-Med mer skole kommer vårt store Finnmark for fullt...

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

– Med mer skole kommer vårt store Finnmark for fullt...

Friske betraktninger av skoledirektør Gjermundsen på Oslo-visitt

Arthur Gjermundsen
(Foto: ?)

Denne artikkelen sto i Aftenposten i 1959. Det var ikke oppført hvem som har skrevet intervjuet.
Arthur Odd Gjermundsen (1914-99) var født i Moss, gikk Oslo lærerskole og tok hovedfag i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han var lærer i Bærum og Oslo 1936-1956 og var bestyrer for Norsk Skolemuseum fra 1952 til 1956. Gjermundsen var skoledirektør i Finnmark 1956-63, og gjorde bl.a. en stor innsats for utbygging av niårig skole i fylket. Seinere var han rektor på Sagene lærerskole og til sist skoledirektør i Østfold, til han blei pensjonert i 1984.

Ikke hver dag er høye embedsmenn i vårt største og (me­ner mange) herligste fylke på Oslo-visitt. De har som regel mer enn nok å blåse på i eget rike. Men nu og da må de jo hviske sentrale myndigheter et ord i øret, og slik var da også skoledirektør A. Gjermund­sen nylig her sydpå en tur. Han føk forresten nordover igjen med det samme omtrent, — bare ikke så fort at ikke Aftenposten fikk holdt ham fast i frakke­skjøtet noen få minutter.

— Stopp litt, skoledirektør! Ordet er fritt!

— Takk som byr. Må jeg da be­nytte anledningen til «å nedlegge en ærbødig påstand»: Gjør folke­skolen 9-årig først der hvor behovet er størst!

– Altså i Finnmark?

— Riktig!

— Hvorfor det?

— Blant annet fordi befolknings-overskuddet tilsier en rask utbyg­ging av skolen efterat det veldige gjenreisningsarbeide stort sett er fullført. I løpet av 4 á 5 år må det skaffes nye arbeidsplasser for ca. 5000 mennesker i Finnmark. Der er også en stor begavelsesreserve. Av ungdomskullene i Finn­mark er det ennu bare 2 prosent som tar artium mot opptil 55 pro­sent andre steder i landet.

Splitter nytt

— Før vi går videre med skolen: Føles det som noen «landsforvis­ning» for Dem som ekte Mosse-gutt å arbeide i Finnmark?

— Jeg vil minne om at Finn­mark idag er den mest moderne del av vårt land: Nye hus, nye skoler, nye veier, nye bedrifter, — praktisk talt alt er splitter nytt. At gamle forestillinger andre steder ikke har holdt tritt, er en annen sak som kanskje må sees i sammenheng f. eks. med det forhold at vi siden 1914 ikke har fått et eneste nytt skolekart med Mor Norge i hel skikkelse. Det er ikke teknisk mu­lig å lage et slikt skolekart. heter det. Bortsett fra at jeg slett ikke bøyer meg for krampaktige argu­menter, spør jeg: Er det á vente at vår oppvoksende slekt skal kunne danne seg et noenlunde riktig geo­grafisk bilde av landet når det stumpes opp på denne måte? Barna må da fá se at Finnmark faktisk er fire ganger så stort som Akershus. Østfold og Vestfold fylker tilsammen.

I de fleste småskoler lager ele­vene samer og rein i sandkasse når de skal forestille seg Finn­mark. Det er vel og bra, for rein­driften er jo typisk. Der er bare det å føye til at Ikke flere enn ca. 300 familier lever av den.

For store igår, for små idag

Det kunne være fristende å rydde opp i all villniss, å holde hele fore­drag om hva Finnmark egentlig er i kraft av sine ressurser, av sine naturherligheter. Men så måtte jeg vel også gi meg i kast med aktuell fiskeripolitikk, og den er åpenbart altfor brennbar for en nøytral iakttager. Jeg må derfor noye meg med å streife noen få momenter mer i sin alminnelighet. Under gjenreis­ningen var det bl.a. sagt at folk bygget alt for store fjøs rundt om i bygdene. Nu viser det seg ar de tvertimot er altfor små! Før krigen var det vel praktisk talt ingen melkeproduksjon i Finnmark. Senere er det kommet meierier, og idag dekker Finnmark ca. 90 pro­sent av sitt eget melkeforbruk. Til og med fruktdyrkingen begynner å komme.

Ikke Nordpolen!

— Men mørketid og storm og kulde, er det til å holde ut?

— Jeg lurte selv på det samme da jeg for tre år siden var lærer ved Ruseløkka skole i Oslo og skulle flytte til Vadsø. Jeg utstyrte meg og familien med klær som om det var Nordpolen vi skulle til, men sant å si har jeg virkelig frosset bare en gang i løpet av disse år. Da var jeg på besøk i — Oslo. Selv mørketiden, som forøvrig har sin egenartede charme, er ikke noe egentlig problem, men døgnrytmen må man naturligvis passe hvor man enn er. For den som først har fått oppleve Finnmark fortoner det seg som et fenomen at dette fan­tastiske stykke Norge fremdeles nærmest er uoppdaget av oss nord­menn selv, at vi turistmessig stort sett overlater Finnmark til uten­landske feinschmeckere, omtrent som mesteparten av fisken til frem­mede storfiskere.

Hva er det blitt av vår utferdstrang?

Det er jo også nordmenn som reiser til Midnattssolens land, og bra er det. Men burde vi ikke snart få en eller annen ny form for ferie­reiser til ishavskysten, til mørketi­dens Finnmark? Kall det «Ferie­reiser for barske nordmenn» og sett igang med fly i stor stil — jeg kan forsikre at folk ville få opplevelser som de aldri drømmer om. Nu er det riktignok slik at hele Norge lever med ansiktet mot syd, for å si det slik. Men har vi da ikke noe igjen av den gamle utferds- og oppdagelsestrang? Kort sagt, ta en tur til Finnmark!

En oppgave for sosiologene

— Er det særlig lærermangelen De tenker på nu?

— Denne nasjonale skamplett vil jeg gjerne komme inn på om en liten stund, for jeg tenker på så meget annet også. Jeg tenker blant annet på at Finnmark er et over­skuddsområde med veldige rikdom­mer i hav, jord, skog og fjell, selvom innbyggerne og kommunene med dem jevnt over ennu er hva man kan kalle fattige. Næringslivet byg­ges ut, industrialiseringen er igang eiter den imponerende gjenreis­ning — et kjempeeksperiment fore­går.

Skulle det ikke her ligge en fris­tende oppgave for vare sosiologer?

Finnmark er i hvert fall midt inne i en hektisk brytningstid med definitiv overgang til mo­derne pengehusholdning og en helt ny livsform. Naturens mektighet og egenart er og vil alltid være den samme uforanderlige, men den gamle romantikken, som knytter seg mest til samenes liv og levnet, er ikke lenger domi­nerende liksom. Nybyggerånd preger Finnmark idag.

Slått ut ved starten

Jeg kan trygt legge til at finnmarkingene selv har tillit til sitt land og at de er dyktige, hyggelige, omgjengelige — de sutrer så san­delig ikke. De må bare få mer skole og chanse til høyere utdannelse, slik at de selv kan konkurrere om høyt og høyest kvalifisert arbeide på egen mark både i offentlig og privat virksomhet. Foreløbig må så alt­for mange reise ut for å skaffe seg et utkomme, og hva verre er: Ofte er de da slått ut allerede ved starten fordi de ikke har noen sær­lig utdannelse. Selvsagt er de like flinke som alle andre, men de har ikke samme chanser. Derfor må skolen i Finnmark bygges ut brennkvikt. Brått ble det satset hundre­vis av millioner kroner på gjen­reisningen i Finnmark. Nu må menneskematerialet få følge efter, ellers blir det et alvorlig misforhold.

— Som altså skolen skal hindre?

— Ja.

Skoleinspektør i alle kommuner

– Hvordan er det så med skolen i Finnmark idag?

— Foruten folkeskolene med in­ternater i en tredjedel av kretsene har vi tre ungdomsskoler, en rekke realskoler og to gymnasier, et i Kirkenes og et i Alta. Jeg innskyter at interessen for skoleproblemene er særdeles våken både i bygdene og fylket og at denne interesse har gitt seg utslag i en ganske enestående aktivitet blant annet når det gjelder utstyr til skolene. I Finnmark er skolene idag bedre utstyrt med tek­niske hjelpemidler enn skolene f. eks. i Oslo. Fylket og kommunene har selv bekostet det uten hjelp fra Statens side.

Finnmark er forøvrig det første fylke i landet hvor man har egen skoleinspektør i hver eneste kom­mune, som også på én unntagelse nær har kommet igang med framhaldsskole. Hvor mange steder ellers i landet er det 8. skoleår gjennomført over hele linjen? Men det gjelder altså å komme videre til 9-årig skole, for først da kan man for alvor få frem begavelsesreserven til videregående og høyere skoler gjennom stipendieord­ninger m. v.

Man er kommet et stykke på vei. Efter krigen ble skolen i Finnmark gjenreist i ett byggetrinn uten hen­syn til de spesialrum som skole­loven av 1936 forutsetter. Senere forelå et eget program for utbyg­ging av spesialrum, men fylkesting og fylkesskolestyre tvilte på beret­tigelsen av slike rum ved hver ene­ste liten skole og satte i stedet pen­ger og krefter inn på å bygge ut fullt ut tidsmessige samleskpler innenfor rammen av den 9-årige skole som forsøksrådet arbeidet med.

Det tør antydes at Finnmark her var forut for sin tid. Idag er dette linjen i hele landet!

Inn i en sosial revolusjon

I 1957 fikk Tana kommune an­ledning til å drive forsøk med linje­delt skole på Seida statsinternat. Dette internat ble bygget for barneskolen. I mellomtiden var vei­byggingen gått meget sterkt frem, og så sa man: Vi setter barna over på skoleskyss og frigjør det store internat uten særlige omkostninger. Året etter kom to andre kommuner med i samarbeide om den linjedelte ungdomsskole, slik at tre kommu­ner nu er med i forsøket. Her er det åpnet muligheter for mangen ung­dom, som ellers ikke ville hatt råd til å søke skole. En sosial revolu­sjon er på vei — .

Over 30 prosent erstatningslærere

— Så får vi kanskje vite noe om lærermangelen slik den arter seg nu?

— I enkelte kretser går det med opptil nesten 65 prosent erstatningslærere. Gjennomsnittet for hele Finnmark er vel 32 prosent. Jeg bemerker at erstatningslærerne er modige, energiske og flinke ung­dommer og at vi er glad for at de kommer til Finnmark, hva det nu enn er som drar dem dit. Det er bare det at skolen i Finnmark må ha like godt krav på fullt utdannede lærerkrefter som andre deler av landet. Enkelte steder er det for­resten full dekning med utdannede lærere, f. eks. i Karasjok. Det føl­ger gjerne med en aktiv skolepoli­tikk.

Hvorfor ikke ta post på kysten?

Nyutdannede lærere kan trygt søke seg til mindre steder også. Foreløbig synes de å ha en nesten panisk redsel for å reise til kyst­distriktene i Finnmark. Det er van­skelig å forstå, for der er det da sandelig liv og rørelse nok. Beror det nærmest på feilaktige forestil­linger, på mangelfullt kjennskap til forholdene? Jeg har en viss grunn til å tro det.

Ifjor hadde jeg anledning til å vise frem for elevene ved Tromsø lærerskole og ved lærerskolene i Oslo noen farvefilmer som sog­neprest Armand Berg i Vardø har tatt opp på forskjellige steder i Finnmark. Fra Tromsø lærerskole har vi i år fått 15 og fra lærer­skolene i Oslo 14 nyutdannede læ­rere til Finnmark, mens det bare kom høyst fem fra hver av de andre lærerskoler.

Man skifter post nesten som hanske

Forøvrig er jo skiftingen i lærerpostene et nesten like stort problem som selve lærermangelen. I omtrent halvparten av samtlige lærerposter er det nye folk hvert år. Av 73 lærere ansatt i 1951 er det bare ni igjen. Av 76 ansatt i 1954 er det 19 igjen. Av 67 ansatt i 1957 er 33 igjen. I løpet av de siste åtte år er det ansatt ialt 540 lærere med full utdannelse, men bare 139 av dem er i Finnmark idag. Av disse 139 igjen har hele 63 vært i Finnmark bare i ett eller to år. I 1958 sluttet ialt 72 lærere med full utdannelse. Av disse hadde 48 vært i Finnmark fra ett til tre år. Vi fikk igjen 87 lærere med eksamen. De aller fleste kom di­rekte fra lærerskolene, og ikke en av dem som søkte hadde over tre års tjenestetid. Folkeskolen i Finn­mark betjenes stort sett av erstatningslærere (omtrent en tredjedel) og av lærere uten nevneverdig er­faring. Dessuten skifter altså de fleste post efter et par års tjeneste.

Lærerne i Nord-Norge skal ikke føle seg glemt

— Det var altså på høy tid at myndighetene gjorde noe for å sikre stabilitet og kontinuitet i sko­leforholdene?

— Bedre sent enn aldri. Finn­markstillegget er øket, og det utbe­tales nu flytningsgodtgjørelse til dem som tar post i Nord-Norge nord for Bodø, samt flytningsgodt­gjørelse tilbake også efter tre års tjeneste. Videre kan samtlige lærer­skoleelever, uansett hvilken skole de går på, få et særskilt utdannelses-stipendium hvis de efter eksamen vil tjenstgjøre minst tre år i skoler nord for Bodø.

For ordens skyld understreket jeg at det ikke skal opprette; særskilte klasser for elever som vil gjøre denne 3-årige tjeneste. Folk nordpå liker like lite som andre å få lærere som ikke ville kommet inn på lærerskolene på vanlig måte.

Jeg tror at de nye tiltak vil få betydning, for det er naturligvis viktig at unge lærere ikke skal føle seg glemt om de tar post lengst nord i vårt land. Jeg tror også a stadig flere vil bli fanget inn av Finnmark for godt når de først kommer dit, og jeg vet av personlig erfaring at vi lever et like fullverdig liv i Finnmark som de godt går an å leve det andre stede i landet.

Skoledirektør Gjermundsen sier tilslutt at han interesserer seg sterkt for samespørsmålene som det utdannelsesproblem de representerer.

— Det er mange meninger om samene og deres spesielle problemer. Den samiske befolkning finner i efterhvert i alle yrker. De er nordmenn som alle oss andre. Å bygge ut den 9-årige skole raskt i de distrikter som har det sterkeste samiske innslag er i hvert fall etter min mening noe som er riktig.

Samisk skolehistorie 6