse overfor disse spørsmål. For min del så jeg det nettopp slik at samenes reaksjon overfor okkupasjonsmakten og N.S. var det som i vesentlig grad hadde vekket de norske myndigheter til å erkjenne at samenes rettigheter som minoritet i det norske fellesskap har vært sørgelig forsømt. Samenes pålitelige holdning imot tyskerne og N.S. hadde vist så verdifulle egenskaper at det forpliktet oss norske og var en alvorlig appell til vår ansvarskjensle. Vi måtte finne frem til en syntese av hensynet til samenes særinteresser og hensynet til det større fellessamfunn de tilhører.
Naturlig nok brakte de to skoledirektørers innlegg drøftelsen mer inn på de praktiske skoleproblemer. Herr Hellebust påpekte således at samene er svært få i forhold til distriktenes norske befolkning, og at de gjennomgående ønsker å komme over i norsk kulturliv og derfor er ivrige etter å lære norsk språk, så de lettere kan tilegne seg kunnskaper. I sin embetstid var han ikke blitt bekjent med noe krav i Nordland og Troms i retning av at samebarna skulle skilles ut og undervises for seg. Også herr Aarseth hadde merket seg at språkutviklingen i de språkblandede distrikter hurtig gikk i norsk retning, kanskje for hurtig, så det har dannet seg et kulturelt vakuum. Det var for så vidt betegnende, sa han, at man i Finnmark nå ofte merket at besteforeldrene har vanskelig for å komme på fortrolig fot med sine barnebarn. Samene misliker nok denne utvikling rent følelsesmessig, men de er samtidig klar over og er seg bevisst at de kan hevde seg sammen med nordmennene, når de bare lærer seg å beherske språket. Da kan de følge med i utviklingen både når det gjelder teknikk og andre områder av kulturlivet. Han understreket sterkt deres pålitelige norsk-nasjonale reaksjon i okkupasjonstiden. I det hele er samene et verdifullt element i iler norske folkesamfunn, mer oppvakte og intelligente og viser større åndelig plastisitet enn for eksempel kvenene. De gir ofte uttrykk for den oppfatning at skolespråket bør være norsk, for samisk behøver de ikke skoleundervisning for å lære.
Spørsmålet om å opprette en samisk folkehøgskole har det vært delte meninger om nødvendigheten av blant samene. Det er betegnende — og viser samtidig faren for den samiske kultur — at når samene får barn, tar de ofte norsk som hjemmespråk. Grunnen til dette er at ved eventuell skoleutdannelse skal barna kunne hevde seg uten at språkvanskelighetene legger for store hindringer i veien. Ellers var herr Aarseth av den mening at samebarna iallfall i sine første skoleår burde undervises på samisk, «å tvinge små barn inn i et fremmed språk er bortimot grusomhet». Direktøren sluttet seg til hva jeg hadde sagt om den store betydning det ville ha at samene forsynes med litteratur på sitt eget språk.
For øvrig var språkspørsmålet mest av et problem i de typiske samebygder Kautokeino, Karasjok og Polmak. Med hensyn til det svensk-norske samarbeid i retning av en samisk språknormal mente herr Aarseth at det selvsagt måtte bygges på Kautokeinodialekten, som har vesentlige likheter med dialektene i Torne lappmark. Når undervisningen var kommet inn i en dødperiode skyldtes det at de gamle lærere som kunne samisk, var flyttet bort, og at de gamle lærebøker på samisk og med dobbelt tekst var forsvunnet. Dette skapte vanskeligheter ikke bare for undervisningen, men for den etiske oppdragelse. Han savnet førkrigstidens populære opplysningsskrifter på samisk, slike som omhandlet det som var av interesse for samenes daglige liv, som betydningen av renslighet, edruelighet, det forkastelige i sulteforing. Det var maktpåliggende å få gjenopprettet og utbygd denne viktige side av folkeopplysningen. Dette siste moment ble videreført av fru Wiig, som hevdet at det var særlig aktuelt å besørge utgitt opplysningsskrifter beregnet på de samiske kvinner. De går tilbake og synker ned i det trivielle hverdagsstrev, simpelthen fordi de ikke får anledning til å utvikle seg åndelig og utvide sin horisont. I skolen kunne en ABC for samebarn ikke bli enkel nok, og skulle en få samebarna i begynnerklassen i tale, måtte læreren kunne samisk. Etter hvert som barna ble større, kom de dessverre ofte i fare for å vanvyrde sitt eget, således også språket. Hun ville ikke skille samebarna og de norske barn i folkeskolen. Ved samvær og samarbeid skulle de leve seg sammen og lære å respektere hverandre og hverandres kultur. For øvrig burde kulturarbeidet blant og for samene ikke lenger overlates til private og halvprivate institusjoner; det måtte bli et statsanliggende.
Prost Wiig forfektet det prinsipp at samiske barn ved sin inntreden i skolen så vidt mulig måtte møte sitt eget miljø og få være i sin egen tankeverden, noe også de første skolebøker skulle medvirke til. Det samiske kulturpreg må bevares, og samenes mindreverdskomplekser elimineres. Han så statsmyndighetenes interesse for en ny samisk ABC som et uttrykk for at man forsto hvor viktig det var å søke å bringe samebarna over den vanskelige overgangstid, når de gjennom skolen skulle føres inn i fellesskap med sine norske medborgere. Derved skulle de jo løftes opp og bevares som fullverdige og bevisste medlemmer av det norske samfunn, uten at de mistet sitt kulturelle særpreg.
Professor Bergsland var enig i det som var sagt om Kautokeino-dialekten som den dominerende. Arbeidet for a bevare samisk språk og kultur har ikke først og fremst etnografisk eller vitenskapelig interesse, for i overskuelig fremtid vil ikke alle samer kunne bli fornorsket eller forsvensket. Nei, man måtte holde deres språk og kultur oppe først og fremst av hensyn til dem selv som mennesker. I arbeidet med en språknormal måtte man ikke gå av veien for bent frem å skape nye ord på samisk, for derved å kunne forme et brukbart samisk skriftspråk anvendelig for de forskjelligste emner fra vår tid.
Sluttdrøftelsene dreiet seg vesentlig om å skaffe lærere til samedistriktene og spørsmålet om en samisk folkehøgskole. Herr Aarseth ville at man ved opptaking til lærerskolene skulle ta særlig hensyn til ungdom som er spesielt kjent med nord-norske forhold, særlig finnmarkske. Flere av innleggene tilrådet en ordning med fri opplæring i kurser for de lærere som ønsket å lære samisk. Dr. Ruong fant det formålstjenlig å gi samer stipend til lærerutdannelse med sikte på senere virke i samedistrikter. I Sverige hadde man hatt lærerkurser og fortsatte på den vei. Han opplyste at i Sverige hadde normalskolens øverste klasser følgende bøker for samebarn: 1) En liten lærebok i samisk med kortfattet grammatikk. 2) En liten samisk lesebok. 3) En lærebok i «nomadkunnskap» som blant annet omhandlet reinskjøtsel samt lovbestemmelser som gjelder i samedistriktene. Han redegjorde for Svenska Missionssällskapets folkhögskola i Jokkmokk. Kurset var 5-månedlig og tok 15-20 elever i hvert. Målet var innenfor den svenske kulturs ramme å gi den samiske ungdom en riktig oppfatning av samenes egen kultur og dens verdi, å lære og å hjelpe dem til å styrke og odle denne kultur, samtidig som de lærte å forstå sin egen stammes plass og betydning innenfor fellessamfunnet. Enkelte kretser i Sverige hadde inntatt en viss opposisjonell holdning overfor skolen (glem ikke at dette er sagt i 1947). Og blant samene, særlig hos ungdom som søker høgskolen, forekommer reaksjon mot den sterkt kristendomsbetonte plan for skolen. Ellers kunne også han si at samene jevnt over var interessert i å lære mest mulig svensk på skolene. I de sydlige distrikter hvor det særpregede samiske holder på å dø ut, merkes derimot våknende interesse for samisk undervisning i skolene.
Herr Fokstad sa at blant norske samer gjorde det seg hos de eldre årganger gjeldende atskillig skepsis overfor tanken om en samisk høgskole, mens ungdommen viste en mer positiv innstilling. Lynne og kjensleliv er forskjellig hos samer og nordmenn, og dette måtte man ta hensyn til ved planleggelsen av skolen. Man måtte komme bort fra at Finnemisjonsselskapet skulle ha ledelsen, når det gjaldt å ta seg av samenes skolegang og utdannelse. Dette var den alminnelige mening blant samene selv, hevdet han. Skoledirektør Hellebust fant at behovet var en kjensgjerning, men vanskelighetene med å reise en slik skole var mange, særlig mangelen på lærerkrefter, hvilket umuliggjorde at samisk kunne være undervisningsspråket. Imidlertid hadde en slik skole mulighetene til å bli en høyborg for samisk kulturliv. Dr. Ruong streifet hensiktsmessigheten med en gjensidig utveksling av elever ved de to høgskoler.
Til slutt oppsummerte jeg som dirigent resultatet av drøftelsene, hvilket møtets deltakere samstemmig ga sin tilslutning. Møtet gikk altså inn for:
1. Snarest mulig å sette tiltak i verk med henblikk på å få de her omdiskuterte spørsmål løst — som et statsanliggende.
2. Med sikte på dette utarbeider dr. Ruong og professor Bergsland en betenkning vedrørende
a) hovedlinjene for samarbeid mellom svenske og norske myndigheter — uten noen medvirkning fra svenske eller norske misjonsselskapers side;
b) språkgrunnlaget (dialektene) — herunder rettskrivningsspørsmålet.
3. Skoledirektør Aarseth sammen med fylkesprost Wiig og frue legger frem betenkning vedrørende
a) det praktisk-pedagogiske arbeid i skolen — herunder spørsmålet om ny ABC;
b) plan for spesiell lærerutdannelse i tilknytning til den vanlige norske (svenske) sådanne med sikte på læreryrket i samiske distrikter.
Jeg takket samtlige deltakere i møtet for deres interesserte og verdifulle innlegg. Jeg var forvisset om at drøftelsene ville vise seg å ha tjent som en utmerket veiledning for det forestående utvalgs- og kommisjonsarbeid om disse saker i Samordningsnemnda.
II,
Før det var gått ett år etter konferansen i Tromsø, forelå innstilling III om Samiske skole- og opplysningsspørsmål fra Samordningsnemnda; i alt avga den 19 innstillinger. Som vedlegg til innstillingen fulgte de betenkninger møtet i Tromsø ønsket, nemlig dr. Ruongs og dr. Bergslands om felles skriftspråk for norske og svenske samer og bruken av det i folkeopplysningens tjeneste. Det er en inngående og meget verdifull «kartlegging» av samenes fordeling og språksituasjon, likeledes behandles samenes stilling til norsken og norsk opplysningsarbeid, likesom man ut fra diskusjonen i Tromsø nærmere går inn på de mindreverdskomplekser som det der var pekt på, og det sosiale problem samespørsmålet innebar og som ikke kunne løses fra språkspørsmålet. Der gis også et oversyn over samenes skoleforhold i Sverige og nomadskolens organisasjon; der merker vi oss at det planlegges en betydelig utvidelse av undervisningen i samisk, at nesten halvparten av nomadlærerne er samer, og at effektiviseringen av undervisningen i samisk og nomadkunnskap nødvendiggjør nye lærere og nye leseboker: samisk lesebok, kort grammatikk i samisk, lesebok i nomadkunnskap, lærebok i dette emne og samisk sangbok.
Ikke minst vil planleggingen av lære- og lesebøker gjøre et intimt norsk-svensk samarbeid både ønskelig og nødvendig; likeledes en jevn og nærmere utveksling av erfaringer mellom de skolemyndigheter og lærere på begge sider av grensen som har ansvaret for samespørsmålenes løsning; studiebesøk og foredrag for de interesserte parter vil være nyttig. Som selve grunnlaget for dette samarbeid gjelder det å nå frem til et normalspråk som kan passe så vel for svenske som for norske samer. Rettskrivningssaken melder seg da og har vært gjenstand for inngående drøftelser på begge sider av grensen. Man ble enig om de prinsipper som måtte følges og nådde frem til en endelig utformning.
Fra skoledirektør Aarseth forelå en fyldig og grei utredning om særlige tiltak vedrørende opplæringen i de språkblandede distrikter, bygd på hans allsidige erfaringer gjennom 40 år både som lærer, internatstyrer og som skoledirektør for dette aller viktigste område når det gjelder same-minoritetens stilling i Norge. Meget interessant pekes det på hvor nødvendig det er å være oppmerksom på forskjellen i livsvurdering og i livsførsel mellom reinsamene og de bofaste samer. Riktignok blir reinsamene med sin helt særegne livsførsel i noe mindre grad revet med av vår tids raske utvikling, men heller ikke de kan isoleres fra den rivende utvikling. Hvilket hastig tempo denne har hatt og har, er kanskje mest iøynefallende når vi sammenligner samenes plass i arbeids- og samfunnsliv i dag med forholdene for 50 år siden. De er blitt dyktige eiere og førere av fiskeskøyter, innsiktsfulle i å behandle motorer på sjø og på land, energiske og flinke jordbrukere, dyktige sjåfører, dugelige arbeidsformenn i de forskjellige bedrifter, kort sagt, er kommet fullt på høyde med borgere av norsk herkomst. Det samme er tilfelle når det gjelder boklig opplæring. De søker samme skoler, tar samme eksamener med jevnbyrdige resultat helt opp til universitetseksamener; de hevder seg fordelaktig i folkevalgte ombud, i styrer av ulike slag innenfor herred, fylke og stat. Skoledirektøren krevet snarest mulig utgivelse av fru Wiigs ABC for samebarn; religionsbøker med dobbelt tekst, bibelhistorie, katekisme, forklaring; opplæring i samisk av det nødvendige antall lærere; godkjenning av undervisningsplanen for den samiske ungdomsskolen i Karasjok; overveielse av spørsmålet om egne skoler for samer bygd på deres kultur og behov; utgivelse av opplysningsskrifter på samisk enten ved staten eller på kooperativ basis.
Den tredje betenkning, fra fylkesprost Wiig og frue, om skoleforholdene i språkblandede distrikter bygd på 11 års iakttagelser og erfaringer under tjeneste i Karasjok, på senere drøftelser med samer og skolefolk, og sist, på erfaringer fra 3 års reiseliv i Finnmark. Konklusjonen var:
1. Samebarna får sin egen ABC («Første lesebok») med dobbelttekst og med innhold fra deres eget miljø og forestillingskrets. I annet skoleår brukes en norsk «Første lesebok» som «bredvidläsbok», Den samiske ABC følges av en lesebok på samisk. Denne skal ikke avløse et leseverk på norsk, men for eksempel i en ukentlig time føre barna inn i spesielt samisk stoff (samiske lesestykker, biografier av kjente samer, samisk historie og heimstadlære, nomadkunnskap m. v.). Herunder oppøves også leseferdigheten i samisk. Det blir for øvrig drevet enkle skriftlige øvelser i form av diktater og lignende. — De øvrige lærebøker er på norsk unntatt religionslærebøkene, som får dobbeltekst. Salmebok og bibel eller nytestamente på samisk. — Spørsmålet om egen klasse for samebarn eller egne skoler for reinsamer og andre skoletekniske spørsmål gjøres til gjenstand for nærmere drøftelse.
2. Det nødvendige antall lærere får opplæring i samisk, idet det til lærerskolen i Tromsø knyttes et samisk lektorat. Her vil også de prester, av hvem det kreves kjennskap til samisk, kunne gjennomgå det nødvendige kursus.
3. Samene får sin egen ungdomsskole i Finnmark. Inntil staten makter å bygge en slik skole, søkes samarbeid med Norsk Finnemisjonsselskap og dettes ungdomsskole i Karasjok. Staten godkjenner undervisningsplanen og ansettelsen i de lærerstillinger som angår de spesielt samiske fag. Norsk blir undervisningsspråk, men samisk blir fag i skolen,
4. Det er ønskelig og nødvendig å få egne yrkeskurs for samer, både for gutter og jenter, og opplysningsskrifter av forskjellig slags på samisk.
Samordningsnemnda selv ga i sin innstilling først et historisk oversyn over samenes og deres språks stilling i skolen. Her aksentueres den norske skolepolitikk fra 1880 som slo fast at undervisningen skulle foregå på norsk, og at samisk bare skulle nyttes som hjelpemål. Den parlamentariske skolekommisjons innstilling av 1926 viste en beskjeden oppmykning av skolemyndighetenes plikter. Og på samelandsmøtene etter krigen er det reist sterke krav om mer hensyntagen til samisk i skoleopplæringen. Samordningsnemnda støtter seg i det store og hele til de ekspertbetenkningene den hadde fått etter Tromsø-møtet i 1947. Man understreket at en av de vanskelighetene som da melder seg, er at språk, vaner og levevis er ulike for samebarna og de norske barna som møtes samtidig i internatene. Opplæringen har her bare tatt hensyn til de barna som taler norsk, og det har skapt mange komplekser og mindreverdskjensler hos samebarna. Den kulturelle og åndelige påvirkning har ikke vært så sterk og god som den burde være. Derfor mener Samordningsnemnda at det i regelen bør bli egne klasser (parallellklasser) for samebarna i de to første årene, til de har lært så meget norsk at de kan følge med i undervisningen i fellesklassene. Men fru Wiig, som har lang erfaring i denne opplæringen, mener at det er likeså bra å ha norske og samiske barn sammen fra først av også, så det bør kunne lempes på regelen.
Ovenstående ordning bør gjelde for samebarna ikke bare i Finnmark. I Midt-Norge bør det også reises en særskilt internatskole for samebarna, slik som det er foreslått blant annet av skoledirektørrådet i 1947.
Det er om å gjøre at disse internatene blir så tidsmessige og trivelige som råd er. Særlig vekt må legges på den hygieniske side av internatlivet, med bad og sunt kosthold, slik som det er foreslått fra Universitetets hygieniske institutt.
Særlig viktig er det å få en dyktig husmor i et slikt internat, og derfor bør hun ha gode lønns- og arbeidsvilkår dersom hun har passende utdanning og godt lag med barn. Hva angår lærebøker på samisk mener komiteen det først og fremst kan bli tale om religionslærebøker (bibelhistorie og katekisme), dessuten lærebøker i naturhistorie (dyre- og planteliv og helserøkt) med særlig vekt på samemiljøet. Kanskje bør det senere bli tale om historiebøker også på samisk, med heimstadlære og nomadekunnskap (jfr. de svenske lesebøkene for nomadskolen, der ett bind gir opplysninger om zoologiske og botaniske forhold i Lappland, og et annet bind gir en utførlig skildring av Lapplands historie og geografi.
Med hensyn til opplæring av lærere i samisk finner nemnda det nødvendig å gå til særlige foranstaltninger, og slutter seg til departementets forslag om tillegg til lærere som lærer seg samisk og binder seg til a undervise en viss tid i vedkommende krets. Hvert tillegg skal være på kr. 500,—. For en lærer kan få dette, må han godtgjøre at han har lært seg samisk. Tillegget får han bare så lenge han arbeider i kretser hvor det er barn som ikke kan norsk. Samordningsnemnda er enig i dette som en tjenlig overgangsordning, men anser det tryggest på en eller annen måte å få satt i gang samisk undervisning på Tromsø lærerskole med en lektor som fagmann. Der kunne også prester få adgang til å ta sin prøve i samisk og kvensk, som de ellers må underkaste seg i Oslo. Det er særlig viktig å få framhaldsskoler for å bøte på manglene i de unges skolegang etter krigen. Nemnda stotter seg til en overordentlig interessant beretning (med dagboksnotater) om en reise til Jokkmokk i september 1948 og en slik til Härjedalen, Idre og Femundtraktene i november samme år som daværende ambassadør Bergersen velvillig hadde stillet til rådighet. Det understrekes sterkt at den «arbeidskunnskap» som skal være et sentralt fag på slike framhaldsskoler, burde for sameelevene være det særpregede heimeyrket til samefolket: tinnbroderi og beinskurd, søm av komager, skaller, bellinger o. l. Ambassadør Bergersen viser til at i Sverige er det tre framhaldssskolekurs på seks uker (fra begynnelsen av juni til midten av juli) i to årsklasser for samebarn.
I spørsmålet om samisk folkehøgskole gjennomgår man sakens forskjellige faser fra 1920, da lærer Fokstad foreslo en samisk folkehøgskole i Tana med det formål å ta hensyn til den nasjonale egenart hos samene, lære samefolket å forstå sin egen historie og å få selvtillit og et kristelig livssyn i samsvar med det religiøse særpreg hos samene. Opplæringen skulle foregå på samisk bortsett fra fem uketimer med norsk språk og litteratur. Det skulle ikke bare være en vanlig ungdomsskole, men etter hvert bli noe av et granskningsinstitutt for samisk kultur (jfr. Askov højskole), og med sterk vekt på samfunnsorientering og samisk heimeyrke. På bakgrunn av den vekst samenes nasjonale sjølvkjensle og interessen for samekulturen har hatt hos samefolket selv i de siste tyve år, mener Samordningsnemnda at tiden nå er kommet til å reise en særlig folkehøgskole for samene i Finnmark. Den skolen som Finnemisjonsselskapet hadde i Karasjok før krigen, og som ble ødelagt i 1944, hadde sine særformål. Det må bli en skole reist og kontrollert av statsmaktene, i samsvar med reglene for vanlige folkehøgskoler, med fag- og timefordeling som disse. På samme tid må den løse sin særlige oppgave som skole for samisk ungdom. Undervisningsspråket bør være norsk, men undervisningen i samisk språk bør få bred plass i opplæringen, sammen med utførlig omtale av livsvilkår og levevis og kulturelt særpreg hos samene. Departementet tilsetter styrer og lærere etter tilråding fra skoledirektøren og fylkesskolestyret i Finnmark. Dersom ungdomsskolen for Vest-Finnmark blir gjenreist i Havøysund, og Svanvik ungdomsskole for Øst-Finnmark kommer i gang igjen, bør den samiske folkehøgskolen legges i det indre av fylket, der det store flertallet av samene bor. Staten må nok for denne skolen bære omkostningene ved reisningen av bygningene også, selv om de herreder der flertallet er samisktalende (Karasjok, Kautokeino, Polmak, Nesseby, Kåfjord) burde gi tilskudd. Til slutt fremhever nemnda meget sterkt at staten også må gjøre noe for den voksne befolkning. I så henseende er det maktpåliggende å utgi korte, greie forskrifter om viktige spørsmål i forbindelse med reindrift, helserøkt og matstell, nedtegnelse av samiske tradisjoner osv. Nemnda går sterkt inn for et så nært og godt samarbeid med Sverige som det er mulig å få. Særlig nevnes lærerutveksling, felles foredragskurser o. 1.
III.
Leserne vil av det jeg ovenfor har berettet, forstå at det faktisk er et fullstendig nytt syn på samespørsmålene som har arbeidet seg frem i den senere tid, fra på sett og vis å fornekte denne folkegruppes egenart og de hensyn som derfor burde tas til denne minoritet i vårt nasjonale samfunn, er man kommet over i en klar erkjennelse av hvilke plikter vi som folk har til å behandle samene med den tilbørlige respekt og hensynsfullhet. Statsmaktene er seg altså bevisst å ville forlate en norsk nasjonaliseringsprosess og isteden legge forholdene best mulig til rette for samenes livs- og arbeidsbetingelser i vårt land. Som nevnt, har utvilsomt samebefolkningens holdning under krigen — deres avgjort norsk-nasjonale reaksjon på både tyskere og norske N.S.-folk — i meget sterk grad bidratt til ytterligere å avklare og påskynde den utvikling som alt var i gang fra midten av 30-årene. Det ville jo også være temmelig uholdbart om våre representanter i F.N., så vel generalforsamlingen som utvalget for minoritetsspørsmål, skulle tale belærende ord om menneskeverd og menneskerettigheter for statenes minoritetsgrupper, om vi ikke redelig og målbevisst søkte å løse på beste måte de mange spørsmål for denne minoritet på mer enn 20 000 mennesker i det norske nasjonalsamfunn. Mange av oss kunne ha ønsket et raskere tempo i realiseringen av arbeidsprogrammet med samespørsmålene; men jeg tror likevel at en uhildet bedømmelse vil resultere i en villig erkjennelse av Regjeringens redelige vilje og av det arbeid som administrasjonen har ytet i denne saks tjeneste, virksomt støttet av representative samer og av samenes organisjoner. Det kan derfor være nyttig a ta et oversyn over det som hittil er gjort og dermed også konstatere det som ennå står ugjort i denne sektor av vårt kultur- og arbeidsliv.
For folkeskolens vedkommende spurte departementet skoledirektøren i Finnmark om det var mange steder hvor det kunne være aktuelt med parallellklasser for samebarn og norske barn. Man var på det rene med at ordningen ville bli kostbar. Imidlertid viste det seg her — som så ofte når det gjelder disse saker — at det var forskjellige meninger mellom samene selv, noe som selvsagt har naturlig sammenheng med det vi har nevnt tidligere: Samenes egen trang til raskest mulig å gå inn i det norske miljø for derved best mulig å hevde seg i kampen om utkomme og livsstilling. Saken ble så forelagt de Finnmarkskommuner som hadde mange samebarn innen sitt område, men skolestyrene var imot å få egne parallellklasser for samebarn. Det er derfor ikke blitt lagt frem noe forslag om å opprette slike klasser. Derimot leide staten fra 1951 Hattfjelldal Hotell til internatskole for reindriftsamenes barn i Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland fylker. Denne ordning har stort sett virket meget tilfredsstillende, og i det budsjett som skal behandles om få dager, og gjelder budsjettåret 1956-57, er hotellbygningen foreslått innkjøpt til skole. Skolen har i inneværende år ca. 60 elever. Det har vært ordnet slik at småskolen har hatt undervisning i høsthalvåret og storskolen i vårhalvåret.
Spørsmålet om lærebøker på samisk har nøye sammenheng med rettskrivningsspørsmålet. Utgangspunktet for en løsning her synes å være at man hadde to rettskrivninger, nemlig Friis' og Konrad Nielsens, og at det var ønskelig å finne frem til en samlende rettskrivning som alle fremtidige norsk-samiske bøker og andre skriftstykker kunne trykkes i. Hvilke prinsipper skulle man så gå frem etter ved utarbeidelsen av den nye rettskrivning? For det første var da å merke at begge de nevnte rettskrivninger tok hensyn til visse historisk betingede språknyanser som i dag er i ferd med å jevnes ut mer og mer. Særlig gjelder dette Kautokeino, men også Karasjok. Hvis man derfor i en ny rettskrivning skulle la tidens tendenser i språkutviklingen komme til uttrykk, måtte resultatet bli en rettskrivning som tok hensyn til den forenklingsprosess som faktisk har funnet og finner sted. Hvilken dialekt skulle man så bygge på, Karasjok eller Kautokeino? Her ga svaret seg selv:
Kautokeino-dialekten har i løpet av de vel hundre år som er gått siden sperringen av den russisk-finske grense — som tidligere omtalt — hatt en svær ekspansjon; dette gjor at den nå tales langt ned i sydlige svenske lappmarker. Hermed hang det slik sammen at mange Kautokeino-samer måtte utvandre til Karesuando etter grensesperringen, fordi det ble for lite beite for reinen på norsk side. Snart ble imidlertid også beitene i Karesuando overbelastet, og så begynte en villere utvandring tra Karesuando til sydligere beitetrakter i Sverige. Denne utvandring er delvis skjedd i form av tvangsforflytning. Situasjonen var da faktisk den at man ved å legge Kautokeino-dialekten til grunn hadde mulighet for å skape en rettskrivning som ville føles hjemlig og forståes lett langt sydover i svenske lappmarker foruten i de fleste distrikter i Finnmark. Situasjonen lå enn videre til rette for et norsk-svensk samarbeid om saken; dette ble da også etablert, som vi har hørt.
ABC'en og flere andre bøker er på den nye rettskrivningen. Likeledes vil en planlagt (og snart trykkferdig) samisk salmebok komme i denne rettskrivning. Departementet har også mottatt det norske manuskript til lesebok som skal utgis med dobbelte tekster. Antagelig vil saken være i orden om kort tid, Katekisme med dobbelte tekster er under trykning, likeså er bibelhistorien med dobbelte tekster sendt til trykning.
Framhaldsskole for samer er ikke opprettet; men fra Hattfjelldal kommune foreligger tilbud om at samebarna kan søke framhaldsskolen i kommunen. Departementet vil ta standpunkt til saken når spørsmålet om statens kjøp av hotellbygningen i Hattfjelldal er avgjort. Fra budsjettåret 1948-49 har det vært gitt en bevilgning til tillegg for lærere som kan samisk og binder seg til å undervise en bestemt tid i kretser der det er samiske barn som ikke kan norsk. Bevilgningen var til å begynne med på 3000 kroner, men ble for budsjettåret 1951-52 hevet til 5000 kroner, og er for 1956-57 foreslått med 6000 kroner. I innstillingen fra Samordningsnemnda var det reist spørsmål om opprettelse av en lektorstilling ved Tromsø lærerskole for en filolog som behersker samisk og har kjennskap til samenes lynne og kulturliv. Det ble også foreslått at samisk ungdom ved hjelp av en gunstig stipendordning skulle oppmuntres til å søke lærerskolen. Departementet stillet seg positivt, og cand. philol. Ørnulf Vorren ble fra 1. august 1949 ansatt i halv lektorstilling ved Tromsø lærerskole, samtidig som han i halv konservatorstilling ble bestyrer av Tromsø museums samisk-etnografiske avdeling. Imidlertid følte lektoren seg ikke kompetent til å bearbeide og ajourføre tidligere lærebøker, og noen undervisning i samisk kom ikke i stand. Dessuten var hans hyppige permisjoner for å ivareta arbeidet ved muséet til skade for lærerskolen. Han ble derfor i april 1952 løst fra sin stilling ved lærerskolen for å gå over i full stilling ved museet.
Høsten 1951 var det tatt opp 5 elever av samisk ætt som skulle få undervisning i samisk ved Tromsø lærerskole. De var stilt i utsikt store stipend i skoletiden og skulle til gjengjeld binde seg til å undervise 5 år i språkblandede distrikter etter at de var ferdige med lærerskolen. Departementet måtte derfor ta opp arbeidet med å få utgitt nye lærebøker, og det måtte skaffes ny lærer til samisk-undervisningen. Undervisningen i samisk kom derfor først i gang høsten 1953 med residerende kapellan A. Flokkmann som lærer. Undervisningen den første tiden var meget vanskelig, da de nye lærebøkene av professor Bergsland og dr. Nesheim først forelå tidlig på våren 1954.
Følgende lærebøker har departementet fått utarbeidd, og de foreligger i stensilert utgave: «Grammatisk innføring i Det fellessamiske skriftspråk», «Rettskrivning for Det fellessamiske skriftspråket», «Samiske tekster», «Gloser til øvelsesstykkene» og «Grammatiske øvinger i det fellessamiske skriftspråk». Disse lærebøkene er, ved siden av de eksemplarene som blir brukt ved Tromsø lærerskole, solgt i ca. 200 eksemplarer.
Høsten 1952 ble det tatt opp 4 nye elever ved Tromsø lærerskole. De skulle lese samisk på de samme betingelser som de første. Det er delt ut følgende særstipend til same-elevene:
Skoleåret 1952-53 kr. 12 400,—
1954 kr. 14 500,—
1955 kr. 15 800,—
1956 kr. 7 500,—
kr. 50 200,—
Dessuten har de 5 elevene som ble tatt opp høsten 1951, fått stipend av den vanlige bevilgningen skoleåret 1951-52. Skoleåret 1955-56 fikk andre elever av samisk ætt 6300 kroner i særstipend i tillegg til stipend av den vanlige bevilgningen.
De første elevene som har bundet seg til undervisning i samisk på særlige vilkår, ble ferdige fra skolen våren 1955. Resten skal ta lærerprøven våren 1956. Det er de siste årene ikke tatt opp nye elever som skal binde seg til undervisning i samisk. En vil i stedet forsøke å få i gang undervisning i samisk på frivillig basis.
Også spørsmålet om en samisk folkehøgskole var, som vi husker, drøftet på konferansen i Tromsø og i innstillingen fra Samordningsnemnda. Denne sak har en forhistorie hvis hovedpunkter vi skal nevne.
Alt i skoleåret 1916-17 ble det gjort forsøk med en samisk linje ved Øytun ungdomsskole, Havøysund. Men resultatet var ikke særlig tilfredsstillende. De samiske elevene hadde visstnok en for sterk følelse av å være en minoritet til at de kunne få full utfoldelse for sine evner og anlegg. Språkvanskene var store.
Den som i første rekke hadde innsett nødvendigheten av en egen ungdomsskole for samer, var den kjente Finnmarks-presten Jens Otterbech. Han mente at en egen skole for samer var den eneste brukbare løsning. Og hans ønske på dødsleiet var: Reis en ungdomsskole for samene! Men det gikk hele 14 år for planen ble realisert. I 1935 besluttet Finnemisjonen at det forsøksvis skulle settes i gang en ungdomsskole i Karasjok. Cand. theol. Ottar Bondevik ble kalt til styrer. Han hadde tatt eksamen i samisk ved Universitetet, og kjente noe til samene fra sitt opphold i Kautokeino. Høsten 1936 startet de i leide lokaler i Karasjok med 24 elever. Søkningen til skolen ble overraskende stor. Elevene trivdes i sitt eget miljø.
Så kom krigen i 1940, og skolen måtte stanse, da tyskerne tok lokalene.
Etter krigen gikk så Finnemisjonen i gang med å bygge sin egen skole. Den sto ferdig i 1949 og kostet 1,4 millioner kroner. Det er en helt igjennom moderne skole, og fra nå av fikk skolen statsbidrag i likhet med andre folkehøgskoler. Dette statsbidraget utgjør i skoleåret 1955-56 noe over 100 000 kroner. Skolen fikk nå større kapasitet, og den har i alle år etter ny reisningen hatt fullt belegg, omkring 50 elever. Nå ble skolen også søkt av samer fra samestrøk utenfor Finnmark.
Fra 1950 har Thor With vært styrer[1]. Han er også cand. theol, og har som Bondevik eksamen i samisk fra Universitetet. Skolen har lagt stor vekt på å lære elevene mest mulig om samisk kultur. Derfor har undervisningen i samisk sløyd og håndarbeid fått en stor plass på timeplanen. Foruten norske lærerkrefter i disse fagene, har skolen hvert år fått tilskott til å få den kjente svenske skulptør Runo Johanson Lette som timelærer ved skolen. De vanskeligheter skolen har hatt å kjempe mot, er for det første de språklige. Det er dårlig med lærebøker skikket for det samiske miljø, og som er egnet for elever som har samisk som morsmål. Dette gjør at det kreves ekstra mye av lærene. Det ser også ut til at det har vært vanskelig, rent økonomisk, for elevene fra samehjem å komme på ungdomsskolen. Særlig stor belastning er det for foreldrene i de samiske distriktene i Nordland og Trøndelag å sende barna sine helt til Karasjok. En bedre stipendordning vil derfor være velkommen.
Det er også en økonomisk påkjenning for Finnemisjonen å drive skolen. Visstnok bærer staten 5/6 av driftsbudsjettet; men hittil har selskapet måttet dekke det meste av fylkets 1/6. Man får håpe at Finnmark fylke snart ser seg i stand til å betale sin del av utgiftene til folkehøgskolene sine.
Norge var det første land som så oppgaven i å reise en egen samisk folkehøgskole. Senere har Sverige reist sin i Jokkmokk, og Finnland sin med folkehøgskolen i Enare.
Den samiske ungdomsskolen må sies å gå godt. Bade Bondevik og With er av de friske, drivende personligheter vi trenger på en slik plass. Skolestyrer With kjenner fra barnsben av Finnmark og samene. De har begge hatt tillit både hos samene og hos myndighetene, Folkehøgskoleinspektøren har besøkt skolen to ganger, i 1952 og 1955, og har fått det beste inntrykk. Det var tydelig å merke at elevene trivdes i sitt eget miljø, der deres morsmål var det naturlige, og der deres egne drakter er de dominerende. De unge samene utvikler her ved skolen en sunn selvtillit. Mange av dem har prestert å lage vakre ting i horn og bein i de eldgamle samesløydmønstre. Det kan også nevnes at en del av elevene har kommet seg inn på lærerskolen og andre høgre skoler. Og mange har kommet seg bra i vei med praktiske yrker, takket være starten ved ungdomsskolen.
Oversynet over skoler må suppleres med at Statens heimeyrkeskole for samer kom i gang i 1952 i Kautokeino; den har hittil holdt til i utilfredsstillende brakkelokaler. En oppnevnt plankomite har arbeidet med nytt skoleanlegg. Komiteen la frem utkast til et anlegg med internat til en kostnadssum på 2,4 millioner kroner. Av Nord-Norge-midler ble det for 1952-53 og 1953-54 bevilget i alt 850 000 kroner til reisingen av skoleanlegget. Regjeringen fant imidlertid ikke å kunne fremme forslag om reisning av et så kostbart anlegg, og planene ble krevd omarbeidet; man forutsatte kostnadssummen satt til maksimum 1 million kroner. Dette medfører at internatbygget foreløpig må utstå. Riksarkitekten har engasjert et privat arkitektfirma til å utarbeide nye tegninger til et skoleanlegg innenfor den fastsatte sum — 1 million kroner. Planutkastet er utarbeidet og er godkjent av departementet; arkitektene er for tiden i ferd med å utarbeide detaljtegningene, som vil foreligge ferdig sommeren 1956.
På grunn av forsinkelsen med omarbeidelsen av planene vil de tidligere bevilgninger til skoleanlegget falle bort pr. 30. juni 1956 ifølge bevilgningsreglementet. I statsbudsjettet for 1956-57 er det ført opp 600 000 kroner som ny bevilgning til reisning av skoleanlegget for heimeyrkeskolen for samer. En regner med at arbeidet kan settes i gang sommeren 1956.
Til igangsetting og drift av samiske husflidssentraler er det for budsjettåret 1955-56 bevilget 20 000 kroner som driftstilskudd og 15 000 kroner til lånemidler. Et lignende beløp er ført opp i budsjettet for 1956-57. For Kautokeino Husflidssentral er vedtekter godkjent av departementet. Sentralene i Karasjok og Polmak vil bli formell konstituert etter de godkjente vedtekter i nær fremtid. Man regner med at sentralene må få fortsatt statstilskott til driften inntil det er opparbeidet en tilstrekkelig omsetning av samiske husflidsprodukter.
Av andre foranstaltninger som har vært fremme i utredningene, er utgivelsen av opplysningsskrifter på samisk den viktigste. Fra budsjettåret 1949-50 har det vært bevilget 5000 kroner til slike forskrifter om reindrift, helserøkt, matstell, samiske tradisjoner m.m. Dr. Nesheim og konsulent Hans J. Henriksen er anmodet om å stå for utgivelsen. Fra skoleinspektør Lind-Meløy er det kommet forslag om et skrift om framhaldsskolen. Det har også av Skoleavdelingen vært bevilget et beløp på 2500 kroner til den nordiske konferansen i Jokkmokk. Vi har nå bevilgning til kurs i fellessamisk for lærere og tolker, som professor Bergsland har lovet å lede. Kurset kommer i gang sommeren 1956.
IV.
Samordningsnemnda hadde i sin tid håpet at det skulle bli diskusjon i dagspresse og tidsskrifter omkring de mange spørsmål som var reist i de 19 innstillinger. Stort sett er dette håp ikke gått i oppfyllelse, så på sett og vis kan det sies at vi som arbeidet i nemnda, ikke har fått stort mer peiling på hvordan opinionen har stillet seg til våre forslag. Jeg unntar da noen ganske få spørsmål som har avstedkommet mengder av enslydende, altså vel fabrikerte resolusjoner, som for eksempel til forslaget om lærerrepresentantenes stemmerett i skolestyrene, og om biskopen fortsatt skulle oppnevne en geistlig som medlem av styret. I forhold til vårt omfattende mandat og de svære og inngripende spørsmål som var til behandling, blir jo slike enkeltheter nokså små i forhold til de store prinsipper og de store linjer i skolevesenets oppbygning.
Når vi i det foregående har tatt for oss de spesielle spørsmål som angår samebefolkningens stilling, skal her til slutt nevnes noen artikler som har direkte med disse saker å gjøre. Det er skoleinspektøren i Karasjok, herr Lind Meløy, som står for fire slike, dels som forfatter på eget ansvar, dels i egenskap av formann i "Skolerådet for Indre Finnmark», et organ man der har stillet opp med representanter for de tre Finnmarks herreder som har hovedsakelig samisk befolkning og samisk talespråk. Det er tre skolefolk og tre legfolk. Den første artikkel står i Norsk Pedagogisk Tidsskrift for 1954, side 173-182. Det redegjøres der for et konkret utbyggingsprogram for folke- og framhaldsskolen i indre Finnmark. Målet for skoleopplæringen blant samebarna bør være at disse skal nå frem til samme resultat som barn ellers i landet, slik at de på overgangen til voksen alder kan sies å ha stort sett det samme startgrunnlag som ungdom hvor som helst ellers i Norge. Imidlertid er den faktiske situasjon den at man ennå står langt fra et slikt mål. Derfor har rådet etter inngående drøftelser utformet følgende program til effektivisering og en radikal utvidelse av undervisningen: Reduksjon av elevtallet pr. klasse; utvidelse av lesetiden i folkeskolen og i framhaldsskolen, i denne så vel utvidelse av den årlige lesetiden som utvidelse til 2-årig obligatorisk framhaldsskole; hjelpeundervisning for tilbakestående barn og opprettelse av barnehager. Rådet sier selv om disse poster at en reduksjon av elevtallet vil være det mest effektive middel til å nå bedre resultater i undervisningen. Visstnok innebærer dette et stort nybyggingsprogram, men hvis først statsmaktene anerkjenner det oppstilte mål, må også midlene skaffes til veie. Behovet for hjelpeundervisning er særlig stort, men har også vist seg å være et ypperlig tiltak slik det har vært prøvet med noen elevgrupper i Karasjok.
At disse særlige rådgjerder ikke kan bæres av kommunene, anses som selvklart; de må bli en statsoppgave. Rådet er også klar over at det må lovendringer til; det gjelder reduksjon av elevtallet pr. klasse jevnført med de nåværende maksimalgrenser, refusjonsreglene for statstilskott til lærerlønn og andre utgifter for en lesetid på gjennomsnittlig 27 uker pr. klasse, adgang til å gjøre 2-årig framhaldsskole obligatorisk med rett til statstilskott for utgifter til samme skoletid — nemlig 28 uker pr. klasse pr. år, og rikstilskott til hjelpeundervisning i grupper og til barnehager. Rådet går inn for at grunnskolen må ha prioritet, selv om man er oppmerksom på betydningen også av videre skolegang og hermed sammenhengende varig stipendordning.
Det følgende år inneholdt samme tidsskrift, side 65-76, en artikkel om etterskoling av ungdom som har tapt skolegang på grunn av krigen. Også her hevdes det at ungdom overalt i Finnmark har hatt store vanskeligheter på grunn av krigen; men ingen har hatt større vanskeligheter enn samisk ungdom, fordi disse i tillegg har språkvanskelighetene, som i stor utstrekning har berøvet dem mulighetene til å få tak i de mest elementære kunnskaper. Forfatteren kritiserer den måte bevilgningene til etterskoling har vært administrert på, og mener at for sen kunngjøring har vært skjebnesvanger for så vidt som mange som ellers ville meldt seg, derved ble utelukket på grunn av for knapp frist til å bestemme seg. Skoleinspektøren har med sin artikkel villet orientere myndighetene så alvorlig at visse tiltak måtte bli satt i verk og kunngjort i god tid før folkehøgskolene kom i gang om høsten.
De to andre artikler står i «Skole og samfunn» 1955, side 302- 305, og 1956, side 25-29. Den første artikkel reiser spørsmålet om det blir gjort urett mot samene i språkveien; den er en imøtegåelse av et angrep i dagspressen der det hevdes at det fremdeles blir gjort stor urett mot samenes kultur og språk. Den største urett mot samene er, etter skoleinspektørens skjønn, den at de har fått for lite skolegang og at skoletiden har vært altfor kort. Han anfører at samene selv ikke støtter særklasser, men vil ha fellesklasser; det er nettopp den omstendighet at samisktalende og norsktalende barn går på samme skolen og i fellesklasser som gjør sitt til å øke forståelsen og samkjenslen mellom de to folkegrupper. Han går varmt inn for å verne om den samiske kultur, også fordi den kan bli et vakkert og sterkt islett i felleskulturen.
Nettopp det å tilpasse på en harmonisk måte det samiske og det norske folkeelement ser herr Lind Meløy som hovedsiktepunkt i det skoleprogram for samebarn som han skisserer. Han forteller at om ikke lenge vil det i de mest typiske samedistrikter i indre Finnmark — Polmak, Karasjok, Kautokeino — være bygd opp tre store internatskoler, som staten bade eier og driver. Internatene gir plass til 200 barn på en gang; dertil kommer skolerom også for alle de barn som kan bo hjemme. Dessuten er det et kommunalt internat i hver av de nevnte kommuner med rom for tilsammen 100 barn. Skolene i Karasjok og Kautokeino vil ha rom og utstyr for alle skolefag, altså også husstell, sløyd, håndarbeid og gymnastikk både i folkeskolen og framhaldsskolen. Den skoletid som da kan gjennomføres, er maksimum 20 uker i internatskolen, siden internatene må gi plass for to barnekull om året. I klasser med barn som bor hjemme, kan en greie noe lenger skoletid. For sjette og syvende klasse i Karasjok er en alt nå oppe i en skoletid på 29 uker i året og regner dessuten med ett-årig framhaldsskole.
Det redegjøres for de bøker som er kommet og som vil komme; skoleinspektørens ønske om en hjelpebok for det faget svenskene kaller nomadkunnskap, er det også meningen å få i stand så snart det er mulig. Den skoleplanen han skisserer, er i ett og alt innsiktet på å gi samebarna så solid kunnskap som det er mulig, og vel å merke utsprunget av og hentet fra samisk miljø. De tre første årene blir samisk brukt meget i undervisningen, hvilket etter hans skjønn er det eneste forsvarlige, og det som også er til gagn for norskundervisningen, særlig blant den fjerdepart av barna som skolearbeidet faller tyngst for. Han mener at overgangen til norsk som hovedspråk i undervisningen skal være fullført i det fjerde skoleår. Dette betyr likevel ikke at man ikke også etter den tid må omsette ord og vendinger til samisk og klargjøre slikt best mulig. Han finner at fra dette tidspunkt er det overhodet det kan gjøres mest fra skolens side til å verne om hele den samiske kultur, et arbeid en finner plass og leilighet til så å si i alle fag. I en særlig sterk stilling står her håndarbeids- og sløydopplæringen, der det virkelig kan skapes vørdnad for samisk husflid, samisk mønster og samisk bunad. Han ser store muligheter for at nomadkunnskap for flyttsamene vil få stor verdi både praktisk og kulturelt, slik at framhaldsskolen samtidig kunne bli litt av en yrkesskole og en almendannende skole for denne del av samebefolkningen. Heimeyrkeskolen i Kautokeino hilser han som et av de positive tiltak staten har tatt for å verne om samisk kultur. I forbindelse med de ovennevnte artikler om samespørsmålene må vi komme tilbake til de to før nevnte reiseberetninger fra den daværende ambassadør Bergersen. I Jokkmokk-innberetningen taler han om sitt besøk i samenes folkehøgskole. Han fremhever at den kanskje varigste og største innsats for denne skolen blir «å fornye samesløyden, få frem de gamle mønstrene, gi begavet sameungdom muligheter for å arbeide videre på det tradisjonelle grunnlag, innføre rasjonelle arbeidsmåter, gi anvisning på nye materialer og befeste en sikker smak og et solid håndverk». Mange kortvarige spesialkurser er også av betydelig verdi for denne befolkning, som i Sverige da tellet 8543 samer, av hvilke bare 2801 levde av reindrift. Prinsipielt hevder ambassadøren — og han henviser til innstilling fra Samordningsnemnda — at staten må ha ledelsen av en slik skole i Finnmark. Han antar for øvrig også at de svenske myndigheter har en tilsvarende oppfatning av folkehøgskolen for sitt vedkommende. Det ligger i dette syn ingen underkjennelse av skolen som den er i dag, og enda mindre av dens rektor. Således har denne meget fortjenestfullt undervist sine elever i foreningsdannelse og foreningsteknikk, altså i organisasjon og i organisasjonsliv. Det hadde vært meget interessant å være til stede ved diskusjonskveldene skolen hadde, og høre de synspunkter som de unge selv kom frem med. Det store problem var hvordan samene skulle holdes fortsatt knyttet til reindriften som deres viktigste økonomiske og yrkesmessige grunnlag. Enn videre hadde dr. Ruongs forelesninger og ikke minst samtalene med ham om nomadskolevesenets utvikling vært av stor interesse.
I den annen beretning følges de aktuelle nomadskoleproblemer i marken, og vi får høre at Skolöverstyrelsen har satt barna inn i skogplantingsarbeid, da dette ellers ville kreve altfor stor del av den ordinære arbeidskraft, likeledes visse undersøkelser av Skolöverstyrelsens skolelegesjef, professor Herlitz. Beretningen gir overordentlig interessante øyeblikksbilder fra de «lappbyer» de reisende besøker, og ikke mindre interessante glimt av samebefolkningens historiske utvikling, og forholdet til det svenske samfunn, på så mange måter temmelig parallelt med Norge. Vi er med på reinslakting, vi deltar i samtaler med representative samer både om reinskjøtselen og om skoleforholdene, og så kommer vi over til Røros-trakten og får høre atskillig om våre sydlige samers vilkår og problem. Jeg tør si at det kanskje verdifulleste i denne beretning er den sterke belysning den kaster over alt som står i forbindelse med reindrift og reinskjøtsel som selve hovedgrunnlaget økonomisk og yrkesmessig for denne befolkningsgruppe. Vi blir også slått av den verdi vi må tilmåle de svenske samers og de norske samers organisasjoner i dag. Det er gjennom en formålstjenlig organisasjon i samarbeid med statsmaktene det vil bli mulig å løse samenes både økonomiske problem, deres språk- og utdannelsesproblem, overhodet alt det viktigste som kan holde deres kulturarv oppe, styrke deres samhold og harmonisere deres forhold til vedkommende nasjonale samfunn.
Vi kan imidlertid ikke her gå nærmere inn på dette. Isteden må vi vie vår oppmerksomhet til henvendelser som er rettet til departementet fra Samisk Råd for Finnmark og fra Norsk Rikskringkasting, henholdsvis av 16. mars og 21. juli 1955. Dette danner bakgrunnen for departementets initiativ med nedsettelsen av et utvalg til å utrede endel samespørsmål, og Stortinget har gitt bevilgning til et slikt utvalg. Så vidt jeg kan se, blir utvalgets hovedoppgave:
1. Å drøfte kravet om en utvidelse av Kringkastingens programtjeneste på samisk, alt sett i samsvar med de offisielle retningslinjer statsmaktene har slått inn på og både prinsipielt og praktisk akter å gå frem etter.
2. Å utrede de ulike problemer av sosial og økonomisk art som følge av svikten i samenes næringsgrunnlag. Her vil de nevnte reiseinnberetninger fra ambassadør Bergersen være et ypperlig materiale for den generelle drøftelse.
Det har også vært nevnt andre saker, men dertil er å merke følgende:
1. Til drift av samisk avis har alt to av regjeringsdepartementene gitt sitt bidrag, og en drøftelse i utvalget av et slikt spørsmål skulle neppe være nødvendig.
2. Spørsmålet om bygging av heimeyrkeskole for samer i Kautokeino er ferdigbehandlet av vedkommende plankomite med Skoleavdelingens sjef og Riksarkitekten som medlemmer.
3. I løsningen av skolespørsmålene har departementet hittil stort sett fulgt innstillingen fra Samordningsnemnda. Vi er med andre ord på god marsj fremover til løsning av de spørsmål som der er nevnt; dessuten er endel andre spørsmål kommet til.