Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Anita Ravna |
Anita Persdatter Ravna, opprinnelig fra Tana, er mor til to jenter. Her forteller hun om sine erfaringer med den samiske barnehagen Cizáš i Oslo og ellers strevet for at hennes barn skulle bli fullt ut tospråklige. Anita Ravna er utdanna kommunalkandidat på Norges kommunal- og sosialhøgskole og har en cand. mag.-grad i ledelse fra Kvinneuniversitetet / Høgskolen i Hedmark. Hun arbeider nå som trygdesjef i Ås kommune i Akershus. |
Februar 1961, sola skinte på nysnøen og jeg kom til verden. Jeg vokste opp i ei lita bygd, Austertana i Tana kommune. Jeg var den midterste av tre søsken. Min far var norsk-, samisk- og finsktalende og min mor norsktalende. Bygda er ei tospråklig bygd med samisk og norsk, men der norsk språk var og er det absolutt dominerende. Fornorskningen og troen på at det viktige var å lære norsk preget også min oppvekst. Jeg vokste opp og vi lærte norsk. Når jeg hadde besøk av venner, og da spesielt venner som kom fra «rene» norske familier, opplevde jeg det som flaut at min far snakket samisk. Samisk var et språk «fjellfinnene» og de gamle brukte. På barneskolen var det ikke samisk undervisning, heller ikke samisktalende lærere. Selv de samisktalende elevene måtte snakke norsk.
Fornorskningspolitikken var sterk i hjembygda og slo rot i både språk og kultur. På internatet i Seida og i ungdomsskolen opplevde jeg samisk som et mer levende språk, der snakket også de unge samisk. På ungdomsskolen var samisk et valgfag men språkets manglende status gjorde ikke undervisningen og faget mer attraktivt. Samisk språk fikk en ny dimensjon da jeg som 15 åring møte min kjæreste, som drev med reindrift. Jeg møtte et levende, rikt og praktiserende språk. Dette miljøet var jeg knyttet til i 11 år. De kommende et og et halvt år etter ungdomsskolen tilbrakte jeg på folkehøyskole i Karasjok og på videregående i Kautokeino. I de samisktalende kommunene opplevde jeg for første gang fordommer mot oss som var ikke-samisktalende samer. Disse årene i kontrast med oppveksten, barne- og ungdomsårene og senere skolegang har dannet et sterkt grunnlag for valg av språk til mine barn.
I 1988 flyttet jeg til Oslo for å studere. For å komme inn i et samisk miljø, meldte jeg meg inn i Oslo sameforening. Samme år traff jeg Jan Atle som jeg har fått to døtre med. Han var student, samisktalende og samepolitisk aktiv. Vi fikk Aili i 1991 og Marja i 1996. Vi var begge aktive innen det samepolitiske miljøet i Oslo og levde også i et aktivt bysamisk miljø. Da Aili ble født, var det en selvfølge at faren snakket samisk til henne. Som mor, som ikke snakket samisk, var nok jeg en pådriver i forhold til samisk språk. Jeg ville ikke frarøve mitt barn muligheten til å lære samisk. Jeg hadde tapt språket og ville unngå at mitt barn gjorde det. Gjennom sameforeningen, sosiale og politiske aktiviteter samt lørdagskafeene hadde vi et aktivt samisk språkmiljø rundt oss. Selv i et bevisst samisk miljø var det viktig å hele tiden få de samisktalende til konsekvent å snakke samisk til barnet. Mange valgte å snakke norsk med henne, siden jeg var norsktalende. Mitt språk viste seg å være veldig styrende for hvilket språk Aili kommuniserte på og for hvilket språk andre henvendte seg til henne på. Jeg som ikke hadde lært meg samisk, var svært opptatt av at samisktalende var konsekvent og kun snakket samisk til henne. Jeg oppfordret stadig samisktalende til å snakke samisk med henne. Dette opplevde vi også de gangene vi var på ferie i Tana og Karasjok. Besteforeldre som var samisktalende måtte stadig minnes på at de skulle snakke samisk med henne
Da Aili var vel et år, søkte vi henne inn i samisk barnehage i Oslo. Den samiske barnehagen, Cizáš, lå idyllisk til rett ved Tøyenbadet. På den tiden tror jeg det var 10–12 barn og 5–6 ansatte i barnehagen. De ansatte var samisktalende og var konsekvente i bruk av språk. Flere av ungene kom fra hjem der kun en av foreldrene var samisktalende. Noen barn kom fra hjem der ikke noen av foreldrene snakket samisk. Mange av disse foreldrene hadde søkt ungene inn i samisk barnehage fordi de selv ikke kunne samisk, men ønsket at ungene skulle lære det.
Det viste seg at de ungene som var enspråklig norske, påvirket språkmiljøet i barnehagen. Jeg husker dette var et tema som stadig var oppe til diskusjon på foreldremøtene i samisk barnehage, på møter i Oslo sameforening og i samisk miljøer. Burde disse ungene være i samme avdeling som de samisktalende og burde de være i samisk barnehage? I tillegg var barnehagens utearealer felles med en stor norsk barnehage. slik at det gjorde det vanskelig å få til et samisk lekespråk utendørs. Disse faktorene gjorde at de ansatte fikk en ytterligere utfordring i forhold til språkutviklingen. For å få til et aktivt språk tok de ansatte i barnehagen barna med på tur ut av barnehageområdet. Dette var en positiv «isolering» av de samisk talende barna som var positiv for språkutviklingen.
|
Cizáš mánáidgárdi 1991-1992. De ansatte er Tone Nordsletta og Rosie Holmestrand. |
Da vi først søkte barnehageplass, fikk vi ikke plass i samisk barnehage. Oslo kommune hadde ledige plasser i annen barnehage som lå geografisk nærmere vår adresse. Etter klage på vedtaket, trygling og argumentasjon med bydelsadministrasjonen fikk vi omsider plass i den samiske barnehagen. Vi møtte argumentasjon fra barnehageadministrasjon som: Er det ikke viktigere at barnet lærer norsk? Er samisk et språk barnet får bruk for? En av de ansatte fra bydelsadministrasjon som selv hadde vært i den samiske barnehagen på besøk kom smilende å sa til meg «det var moro å se hvor fint alle barna lekte sammen på norsk». Selv ikke en slik opplevelse som å se unger i en samisk barnehage «leke sammen på norsk» fikk henne til å tenke og forstå viktigheten av en positiv «isolering» av barnehagens ute arealer samt en prioritering av plass til de barn som var samisktalende.
Ailis opphold i barnehagen gjorde at hun etter hvert også fikk et aktivt «leke-språk» på samisk. Samisk var ikke mer noe bare pappa og de eldre i Karasjok snakket. Hun fikk flere samisk ord og snakket lettere samisk også med andre. Hun ble mer og mer ord rik og sang oftere og oftere samiske barnesanger. På denne tiden oppdaget jeg at hun i blant kunne det samisk ordet for noe men ikke det norske og omvendt.
Ailis valg av hjemmespråk var persontilknyttet. Til faren henvendte hun seg på samisk og til meg på norsk. Likevel brukte hun nok det norske språket mest. Det var som hun tidlig forsto at norsk snakket alle, men samisk var det kun noen som snakket. En periode blandet hun inn samiske ord i norsken og omvendt. Likevel var det som hun hadde en «koding» på språket allerede fra rundt treårs alderen.
|
Fra Cizáš mánáidgárdis 10-årsjubileum. Ailo Gaup trommet og dramatiserte sammen med barna. |
Da Aili var vel tre år, flyttet hun og jeg til Kautokeino. Der begynte hun i en »ren» samisk barnehage. Jeg opplevde ikke at hun hadde språklige problemer men heller kulturelle mangler i forhold til lokal lek. Selv om hun snakket samisk, hadde hun og de andre barna i barnehagen forskjellige referanser i forhold til lek. Jeg husker hun en av de første dagene forsøkte å få de andre med på å leke «kjøre heis» og leke «trikk». Her var det ikke nok med felles språk, den lokale kulturelle referansen manglet. Årene i Kautokeino var svært betydningsfulle i forhold til Ailis språkutvikling. Hun la fort om til Kautokeinodialekt og utviklet et ordforråd på lik linje med sine jevnaldrende. Likevel var hun i mange år «på vent» når hun traff fremmede. Hun lyttet, ventet og valgte norsk dersom de ikke var konsekvente i sitt språkvalg. Hun oppdaget at med å svare på norsk var det mange som da slo over til norsk språk og hun kunne på den måten styre hvilke språk som skulle snakkes. Med faren sin snakket hun likevel alltid samisk. Han hadde vært konsekvent og hun sier i dag at her ville kommunikasjon på norsk vært helt unaturlig.
Etter to år i Kautokeino kom Marja til verden. Valg av språk til henne ble det samme som for Aili. Før Marja fylte et år flyttet vi til Karasjok og Aili begynte i 1. klasse der. Det var en selvfølge at vi valgte samisk som opplæringsspråk. En av årsakene var nok at jeg ikke ville risikere at hun «tapte» språket slik jeg hadde gjort. En annen årsak var at Karasjok var en samisk kommune med samisk som hovedspråk. Å kunne flere språk så vi på som en berikelse for ungene.
Skolen og skolefritidsordningen var for Aili som for andre barn, et sted for ytterligere språkutvikling. I tillegg fikk hun en flott språkutvikling gjennom nærmiljø og familie. Vi forsøkte lenge å få ungene til å bruke samisk seg i mellom. Dette har vi ikke lykkes med. Selv da Aili var 10 og Marja 5, og de lekte sammen med andre barn på samisk kommuniserte de to på norsk. De sier selv at «det er rart å snakke samisk sammen». Begge snakker samisk når de er sammen med faren, men kommuniserer på norsk seg i mellom. Begge sier også at: «Til pappa går det ikke an å snakke norsk».
Høsten 2002 flyttet vi til Moss. Ungene ble meldt inn på Skarmyra skole. Begge med samisk som førstespråk. Marja i 1.klasse og Aili i 6.klasse. Skolen her hadde aldri hatt samiske elever. I følge en av de ansatte på skolen visste de om samer, men ikke at samisk var et språk i skolen. Det ble en lang »undervisningstid» for å få skolen til å skjønne at samisk er et levende språk og at ungene hadde krav på undervisning. Da skolen ikke fikk tak i samisk lærer, ble alternativet pendling til barneskolen i Karasjok. Ordningen med pendlingen startet opp fra første høst i Moss. For jentene ble dette en rutine. Tilknytningen til skolen i Karasjok, tidligere klassevenner på skolen og i barnehagen gjorde ordningen til en god læresituasjon. Under oppholdene som ofte varte 2– 3 uker fikk de aktiv språktrening både på skolen og i hjemmet. Da vi ikke hadde tilgang til skolefritidsordning i Karasjok var det áhkku og áddjá som stilte opp for oss. Ungenes opphold og samvær med besteforeldrene gav dem en ytterligere mulighet til språkutvikling og mulighet til å lære andre begreper på samisk.
Marja som på denne tiden var 5-6 år var mye sammen med áddjá. De røkte kjøtt i lavvu, måket sne og holdt på ute. Hun lærte ord og begreper på samisk som hun ikke hadde villet lært andre steder. Da hun kom tilbake til Moss og skulle fortelle det hun hadde opplevd hente det ofte at hun ikke hadde norsk ord på de tingene hun hadde gjort. Det har vært fem år der jeg satte krav, maset på skolen, skrev brev, fått skolen til å søke midler, samt administrert reiser og perioder for samiskundervisningen.
Begge jentene har i fem år hatt 5–6 uker undervisning i Moss og 2–3 uker undervisning i Karasjok. Det siste året har Marja hatt nettundervisning og noe hospitering. Hun har det siste året hatt et dårligere undervisningstilbud på samisk en de fem første årene. Dette skyldes blant annet at skolen ikke klarer å få til de praktiske tingene rundt undervisningen og at hospiteringsperiodene er betydelig kortere enn tidligere da ungene pendlet.
Aili har det siste året gått på videregående i Karasjok og hatt samisk som andrespråk. Hun valgte først samisk som førstespråk men byttet fort da hun opplevde at hennes skriftlige samisk kunnskaper ikke var tilstrekkelig. I samisk andrespråk har hun fått gode karakterer. Det at hun har en sterk tilknytning til språk, kultur og miljø påvirket hennes valg for skolested.
Ukene på skolen i Karasjok og samværet med faren og familien der har vært avgjørende for deres mulighet til å fortsatt beholde språket. Når de i dag ringer til faren snakker de begge samisk med han. Uten den undervisningen og oppholdene i Karasjok tror jeg de hadde hatt et passivt språk.
Vårt valg for henholdsvis sytten og snart tolv år siden har gitt oss to tospråklige barn. Vi bor fortsatt i Moss. Men selv om tre av fire i husstanden er samisktalende, foregår all kommunikasjon her på norsk. Samisk er likevel et levende språk for oss selv om majoritetsspråket også her dominerer. Både jentene, faren og jeg kan i dag glede oss over at begge jentene er samisktalende. Sytten års bevisst holdning og pågang har gitt resultater. Begge jentene er i dag et språk rikere.
Fleire artiklar frå Samisk skolehistorie 3
