Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 De teologiske kandidater juni 1915. Johan Beronka i første rekke til venstre. |
Fornorskingspolitikken var i like stor grad retta mot kvenene som mot samene. Det var ennå færre kvener enn samer som offentlig våga å opponere mot fornorskingspolitikken. En av de få var prosten Beronka i Vadsø.
Johan Beronka (1885–1965) var oppvokst i Vadsø, foreldrene kom fra Finland. Beronka var prest i Porsanger, Vadsø og Hurum. Han skreiv flere bøker og hefter om kvensk og samisk språk og artikler mot fornorskingspolitikken. I 1929 skreiv Beronka et brev til Kirkedepartementet om «folkeskolen i de kvenske og lappiske skolekretser i Finnmark». Vi har ikke funnet hele Beronkas brev i original, men gjengir her den "ekstrakt-avskrift" som departementet sendte til skoledirektøren. Brevet viser at ønskene fra kvensk hold var svært moderate, som at man tok seg lengre tid med fornorskinga gjennom større bruk av hjelpespråk. Likevel var reaksjonene fra myndighetene svært krasse, slik det går fram av svaret fra skoledirektøren, som følger etter denne artikkelen. Året etter at skoledirektøren erklærte at Beronka ikke burde fått være prest i Vadsø, fikk han nettopp et prestekall sørpå. |
Undertegnede sendte den 11. mars 1924 en forestilling til det ærede Kirkedepartement [---][1], når hensyn tas til geografiske og andre forhold.
I denne forbindelse vil jeg også nevne folkeskolen i de kvenske og lappiske skolekretser i Finnmark. Det er vanskelig å gjennomføre kvensk eller lappisk som undervisningssprog i de kretser hvor norske, kvenske, samt også lappiske barn undervises i de samme klasser, og det er tilfelle de fleste steder. Kvensk og lappisk skal brukes som hjelpesprog, men da lærerne ikke får oplæring i disse sprog blir bestemmelsen illusorisk.
Når de kvenske barn har gjennomgått folkeskolen, har de i almindelighet lært så meget norsk at de greier sig til hverdags, og kan lese en norsk lokalavis, de mere begavede kommer naturligvis lengre. Den største del av dem, navnlig i landdistriktene kan ikke med nevneverdig utbytte lese skjønnlitterær eller almenlysende norsk bok. De kan heller ikke lese slike bøker på sitt eget sprog, da de ikke har fått noen oplæring i finsk. De blir således stående utenfor den kulturelle innflydelse som utgår fra gode bøker og som i vår tid ansees som et umistelig gode. Når man taler f.eks. med norske embedsmenn om dette, innrømmer de at det er ilde, men de føler gjerne til, at «det blir bedre i neste generasjon». Det er visstnok den almindelige tankegang, det får altså gå som det kan med den nulevende generasjon. Dette er det som vekker bitterhet i Finnland, og fremkaller høirøstede innlegg i den finske presse. Istedenfor å gjendrive disse innlegg saklig, sier norske pressemenn at finnerne har anneksjonstilbøieligheter overfor en del av Norge.
Det burde gjøres noget for å rette på det forhold som her er nevnt, ti landet vil være bedre tjent med undersåtter som kan følge med i kulturlivet, selv gjennem et fremmed sprog, enn med undersåtter som er utestengt fra det.
Bestemmelsen om bruk av kvensk og lappisk som hjelpesprog burde gjøres effektiv, hvorved man vilde opnå bedre religions- og norskundervisning. Lærerne måtte gis anledning til å gjennomgå et kursus i kvensk eller lappisk, og burde pålegges å gjennomgå et sådant i de kretser hvor hjelpesprog skal brukes, og hvor lærerne av staten får et ekstraordinært lønnstillegg nærmest for at de skal bruke hjelpesprog.
Der kan oprettes frivillige aftenskolekurser i kvensk og lappisk hvor også norske kunde delta om de så måtte ønske. Målet for disse kurser skulde være å gi ferdighet i å lese kvensk eller lappisk.
De mere begavede og interesserte blandt den kvenske og lappiske ungdom burde få lett adgang til å søke norske fortsettelses- eller middelskoler, så at iallfall de kunde tilegne sig norsk fullkomment. Der måtte da bevilges specielle stipendier for dem, de penger vilde være vel anvendt. Planen om et landsgymnasium i Finnmark blev dessverre altfor tidlig henlagt. Det kunde lett ha fått den samme betydning for Finnmarken, som det svenske universitet i Lund fikk for Skåne, Halland og Blekinge.
Man vil spørre om ikke de her antydede forandringer vil hemme fornorskningen. Hertil vil jeg svare nei. En sproglig minoritets opgåen i hovedfolket kan hverken dirigeres eller fremskyndes ved administrative bestemmelser. En slik prosess følger helt andre lover, nemlig de som livet selv skaper, og foregår ved raceblanding, samkvem, deltagelse i næringslivet og konkuranse om livsgoderne. Denne linje kan forekomme for lang, men allikevel den eneste som fører frem. Russland fulgte i 200 år tvangsrussifiseringens «kortere linje» i Østersjøprovinsene, og i 100 år i Finnland, uten å opnå noget som helst resultat. Derimot vil en forståelsesfull hensyntagen til det sprog som ennu er kvenernes morsmål her i landet, skape mere tilfredshet i sindene hos dem, og de vil ha lettere for å føle sig hjemme i Norge. Efterhånden vil den assimilasjonsprosess, som er i full gang, føre dem inn i det norske folk. Hvis de fornorskede kvener utvandrer fra riket vil de, ifølge sin naturs konservatisme, holde lengre på det norske sprog enn nordmennene selv i utlandet. Den forståelsesfulle vennlege behandlingslinje overfor kvenerne blev allerede trukket op av kong Fredrik den 5. i hans reskrift til Finnmarkens amtmann, Kjeldsen, av 6. mars 1750, som jeg hensier til.
Jeg vedlegger i utklipp en artikkel i «Fjordaposten» hvori en finsk avisartikkel om disse spørsmål er gjengitt og imøtegått. Ser man rolig på artikkelen, finner man at «Fjordaposten» ikke gjendriver hvad den finske skribent har anført om sproget i skole og kirke i Finnmark, men mener at det ikke er bedre i Finnland heller, hvor man «helt vil undertrykke svensk sprog hos de 300.000 svensktalende der.»
Svenskene i Finnland har forresten full frihet for sitt sprog både i skole og kirke, de svenske høiere skoler har endog forholdsvis høiere statsbidrag enn de finske. Antagelig vil «Fjordapostens» artikkel fremkalde et finsk svar med ennu sterkere uttrykk enn hittil brukt. En slik ondartet avisfeide vil man ha gående til liten glede for begge folk. Vil man her i landet opnå nabovennskap med Finnland, kan det formentlig kun skje ved at man lemper noget på sprogbestemmelsene i de kvenske distrikter i Nord-Norge, hvor den kvenske befolkning selv ønsker sådanne lempelser.
Jeg har grunn til å tro at jeg, fremfor andre norske embedsmenn, har betingelser for å se dette sprogspørsmål fra begge sider, og å peke på en nogenlunde gylden middelvei. Jeg er forvisset om at denne vil føre til et for Norge godt resultat.
Overfor ledende menn i Finnland har jeg fremholdt hvad der fra finsk side kunde gjøres for å komme i et godt forhold til Norge, og har også i den finske hovedstadspresse imøtegått andre finske angrep på Norge, i den anledning blev jeg utsatt for et kraftig finsk avisangrep. Derfor har jeg ment mig berettiget til her å fremholde, hvad der fra norsk side kan gjøres for å skape et godt forhold til Finnland.
Vadsø prestegård den 28. november 1929.
I ærbødighet
Johan Beronka
prost.
 |
Vestre Jakobselv skole ved Vadsø hadde både samiske og kvenske elever. Bildet er fra 1890 (Foto: Ellisif Wessel / Norsk Folkemuseum) |
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4