«Bare skitten lappe unger»

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Ellen Marie Amundsen:

«Bare skitten lappe unger»

Ellen Marie Amundsen Opstad.
(Foto utlånt av Ságat)

Ellen Marie Amundsen (Opstad), Ámmon-Elle, (1912–1988) vokste opp i Gåradak på vestsida av Porsangerfjorden. Foreldrene hadde blanda samisk, finsk og svensk bakgrunn. Etter folkeskolen, som hun forteller om her, gikk hun et år på Øytun folkehøgskole, som da var i Havøysund. Hun arbeida som hushjelp flere steder i Måsøy kommune, seinere i Televerket, på hotell og skoleinternat.
Det følgende er utdrag av hennes minneoppgave fra 1981. Det blei samla inn minneoppgaver over hele landet i 1964, 1981 og 1996, i regi av Landslaget for bygde- og byhistorie og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Disse er nå oppbevart hos Norsk folkeminnesamling, som har gitt tillatelse til å gjengi denne og de andre minneppgavene i Samisk skolehistorie. Fortellinga er gjengitt i Ellen Marie Amundsens egen skrivemåte.

Skolegangen var lik null, ja også sammenlignet med skolegangen for så langt tilbake som 30 år siden. Vi gikk hver dag til fots, ja i solskinn, regn, snestorm. Så her var ingen kjære mor takk.

...

Jeg husket ikke å nevne at vi søsken flokk på 10, kunde ikke et ord norsk når vi tredet fram for Skole myndigheter. Ja i sannhet var ikke dette bare spøk. Først gikk i vær og uvær lange veier, til å fra Skolen, også kommer med nervene på høyd spill. Vi hadde fra Gåradak, Kolvik og retur 15 km hver dag. Måtte opp tidlig om morgenene kl. 6. Det var ikke noe kort arbeidsdag for små første klassinger og de fleste skolebarn måtte også stelle oss + spise, og kanskje lese litt over leksen, det var da spesielt salmeverser, Bibelhistorie + katekismus. Og kom ikke der, det var ingen unna sluntring. Kunde du ikke leksen, så var det bare prøve igjen til du kunde versene på fri hånd. Og klarte du ikke det, så var ingen vei uten om en julling takk.

Fra Porsanger museums utstilling om skolen i gamle dager.
(Foto: Porsanger museum)

Så hos oss hadde vi det til prinsipe, at ingen klaging verken på skolen eller lærere. Det var billige handling. Prøvde vi den veien, så var dessverre ikke noe spørsmål om hva du lille venn hadde gjort. Heller ris på blanke isen, – ingen mellem ting. Kolvik som over nevnt var 15 km Gåradak tur og retur. Så senere da som nu, blev vi over flyttet til store skolen, Billefjord, dobbelt så lang vei. Vi 3 søskende måtte senes til Kistrand internate skole. Der var vi gode arbeids hjelp for Kistrand Husmor. Guttene måtte pent bære vann inne og ute. Likens hugge ved, skjære torv, bære opp i stua flere trapper. Så det var slett ikke noe lett arbeid for barne hender og skuldrer, døgnet rundt. Jente barna satte brød deig, vaske, skure dagene lang. Mindre det som kalte sig for skole kunskaper. Kom så oftes i siste rekke, om vi hadde engasje til. Vi var barn da som nu og ville gjerne leke også litt.

Maten var som så, rugg grøt med svart sirup på. Det gjalt jo for bestyrerinnen å være økonomiske. Men så var det jo bare skitten lappe unger, så var altids godt nok. – Når skolen var slutt på lørdags ettermiddag, tok vi vårt lille sekken på ryggen, og begav oss den lange og kronglete vei hjem over. ...

Når jeg selv blev voksen, og begyndte og beslepe internate skoler, og der var mange ganger de små samebarna, søte førsteklassinger som ikke skjønte et ord norsk, kjente jeg våre første skole tider og dager. Uskyldige små som de var, som stilte sig stille og rolig i en krok med finger i munnen. Nervøse for ikke å bli forstått på sin morsmål. Brukte jeg så langt min tid strakk prøve og ta mig av de små stakkaran. I sanhet var det godt for dem og få snakke med husmor, som kunde deres morsmål. Ja, tenk dere på kjære medmenneske. Så la oss ta dette i minner og ikke skjemmes for vårt morsmål, hvilken sprok det måtte være. Det være sig hvilken verdens hjørne du ferdes.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5