Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Øyvind Bjorvatn
|
Øyvind Bjorvatn er født i 1931 i Herefoss i Aust-Agder. Han tok lærereksamen i Kristiansand i 1954, og blei cand. philol. i 1962. Han var lærer og lektor i grunnskole og videregående skole, bl.a. i Arendal og Tvedestrand. Bjorvatn satt i kommunestyret i Tvedestrand fra 1963 til 1971 og på Stortinget 1965-73. Ved splittinga av Venstre i 1972 gikk han over til Det Nye Folkepartiet, seinere Det Liberale Folkepartiet, der han var nestformann 1972-74 og formann 1982-86. Bjorvatn har gitt ut flere lokalhistoriske bøker og i mange år vært leder for Tvedestrand historielag Denne artikkelen blei trykt som kronikk i VG 14. september 1955.
|
Siden 1945 har skolemyndighetene i Norge fått et delvis annet syn på vår samiske minoritetsbefolkning og på språkopplæringa i typiske samedistrikter. Tidligere var målet gradvis å utrydde den siste rest av samisk språk, og vel dermed også å gi den samiske kulturen dødsstøtet. Etter krigen har flere og flere ansvarlige skolepolitikere fått øynene opp for det verdifulle i samekulturen, og samisk språk blir gjenstand for stadig større forståelse. Likevel er det langt igjen før en kan tale om språklig likestilling for de bortimot 25 000 samene som bur i landet.
Samisk språk er helt ulikt norsk, og brukes som talemål i de fleste sameheimer. Samebarn møter ofte til sin første skoledag uten å kunne et ord norsk. Likevel er norsk det eneste obligatoriske undervisningsmål i alle folkeskoler. Dertil kommer at alle lærebøker så nær som ABCa er uten samisk dobbelttekst, og at altfor mange lærere i samedistriktene er uten kjennskap til samisk språk. Særlig i småklassene må derfor språkvanskene få alvorlige pedagogiske følger. Den manglende kontakten mellom lærer og elev — og mellom elev og lærebok — hemmer fremgangen i orienteringsfagene, og det er vel ikke tvil om at den analfabetismen som for en tid siden ble konstatert ved en mllltær-forlegning i Finnmark, delvis kan tilskrives språkforvirringa i visse distrikter der nord. Samene får ikke opplæring i sitt eget morsmål, og greier ikke å tilegne seg norsken i løpet av den begrensede tid som står til rådighet.
Jeg har talt med flere av dem som er blitt påtvunget en folkeskoleopplærlng på et for dem fremmed språk, og det er lett å skjønne at de har gjennomgått litt av hvert i skoletida.
— Som skolegutt ble jeg brutalt forbudt å tale mitt samiske morsmål innenfor skolens område, forteller en ung mann som nå behersker både norsk og finsk foruten samisk, og går inn for å utdanne seg som lærer — i håp om å kunne hjelpe minoritetsbarna til en lettere og bedre skolegang enn den han selv har fått. — Det eneste samiske innslag i undervisninga var en samisk-norsk ABC, sier han, og nå er også den tatt bort fra skolene i vår kommune. Særlig den første tida var det vanskelig å følge med i timene, og mange av kameratene mine strevde tyngre enn jeg. Vi tenkte og følte på samisk, men måtte pent uttrykke oss — både muntlig og skriftlig — på norsk.
Som et eksempel på språkvanskene nevner samegutten en utfyllingsoppgave, der elevene skulle skrive bl. a. hva myggen er kjent for. Han visste godt det samiske ordet for å stikke, men hva hjalp det når han aldri hadde hørt det norske? Motstrebende måtte han levere blankt. — Det smaker sterkt av tvang å forlange at all undervisning i folkeskolen skal foregå på norsk, all den tid samisk og finsk står så sterkt mange steder i landet, sier han til slutt.
Nå var det selvsagt rimelig om Staten lot ungdom med en slik vanskelig språklig bakgrunn få visse lettelser ved videre skolegang. Dette har også vært praktisert ved 'Tromsø lærerskole, hvor en etter krigen har brukt å stille to plasser åpne for søkere med samisk som morsmål. I år måtte imidlertid atter alle søkerne til lærerskolen konkurrere om plassene på like fot, og i departementet blir det opplyst at en anser behovet for lærere med samiskkunnskaper dekket. Dette høres unektelig underlig når det så sent. som siste skoleår ikke fantes en eneste lærer med eksamen i samisk f. eks. i Karasjok kommune, som er en av de tre i landet der samene er i majoritet. Det har også vært umulig å få lærer i samkk til Den samiske ungdomsskolen kommende skoleår, og en har her måttet ansette en lærerskoleelev i posten.
Til gjengjeld arbeides det med en spesiell stipendordning for sameættet ungdom som søker videre utdannelse, og her har sikkert Samisk Råd av 1953 gjort en god innsats. Rådet gjør også sitt til å få utgitt flere lærebøker på samisk, og enkelte slike er enten under trykking eller under forberedelse. Det er likevel klart at si lenge det ikke undervises i samisk i folkeskolen, og så lenge det ikke er noen avgangsprøve i dette språket, selv for barna i Karasjok, Kautokeino og Polmak, vil ytterst få samer lære å beherske sitt morsmål skriftlig. De makter ikke å lære seg selv et språk med 9—10 kasus og en uhyggelig mengde innviklede bøyningsformer, og resultatet blir at de fleste bruker et slags norsk som skriftmål, mens de fortsetter å tale samisk.
Språkforvirringa mellom samene blir bare forverret ved at samisk flere ganger har gjennomgått store forandringer ved nye rettskrivninger. Samene selv er alt annet enn begeistret for den siste rettskrivinga, som kom etter krigen, og som prøver å forene samiske dialekter fra Norge og Sverige til et felles skriftspråk. Resultatet er blitt et forferdelig kaudervelsk, sier en norsk same venn, og kritiserer sterkt at samene skal påtvinges ny rettskriving hver gang det ansettes ny professor i samisk ved Universitetet i Oslo. Den samiske bibel og salmebok er trykt på J. A. Friis' gamle rettskriving, og det er stort sett denne samene selv liker best.
Selvsagt er det en fordel at samene lærer norsk i folkeskolen. I motsatt fall ville de møte mange unødige vansker som norske statsborgere. Men opplæringa i norsk behøver likeså lite fortrenge morsmålsopplæringa i typiske samestrøk som engelsken fortrenger norsken i en rekke folkeskoler ellers i landet. Det synes være litt av en forbrytelse mot små barn av samisk avstamning når de påtvinges sju-åtte års skolegang med norsk som eneste undervisningsspråk. I hvert fall bør en kunne forlange at det snarest mulig blir sørget for at de viktigste lærebøker kommer ut med dobbelttekster, og at det blir utdannet et tilstrekkelig antall lærere med kunnskaper i samisk språk. Det beste var selvsagt om alle yrkesskoler i landet stilte plasser til disposisjon for lærehuga sameungdom, slik at vår stolte samiske minoritetsbefolkning etter hvert kunne få sine egne fagfolk på de forskjellige områder.