Samisk skolehistorie-4
Bokmelding på galdu.org, 03.01.2011

John Gustavsen:

Skolehistorie som avslører

Norsk skolehistorie slik den er skrevet av fagfolk har først de siste 30-40 årene kastet avslørende søkelys på hvordan skole og kirke artet seg som sentrale fornorskningsinstitusjoner. Nå foreligger det fjerde bindet i serien Samisk skolehistorie både på bokmål og nynorsk og tre samiske språkvarianter. Svein Lund ser igjen ut til å ha dratt det tyngste lasset, han har bl.a. gjort en rekke intervjuer med ofre for fornorskningspolitikken. Av de rapportene vi får via skolestua, forstår vi hvordan lokalsamfunn også økonomisk, politisk og juridisk ble utsatt for overstyring inntil overgrep.

Sterke vitnesbyrd er det mange av. Gunnar Olsen (Lille) (1897-1977) kunne som pensjonist studere samisk ved Universitetet i Oslo. I 1963 skreiv han en artikkel som burde ha vakt oppsikt, men som først nå ser ut til å bli publisert. Olsen virket fra 1921 til 1963 som lærer i Måsøy. Olsen ruller opp hvordan det samiske språket ble feid til side gjennom offentlige forordninger:
1. Instruks for lærere i de samiske og kvenske overgangsdistrikter av 1880.
2. Skoledirektør Killengreens rapport etter reise i Finnmark i 1886.
3. Biskop J.N. Skaars visitasberetning fra Finnmark samme år.

Dette materialet avslører hvordan nivået på undervisningenstod og falt, spesielt med de lærerkrefter en hadde i lokalmiljøene og generelt hvilke holdninger skolen hadde til samene. Mens det fra Polmak blir fortalt om ”riktig flinke” barn var de i Nessseby ”vel skikket til å vekke medlidenhet. Fattige og forkomne så de ut i sine lappete og lasete skinnvamser, fattig og forkrøpplet syntes også deres ånd å være”. Gunnar Olsen glir fra en optimistisk tone hva gjelder Vest-Finnmark over i pessimisme fordi sentraliseringen etter krigen gjør mange sjøsamiske boplasser øde og samisk kultur til ikke-tema.

Mimmi og Anton Bæivi hevder i samtale med Svein Lund at ”Skolen har tatt kunnskapene fra oss.” De to har meget allsidig bakgrunn og på kroppen erfart fornorskningas nådeløshet. Bæivi kommer fra Eidvågen på Seiland, og forteller om foreldre som ville at ungene skulle lære samisk og lokal kultur å kjenne ”blei hardt straffa, de blei dømt til bøter”. Da foreldre streiket etter sentraliseringa til Rypefjord utafor Hammerfest, måtte en av de sone i fengsel fordi han ikke ville betale streikeboten. Fortellingen til ekteparet Bæivi avdekker forhold som viser hvordan undervurderinga helt opp til vår tid har knuget folk til taushet og skamfølelse. Mimmi Bæivi har bak seg en karriere både som lokal-, sametings- og stortingspolitiker.

På det rikspolitiske planet var det bare unntaket så forstod virkningen av fornorskningen. Hans Kamsrud Vogt (1903-1986) endte etter universitetsstudier og språkforskning – også innen urfolksspråk i USA - opp som rektor ved Universitetet i Oslo 1964-69. Da han utga boka Målstrid og klassekamp (Fram forlag 1932), la han inn et kapittel med tittel Norsk målpolitikk andsynes lappar og kvænar som ikke sparte på kruttet:

”Den hardhendte fornorskningspolitikken som dei demokratiske norske statsmaktene har ført i Finnmark, er mykje hardare enn den det keisarlege Tyskland i si tid førde mot danskar, polakkar og elsassar. Han torer inge samanlikning med den frilyndte politikken danskane fører på Grønland.”

En kunne ha forventet at Vogts nådeløse omtale av språkpolitkkken hadde ført til et skifte i Arbeiderpartiet. Vogt hadde forsket på indianske språk i USA, studert baskisk med stor intensitet og viet dyp interesse for det gamle kaukasiske språket ubykisk. I 1966 la han fram det store språkvitenskaplige arbeidet (Vogt-komitéen) han hadde ledet om språksituasjonen i Norge. I sentrale miljø i Arbeiderpartiet vant han likevel ikke fram med radikale tiltak. Og det til tross for at han helt fram til sin død stod fast ved den kritikken som han hadde framført 24 år før regjeringen Gerhardsen satte ned Samekomitéen.

Det mest omfattende bidraget står Ragnhild Sandøy for, Fornorskning av Finnmark blei deres liv (s. 170-205). Her tar hun for seg samiske lærerpionerer fra Tanafjorden. Bygdene var fjorden var sentrale i den samiske kulturreisinga i tiårene rundt 1900. Christian Andreassen og Johan Eriksen Soffa hadde redigert den første samiske avisa, ”Muitalægje" (1873-75). Hvorfor Tana ble så sentral, kan henge sammen med at her møttes de norske og finske statsgrenser. Markering av det samiske ble derfor påkrevd. Mange aktivister for samesaken skulle komme her fra.

Per Pavelsen Fokstad (1890-1973) blir av mange sett på som den fremste av talsmenn for utdanningssaken, veltalende og –skrivende som han var, og ut fra sin tid, meget høyt utdannet. I 1912, samme år som Isak Saba (1875-1921) måtte forlate Stortinget, hadde Fokstad tatt lærereksamen. I 1937 hadde han – kanskje inspirert av Vogt – foreslått opprettelsen av et ”kulturinstitutt for samene”. Fokstad ble i 1960 statsstipendiat og året etter fikk han Kongens fortjenestemedalje i gull. Eivind Bråstad Jensen tegner i Årbok for norsk utdannelseshistorie (2004) bildet av ”En stridsmann for samisk utdanning”. Bråstad Jensen kaller ham også ”En euroeer fra Tana”, den første som tar steget ut i Europa for å søke akademisk utdanning. Grunnleggende for hans stridslyst ble studiet av den amerikanske filosofen William Jemes (1842-1910) og den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941). Hos sistnevnte fant han en forståelse av tiden som stemte overens med samenes, endelig var det en han kunne styrke seg med! Mens naturviteskapen målte tiden med instrumenter, noe som passet europeerne, forstod det opprinnelige mennesket tiden som konkret og aktivt skapende. Den første oppfatingen var intellektuell og analytisk, den andre emosjonell og intuitiv. Tid var hos Bergson og Fokstad handling, og nå ville tanaværingen vise seg som handlingens mann.

Sandøy viser at Fokstad samtidig med den offentlige anerkjennelse også led smertelige nederlag på hjemmebane. Kjell Ballari forteller at Fokstad ”aldri underviste i samiske språk” og heller aldri ”Snakka om det samiske før i sine siste år som lærer.” Til elevene sa han: ”Norsk er det viktigste”. Sandøy hevder at han ikke fikk satt teoriene sine ut i livet: ”også Per Fokstad var en effektiv fornorsker i sin livsgjering.” (s. 186)

Skolehistoria innenfra og nedenfra ser helt annerledes ut ved at dokumentasjon som her kommer til uttrykk. Avsnittet Pitesamar er nok ei smertefull forestilling om det folk har gått gjennom og hva som er tapt. Men noe kan repareres: I 1999 ble Sálto bihtesámi searvi/salten pitesamiske forening opprettet. Kampen står nå om å ta vare på samiske kulturminne og rehabilitere pitesamisk språk før det dør ut. Men; i følge artikkelen hadde det senest i 2008 ikke lyktes å komme i gang med ordbokprosjektet der professor Olavi Korhonen og doktorgradstipendiat Anders Kintel var konsulenter. Er løpet kjørt?

De fire bindene om samisk skolehistorie er gitt ut i 2005, 2007, 2009 og 2010 og mye gjenstår. Til tross for springende redigering, variert billedkvalitet og organisering legger disse bøkene fram materialet som språk- og skoleforskere vil ha stor nytte av. Særlig viktig vil det være at en framover tar for seg hvordan situasjonen har vært og er for fusnksjonshemmede elever. Spesielt er Kirsten N. Sara Ørsnes’ historie verdt å legge seg på minnet, men også artikkelen om Seidajok barnepsykiatriske behandlingshjem gir grunn til ettertanke. Sverre Sombys fortelling handler om pågangsmot og betydningen av en utstrakt hånd:
”At jeg en gang ble ført bort fra hjemmet som en stor forbryter i håndjern og til i dag når jeg selv jobber som lærer, viser at det har skjedd mye i skolen og med den måten skolen legger til rette for elevene.”

Svein Lund har i samtale annonsert at det er nok å ta fatt i. Måtte myndighetene forstå betydningen.

Svein Lund (váldodoaim./hovedred.), Elfrid Boine, Siri Broch Johansen ja/og Siv Rasmussen (mieldoaim./medred.):
Sámi Skuvlahistorjá
Sámij skåvllåhiståvrrå
Saemien skuvle-vaajese
Samisk skolehistorie
Davvi Girji 2010
460 sider