Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Ann-Silje Guttorm:

Fortellinger fra grunnskolen i Karasjok på 1950–90-tallet

Til norsk ved Siri Broch Johansen

Karasjok skole rundt 1960
(Foto utlånt av De samiske samlinger)

Ann-Silje Guttorm har intervjua foreldrene sine, Samuel John Nilsen Anti og Elen Marit Johnsdatter Guttorm om deres egen skolehistorie. Begge har gått Karasjok grunnskole, slik Ann-Silje også har gjort. Det er 10 års aldersforskjell mellom foreldrene, så de har ikke gått på skolen samtidig. Men de vokste begge opp i reindrifta, så foreldrene deres var ikke i nærheten av bygda året rundt.

Disse fortellingene skrev hun opprinnelig som en oppgave i pedagogikk ved samisk høgskole høsten 2009.

Karasjok skole i seinere år.
(Foto: Aud Lodden Boine)

Fars fortelling

Samuel John N. Anti
(Foto: Ann-Silje Guttorm)

Samuel John Nilsen Anti, Ristina Jovnna, født i Karasjok 1951. Han har alltid jobbet i reindrifta, slik som foreldrene sine. Han har ikke annen utdanning enn grunnskolen, og i 1974 gikk han et år på Statens reindriftsskole i Kvæfjord i Sør-Troms.

Samisktalende rivgu som lærer

Faren min begynte på grunnskolen i 1958. På den tida fantes ikke samisk som fag. Far forteller at det han husker er at det første året hadde de en rivgu som lærer som hadde lært seg samisk i voksen alder, hun het Anna Mørk. Men det året rakk de bare å leke, synge og fortelle eventyr.

Reindriftsbarna kunne ikke norsk

Datidas reindriftsbarn kunne ikke norsk i det hele tatt, heller ikke da de kom i grunnskolealder. Men likevel var undervisninga på norsk. Det medførte at barna bare satt i klasserommet og hørte på læreren som snakka norsk hele dagen igjennom, men barna forsto ingenting av hva læreren sa. Og hvis barna snakka samisk seg imellom, fikk de beskjed: «ikke bråk».

Læreren underviste ulovlig på samisk

I femte klasse hadde de en samisktalende lærer igjen, han het Kristian Nymo og kom fra bygda. Far forteller at denne læreren underviste på samisk, selv om det slett ikke var lov. Det var vel slik at læreren så at barna ikke var i stand til å lære nevneverdig på fremmedspråket. Han underviste og forklarte alt på samisk, far husker historiefaget best. Han mener selv at dette året og denne læreren gjorde at de lærte det de lærte på skolen, for han husker fortsatt det han lærte det året, og siden da har han vært interessert i verdenshistorie. Etter dette året fikk de igjen bare norsktalende lærere, og all undervisning var igjen på norsk. Men nå hadde barna begynt å lære litt norsk, etter at de hadde hatt en samisktalende lærer å snakke med i ett år.

«Geađgebohkká»

Far husker spesielt en lærer som pleide å passe på om barna snakka samisk i friminuttene. Hvis han hørte noen snakke samisk, så sprang han etter barnet. Det barnet han fikk tak i, straffa han på et eller annet vis, som oftest ved å dra dem i ørene. Far forteller at de kalte ham «geađgebohkká» siden han het Steinbukk på norsk. Nå har jeg sjøl funnet ut at hans riktige navn var Sigmund Steenbuch[1].

Nynorsk eller samisk?

På ungdomsskolen hadde de fortsatt norsk som hovedspråk. Men nå fikk de velge mellom to fag, nemlig nynorsk og samisk. Dessverre hadde elevene lært fra de var små at de slett ikke hadde bruk for det de kunne lære på skolen. Spesielt reindriftssamene mente at skolelærdom var noe tull, for deres barn skulle jo jobbe i reindrifta. Og hva gjør man vel i reindrifta med norsk, norgeshistorie, matematikk osv.?

Elevenes syn på skolen og skolelærdom var selvsagt den samme som foreldrenes, og far forteller det slik at mange valgte nynorsk framfor samisk nettopp fordi nynorskundervisninga var dårligere. Og det at undervisninga var dårligere, betydde at det var mindre arbeid i timene og mye fri. De fikk gå rundt ute og kose seg i timene. Jeg vet ikke hvorfor det var slik, men det kan jo hende at læreren slett ikke hadde kompetanse til å undervise i nynorsk.

Skolen var bortkasta tid – hva kunne man vel bruke den til?

Slik som jeg har nevnt her ovenfor, så mente reindriftssamene at skolen var bortkasta tid for barna deres. De mente at såfremt barna ikke lærte reindriftsarbeid på skolen, så kunne det ikke kalles lærdom. På en måte hadde skolen tatt fra dem arbeiderne deres som skulle ha lært å arbeide for familien, både hjemme og ute. Sønnene skulle lære å gjete flokken, merke reinkalver, slakte osv. Døtrene skulle lære å lage klær, koke mat, ta seg av barna, gjete flokken osv. Men fordi alle ble tvunget på skolen, hadde ikke familiene lenger den samme muligheten til å bruke barna som arbeidshjelpere. Og de gangene barna var hjemom, rakk ikke foreldrene å lære dem så mye som de ellers ville ha rukket. Derfor brydde ikke barna seg større om skolen, og de pleide å skulke ganske mye. Det var veldig vanlig at de gjorde det, og de hadde også som mål å skulke så mye som mulig.

Man flytta tidlig på internat

Barna måtte flytte hjemmefra alt som sjuåringer, og de fleste bodde på internatet. Det gjorde også faren min da han var barn. Han forteller at husmora var rivgu og snakka norsk, og de måtte kalle henne «husmor». Det var noen tjenestejenter der som snakka samisk også, men det var også noen samiske tjenestejenter der som aldri gikk med på å snakke samisk. Når barna hadde vært hjemme på ferie, pleide tjenestejentene å vaske dem svært grundig, de kalte barna for lusete reindriftsbarn.

Fastboende og reindriftssamer

Faren min mener at tjenestejentene snakka norsk fordi norsk liksom var et finere språk på den tida, at tjenestejentene sjøl syntes de var finere hvis de snakka norsk. Det ga også høyere status å beherske norsk på den tida, spesielt i bygda og blant de fastboende. De fleste fastboende skifta også etternavn etter at Jordsalglova av 1902 kom, når de kjøpte jord tok de jordstykkets navn som etternavn, og det var selvsagt norske navn. Reindriftssamene var veldig lojale i forhold til sitt eget språk og sin egen bakgrunn, ikke slik som de «fine fastboende», som reindriftssamene kalte dem. Og da skjelte de fastboende ut reindriftssamene, kalte dem lusete, skitne, dyr, ville mennesker osv. Forståelig nok er det fortsatt litt vondt blod mellom reindriftssamebarn og fastboende, på grunn av denne skittkastinga både på internatet og andre steder. Far forteller at det var så fredelig og godt å komme hjem til familien, eller dit hvor reinflokken var akkurat da. Han sier at det ikke var så ille å være ved Porsangerfjorden som i Karasjok sentrum, for der hadde de sjøsameverde[2], og de bar ikke hat mot dem, de var tvert imot samarbeidspartnere.

Mors fortelling

Elen Marit J. Guttorm
(Foto: Ann-Silje Guttorm)

Elen Marit J. Guttorm, Jovnnin-Pier-Jovnna-Elle, er født i Karasjok i 1961. Etter grunnskolen tok hun handel- og kontorfag i Narvik i 1976, Samisk folkehøgskole i Karasjok i 1979, helsefag og allmennfag på Samisk videregående skole 1983–87 og sykepleiefag ved Høgskolen i Finnmark i Hammerfest fra 1987.

Samisktalende lærer

Min mor begynte på grunnskolen i 1968, også hun i Karasjok. Det var det første året samisk var eget fag i grunnskolen i Karasjok. Året før hadde Grensen skole starta med samiskundervisning. I første og andre klasse hadde de en samisktalende lærer, Odd Mathis Hætta, og mor kunne bare si «ja» og «nei» på norsk da hun kom til bygda. Men heller ikke de gjorde annet enn å leke og fortelle eventyr det første skoleåret. Det fantes ikke samiske lærebøker da. Mor hadde heller ikke bare samisktalende lærere, norsk var fortsatt hovedundervisningsspråket.

Internatbarn

Også hun var reindriftssamebarn, og bodde på internatet noen år. Det varte fram til søstrene ble så store at de kunne ta ansvar for småsøsknene sine hjemme mens foreldrene var lenger nord og flytta med reinflokken. Mor forteller at på den tida var ikke de internatansatte så slemme med dem, og hun hadde også mange søsken der, og det var en stor trøst for henne.

Nynorsk eller reindriftsfag?

Mor forteller at de begynte med engelsk alt i 5.klasse, selv om de ennå ikke hadde lært norsk ordentlig. I åttende klasse fikk de velge mellom nynorsk og reindriftsfag. Mor valgte reindriftsfag siden hun hadde vokst opp i en reindriftsfamilie, for å lære det hun ikke hadde fått tid til å lære hjemme. Men læreren var en fastboende, Hans Nergård, og han visste ikke stort om reindrift. Så da ble det slik at elevene stort sett gikk tur i timene, ikke tur i skogen, men i bygda.

Min egen fortelling

Ann-Silje Guttorm
(Foto utlånt av Ann-Silje Guttorm)

Ann-Silje Guttorm, Ristena-Jovnna-Ánne, er født i Hammerfest i 1982, men oppvokst i en reindriftsfamilie i Karasjok. Hun var ikke mer enn ett år i barnehage, for hun var så heldig at hun fikk vokse opp hjemme hos bestemor, og trengte heller ikke gå på SFO etter skoletid. Hun gikk grunnskole i Karasjok, videregående skole i Karasjok, Lakselv, Alta og Hammerfest. Og nå (2009) er hun førsteårsstudent ved førskolelærerutdanninga på Samisk høgskole i Kautokeino.

Grunnskolen

Jeg gikk i flyttsameklassen fram til ungdomsskolen. Det var i begynnelsen F-klassen, seinere ble det Á-klassen. Men vi hadde ikke annerledes undervisning av den grunn, elevene hadde annen bakgrunn enn i fastboende- og norsktalende klasse. I tillegg hadde vi den såkalte fjellskolen som var en slags flytting av skolen opp på fjellet i forbindelse med vårflytting, merking, slakting osv.

Jenta på gangen

Jeg husker spesielt en lærer fra barneskolen som noen ganger sa noen samisk ord feil, sjøl om hun var en fastboende same fra Karasjok. Jeg hadde for vane å rette på språket hennes, og da ble jeg sendt ut på gangen for å stå der. Hun sa aldri at jeg hadde rett, men i begynnelsen pleide hun å ringe til far og fortelle at nå hadde dattera hans vært ufin igjen. Far pleide å spørre hva dattera hans nå hadde sagt for noe, og læreren fortalte selvfølgelig det. Da pleide far å le og si at det var ikke å være ufin, det var å rette på, og han kom ikke til å straffe meg for det. Og da fortsatte jeg selvfølgelig med å rette på læreren, siden jeg hørte at far ikke synes det var noe galt i det. Og læreren ringte ikke lenger hjem til far, og hun slutta også å sende meg ut på gangen. Hun kjefta nok kanskje litt på meg, men det tålte jeg da alltids.

Lojal mot morsmålet

Jeg hadde en slik samisklærer på ungdomsskolen også. Også hun pleide å si noen samiske ord feil, og jeg retta på henne, og fikk kjeft for det. Hun prøvde seg med samme taktikk som barneskolelæreren min, å ringe hjem til foreldrene mine, men heller ikke hun kom noen vei med det. En annen samisklærer roste meg og sa at jeg var flink og lojal mot morsmålet mitt, fordi jeg tok vare på det.

Norske bøker

De fleste bøkene våre var på norsk, bortsett fra i samiskfaget, selvsagt. Men undervisninga var på samisk, og de første årene skrev vi bare samisk, men på ungdomsskolen ble det mer skriftlig arbeid, og da begynte vi også å skrive på norsk. Det gjorde vi fordi bøkene var på norsk, og da var det også lettere å besvare oppgaver fra bøkene på norsk. Likevel var størstedelen av undervisninga på samisk, spesielt den muntlige delen, så lenge vi hadde samisktalende lærere.

Konklusjon

Både jeg og foreldrene min gikk grunnskolen i Karasjok. Hvis man sammenligner fortellingene våre, forstår man at hver periode har sine særtrekk. Far gikk på skolen i den hardeste og verste fornorskningstida, da lærerne og internatbetjeninga gjorde alt for å fornorske barna. Det var selvsagt noen som ikke var så opphengt i fornorskningspolitikken.

I mors skoletid hadde det allerede blitt litt bedre, men slett ikke bra. De var den aller første gruppa ved Karasjok grunnskole som fikk undervisning på samisk og med samisktalende lærer, og det fikk de bare de første skoleårene. Etter det fortsatte mesteparten av undervisninga på norsk, og det var fortsatt en internatkultur.

Jeg igjen har hatt en helt annen erfaring, det var ikke bare samiskundervisning og samisktalende lærere, men egen flyttsameklasse. Det hadde også så smått begynt å komme ut lærebøker på samisk. Og da hadde samiske barn lovfesta rettighet til å ha samisk som undervisningsspråk i grunnskolen. Så slik som vi hadde det på grunnskolen, var omtrent slik som dagens grunnskoleelever har det.


[1] Sigmund Steenbuch forteller om sine egne erfaringer fra Karasjok i Samisk skolehistorie 1. (red.)
[2] Verde – vennskap basert på bytting av tjenester. Går fra generasjon til generasjon.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6