Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 Bjørn Aarseth, 2003
|
Denne artikkelen sto i Norsk skoleblad nr. 47 og 48-1963. |
Som ellers i landet, var skole-opplæringen for samene den gang begrenset til det religiøse felt. Både skolestellet og språkpolitikken ble i første rekke en sak for kirkens menn. Den løse forbindelsen samene sto i til det norske kirkesamfunn var ikke blitt uten politiske konsekvenser for Norge.
Fra det 16. århundre ble det fra svensk og russisk side gjort energiske misjonsframstøt inn i samenes land. Misjonen har — foruten de rent religiøse mål — også tjent som politiske murbrekkere med skattekrav og verdslig øvrighet hakk i hæl. En følge av nordmennenes manglende foretaksomhet på Nordkalotten var at store deler av tidligere norsk skattland var gått tapt for Danmark-Norge.
Det er derfor ikke å undre seg over at den norske kulturpolitikk vis á vis befolkningen i det fjerne Finnmark ble sterkt preget av nasjonalpolitiske hensyn, mens religiøse og pedagogiske hensyn kom i annen og tredje rekke.
På 1700-tallet ble det endelig fra dansk-norsk side tatt et krafttak for misjons- og opplysningsarbeidet blant samene. De mest framtredende navn knyttet til denne virksomhet var Trondheims-bispen Peder Krogh og misjonsleder, lektor Thomas von Westen som har fått tilnavnet «Samenes Apostel». Hans fantastiske suksess som misjonær henger nok sammen med hans språklige begavelse. Han lærte seg samisk i en fart og prekte for samene på deres eget tungemål.
Mellom Krogh og von Westen ble det et dypt motsetningsforhold. Personlige rivninger manglet det ikke, men av historisk interesse er først og fremst deres ulike språkpolitiske syn. Krogh gikk inn for den beinharde fornorskings- eller fordanskings-politikk, så samene hurtigst mulig «nedlagde deres eget Finske Tungemål». Noen spesielle institusjoner til hjelp for samene ville han ikke ha. De fikk klare seg med det som andre nordmenn hadde. Von Westen ville ha misjonærer og lærere som kunne møte samene på deres egen kulturgrunn, tale til dem på deres eget tungemål og først og fremst ofre seg for samenes ve og vel.
I striden mellom biskopen og lektoren utkrystalliseres i grove trekk de tendenser som like til i dag har kjempet om makten i skole- og kirkepolitikken blant samene i Norge. Hver generasjon har følt seg kallet til å ta problemene opp til drøfting, til dels i lidenskapelige former, og hver generasjon av lærere og prester i samedistriktene er med eller mot sin vilje blitt trukket inn i striden.
Historisk sett kan skole- og språkpolitikken vis å vis samene deles inn i flere særmerkte avsnitt:
Periodene 1716—1728, 1752—1773 og 1826—1870-årene har vært preget av kulturell humanitet og velvilje fra myndighetenes side overfor kravene om å knytte folkeopplysningen til samenes eget språk — og i det hele tatt møte dem på «hjemmebane».
Periodene fra 1728—1751, 1774 —1826 og tidsrommet fra 1870-årene fram til siste verdenskrig, har den harde fornorskingspolitikk rådd grunnen. Allerede på 1700-tallet framholdt enkelte «fromme» geistlige i fullt alvor at det samiske språk lot seg utrydde i en generasjon når de bare ble nektet Guds ord på «det forhadte Sprog (samisk) som holdt Dyrkelsen og Religionsundervisningen borte fra dem». Det var faktisk et offisielt syn at skulle man gjøre samene til opplyste samfunnsborgere og gode kristne, måtte en først «gjøre mennesker» av dem, dvs. gjøre kansellidansken til deres talespråk og i det hele tatt frambringe et kulturelt hamskifte.
(Det er skjebnens ironi at det samiske språk fra 1700-tallet har vist seg mer levedyktig enn datidens kanselli-dansk.)
Et av de mest fengslende avsnitt i samenes skolehistorie er striden mellom samemisjonsprest Nils Stockfleth og den norsk-nasjonale prosten Aars omkring 1850.
Tross Stockfleths tallrike tilhengerskare både blant samene og velmenende nordmenn, ble det likevel den politikk prost og stortingsmann Aars sto for som i stadig sterkere grad kom til å bestemme den offisielle norske kurs i kulturpolitikken overfor både samene og de finnlendere som slo seg ned i Nord-Norge (kvænene).
Språkpolitikken stilte i prinsippet samene og kvænene likt, uten hensyn til at samene var landsdelens opprinnelige befolkning. I egenskap av majoritetsbefolkning i en rekke kommuner hadde de et langt sterkere grunnlag for sine krav om leverett for morsmålet og kristendomsopplæring på et språk som de forsto.
Men for prinsippdebatten omkring 1850 spilte det finske minoritetsproblemet liten rolle. Det var først i 1870-årene at den politiske frykt for de finske immigrantene bidrog til å skjerpe fornorskingspolitikken, og det gikk naturlig nok verst utover samene.
Samene ble den tapende part i striden om skole- og kirkespråket og i den strid som måtte komme om naturherlighetene. De norske innflytterne sørfra hadde både makten og aministrasjonsapparatet på sin side. I 1861 skriver Tromsø Stiftstidende at det var i Statens interesse å fremme bureisingen. Selv om dette bare skulle skje «ved gjennom den Stærkeres Ret at træde en ældre, men halvvild og nomadiserende stamme tilside, så vilde Staten isandhed kun slet røgte sit eget Tarv og civilisationens Bud ved at lade seg afholde herfra af en — nøjere beseet — falsk Rætfærdighedsfølelse». Dette var den vanlige innstilling fra norsk hold. De holdt seg til koloniherrenes katekismus! Så seint som i 1902 ble det vedtatt et reglement om salg og forpaktning av Statens jord i Finnmark hvor det bl. a. sto at avhendelse av jord bare måtte skje til norske statsborgere «som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter dette til daglig Brug». Dette var i samenes urgamle bosetningsområde hvor praktisk talt hele befolkningen i landkommunene bare benyttet samisk eller finsk. Bestemmelsen har ikke vært håndhevet konsekvent, men ånden er ikke til å ta feil av.
Det er lett for oss som lever i De forente nasjoners epoke og hvis idealer er preget av erklæringen om menneskerettighetene, å felle harde dommer over fornorskningspolitikkens fanebærere, som f. eks. prokurator Dreyer i Tromsø som formet feltropet; «Fællesskap i Sprog, udtrykt i det finske (samiske) Sprogs Udryddelse.»
De handlet ut fra samtidens forutsetninger. Deres personlige redelighet og fedrelandssinn kan ikke dras i tvil. Den nasjonale politikken kom her i første rekke. Det, gjaldt jo – for vår lille nasjon – å hevde seg, vise hvor norske og livskraftige vi var. Kristelige, humanitære og pedagogiske hensyn fikk en lavere prioritet, dessverre også i skolepolitikken. Målet: Å sikre Finnmark for Norge og å føre de samiske og finske minoriteter inn i det norske samfunn, er på sett og vis nådd om en ser på de ytre omstendigheter. Men spørsmålet er om det ikke kunne nås med mildere metoder, med dypere virkning og med mindre skader for de menneskesjeler det gjaldt.
Ser vi på samenes stilling i skoleverket i mellomkrigstiden, må det fortone seg som en nesten fullstendig seier for den harde nasjonaliseringspolitikken.
Resultatene har ikke svart til forventningene hos de nasjonalismens menn som sto bak. De første alvorlige forsøk på å skape et kulturelt hamskifte hos samene var på forhånd dømt til å mislykkes. Skolen hadde mindre å si den gangen, og samfunnsforholdene lå ikke slik til rette at man kunne komme noen vei i undergravingen av samekulturen. Først i det 20. århundre har forholdene — og spesielt innen skolesektoren — ligget til rette for det norske språks framgang på brei front,. Det økede samkvem med andre distrikter, innflytting, presse og radio, alt dette har gitt landets hovedspråk en gjennomslagskraft som aldri før.
«Likevel har fornorskingen møtt sine grenser, ikke bare i rein-samekulturen, men. også i andre ting. Det gamle ordtaket om at før vil verden forgå før samene slutter å snakke samisk, har mye for seg. Tross det sterke press samisk språk har vært utsatt for de siste 200 år, og særlig etter 1905, har det greid å holde seg forbausende godt. Stor betydning har det også hatt at den latente samiske nasjonale følelse er blitt vakt». (HelgeDahl: Språkpolitikk. Side 329.)
Effektiviteten i opplysningsarbeidet blant samene har variert sterkt gjennom tidene og i takt med svingningene i statsmyndighetenes interesse for og innstilling til samene. Til sammenligning kan det pekes på at språkpolitikken i de svenske samedistrikter har hatt en roligere og mer kontinuerlig utvikling.
«At tilføje Samefolket Saar er en let Sag, at læge disse Saar er derimot vanskeligt nok,» skrev biskop Skaar i 1880-årene, en tid da alle andre hensyn måtte vike for fornorskingstanken. At disse sår som er tilføyet samenes sinn gjennom generasjoner, på ingen måte er læget, kan man lett forvisse seg om den dag i dag.
Da det i 1880-årene var klart at samenes særkrav ikke lenger kunne finne nåde hos den norske stat, gikk helhjertede menn som biskop Skaar og rektor Qvigstad sammen om å stifte Norges Finnemisjonsselskap. Denne institusjon har senere tatt mangt et løft for samefolket, ikke bare på det kirkelige område, men også sosialt og kulturelt i videre forstand. Selskapet har bl. a. æren for en ikke uvesentlig del av den samiske litteraturen og driver en folkehøg-skole for sameungdom, den eneste skolen hvor alle får undervisning i samisk språk og samisk kulturhistorie.
I etterkrigstiden er det lett å peke på en rekke konkrete tiltak som bærer bud om at de ideer om menneskeverd som demokratiene kjempet for under krigen, også har myket opp kulturfronten vis á vis samene. I 1946 kom samiske kringkastingssendinger i gang, i 1951 kom Margrethe Wiig med sin Same ABC som staten gav støtte til, senere har vi fått kristen-domsbøker på samisk og norsk. I 1953 opplevde vi at samiskundervisningen ved Tromsø Lærerskole kom i gang etter å ha vært sløyfet i 48 år. Vi har opplevet den glede å se framveksten av Norges Reindriftsamers Landsforening, Samisk Selskap, Den samiske ungdomsskole, Heimeyrkesskolen for samer, Reindriftslinja ved Karasjok linjedelte ungdomsskole, Samisk Råd for Finnmark, Nordisk Sameråd, — alle sammen tiltak som myndighetene har støttet eller sett på med velvilje. Det er milepeler på samenes vei fram mot kulturell og økonomisk jevnbyrdighet.
Men myndighetenes holdning til språkspørsmålet har vært preget av en viss usikkerhet og famling. Det er rimeligvis en avspeiling av den tvilrådighet i språkspørsmålet som møter oss ute i de språkblandede distrikter. Mange samer er redde for at en større språklig hensynsfullhet overfor barna kan føre til kulturell isolasjon, at de skal bli liggende etter i den økonomiske konkurransen. Ser en på de reformer som har vært på tale, må en si at denne frykt ikke har noe reelt grunnlag. Tvert i mot er hensikten å styrke samenes selvtillit og evne til å tilegne seg kunnskaper. Men frykten for det samiske er der likevel og får næring av en hundreår gammel germansk agitasjon som har undergravet respekten for morsmålet og den samiske kulturarv i det hele.
På de siste sider av sin doktoravhandling om «Språkpolitikk og skolestell i Finnmark» skriver dr. philos. Helge Dahl bl. a.:
«En forutsetning for de fastboende samers åndelige og økonomiske framgang var at de lærte norsk og tilegnet seg norsk skikk og arbeidsmåte. Heller ikke reindriftssamene kunne i lengden uten tap holde seg utenfor norsk kultur. Men myndighetene presset for hardt på med norsken og tok ikke omsyn til det faktiske språklige standpunkt i de forskjellige samedistriktene. Altfor mange steder møtte skolen de små i 1. klasse og senere med et uforståelig språk. Videre måtte foreldrene og barna føle det som deres morsmål ble foraktet i skolen og i livet ellers, dette gav næring for mindreverdsfølelse og førte til at de hadde vanskelig for å kjenne seg hjemme i landet."
Denne konklusjon tror jeg holder for historiens domstol. Andre sakkyndige uttalelser går i samme retning. Det pekes på at man i flere slektledd framover må regne med en samisktalende minoritet i vart land og at morsmålet på det dypeste henger sammen med følelseslivet. Undertrykkelsen av samisk har skapt mindremannsfølelse og kulturforflating hos samene. «I alle fall foreløpig synes det å være klart at en harmonisk utvikling og en effektiv folkeopplysning ikke kan skje uten tilknytning til samisk språk og kultur», lyder konklusjonene tra det sakkyndige utvalg som i 1948 avga uttalelse til Samordnings-nemnda for skoleverket.
Det henger sammen med at Kirke- og undervisningsdepartementet i 1956 oppnevnte en komité med følgende mandat:
«Komiteen skal utrede prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet».
Komiteen avga sin innstilling høsten 1959, og høsten 1962 sendte Kirke- og undervisningsdepartementet ut sin melding til Stortinget om saken. (st. meld. nr. 21).
Etter et grundig forarbeid av Stortingets kirke- og undervisningskomite, kom hele sakskomplekset opp i Stortinget den 28. mai 1963. Etter en debatt som i alle deler bekreftet det mentalitetsomslag som har funnet sted overfor samene, sluttet Stortinget seg til innstillingen fra Kirke- og skolekomitéen som i det vesentlige bygger på Samekomitéens innstilling og Stortingsmeldingen fra Departementet.
Vi kan etter dette vente en forsterket innsats fra statsmaktens side for at samisktalende statsborgere skal få de samme sjanser som norsktalende. Det offisielle grunnsyn er nå at statssamfunnets oppgave er å gi den samisktalende befolkning høve til å bevare sitt språk og sine særpregede kulturtrekk ellers, men det må skje etter den samisktalende befolknings eget ønske. Likestilling og framgang, økonomisk og sosial trygghet, vil gjøre det mulig for den samisktalende befolkning å bevare samisk kultur.
Siden Stortingsvedtaket også staker ut samenes framtidige stilling i skoleverket, skal her gjengis noen hovedtrekk av innstillingen.
Det blir pekt på at de fleste samer i de typiske samedistrikter, på tross av den fornorskingslinje skolen har fulgt, har meget dårlige kunnskaper i norsk. Stortingskomiteen antar at de undervisningsmetoder som har vært brukt - i norskopplæringen, ikke har svart til hensikten. «Fornorskingsinstruksen» av 1898 som forutsatte at samisk bare ble brukt som hjelpespråk i minimal utstrekning, anser komiteen som bortfalt.
Innføringen i norsk skal skje etter moderne språkmetoder på samme måte som norsk er utgangspunktet for fremmedspråkopplæring i skolen ellers i vårt land, må samisk bli utgangspunktet for samisktalende elever dersom foreldrene ønsker det.
De som ønsker det, må også få høve til å utdype kunnskapene i samisk muntlig og skriftlig utover det som er minimumskrav for overgang til opplæring i norsk.
For folkeskolen blir det i første rekke tale om følgende særtiltak i språkblandingsdistriktene:
1) Innføring av et styrkingsår i kommuner som måtte ønske det, slik at elevene bruker ett år mer enn normalt på barneskolen. Første skoleår blir da et skolemodningsår med vekt på tilpassing til skolegangen etter barnehagens metoder og med den første innføring i norsk muntlig i humane former.
2) Turskoleordningen oppheves for å kunne utvide skoletiden til det minimumsplanen for 9-årig skole krever.
3) Den utvidede skoletid tillempes slik at internatelever kan få en del hjemreiser i skoleåret.
4) Bedre klassedeling i småskolen enn elevtallet tilsier for å kunne gi mer individuell språkopplæring (samisk-norsk).
5) Gruppetimer i bestemte fag i barneskolen.
6) Full deling av en klasse i 2 grupper i språkopplæring i barneskolen på steder der elevenes språksituasjon tilsier det.
Dersom særtiltak av denne art kan sikre et forsvarlig nivå i barneskolen, vil ungdomsskoletrinnet stort sett kunne organiseres på vanlig måte også i samedistriktene, men det vil likevel være høve til å ha mindre klassestørrelser på de øverste klassetrinn enn normene tilsier.
Ellers er det en forutsetning at opplæringen i samisk muntlig og skriftlig skal kunne føres videre på ungdomsskoletrinnet for de som ønsker det. I språkblandingsdistrikter kan samisk godtas som sidemål istedenfor nynorsk (eller bokmål), og det skal prinsipielt også være høve til å velge samisk som hovedmål for skriftlig opplæring. I praksis vil nynorsken falle bort for de elever som ønsker videre opplæring i samisk. Også i gymnaset skal samisk
kunne brukes som sidemål og til og med brukes i hovedstil til examen artium. Det skal gi full studiekompetanse på linje med andre gymnasvitnemål.
Spørsmålet om et samisk preget gymnasstudium har også vært behandlet. Det har vært særlig i skuddet å legge en samisk linje til landsgymnaset i Alta. Stortingskomiteen har merket seg kravet om et eget samisk gymnas. Det er hevdet at et gymnas eller en gymnasklasse som ikke er lagt til et samisk miljø, vil ha vanskeligheter med å få søkere blant samisk ungdom. Komiteen mener imidlertid at det først bør settes i gang en samisk linje ved gymnaset i Alta. Hvis søkningen blir stor, bør spørsmålet om å opprette en egen samisk gymnaslinje i Karasjok i tilknytning til det skoleverk som alt er der, tas opp. Viser det seg at det fortsatt er behov for en utvidelse til et samisk gymnas, bør også dette spørsmål drøftes, eventuelt i samarbeid med skolemyndighetene i Finland og Sverige. «Det blir således samene selv som får bevise at det virkelig er behov for en samisk gymnaslinje eller til slutt et samisk gymnas,» uttaler Stortingets Kirke-og undervisningskomite.
Som mitt personlige syn vil jeg uttale at det neppe vil bli nevneverdig søkning til en samisk gymnaslinje i Alta, uten at dette beviser noe som helst. De unge samer som søker ut til videre skolegang ute i kystdistriktene har gjennom generasjoners trykk fra en lite samiskvennlig overklasse funnet det mest hensiktsmessig å utviske sin samiske identitet og forsvinne i «den grå masse». Det er liten grunn til å vente at de på dette alderstrinn vil peke seg ut ved å søke en samisk gymnaslinje i et miljø hvor det å være same lenge har vært en lite ønsket identitet. Jeg håper Stortingskomiteen vil se en gang til på denne saken.
Også lærerutdanningen er sterkt inne i billedet. Stortingskomiteen er i tvil om den opplæring i samisk som gis ved Tromsø Lærerskole kan bli fullverdig, da der ikke er adgang til øvingsklasse med samisktalende barn. Meget taler for å legge en lærerskole til et samedistrikt, hvor lærerskolens elever både kan få praktisere opplæring i øvingsklasser med samisktalende barn, og hvor de kan bli fortrolige med samisk miljø. Som en foreløpig ordning vil det allerede høsten 1963 bli tatt opp en lærerskoleklasse i tilknytning til gymnaset i Alta.
Lærerproblemet er naturlig nok det som først må løses om man skal komme noen vei med de reformer som er påtenkt. I tillegg til den samiskopplæring som gis ved Tromsø Lærerskole, er det høve til å ta videre utdanning på universitetsplan for de som skal undervise i samisk språk og kultur. Det vil ellers bli lagt vekt på å utdanne flere samisktalende lærere. Siste skoleår leste 11 lærere samisk grunnfag ved Universitetet i Oslo. De får full lønn i studietiden. Forutsetningen er at de etter fullført utdanning binder seg til 5 års tjeneste i språkblandingsdistriktene.
Det er ikke tatt standpunkt til bestemte metodiske opplegg eller løsninger av rent praktiske skoleproblemer som melder seg etter hvert som de forskjellige tiltak skal settes ut i livet. Det vil være nødvendig med forsøk og forskning for å finne fram til de beste metoder og læremidler.
Kirke- og undervisningsdepartementet peker imidlertid allerede nå på at det må skaffes begynnerbøker i samisk og regning, hefter for språklære og leseverk på samisk. Departementet understreker sterkt betydningen av at lærebok- og læremiddelproblemet blir løst.
Det er for 1963 bevilget kr. 75000,— for å fremme undervisningen på samisk. Stortinget stiller i utsikt atskillig større bevilgninger til dette formål. «Kan det skaffes kvalifiserte lærebokforfattere, må ikke arbeidet sinkes på grunn av manglende midler,» uttaler komiteen.
Samekomitéen tok opp spørsmålet om bedring av mulighetene for yrkesopplæring for reindriftsamene, og har fått støtte fra flere hold, også fra samenes organisasjoner. Flyttsamenes skolegang har alltid vært et vanskelig problem både for dem selv og for myndighetene. Flyttsamene har vært redde for at forlenget skoleår og 9-årig skoleplikt vil føre til at barna mister interessen for reindriftsyrket og vil ha vanskelig for å vende tilbake til det etter avsluttet skolegang.
Ungdomsskolen vil også i samedistriktene følge det ordinære skolemønsteret med den linjedeling som blir den vanlige ellers i landet. Men når det gjelder flyttsamene mener statsmaktene at forholdene er så spesielle at noen avvik må kunne tillates. Egne reindrifts-linjer kan opprettes for dem slik som allerede har vært praktisert ved Karasjok linjedelte ungdomsskole i noen år. For videregående yrkesopplæring utpeker Heimeyrkeskolen i Kautokeino seg som et naturlig sted.
Dette vil ogsa bli aktuelt i Kautokeino og i Snåsa, hvor det blir en samleskole for sørsamer.
Dette var noen av de store og dristige tanker som har vært kjempet fram i tunge år gjennom motgang og under mengdens spott eller likesælhet.
I sin melding om skolestellet for siste år uttalte Skoledirektøren i Finnmark bl. a.: «Vi har møtt denne befolkning med en ren norsk skole som i sine planer og lærebøker forutsetter norsktalende miljø. Resultatene er nedslående. Det nye i de retningslinjer som Stortinget nå har uttalt seg for, er at en må bygge på elevenes språklige og kulturelle forutsetninger i det hele. Dette pekte skolestyrer Per Fokstad — tidligere formann i Finnmark fylkesskolestyre — på for over 40 år siden. Nå er disse tanker som for norsktalende barn alltid har vært en selvfølge, støttet av Stortinget der finnmarksrepresentanten Harald Samuelsberg — også tidligere formann i fylkesskolestyret — var sakens ordfører.»
Vi har nå endelig de nødvendige prinsippvedtak fra høyeste hold i ryggen, og sannsynligvis også de nødvendige bevilgninger etter hvert som reformene kan settes ut i livet.
Det store spørsmål er hvordan samene selv vil reagere på de generøse tilbud som den norske stat nå kommer med for å bøte på forsømmelser og direkte følger av en feilaktig politikk overfor minoriteten. Og ikke minst: Hvordan vil samenes norsktalende granner reagere på den nye vurdering av samene. Vil de finne seg i at samene som samer (og ikke som mer eller mindre akulturerte individer) får det albuerom og den respekt som nordmennene tar som en selvfølge? Vil de tåle at det i de skoler hvor deres barn går sammen med samisktalende barn, blir tatt mer hensyn til samebarnas forutsetninger enn tilfellet har vært hittil? Vi har ikke bare gode erfaringer med nordmenns oppskrytte liberalitet i rase- og kulturspørsmål.
Nordboerne har et meget romslig og tolerant syn på andre kulturer og raser, — når de bare er tilstrekkelig langt borte, f. eks. på den andre siden av Atlanteren. Men kommer en same i veien for dem, — for deres økonomiske planer eller deres sosiale ambisjoner — da sitter de velkjente og «festlige» skjellsord langt fremme på tungen. Samene tar sjelden igjen. Bare den som selv har opplevd det, kan fatte hvor det kan verke å bli ringeaktet på grunn av fars og mors språk og rase.
For mange samer, kanskje særlig i kyststrøkene, vil nok de nye signaler fra Stortinget bli møtt med liten forståelse. Mennesker som har sett det som en livsoppgave å komme bort fra sitt opphav, å bli fornorsket med hud og hår, for dermed å få en i samfunnet mer ønskverdig identitet, vil sikkert føle det som om utviklingen skrus tilbake, som om det rispes i sår som de håpet var grodd. Skal de nå gå i gjennom den smertefulle prosess en gang til?
De største problemer vil heretter ligge på det menneskelige område. «Jeg måtte begynne på nytt igjen — som same», uttalte en velutdannet mann jeg møtte. Han fikk ikke fred med seg selv før han aksepterte seg selv som same og bygde på det. Først da forsvant følelsen av å være flyktning, og han fikk den selvtillit og initiativkraft han måtte ha for å bygge seg opp.
Blant intellektuelle samer er det et uromoment i sinnet. De søker tilbake til sitt utgangspunkt. Gjennom kjennskap til sin egen kulturbakgrunn og verdsetting av den rot han er utgått fra, kan den samiske ungdom finne trivsel og lykke i det moderne samfunn.
Kan et tre vokse høyere om det får røttene hugget over?
Det er historiens nemesis vi møter nå. Nordmenn har rakket så lenge ned på samene at nå blir ikke en gang Norges Storting trodd når det utsteder attest på at det er OK å være same.
Stortingsvedtaket om kulturelle og økonomiske tiltak til fordel for samene kommer minst en generasjon for seint, er det blitt uttalt. Mangt ville sett annerledes ut om dette mentalitetsomslag hadde kommet f. eks. i 1905 eller endog i 1935. Det er nytteløst å tenke slik. Spørsmålet er om noe ennå kan gjøres.
Ja, det kan det, men situasjonen krever større menneskelig innsikt, takt og tålmodighet enn noensinne før.
Stortinget har gitt grønt lys for samene. Det er en utfordring til dem. Nå får de vise hva de kan. Denne sjansen fikk aldri deres forfedre.
Men det gjelder ikke bare samene og deres folkeopplysning. I alle nordiske skoler bør det meddeles historisk og aktuell kunnskap om samene, slik at respekten og forståelsen for denne folkegruppe kan bli mer utbredt enn tilfellet er i dag. Dette er særlig nødvendig for den befolkning på Nordkalotten som kommer i daglig berøring med samene.
Naturlig nok er ansvaret størst for oss som arbeider i skoler med samisk ungdom. Det er grunn til selvransakelse: Kan vi legge opp skolens undervisning på en bedre måte for disse unge samer? Kan vi fremme en beinere og høyere åndelig vekst på den rot de nå engang har?
La oss komme i arbeid! Det meste er ennå ugjort.
Fra våre skogstille daler og lyse vidder og ut til Ishavets kyst sitter evnerik sameungdom som aldri fikk realisere seg selv, som ikke fikk utvikle sine evner og anlegg til glede og rikdom for seg selv og for hele vårt folkefellesskap. Nå må vi åpne veien for dem — inn til dem selv — ut til vårt land — som vil bli beriket av deres samiske arv.