Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Marie Bekkala
|
Marie Kristine Bekkala, f. Lodde, (1881–1972) vokste opp i Neidenfjorden i Sør-Varanger, og gikk på skole i Neiden. 16 år gammel dro hun til Kiberg som tjenestejente, seinere arbeida hun flere steder som tjenestejente og på hotell i Vadsø før hun gifta seg med Johan Fredrik Eliassen Bekkala og slo seg ned i Karlebotn i Nesseby. Dette er utdrag av minneoppgave for eldre, som hun skreiv i 1965. Marie Bekkala skreiv ned minnene sine på sitt morsmål finsk. Siden hun bodde hele livet i Norge og ikke fikk noen opplæring i å skrive finsk, er språket tildels langt fra standard finsk. Den versjonen som er oppbevart av Institutt for folkeminne er heller ikke hennes original, men en maskinskrevet avskrift med mange rettinger og forklaringer med penn. Vi tar derfor forbehold om at kanskje ikke oversettelsen er helt korrekt. Det som er fortalt her er barnets opplevelser nedskrevet 70 år seinere, det kan derfor ikke garanteres at alt er helt historisk korrekt. Det gjelder særlig det som er skrevet om skoltesamene. I samband med arbeid med Sør-Varangers historie oversatte Venke Olsen i 1974 utvalgte deler av minneoppgava til norsk. Denne oversettelsen bygger dels på Venke Olsens tekst, dels på Inker Anni Linkolas oversettelse fra finsk til samisk. |  Marie Bekkala mottar hederspris av Kong Olav V for minneoppgava som vi gjengir utdrag av her.
|
Jeg var 7 år gammel da jeg begynte på skolen. Det var vanskelig da det var lang reise til skolen. Jeg måtte overnatte hos folk da vi ikke nådde hjem før det var blitt mørkt. Så foreldra måtte spørre folk om deres barn kunne bo der da det var lang reise hjem hver dag og om vinteren var det kaldt. Og så lova de å sørge for mat til barna, og det var lite med mat da de var fattige i den tida. Så da tok de gjerne inn barna. Og det var alltid mange fremmede barn i huset, men det var lite plass da romma var små. Så man måtte sove på gulvet. Gulvet var fullt. Når lørdagen kom så henta foreldra barna hjem. Der bada de barna og vaska klærne deres og tørka dem til mandag. Det var lite med klær. Og da mandagen kom, blei barna igjen frakta til skolen. De måtte ha mat med så de klarte seg gjennom uka.
Og vanskelig var det der det ikke var veg. Man måtte gå i terrenget og etter elva når den var frosset. Men skolen begynte ikke før elva var frosset. Den varte alltid 12 uker i året. Vi var åtte barn. Når en var ferdig på skolen, så måtte en annen ta plassen om ikke da to barn fra huset gikk på skolen samtidig. Vi var fire gutter og fire jenter. Vi var ti personer med foreldrene i huset. Den gang fantes det ikke internat og heller ikke skikkelig skolelokale. Skolen blei holdt hjemme hos folk, det var ikke mer enn to klasser, «frøknenes» skole og lærernes skole. Læreren het Johan Håheim[1]. Han var helt norsk (enspråklig), han kunne ikke lese verken finsk eller samisk. Barna var ganske flinke til å lese, men de forsto ikke hva de leste, siden de ikke kunne norsk. De hadde ikke noe sted å lære det da det dengang ikke bodde en eneste nordmann i Neiden, det var ingen som tolka fra norsk til finsk.
 |
 |
| Mikkolas gamle hus ble brukt som skole før Neiden fikk eget skolebygg. (Foto: Sør-Varanger museums fotosamling) |
Johannes Haaheim (Foto: Sør-Varanger museums fotosamling) |
Jeg nådde å bo i fem hus i løpet av min skoletid. De tok ikke noe betalt for å bo der. Vi hadde alltid gratis hus og spiste vår egen mat og derifra var det ennå en kilometer til skolen. Brødet frøys i veska. Vi spiste det og det var frossent. Og noen ganger gråt vi. Det var kjedelig når vi ikke hadde lyst til å gå på skole. Men de dagene har gått, og kommer gudskjelov ikke tilbake. Men jeg undrer meg over skolen i vår tid. Den er bra på alle måter, men ennå er ikke foreldrene takknemlige. Vi var ikke så fine på det.
Og jeg kan også fortelle at på fjorden rodde de barna helt fra Korsfjord og Storbukt og deromkring, og alt gjorde de gratis. Fremmede barn bodde rundt omkring hos folk. De kunne gå på skolen til de var 18 år. Noen hadde begynt å gro skjegg før de gikk konfirmasjonsskolen. Og ennå gikk de der i seks uker. Den gikk de på Kirkenes. Der var heller ingen steder å bo. Der måtte man også bo i husa hos folk. Og dit også måtte man ha mat med for å klare seg de seks ukene skolen varte. Og om man var dårlig å lese, så blei man kasta ut av presten. Han ba dem å reise hjem som ikke kunne lese Fadervår, de måtte komme igjen neste år. Og dersom man ikke kunne neste år heller, så blei man kasta ut av konfirmasjonsskolen. Og hvis man kom tredje året, da fikk man bli. Det var jo vanskelig. Noen hadde bare gått en halv skole og da kunne de ikke svare på det presten spurte om, og så måtte de dra hjem igjen. Og de var så nedslåtte når de måtte dra hjem midt i skolen og foreldra likte det jo ikke når presten var så streng. Det var tungt for foreldra å holde barna med mat, da det var trange tider, man hadde ikke noe å kjøpe for, og man fikk ingen ting når man ikke hadde penger å betale med. Så det blei mange reiser til fots og med båt. Lokalbåten kom ikke mer enn en gang i uka og det var ikke vei, så man måtte reise sjøl med båt. Og på skolen var det ikke annet enn steintavler å skrive på og kritt som penn. Og når tavla var skrevet full, så strøyk man ut det som var skrevet og begynte å skrive på nytt, og sånn var det. Og dårlig lys var det. Men de som var flinke til å lese, de lærte litt. Det var en klasse på skolen. De kom ikke langt i lærdommen, men så studerte de sjøl videre når de blei voksne. ...
 |
Russisk-ortodokse ikoner (helgenbilder) inne i St. Georgs kapell i Neiden. (Foto: Svein Lund) |
Ennå husker jeg at skoltene (østsamene) bodde i Neiden. Det var fire hus oppe ved Fossen. De hadde kirke, ei lita kirke som russepresten kom til for å preke. Skoltene kunne ikke lese. De var nesten som hedninger før den andre generasjonen vokste opp. Bare de gikk på skole. Og hvis noen døde, så blei de begravet ved huset sitt. De var også fattige dengang, ved århundreskiftet. Alle er døde, det er ikke mer enn to–tre igjen av dem som har bodd der. Vi barna gikk alltid for å høre når russepresten preka. Men vi forsto ikke noe, vi hørte bare "pomyluj" (nåde) og "gospoda" (Gud). Kirka var så lita at vi kunne ikke komme inn. Vi var utafor og hørte på. De gjorde korstegn fra brystet mot magen og fra magen mot skuldrene. ...
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6