Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Ottar Bondevik:

Skriftemål fra Kautokeino folkeskole

Ottar Bondevik som rektor ved Grenland folkehøgskole. (Foto: Hjørdis Larsen)

Ottar Bondevik (1909–1984) var fra Austre Moland i Aust-Agder. Han var utdanna teolog og hadde i tillegg eksamen i samisk. Han kom til Kautokeino som prest i 193? og var der til 1936. Da blei han den første styrer for Den samiske ungdomsskole (seinere Den samiske folkehøgskole) i Karasjok. Seinere var han bl.a. rektor ved Grenland folkehøgskole, sogneprest i Kristiansand, generalsekretær og landsstyreleder i Norges Samemisjon. I 1958 ga han ut boka Under Nordkalotten, der han forteller fra si tid som prest og skolestyrer i Finnmark. Han ga også ut bøkene Fotefar, Drivtømmer og Bær arven videre. Vi gjengir her et kapittel fra Under Nordkalotten, der han forteller om erfaringer som lærervikar i Kautokeino på begynnelsen av 1930-tallet. Han skildrer her hvilket overgrep den daværende internatskole var mot samebarna og samtidig den avmakt og fortvilelse en lærer utafra kunne føle i forhold til ei umulig oppgave. Trolig kunne mange lærere og prester sagt som han skreiv i første kapittel av boka: «Min uvitenhet om folk og forhold var grenseløs».

Fra dagboken

I.

Jeg har vært på Kautokeino folkeskoleinternat for å overvære åpningen av vinterskolen. De fastboende har fått sin opplæring før jul og skal ha vinterferie til påske. Nå er det fjellsamenes tur. Jeg møtte som observatør og vikar. Jeg trengte erfaring med tanke på fremtidsarbeid blant samisk ungdom, og skolen hadde bruk for en lærer for noen dager. Så møttes våre interesser.

Pustende og pesende kom reinene i lange raider med all den innspurtsfart de kunne prestere. Frostrøyken sto ut av nese og munn som damp av rykende kaffekjeler. Men ingen hvite frostflekker var å se på kinnene. Fjellfolket visste nok hvordan de skulle unngå det. Ut av pulkene, – eller rislene [1], som de i Kautokeino gjerne bruker, veltet skinnbylter i alle slags fasonger og størrelser. Småbama flokket seg om mødrene og fulgte motvillig med i retning av skoleinternatet. De hadde nok bange anelser om det forestående.

Den store, høye trappen var første alvorlige prøvelse i det fjorten ukers hindringsløp som var i vente. De var ikke vant til den slags fra teltet, og manglet således trappesliternes øvelse. Oppover gikk det godt, nedover gikk det galt, – slik går det som oftest her i verden. Men ingen skade skjedde, for klærne var av skinn og så tykke og gode at de tok av for alle støyter.

Barna klynget seg til mødrene, som skjøv dem fra seg, samtidig med at de vendte seg bort og tørket tårer. «Vær nå kjekke gutter,» sa de og snufset. Kjente barna seg sveket av sine foreldre? Enkelte illskrek. De måtte nesten tas med makt: Det var opprivende scener jeg aldri kommer til å glemme.

Internering av barn i åtte-års-alderen høres ikke bra ut. Det må være siste utveg å bruke så harde midler for å gjøre de stakkars små delaktige i kulturens goder. Men hvordan skal en ellers kunne undervise fjellsamers barn? Jeg vet at den svenske nomadskolan har forsøkt seg med lærerinner som følger familiene på flytningene og gir barna opplæring i den tiden da de holder seg i ro, men jeg har nok også hørt at resultatet ikke var så aldeles strålende. Det er jo noe som heter undervisningsmidler, og slikt kan det jo ikke bli plass til stort av i et telt eller en kåte. Av flere onder bør en velge det minste. og det er dette jeg i dag er presentert for.

Når mødrene kommer med første-klassingene til skolen, arter det seg andre steder i vårt land som en triumfreise på en lenge etterlengtet festdag. De små fryder seg over å skulle forlate smårollingenes rekker og bli regnet med som virkelige mennesker. og foreldrene er stolte over at verdens mest begavede spirer endelig skal få anledning til å vise sine kunster for et større publikum enn familiekretsen.

Opplevelsen i dag har få likhetspunkter med hva jeg tidligere har sett. Hva kan grunnen være til forskjellen? Hvorfor holdt barna så krampaktig fast i mødrenes kufter, og hvorfor sukket foreldrene så tungt da de gikk inn gjennom skoledøren? En av grunnene er sikkert den at de manglet illusjonen. Også barna sydpå blir skoletrette. De blir skuffet og lei av alt sammen. Men de vet det ikke på forhånd. Ny ransel, nye bøker og nye venner er nok til å kaste glans over dagen og til å stille problemene i skyggen. Men dette er det umulig å få til for fjellets folk. De har for mye med naturen og for lite med mennesker å gjøre til å kunne sluke en halv glede.

Overgangen er kanskje også for voldsom. De er vant til det frie liv på vidda i lek med småsøsken og hvalper, uten noen annen regulerende faktor enn det behov de i øyeblikket kjenner. Plutselig skal de så rives opp fra fjellgrunnen og plantes inn i et drivhus, hvor de nesten går til grunne i velvære. Når livet skal leves etter timeplan, står det i fare for å bli ulystbetonet.

Jeg har et bittert barndomsminne. Jeg skulle plante ei bjørk i en krok i hagen. Jeg ønsket alt godt for nyplantingen, og tok derfor og gjødslet den kraftig. Med den følge at bjørka døde. Jeg hadde ikke kjennskap til loven om osmose og hadde heller ingen gartner-erfaring, derfor gikk det galt. Etterpå lærte jeg at det er farlig å plante en svak spire i sterkere omgivelser. Det fører bare til at jorden suger næringen ut av planten. og det var jo ikke det som var meningen.

Jeg har følelsen av at jeg i dag har vært med på noe av det samme. De svake fjellsamespirer i det sterke internatskolemiljø. – vil dette kunne gå godt? Vil ikke loven om osmose også her komme til å gjøre seg gjeldende?

Samfunnet krever at disse små borgere skal utvide sin horisont fra reintemming, reinkjøring og reinslakting til kunnskap om eggehvite, Amerika og slaget ved Svolder. Men slik kjenner de det ikke selv ved overgangen fra teltboer til internatindivid. De føler det som en innsnevring og begrensning fra den store verden med reiser over endeløse vidder og til de små lufteturer i frikvarterene innenfor skolens innhegning. Kan noen undre seg over at de gruer seg?

II.

Jeg var full av lyst til å fylle den tomme plassen etter de forsvunne foreldre, men ingen forutsetninger var til stede. Dertil var mine språkkunnskaper altfor skrøpelige. Det hjalp lite å vifte med en eksamen fra universitetet. I praksis var jeg temmelig hjelpeløs.

En ting er det å pugge inn en rekke samiske bøyningsmønstre og gloser. Noe ganske annet er det å få til de riktige lydene. Jeg har lest om at misjonærer som reiser til Armenia, pleier å trekke ut fortennene for bedre å få til lydene i språket. Kanskje det kunne være en løsning. Jeg har i hvert fall en følelse av å ha noen fortenner for mye når jeg skal snakke samisk.

Det kan ikke sammenliknes med tysk, engelsk eller andre beslektede språk. Det er langt vanskeligere for en norsk-talende å få tunga til å slå på samisk. Det underlige er at når vi forsøker, så snakker vi konsekvent feil. Når turistene smiler av samene fordi de sier at «bresten breker» og taler om «grig og grisetider», så glemmer de at vi gjør nøyaktig tilsvarende feil på samisk. Det er lydlover i to språk som kolliderer.

Med min slette samiske uttale forsøkte jeg å si noen vennlige ord til de små, men det kom ingen reaksjon, hverken på mine gloser eller mitt smil. Jeg møtte bare femten par øyne som stadig fulgte meg og alle mine bevegelser med spørrende undring. Hva bodde det av tanker bak det stirrende blikk? Den store gutten på den bakerste benk så ut som om han ville si: «Hvorfor må vi sitte så lenge stille? Det passer ikke for oss fjellsamebarn det. Dessuten sa far og mor uttrykkelig at vi skulle gå på skole.»

Hadde vi enda fått lov til å sitte på golvet, slik vi er vant til det i teltet. Men nei. På den vonde pulten må vi sitte dag etter dag. En eneste time er så lang som en hel sommer ved kysten. ja, enda lenger. Hvorfor sier ikke læreren at vi kan sette oss ned på golvet og hvile oss litt? Hvorfor får vi ikke lov til å rusle rundt og se hva de andre driver på med?

På første benk satt en liten lyshåret jente. Jeg ville kalle henne den vakreste i klassen, men det var jo en privat affære, og høyst tvilsomt om mine skjønnhetsbegreper falt sammen med samenes. Dessuten måtte jeg passe meg så jeg ikke favoriserte henne. Da ville hun straks falle i unåde hos de andre, og så vondt ville jeg henne ikke.

«Hvorfor skal de bygge så store hus? tenkte hun, «og hvorfor skal de ha disse høye dørstokkene til å snuble i over alt? En kan jo ikke gå trygt noen steder. Og så denne kvelende inneluften. Sommervarme ved vintertid passer dårlig. Den blir altfor tørr og tett. Det er bare til å bli syk av.»

Det var ikke mulig å fortsette tankelesningen lenger. Undervisningen måtte begynne. Selv en ikke-betalt vikar har en viss følelse av ansvar. Hør på meg.– sa jeg på samisk. Langsomt gjentok jeg ordene. Tydelig uttale. Enkle gloser. Men alt var forgjeves. Flokken på femten så konstant spørrende ut. Min følelse av avmakt var så stor at jeg holdt på å gi opp. Hjelpeløs sto jeg foran dem som skulle hjelpes, og alle seksten var vi like fortvilet over at mine anstrengelser var til liten nytte.

Barna var redde meg, det var det verste. Jeg sto som representant for noe stort, sterkt, uhyggelig og fremmed. Det var bare spørsmål om de ville gi seg over eller om de ville gjøre forsøk på å forsvare seg.

De fleste valgte den passive motstand. Gledesløst og motvillig åpnet de de norske lærebøkene. Enkelte glimt av fryd kunne jeg se over de vakre tegningene. Men de flestes tanker var nok forlengst ute i teltet på vidda hos mor og hvalpene.

Plutselig kom et utrop fra en utkikker ved vinduet. Det ble forstått av alle, – merkelig nok. – enda så utydelig som han talte. Straks forlot alle sine pinebenker og styrtet mot vinduet i vill kamp for å komme først. En lang rein-raide var synlig nede på vegen, ikke langt fra skolen. Kunne det virkelig være mor og far som alt kom for å hente dem? Enten måtte foreIdrene ba kommet på bedre tanker, eller også hadde de fjorten ukene gått raskere enn de hadde tenkt. Men nei. Det var nok ennå ikke befrielsens time. Snart skulle det vise seg at det bare var en tilfeldig kjørekar som ikke engang hadde tid til å stanse.

Jeg sto og så på ryggene og nakkene til den flokken som stuet seg sammen foran vinduet for å få et glimt av det frie liv. Gjør vi nå rett mot disse små? Det var det pinlige spørsmål som meldte seg. Naturligvis gjør vi rett.

Med et sukk måtte jeg innrømme at det vel ikke finnes noen veg utenom. En høster ikke helt smertefritt sivilisasjonens frukter. Men burde det ikke være verdt et forsøk å prøve å finne en mildere overgang for naturbarn fra det frie til det regelbundne liv? Skulle det ikke være mulig å gi disse en mer individuell behandling. uten klasse-uniformeringens harde trykk? Burde ikke lærere som kan barnas språk bli foretrukket fremfor alle andre?

Flukten fra pulten mot vinduet er det eneste av lystbetonet aktivitet som har hendt i dag.

III.

I undervisningstimene har jeg forlatt det laveste trinn og fått lov til å forsøke meg i de høyere klasser. Det var jo mye lettere, både for meg og for elevene. Begge hadde vi utbytte av timene, og var til gjensidig glede for hverandre. Og dog må jeg innrømme at hos de eldre elever er mye av det umiddelbare blitt borte. De viderekomne er akterutseilt når det gjelder sjarm. Der er nybegynnerne suverene. Men så har de store til gjengjeld fått mange ferdigheter.

Jeg synes å merke en underlig prosess som foregår med barna fra første til sjuende klasse. Det viser seg endog i det ytre. Den originale og særpregede samiske drakt må vike for moter fra verdensmarkedet. Det begynner så forsiktig med et enkelt plagg som sniker seg inn blant de bunad-ekte. Det kommer etter hvert flere til. Enkelte barn har rene mulat-antrekk med blanding av alt mulig. De aller eldste har kommet så langt at de har hengt kuften bort til hverdags og bruker den bare til søndags og fest.

Klarest kommer det likevel fram i språkbruken. Det er ingen som tvinger på dem det norske språk, men det stadige drypp gjør sin virkning, endog på en stein. Nesten alt de leser eller hører er på norsk, time etter time, dag etter dag, år ut og år inn. Til sist glir det inn. Men sammen med kunnskaper om planter og dyr, land og riker, legeme og sjel, lurer det seg inn en farlig gift, nemlig selvforakten. Den ser så uskyldig ut, men er i virkeligheten fullstendig dødbringende.

Det er ikke helt klart for meg hvordan det foregår, og selv er barna intetanende. Men der finnes en gruppe snikende sykdommer. De hadde vært temmelig ufarlige dersom de bare hadde ringt på entreklokken ved sin ankomst, slik andre kultursykdommer gjør. Men nettopp fordi de ikke varsler. hverken med feber eller smerte, er de så lumske. En vet ikke noe om at en har gjester i huset, før de har satt seg så fast og blitt så sterke at de kan erobre herredømmet.

Sjelens kraft, – det er selvforakten. Smygende og lurende kommer den og angriper det sårbare samiske sinn, ved mangt som står i lærebøkene, ved myndighetenes behandling ovenfra og nedad, ved konkurranse på ulike vilkår, og ved selve det å være en minoritet.

De klarer ikke å verge seg mot giften. Jeg har kikket litt inn i den avgrunn som heter folkeminoriteters avmakt. Jeg hører aldri noen tale nedsettende om samene. men se1ve den åndelige atmosfæres trykk er det som klemmer dem flate til marken.

Jeg har hatt en time i geografi. Det var i en av de øverste klasser. og de var kommet til avsnittet om Norges land og folk. Det slo meg at jeg hadde lest dette utallige ganger uten å reagere over alt det av brautende selvros som finnes. Jeg hadde tatt det for en selvfølge at denne skildring av vår stolte rase med de mange strålende egenskaper var helt korrekt, og at dette var kjensgjerninger alle måtte bøye seg for.

Først nå da jeg sto ansikt til ansikt med representanter for den samiske rase, følte jeg hvor smakløst det hele var og hvor urettferdig det måtte kjennes for dem. I det lengste håpet jeg på at det sto noe liknende om det samiske folk, og uforsiktig nok var jeg til å la en av elevene lese høyt i klassen. Det burde jeg ikke ha gjort. Her plumpet vi nemlig ned fra høystemt romantikk til naken realisme. Også rasens dårlige egenskaper var her tatt med, og det på en slik måte at det måtte virke sårende. Det har vært en svart skoledag. Jeg må skynde meg å skrive inntrykkene ned, for glemselen er så rask på hånden til å viske ut alle skygger.

IV.

Det er ikke så lett for en ekte norsk nordmann fra Norge å måtte konstatere at en representerer et skjellsord. I timen etterpå snakket vi sammen om dette, men kom ikke av flekken. Jeg fikk ikke et eneste svar, bare taus resignasjon. Var det uvilje? Ikke nettopp det, men de følte seg uvel. De ønsket ikke å bli drøftet.

Jeg forsøkte med varsomme spørsmål: «Dere er da alle sammen norske? Alle norske statsborgere er vel norske?» Nei, det fikk de ikke til å stemme. Norsk–samisk var for dem et enten–eller og ikke et både–og. «Men hvis dere ikke er norske, da er dere jo uten fedreland?» Tausheten var som et ekko. Ordene – uten fedreland – hang formelig i luften og ville ikke dø.

Det var pinlig å måtte innrømme at jeg selv ikke kunne finne noe svar. Mine tanker gikk tilbake til min første undervisningsdag. Da satt barna triste og sørgmodige på pultene mens jeg sto med overskudd pa krefter og lyst til å hjelpe dem.

Nå var forholdet omvendt. Barna trivdes, de jublet og sprang, de lekte og ropte, de frydet seg ved det yrende liv i skoleinternatets miljø, mens jeg som på avstand kunne se hva der langsomt foregikk i deres sjel, så at de mistet fotfeste i det gamle og langsomt vendte det ryggen i mild forakt, jeg maktet ikke å glede meg over deres lek. De var ikke lenger misfornøyde med sin skjebne. Dette var for dem et gode, men samtidig en fare. Deres egen kulturbevissthet holdt på å bli borte.

I går var jeg på skolen helt til kvelds. Jeg fulgte med de små ved lekselesing, til bords og til soverommet. Små internatmennesker var de blitt, disse lubne og friske fjellsamer. De har lært seg maurtuesamfunnets egne lover og vennet seg til å bo tett sammen. De har vist villighet til å innordne seg under den store fellesrytme som det nye miljø har krevet. At helt nye egenskaper som frekkhet og smartness er under utvikling, er de neppe selv klar over. Helt ubemerket har bråkmakerne og urokråkene erobret lederplassen i deres sinn.

Husmor hadde en varsom og kjærlig hånd og forsøkte etter beste evne å makte den overmenneskelige oppgave som det var å skulle være mor for hundre barn. I kjelleren hadde de et eget rom hvor de tok av seg skallene og la sennegresset utover til tørk, så de skulle slippe å gå våte på beina. Et tiltalende forsøk på å komme teltlivet i møte.

Snart lå de til sengs utover den store sovesalen, tett i tett, seng ved seng. Hundre barnefantasier repeterte dagens eventyr før teppet gikk ned. Jeg satte meg ned på en stol og stirret inn i to mørke barneøyne. Husmor hadde nettopp lest kveldsbønn og sagt godnatt. Jeg forsøkte å spørre uten ord: «Er du glad?» og fikk bekreftende svar. «Men er du ikke ensom?» Naturligvis var han det, langt mer her enn ute i teltet på vidda, hvor han hadde mor, søsken og småhvalper, og hvor han utgjorde en betydelig del av et liv, fylt av mening og rikt på stillhet. Men i det hektiske jag på skolen ble dagene borte mellom hendene.

Det er dette med sjel og legeme som aldri riktig vil gå i takt. De er nok avhengig av hverandre. Det kan en merke på den måten at en jo kan bli frisk av lykke og syk av sorg. Men selv om båndene mellom det fysiske og det sjelelige er sterke, så løper ikke alltid linjene parallelt. En kan nesten være fristet til å si at sjelens ensomhet er omvendt proporsjonal med legemets. Midt i den larmende storby lever de fleste venneløse mennesker.

Annerledes er det på en avsides fjellgård hvor alle er avhengige av hverandre og lever for hverandre. Der regner de endog dyrene og blomstene blant sine pårørende. Der er de aldri alene. Men midt i den myldrende maurtue fødes og vokser ensomhetsfølelsen.

Tanken på mor i teltet var det siste jeg leste ut av to søvnige sameøyne. Hele den store salen sov. Hundre barnehjerter banket og slo. Det gjaldt å samle krefter, for en ny og glad dag ventet.

[1] Risle = av samisk rišlareahka, slede med karm og ryggstøtte, plass for to personer. (Red.)

Samisk skolehistorie 5