Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Anne Jannok Eira viser førskolelærerstudenter fra Samisk høgskole rundt i barnehagen, 2005. |
Anne Jannok Eira (Bánna Ánte Ánne) er født i 1963 og oppvokst i en reindriftsfamilie i Gällivare (Jiellevárri) i Sverige. Hun har gått på Sameskolan i Gällivare og på videregående skole i Malmberget. Hun har førskolelærerutdanning fra Luleå universitet og videreutdanning i spesialpedagogikk med fordypning i språk og kommunikasjon. I 1987 flytta hun til Karasjok og fra da har hun arbeida i barnehage. Nå er hun styrer for Badjemánáid beaiveruoktu [1]. Siden 2004 har hun vært styremedlem i Karasjok flyttsamelag. Her forteller hun om historien til Badjemánáid beaiveruoktu, og hun har intervjua en av foreldrene som var med å starte denne spesielle barnehagen. |
Ei mor som hadde barn i en kommunal barnehage fortalte at barnet hennes ikke lenger ville gå i barnehagen, fordi alle de andre barnas fedre hadde ordentlig arbeid, bare ikke far hennes. Mora spurte da hva mener du med ordentlig arbeid. Barnet fortalte at alle de andre barnas fedre drar på jobb tidlig om morgenen, bare ikke hennes far. Mora måtte forklare at far din har også ordentlig arbeid, sjøl om han ikke reiser ned til et kontor i bygda hver morgen. Derfor er målet til barnehagen vår å styrke og utvikle barnas identitet og særlig tilhørighet til reindrifta.
 | Badjemánáid beaiveruoktu 2005 (Foto: Svein Lund) |
Barnehagens pedagogikk er å lære gjennom arbeid og erfaringer. Det fører med seg at barna og de voksne må forlate barnehagens fire vegger og gårdsplass og dra på tur. Så langt som mulig følger vi aktivitetene i reindrifta, slik som de skifter etter årstidene. I mai drar vi til kysten, for at barna skal få se de nyfødte kalvene. Så er vi med på kalvemerking i august/september, på høsten skjærer vi sennegress, og i oktober ser vi på når reinen kommer til Karasjok-området. Vi er også med i slaktetida og barna får delta i partering. Vi kan ikke ta flere titall barn til reinflokken samtidig, derfor må vi dele barna i 2–3 grupper.
Gjennom leik får barna forberede seg til livet som voksne. Duodji er en sentral del av barnas læring. Da gjør vi ikke slik det er vanlig i barnehager og skoler, at man bare henter emner i skapet. Vi arbeider mye med duodjiemner som kommer fra reinen, og da får barna følge hele prosessen, fra slakting til ferdig skinn, slik at de forstår hvor materialene kommer fra og hvordan de lages til. Av skinn lager de eldste barna penal, når de begynner på skolen har de penal som de sjøl har laga. De minste klipper og limer, f.eks. skinn og hår.
 |
 |
 |
 |
| I en reindriftsbarnehage får barna trene seg opp til mye av det reindriftssamer må kunne, som å kaste lasso, banke sennegras, tenne bål og slakte rein (Foto: Badjemánáid beaiveruoktu) |
Da vi starta i 1991 hadde barnehagen tre faste stillinger. Det var styrer, som hadde førskolelærerutdanning, avdelingsleder (kalles nå pedagogisk leder), som også hadde førskolelærerutdanning, og en assistent, ei kvinne med reindriftsbakgrunn og uformell utdanning.
Nå, i 2007, har vi 4 faste stillinger. En stilling er kulturarbeider, som har reindriftsbakgrunn. De ansatte som er i de andre stillingene, har alle nå høyere utdanning enn tidligere. Styreren har tatt spesialpedagogisk utdanning, den pedagogiske lederen har førskolelærerutdanning og assistenten leser nå til fagbrev som pedagogisk assistent.
Helt fra barnehagen starta i 1991, drømte foreldrene om et eget hus for barnehagen. Det største hinderet for bygging var økonomien. Foreldra torde ikke begynne å bygge fordi statsstøtta den gang ikke var så høy som nå. Da var det ikke fra statens side snakk om «full barnehagedekning» som mål, slik det er i dag. Derfor blei det ikke bygd hus til barnehagen tidligere. Først i 2004/2005 var det ferdig og vi kunne flytte inn.
Så lenge barnehagen ikke hadde eget hus, kunne vi heller ikke investere så mye i utstyr som vi kan nå når vi eier huset sjøl. Det gjorde også at arbeidsplassene ikke var så sikre den gang. Barnehagen blei nemlig drevet på dispensasjon i fem år, fordi Arbeidstilsynet har så mange krav til bygninger. Det gjorde sjølsagt arbeidsforholda våre vanskelige. Vi var aldri sikre på om vi hadde arbeid neste år eller ikke.
Fra starten hadde vi klart for oss hvordan vi ville at bygget skulle se ut. Det skulle være som en lavvo eller gamme. Kjøkken i midten og så rom i alle retninger. Det skulle også være et rom for duodji der men kunne arbeide med materialer, avhåring og beredning av skinn, partering og skjæring av reinslakt. Det lyktes ikke fordi det hadde blitt for dyrt. Husbanken sine lån er ikke regna ut fra runde former, bare ut fra firkanta hus. Dersom vi skulle bygd i lavvo- eller gammeform, hadde det blitt så dyrt at foreldra ville aldri hatt råd til å bygge det. Slik at det nye huset blei dessverre også firkanta.
Sjøl om reindrift er sentralt i barnehagen vår, så lærer ikke barna på samme måte som den gang da de fikk være med familien i reindrifta. Derfor starta vi et prosjekt, som lot barna ei tid være med i reindrifta sammen med foreldre eller andre slektninger. Da trenger de ikke betale for barnehageplass den tida da barna ikke er i barnehagen, og foreldra kan heller bruke disse pengene til å betale for annen barnevakt dersom det er behov for det. Barnehagen fikk 50.000 kroner for året, noe som ga hvert barn mulighet til å delta i reindrifta to måneder for året. I den tida må foreldrene skrive logg, som forteller hvilket arbeid barna har deltatt i og hvilke ord de har lært. Vi lærer sjølsagt reindriftsord også gjennom leik i barnehagen, men det er ikke det samme som når barna får se hvordan det er i virkeligheten og får delta i arbeidet. For eksempel er det vanskelig å forklare pelsen på reinen i barnehagen, om de ikke også får se den.
Dette prosjektet styrka samarbeidet mellom foreldre og barnehagen, og forplikta også foreldrene til å arbeide målbevisst med språket. Vi ser at særlig fedrene tok da større ansvar for barnas læring. Det er også viktig at barna på den måten får være mer sammen med besteforeldre og andre slektninger. Disse er ofte gode språklærere.
Det var først et treårig prosjekt, som Sametinget finansierte. Vi avslutta språkprosjektet våren 2007. Vi har diskutert med foreldrene om vi etter at prosjektperioden var slutt skulle gjøre dette til ei fast ordning i barnehagen, på den formen som det fungerte i prosjektperioden. Dette fordi foreldra så dette som en så god og viktig metode til å bevare og utvikle samisk språk. Det er ennå ikke avgjort om det blir ei fast ordning, fordi det er avhengig av penger. Vi vet ennå ikke om vi har råd til det.
Marit Guttorm | Marit Guttorm (Áleht Jon Máret) var en av de fem som var med å starte flyttsamebarnehagen. Marit Guttorm er født i 1949 i Karasjok. Hun har lærerutdanning og i tillegg samisk mellomfag, veiledningspedagogikk, skoleutvikling og samisk kulturkunnskap. Marit arbeider ved Karasjok grunnskole og Samisk videregående skole. Her forteller hun om hvordan Badjemánáid beaiveruoktu blei starta: |
– Barnehagen starta opp 19.08.91, etter et års forberedelser. Det var tre kvinner og to menn som begynte å forberede en egen privat barnehage for reindriftssamebarn.
Karasjok kommune var svært velvillig til planene om barnehage. De var svært positive og hjelpsomme, fortalte hva som var obligatorisk og hva vi måtte tenke på i forhold til lover og regler. De verken bremsa eller motarbeida planene og arbeidet vårt. Karasjok kommune behandla raskt alle tillatelser som trengtes for å starte opp barnehagedrifta.
Noe som tok tid var å finne ut av hva slags eiendomsform vi skulle ha. Vi ringte rundt til andre private barnehager for å spørre hvordan man skulle starte barnehage og hvilken eiendomsform som var den beste. Vi måtte lage vedtekter som passa både for våre behov og for regelverket for barnehager. Karasjok flyttsamelag viste også stor interesse for en egen barnehage for flyttsamebarn. De støtta arbeidet vårt og målet vårt fullt ut. Om barnehagen av en eller annen grunn må legges ned, så skal barnehagens eiendom tilhøre flyttsamelaget.
I starten tenkte vi at noen av barnehageplassene skulle være slike at barna kunne overnatte noen netter i barnehagen når det var mest arbeid i reindrifta. Disse plassene blei aldri gjennomført, da det var vanskelig å få lov til det og det var også vanskelig å tilpasse for de ansatte.
Fra starten hadde vi åpne plasser. På disse kunne foreldre søke som ikke trengte barnehageplass året rundt, men bare når det i reindrifta var slikt arbeid som barna ikke kunne være med på. De plassene blei også avvikla etter et par år, fordi det blei for dyrt. For disse plassene kom det for lite inntekt fra foreldrebetaling og også kom det inn lite i statsstøtte.
Faksimile frå Boazodoalloođđasat 2-92 |
Denne artikkelen blei trykt i bladet Reindriftsnytt nr. 2/1992 og forfatteren Anne Jannok, nå Anne Jannok Eira, arbeida da i denne barnehagen. I bladet var artikkelen på samisk med et kort sammendrag på norsk. Vi bringer her ei oversetting av hele artikkelen. |
er en egen barnehage for reindriftssamebarn i Karasjok. Barnehagen er i Báhkiljohka, og åpna høsten 1991. Reindriftskvinner har starta barnehagen og foreldra er eiere. Barnehagen har 18 plasser, både åpne og vanlige barnehageplasser.
De åpne plassene er spesielle, da de deles ut bare for kort tid av gangen, fra 1 til 6 uker, til foreldre som trenger barnetilsyn for kort tid. Barnehagen skal ta hensyn til og styrke barnas bakgrunn og hjemmesituasjon. Gjennom daglig arbeid skal barnehagen være til hjelp for hjemmene i å forberede og trene barna for reindriftsnæringa.
Sámi Radio med dagens værmelding: «Regn, sludd, tåke, sørvestlig vind og overskya.»
Vi hadde ikke Bieggaolmmái [2] med oss da vi dro av gårde på vårflytting med siidaen til Káre-Máhtte, Dáveđa Jovnna, Káre Máhte-Áilu, Áilen-Nigá-Áilen, -Jovnna, -Máhtte og Lemet Ámmun. Men reindriftsbarn og reindriftssamer som vi er, så kan vi ikke bry oss om vær og føre når det er tid for flytting. Det får gå som det går.
To dager før hadde siidaen dratt av gårde fra vinterbeitet ved Bassevuovdi (Helligskogen). Da de stoppa opp på Jergul kasta vi oss med.
«Drar vi allerede?» «Hvor er sekken min?» «Blei reinskinnet mitt med?» «Sett den sekken på denne sleden og lavvoen på den andre.» «Jeg har her ei lita sag og øks, skal vi ta med det?» Tre timer gikk det med til å gjøre seg klar. Så dro vi. Akkurat da var det blitt oppholdsvær. Káre Máhtte først, vi etter, mot Suhpenjunášvárri.
«Er vi på kysten nå?», hørtes det, da vi holdt på å reise lavvoen. I lavvoen kokte kjøttgryta, og det smakte godt. Vi klarte knapt å bevege oss. «La oss gå og hogge ved. Ikke enda, vi må først drikke kaffe.» Vi arbeida oss svette, vi klarer oss på fjellet.
Mot kvelden ropte ungene: «Reinflokken kommer!» En kom springende: «Hvor skal vi gjømme oss?» «Nei, folk gjømmer seg da ikke når reinflokken kommer.»
Ute satt vi rundt bålet og flokken beita like ved. Káre Máhtte må ordne med nytt sennegress i skallene, alt har blitt vått: «Der synes den gulgrå bjellereinen til Áilen, og en annen. Enn hvor er den tredje og fjerde?» «Der borte er de.»
«Se, glidelåsen min har revna.» Hva nå? Men han Arne Graven finner nok en utvei. Han er ikke rådløs: ostehøvel, skrujern, strenger som blir kleshengere. Et helt hus i matboksen. Sysaker. Det er ingen nød og glidelåsen gikk også igjen.
«Čáh, čáh, čáh I čáh, čáh, čáh A či, či, či, čáhci, čáhci ...», lyder det mot teltduken.
Ungene sovner alle med baken i været.
«God morgen, Ánnoka!» «Å, det var artig å sove i fars sovepose, men det var litt kaldt på føttene.» Vi glømte nattkulda da vi spiste røykakjøtt med brød.
Etter en time vassa vi i sørpe. «Se, den lille sleden velta nesten da den satte seg fast i sørpa.» Nå som før, Arne Graven fant en utvei. Han var ikke rådløs. Under skutersetet var det en vinsj. Skuterne satte i gang igjen. Nyttig kar den der Arne!
[1]
[2]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3