Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Egil L. Thorvaldsen:

Fra misjonsskole til allmenndannende skole

Trekk av Altas skolehistorie fram til omtrent 1900

Egil L. Thorvaldsen, Tønsberg 2008 (Foto: Svein Lund)

Dette er ei utvida utgave av en artikkel som sto trykt i Altaboka 1988. Denne boka handler vesentlig om Altas skolehistorie, i samband med 250-årsjubileet for obligatorisk skole i Norge. Dette er ei utvida utgave av en artikkel som sto trykt i Altaboka 1988. Denne boka handler vesentlig om Altas skolehistorie, i samband med 250-årsjubileet for obligatorisk skole i Norge. Egil L. Thorvaldsen (f. 1952) blei i 1978 cand. theol fra Menighetsfakultetetet i Oslo, og tok i 2004 doktorgrad ved NTNU på avhandlinga Kirkelig overøvrighet i møte med ei ny tid. Biskop Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman som biskop i Nord-Norge 1893-1910. Han var amanuensis ved Finnmark distriktshøgskole/Høgskolen i Finnmark 1981-1992 og 1996-1999, stipendiat ved Religionsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Trondheim 1992-1996, førstelektor ved Høgskolen i Vestfold 1999-2000. Han er nå førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Høgskolen i Telemark.

I november 1802 satt to av Altas embetsmenn, prost N. T. Hammond og sorenskriver E.T. Hetting, og diskuterte hvordan man skulle få et bedre skolevesen i prostiet. Amtmannnen hadde bedt dem om å uttale seg. Situasjonen var dyster, mente de. Hittil hadde skolen i Finnmark "formedelst dens maadelige Indretning, ikke --- giort anden Nytte, end skaffet Landets raa Indbyggere netop saamegen Kundskab at de kan regne sig et enkelt Trin over Dyrene,----" . [1]

Situasjonsbeskrivelsen er typisk for opplysningstidas embetsinnehavere. En hadde ei svært høy vurdering av boklig dannelse og som regel et tilsvarende negativt syn på allmuens tilstand. Hvordan vi enn vurderer det menneskesynet som kommer fram hos de to, reiser imidlertid uttalelsen spørsmålet om hvilken forfatning Altaskolen var i etter å ha eksistert i over 80 år.

Hva hadde skjedd etter at Thomas von Westen med følge kom hit i 1716 og 1718 og de første ansatsene til et ordna skolevesen blei lagt? Og hvordan utvikla forholda seg utover på 1800-tallet? I denne oversiktsartikkelen skal jeg forsøke å gi et skissemessig svar på disse spørsmåla. Det skulle dermed gi seg av seg sjøl at svært mange forhold ikke kan behandles skikkelig, kanskje ikke engang berøres. Dessuten er store deler av kildemateralet borte både for 17- og 1800-tallets del. Mange lesere vil derfor sikkert bli sittende igjen med ubesvarte spørsmål. Men utilfredsstilt nysgjerrighet kan kanskje føre til nye artikler om emnet i framtidige årganger av Altaboka? Mest utilfredsstillende er det nok at skolevesenet i Kåfjord ikke er behandla i særlig grad. For såkalte verksskoler gjaldt egne regler, de utgjorde egne skolekommuner med egen administrasjon og egne protokoller. Dette materialet har jeg ikke hatt mulighet til å arbeide med. At framstillinga avsluttes omtrent år 1900, har ingen klar faglig begrunnelse. Men i 1902 fikk Finnmark egen skoledirektør, og derfor befinner det meste av det relevante arkivmaterialet seg i Vadsø.[2] Dette har jeg ikke hatt adgang til.

Framstillinga vil bli disponert kronologisk etter innføring av nye skolelover. Årsaken er at skolen alltid har vært en institusjon der sentrale myndigheters bestemmelser har fått inngripende betydning. Av den grunn vil en slik disposisjon fange opp vesentlige elementer i den lokale skolehistoria. Men det er fullt mulig å skrive Altaskolens historie på andre måter, f. eks. fra etnisk synsvinkel (same, nordmann, kven), fra elevsynsvinkel, fra en kirkelig synsvinkel osv.

Fra misjonsskole til allmueskole

Denne virksomheten i Alta var et ledd i den virksomheten danskekongen Frederik IV satte igang for å drive et mer effektivt kristningsarbeid blant samene enn det som hittil hadde vært tilfelle.[5] Rett nok var de fleste av dem døpt, men svært mange steder hadde nok den gamle samiske religionen fortsatt et sterkt tak. Den såkalte "Finnemissionen" blei derfor administrert av Misjonskollegiet, som også hadde ansvar for misjonsarbeidet i danske kolonier. Skolen som blei oppretta, var av den grunn en sameskole og en misjonskole med et uttalt religiøst formål.

To lærere blei ansatt i Alta, Jacob Sørensen som etter plasseringa si har fått tilnavnet "adjunctus Korsnesiensis" og Jacob Ystad med den tilsvarende betegnelsen "pædagogus Altensis". Begge var nordmenn som von Westen hadde med seg sørfra. Misjonens plan var imidlertid at etterhvert som det blei opplært "duelige Subjecter", skulle samer gå inn i disse postene. Dette blei i finnemisjonens startfase sett på som helt nødvendig.[6] Den ene av de to klarte ikke å lære seg samisk, derfor erstatta samen Nils Pedersen ham i 1726, med ei viss overlapping fra 1725.[7] Det ser ut til at "Finneskoleholderne" i Alta på 1700-tallet i alle fall i stor grad har vært samer.

Uten å kunne gå noe vesentlig inn på saken må vi anta at det intensiverte misjonsarbeidet i Alta-Talvik innebar en kulturkonfrontasjon av betydelige dimensjoner, von Westen skal visstnok ha omvendt noen sterke noaider, samiske trollmenn, her.[8] Hvorvidt omvendelsen var så total som han antok, er kanskje noe tvilsomt. Heller ikke andre deler av menigheten var umiddelbart innstilt på bøye seg for misjonens utsendinger. Misjonær og seinere sokneprest i Alta, Morten Lund, skriver i 1719 Lerresfjordsamene ikke ville la Jacob Ystad undervise ungene sine og at både samer og kvener bevisst trossa hans formaning om å la være å fiske i Altaelva på søndag. Etter hans opfatning var Altasamene "ubevaegelige fremfor andre" og hadde lett for å "blive ophidsede".[9] Kanskje har konfrontasjonen av samene også fått en næringsmessig dimensjon ved kobles til den norske ekspansjonen i fjorden på 16- og 1700-tallet.

Men sjøl om Altafjorden fortsatt var en "Finnefjord", hadde den både norske og kvenske beboere, grupper som vokste. Den følgende tabellen viser den befolkningsmessige utviklinga som skulle komme til å få avgjørende betydning, også for Altas skolehistorie.

Tabell 1. Husstander etter etnisk gruppe i perioden 1690-1825 [10]

Kvenene er vanskelige å få øye på i de skolehistoriske kildene, men har ganske sikkert inngått i gruppa "Finner". Etter Morten Lunds forslag fra annen halvpart av 1720-tallet, skulle det "fra hvert misjonsdistrikt plukkes ut to "Finnedrenge" som skulle utdannes til lærere i Trondheim ved Seminarium Lapponicum. Fra Alta og Lyngen skulle imidlertid den ene være "Qvænedræng".[11] Forslaget førte imidlertid ikke til noe. Nesten hundre år seinere, i 1817, opplyser sokneprest Lars Nannestad at samer og kvener blir undervist sammen. [12] Jeg kommer i fortsettelsen av praktiske årsaker til å skrive same, samelærer osv.

Egen skole for nordmennene blei etablert engang mellom 1729 og 1734.[13] Om det skyldtes ønske fra de norske eller initiativ fra sokneprest Knud Leem, er det vanskelig å ha noen sikker formening om. På den ene sida kan en tenke seg norske protester mot at bare samene / kvenene skulle få skole, men dette er ikke ubetinga sannsynlig, da skolemotivasjonen blant "allmuen" generelt var dårlig. På den andre sida veit vi at det var et allment ønske fra Finnmarksprestene i 1730-åra om å få oppretta skole for nordmennene. Men dette ønsket kan jo forsåvidt skyldes norsk press. Den norske læreren skulle i alle fall lønnes av kirketienden, dvs. varer eller penger menigheten sjøl betalte til kirken, mens samelærerne fikk lønn direkte fra Misjonskollegiet i København. Noe skolehus blei ikke satt opp for nordmennene.

Et skolevesen som i prinsippet skulle omfatte alle, vel med unntak av "bedremannsbarn", fantes altså i Altafjorden fra og med 1730-åra. Men hva lærte man der? For ikke å si: Hvilke muligheter hadde man for å lære noe der?

De ytre rammene var ikke ideelle. Som alt nevnt var det satt opp noen forsamlingsgammer eller stuer, avhengig av skogforekomsten på stedet. Men det var nok bare de ungene som bodde nærmest, som hadde disse som skolelokale. Sokneprest Johan Falch forteller at det i 1741 fantes forsamlingsgammer både i "Lærisfiord" og "Bechlefiord" (Bekkarfjord?). [14] Forsamlingshuset i Korsfjord blei restaurert i 1780 etter å ha vært forfallent i lengre tid. [15] Befolkninga på Elvebakken hadde kort før 1767 på egen bekostning har satt opp et større forsamlingshus. [16] Kort tid før 1750 blei det også bygd et skolehus i Talvik, på kirkestedet der presten bodde. Dette blei visstnok brukt både til konfirmantundervisning og som skolelokale.

Forøvrig fungerte skolen som omgangsskole rundt om i tømmerstuer og gammer. Samtidig med undervisninga foregikk det vanlige husarbeidet, Man satt ved et felles bord eller på golvet. Særlig i gammene var forholda dårlige. Der var luftmengden minst og røykplagen fra ildstedet størst. Ikke minst var undervisningsforholda trøstesløse i fellesgammer, der dyr og mennesker holdt til under samme tak.

Lærerne var "allmuesmænd" uten mer enn en ganske nødtørftig utdannelse. I noen grad ser det ut til at opplæringa av samelærere skjedde ved at en unggutt bodde hjemme hos soknepresten en periode og fikk opplæring der. Johan Falch, som var sokneprest i Alta fra 1735-52, fikk i 1735 en godtgjørelse på 10 riksdaler for å ha en samegutt boende hos seg og lære ham opp til å bli "skolemester". [17] Men ved visitasen i 1738 klager han til biskopen over at ingen foreldre ønsker å la sønnen sin gå den veien. [18] I 1759 sier sokneprest Hans Frugaard at det ikke fins brukbare personer til overta samelærerstillinger. [19] Også til nordmannslærer måtte soknepresten prøve å finne et egna emne blant konfirmantene, som så har fått ei viss opplæring. For begge typer lærere holdt prosten ei prøve før han anbefalte overfor Misjonskollegiet eller biskopen at vedkommende skulle tilsettes. Kravet til lærere var at de hadde rimelig god kristendomskunnskap og kunne lese i bok. Vi veit at mange av dem også har kunnet skrive, for enkeltes vedkommende ganske bra. Lønna lå gjerne på 20-24 riksdaler for samelærerne, mens den lenge lå på 12 riksdaler for nordmandslæreren. [20] Lønnsforskjellen hadde vel i stor grad sammenheng med bosettingsmønsteret, kanskje også med folketallet. Nordmennene bodde mer konsentert enn samene, og samene og kvenene utgjorde tilsammen atskillig mer enn det dobbelte av nordmennene gjennom hele århundret (jfr. tabell 1). Det betyr i alle fall at begge kategorier lærere måtte søke endel av utkommet sitt på annet vis, slik at dette yrket aldri var enebeskjeftigeIse. Under Napoleonskrigene steig lønna til både 30 riksdaler og mer, men på grunn av sterk prisøkning var læreren mer avhengig av tilleggsarbeid enn før.

I sjølve skolesituasjonen hadde ikke læreren særlig behov for å kunne skrive. Undervisningsemnene var kristendomskunnskap og lesing. Som nevnt hadde skolen et utprega religiøst formål, og i ei tid da ressursene var minimale, fantes det ikke muligheter til noen innføring i et vidt fagspekter. Det skjedde ikke for alvor før etter 1860. Norske, eller rettere danske, lærebøker var Luthers lille katekisme og i større eller mindre grad en egen ABC, som sannsynligvis har vært bygd på katekismen. I tillegg blei Erik Pontoppidans forklaring til katekismen, "Sandhed til Gudfrygtighed", sannsynligvis tatt i bruk forholdsvis snart etter 1738. Den første konfirmasjonen blei nemlig avvikla i Alta-Talvik i 1737 ([21] og Pontoppidans forklaring fikk i 1738 kongelig autorisasjon både som "konfirmantlærebok" og som lærebok i skolen for Danmark-Norge. [22] Kanskje har også salmeboka fungert som lærebok. I hvert fall skulle elevene lære endel salmer.

Med samiske lærebøker var det imidlertid dårligere bevendt. Fra begynnelsen av var det myndighetenes klart uttalte mål at misjonsvirksomheten skulle foregå på samisk, gjerne ved samer. Oversettelse av bøker gikk inn i dette programmet. Både av praktiske og språkpolitiske årsaker, som jeg kommer inn på seinere, gikk det imidlertid smått med å produsere samisk undervisningsmateriell. I 1726 kom Morten Lunds katekismeoversettelse som blei mye brukt i Alta. [23] Men den blei fort utsolgt og kom ikke ut på nytt før i 1757 og 1767. Sjøl om eksemplarer av denne boka sikkert blei brukt i generasjoner, må mangelen ha vært stor. For å bøte på den verste knappheten lot sokneprest Falch lærerne i 1740-åra skrive av en oversettelse, av Ponoppidans forklaring som han var blitt pålagt å lage. [24] Men når bare læreren har læreboka, blir jo nødvendigvis elevenes muligheter til å lære å lese forsvinnende små. Tretti år etter, i 1777, mottok prost Albert Jersin i Alta med takk 300 eksemplarer av misjonær Gerhard Sandbergs samiske katekismeforklaring til salg og fordeling i prostiet. [25] Men ettermannen hans, Christopher Garmann, ønska ikke å distibuere disse bøkene, som etter hans mening bare ville føre til "det finske Sprogs Opelskning." Han ba istedet om å få tilsendt ei noe forkorta dansk utgave av Pontoppidans forklaring, " Saxtorphs Udtog" som hadde 541 spørsmål og svar istedet for 759.

Slik var læreboktilstanden for Altasamene fram til et stykke inn på 1800-tallet. Kvenenes situasjon hører vi svært lite om. Noe initiativ fra dansk/norsk side for å skaffe dem litteratur på eget språk blei ikke tatt. Ved von Westens opphold i Alta i 1716 registrerte han at noen kvener både eide og kunne lese i bøker på eget språk. [26] Vi kan vel gå ut fra at boktilførselen hos dem skjedde via innvandring. Litteratur har sikkert også kommet med finske handelsmenn.

Når vi prøver å forstå litt av Altaskolen på 1700-tallet, er det viktig at vi ikke har et for snevert skolebegrep. Undervisning var ikke bare noe som skjedde i ukas virkedager, de få ukene den pågikk for den enkelte elev. Det var ingen vesensforskjell på det som skjedde i "skolestua" og det som skjedde i kirken. Skolen var et kirkelig instrument som skulle gi kristendomskunnskap og veilede i kristelig liv. [27] Folk som måtte reise et stykke, kom gjerne til kirke på lørdag, fordi gudstjenesten begynte kl. 9 på søndag. Da samla læreren så mange av menigheten som han kunne, og underviste og eksaminerte dem, unge og gamle.

Også under gudstjenesten skjedde det ofte at presten eksaminerte menigheten, eller katekiserte som det het. I Christian V. norske lov fra 1687 het det at presten på landsbygda skulle bruke siste halvdel av søndagsprekenen til katekismeundervisning.[28] Om Johan Falch veit vi at han fikk skussmål av menigheten for "idelige Catechizationer".[29] I hvilken grad man holdt husandakt hjemme, er ukjent, men det inngikk i en familiefars plikter ifølge katekismen. Når jeg i denne artikkelen skriver om Altaskolen, er det i en viss forstand å plukke ut et sentralt ledd i et livsomfattende kirkelig undervisningsprogram og beskrive dette leddet. Slik var forholdet mellom kirke og skole til langt ut på 1800-tallet.

Dette viser seg godt når vi spør etter hva ungene lærte på skolen. Det nærmeste vi kommer en slags eksamen, blei nemlig avlagt ved frammøte til overhøring i kirken når biskopen eller prosten var på visitas. Ungene blei stilt opp i midtgangen under visitasgudstjenesten, jentene på venstre side og guttene på høyre. Prøva innebar både salmesang, framsigelse av katekismen utenat og høytlesning. Og ikke minst var visitator ute etter å undersøke om ungdommen hadde skjønt noe av det de hadde lært. Det var ikke noe mål i seg sjøl å kunne ramse opp fra katekismen og Pontoppidans forklaring. Men ikke bare de unge skulle prøves. Hele menigheten kunne risikere å få spørsmål fra biskop eller prost.

Det er svært summariske vurderinger som står i visitas­beretningene. Biskop Hagerup fant i 1738 at nordmannsbarna gjorde god rede for barnelærdommen. [30] Samme inntrykk fikk biskop Nannestad i 1748 bortsett fra at noen få ikke kunne ikke lese i bok. Også samene gjorde det bra, men leseferdighet blir ikke omtalt. Etter biskop Gunnerus mening var de unge tildels "vel oplyste" både i 1759 og 1769. Da biskop Schønheyder var her i 1790, fant han liten kunnskap. Ungdommen av begge "Slags vanskelig, dog muelig at opvække til Eftertanke og Samtale". Noen voksne kunne nesten ingenting. Liten leseferdighet fantes det også. I visitasprotoko1len for 1820 står det at endel svarte "temmelig vel", enkelte røpa "nogen Eftertenksomhed" og den "største Deel læste temmelig vel i norsk Bog". [31] Skal jeg våge å generalisere, så kan det virke som om kristendomskunnskapen jamnt over lå litt over leseferdigheten, og totalt sett var tilstanden ikke så ille. Men det kan se ut til at den blei dårligere mot slutten av hundreåret. Så lenge vi ikke kan si noe mer bestemt om hva den enkelte visitator krevde, blir dette imidlertid lite annet enn formodninger. Men sannsynligvis lå krava alt i alt ikke særlig høyt, sett med våre øyne. Mange møtte dessuten ikke fram til overhøringene. I denne gruppa finner vi temmelig sikkert de svakeste elevene.

Så fragmentarisk som kildematerialet vårt er, kan vi ikke komme årsakene til et, tross alt, temmelig magert skoleutbytte helt inn på livet. Generelt sett var skolemotivasjonen liten. Det man lærte på skolen, med et visst unntak for kristendomskunnskap, hadde liten relevans for den jamne kvinne og manns strev for det daglige brød. Men det bør, som et mer spesielt forhold, være heva over tvil at den skiftende språkpolitikken har skapt vesenlige problemer for framgang i skoleverket. Det store flertallet av befolkninga var ikke norsk og nærte ikke noe ønske om å bli det. Som nevnt hadde von Westen vært en sterk tilhenger av at misjonsvirksomheten blant samene skulle skje på deres eget språk. Stemninga snudde imidlertid innen Misjonskollegiet og i instruksen til ettermannen Eiler Hagerup, som snart også blei biskop, sto det (1728) at man måtte se til at "alle Finnebørn, som gaar i skole og herefter opvoxer, endelig lærer det danske Sprog, at de med Tiden overalt kan bruge danske Bøger og nyde Gudstjeneste med Nordmændene". [32] Innafor datidas autoritærere politiske system var dette ikke noe lokale instanser kunne kimse av. Ved Hagerups visitas i 1738 sa da og både unge og gamle samer fram katekismen på dansk, men eksaminasjonen måtte skje ved hjelp av tolk. Dette var imidlertid foreløpig bare et blaff. Under etterfølgerne hans fikk igjen samisk mer rom.

Men lokalt i Alta endra forholda seg radikalt da Hans Frugaard blei sokneprest i 1758. Han mente at bruk av samisk og kvensk språk la avgjørende hindringer i veien for sann tilegnelse av kristendommen og fant at tilstandene i Alta var slette. [33] Ved visitasen i 1759 blei alle eksaminert på dansk, men likevel med bra resultat. Biskop Gunnerus skriver i visitasprotokollen at "Finnerne havde givet en skriftlig Klage ind over Provsten,som dog iche var af stor Vigtighed og fornemmelig kom deraf at han iche ville handle med dem i deres eget Maal." Muligens kan det lave frammøtet av ungdom til denne overhøringa ha sammenheng med det spente forholdet mellom presten og deler av menigheten.

Av plassårsaker er det ikke mulig å gå noe særlig inn på den videre utviklinga, men bare nevne enkelte punkter. I 1774 kom det et kongelig reskript med pålegg om at "især de unge af dem (samene) bleve tilholdte at lære deres Christendom paa norsk". [34]Biskop Marcus F. Bang innskjerpa dette i brev til prost Jersin i Alta i 1776. [35] Og ved visitasen i 1790 mente biskop Schønheyder at nordmenn og samer burde kunne søke samme skole, riktignok uten at dette fikk praktiske konsekvenser. Resultatet av denne utviklinga ser vi tydelig i den nylig tiltrådte prost Frederik Rodes dagbok i 1626. I løpet av et par ukers kofirmasjonsundervisning kom han til følgende erkjennelse: "læse kunne de jo, men at tænke lidt menneskelig, at forstaa og tale Norsk, have de ingensteds Leilighed at lære... " [36]

MOT ET BEDRE SKOLEVESEN. 1827-1860

For Alta mente man at fast skole, eventuelt en slags internat, var botemidlet. [38] Men problemet var som alltid penger. Verken styresmaktene i København eller lokalbefolkninga var innstilt på å bedre skolens økonomi i særlig grad. Biskop Schønheyder la i 1790 fram en storstilt plan for utbygging av det nordnorske skolevesenet etter å ha fått et svært negativt inntrykk i forbindelse med visitasreisa samme år. Han mente at det i åras løp hadde gått store beløp fra landsdelen til misjonskollegiet i København som istedet burde ha vært brukt her nord. Men han blei avspist med en engangssum på 1000 riksdaler. [39] Lokalt var ikke vilja større. "Den finmarkske Almue er overhoved uvillig til alt, hvad der angaar Undervisningen i X-tendommen, naar det falde dem selv til ringeste Byrde", sukka prost Jens Stub i 1798.[40] Vilja til å skaffe seg brennevin var atskillig sterkere enn vilja til å bedre skolevesenet. Den eneste forbedringa som fant sted, var at det blei oppretta en nordmannslærerstilling til på annen halvdel av 1790-tallet, slik at prestegjeldet nå hadde to samelærerstillinger og to nordmannslærerstilinger.

Under Napoleonskrigenes prøvelser skjedde ingen utbygging. Over store deler av Finnmark blei skolevesenet omtrent rasert på grunn av engelsk herjing og stor prisstigning som ikke blei kompensert lønnsmessig. Men Alta kom relativt brukbart gjennom denne tida. Tre av fire lærerstillinger var besatt i både i 1811 og 1816. Hen nivået i skolen lå nok ikke så langt fra tilstanden hundre år tidligere. Det blei undervist i lesing og "det allernødvendigste af Christendom. Regning og Skrivning forstaar det lærende Personale ikke selv".[42]

Noe radikalt skjedde ikke før med skoleloven av 1827. Den slo fast at det i hvert prestegjeld skulle være minst en fast skole. Normalt var det forutsetninga at denne skulle ligge i nærheten av kirken. [43] Her, i Talvik, hadde man som før nevnt i lang tid hatt et skolehus som blei brukt både til konfirmantundervisning og skole. Det hadde et stort rom for samer og kvener og et mindre for nordmenn. Der hadde det allerede fra 1826 eller 1827 blitt holdt skole for unger i omtrent ei mils omkrets under tilsyn av sokneprest Rode. [44] Fra omtrent 1830 blei det holdt fast fast skole her ved konstituert kirkesanger Christen Cordtsen. Men også på Elvebakken fikk Rode igang fast skole, om enn med stort besvær. Han hadde i 1829 fått folk fra Elvebakken og endel tilstøtende distrikter med på å bygge skole på dugnad. Den enkelte skulle bidra både med arbeid og noe materialer. I skoleloven het det nemlig at fast skole på andre steder i prestegjeldet enn ved kirken skulle finansieres av befolkninga i det aktuelle området. Arbeidet stoppa imidlertid opp av mangel på "Samdrektighed", står det i skolekommisjonens protokoll. Dette førte til at man måtte engasjere lønna arbeidskraft og kjøpe endel materialer. Utgiftene til dette blei utlikna på beboerne i området, omtrent 1 spesidaler pr. skattepliktig. Skolen blei innvia i november 1830 og fikk Christen Nilsen fra Kristiania som lærer.

I Kåfjord blei det også oppretta en fast skole i forbindelse med kopperverket. Skoleloven krevde nemlig egen skole for verk og bruk med mer enn 30 arbeidere. Denne skulle finansieres av verket sjøl.

Skolekommisjonen hadde imidlertid bestemt seg for at omgangsskolen i størst mulig grad skulle avskaffes i Alta. Ikke minst med de økte faglige krava som 1827-loven stilte, ville undervisning i gammer og små tømmerstuer som samtidig var menneskebo1iger, være uhyre problematisk. Derfor prøvde man å lage en mellomting mellom fast skole og omgangsskole. I Langfjorden blei det kjøpt inn et par små stuer der barna skulle søke skole. Disse blei imidlertid snart for små, og de blei solgt bl.a. for å skaffe penger til ei skolegamme i Lerresfjord. På grunn av skolekassas tilstand så skolekommisjonen seg ikke istand til å sette opp ei skolegamme i Rognsund. I Komagfjord var det ønskelig å sette opp et skolehus, men befolkninga var for fattig: Dessuten mangla en brukbar lærer. Da N. V. Stockfleth besøkte stedet sammen med sokneprest Andreas Fleischer på skoleksamensreise i 1842, fantes det sannsynligvis fortsatt ikke noe skolebygg. [45] Så langt det var nulig, holdtes skole i leide lokaler i omgangsskoledistriktene. Det ville normalt si i et eget rom i det største privathuset på stedet eller i et eget bygg. Forskjellen mellom dette systemet og fast skole var at her reiste lærerne fortsatt rundt og holdt skole flere steder i lokaler som ikke var bygd til skolebruk og derfor var mer eller mindre skikka til dette formålet.

Et nytt betydelig skritt i retning av et bedre skolevesen blei tatt omtrent 1860, da det kom eget skolehus i Bossekop. Der blei nå seminaristen Salamon Johansen ansatt, både som skolelærer og som kirkesanger ved den nyoppførte kirken (fra 1858) Han hadde tidligere vært omgangsskolelærer for området fra Hjemmeluft via Bossekop til Eiby. At han var seminarist, vil si at han hadde gått ved et treårig lærerseminar i Tromsø. Tverrelvdalen fikk omgangsskole midt på 1850-tallet.

Også når det gjelder også tallet på lærere skjedde det mye i prestegjeldet. I 1827 fantes fire stillinger. Minst en var ubesatt. I 1860 hadde tallet økt til ti. To av dem var ved verksskolen i Kåfjord. Utdannelsesnivået steig også gradvis. Altas første seminarist var Clement Amundsen, ansatt ved Elvebakken faste skole i 1839. I løpet av sitt noe skiftende lærerliv underviste han også i Talvik (kirkesanger), Kåfjord (kirkesanger), Raipas, Rognsund, Stjernsund, Korsfjord, Komagfjord og Rafsbotn. [46] Fram til slutten av 1850-åra var likevel flertallet av lærerne uten formell eksamen. Skoleloven påla kirkesangeren å sørge for omgangsskolelærernes skolering. I praksis var dette ikke så enkelt, for kirkesangeren var en travel mann. Men det lot seg løse: I

skolekommisjonsprotokollen for 1846 kan vi lese at den 20 år gamle Andreas M. Andersen, Komagfjord, tilsettes som omgangsskolelærer. Han forplikter seg til uten godtgjørelse å søke Talvik faste skole i de disiplinene "hvori han meget måtte stå tilbake". Så store krav stiller man med andre ord ikke til en "omgaaende Skoleholder"!

I 1858 går det imidlertid et formelig ras. Det året får prestegjeldet hele fire nye seminarister. Bare to omgangsskolelærere er igjen.[47] Hvilke forhold kan ligge bak denne sterke nivåhevinga? Noen unormalt store kull blei ikke uteksaminert ved Tromsø seminar, [48] og tilgangen på seminarister sørfra var ikke særlig stor, slik at det ikke er spesielle forhold på arbeidmarkedet som slår ut. Sannsynligvis er det forhold internt i Alta som ligger bak. I 1856 etablerte katolikkene en misjonsstasjon i på Altagård. Den skulle være sentrum for virksomhet i "Nordpolsegnene", men også lokalt i Alta, blant annet med drift av skole. Sannsynligvis har skolemyndighetene satte inn en offensiv for å motvirke eventuelle betenkelige konsekvenser av denne virksomheten. [49] Skolekommisjonens protokoll etter 1855 er kommet bort, men vi veit at kommisjonen 30/7-1856 sendte søknad til Stortinget om et årlig bidrag på 1887 spesidaler fra opplysningsvesenets fond "til Ophjælpelse af Præstegjeldets Skolevæsen" samt et engangsbeløp på 1600 spesidaler til å bygge fire skolehus. [50] Hvor realistisk man forestilte seg at en søknad om så store summer var, er det vanskelig å ha noen formening ora. At man lokalt var bekymra over "papistene" er heva over tvil. Og som kjent var jesuitter og munkeordener utelukka fra riket ifølge grunnloven. Kirkekomiteen i Stortinget innrømte nødvendigheten av at man under de rådende forholda gjorde "extraordinære Opofrelser", men mer enn 100 spesidaler ville man ikke bevilge. Biskop Knud Gislesen i Tromsø hadde ønska å strekke seg noe lengre, blant annet slik at læreren ved Elvebakken faste skole, som 1 nærmest misjonsstasjonen på Altagård, skulle få ei årslønn på 174 spesidaler. [51] På denne bakgrunnen er det sannsynlig at både regionale og lokale skolemyndigheter har arbeida ganske intenst for å styrke det lutherske skolevesenet i Alta.[52]

Undervisningstida varierte temmelig mye fra lærer til lærer. De som var tilsatt ved fast skole, ser ut til å ha "skolt" åtte måneder i året. Med lokale tilpasninger var det skolestopp i mars og april på grunn av fisket og i august og septer.ber på grunn av innhøstinga. Kirkesangeren i Talvik hadde omtrent 100 specidaler pr. år, mens Elvebakken-læreren fikk 70 daler. "De omgaaende Skoleholdere" underviste kortere, fra tre til seks måneder. De hadde lønn pr. måned, gjerne seks-åtte spesidaler. [53] Dessuten skulle de ha fri kost og losji. Etterhvert fikk de kostpenger i stedet for fri kost. Særlig for omgangsskolelærerne var derfor lærervirksomheten en deltidsstilling. Ikke desto mindre må dette sees på som gode lønnsforhold i forhold til landet forøvrig. Skoleloven mente at en omgangsskolelærer burde ha i det minste 20 spesidaler.

For den enkelte elev har skoletida variert endel. I "Sundene" (Stjernsund, Vargsund, Rognsund), Lerresfjordene, Komagfjord og Korsfjord skulle den helst være to måneder, men var tildel nede i en. Dette kom av leilighetsvise problemer med å skaffe lærer til ytterdistrikta. Forøvrig var den for det meste to måneder, ofte gjennomført i to-ukersperioder . Skoleforsømmelsene var store. De lar seg ikke beregne for denne perioden, men nesten årlig blei endel familiefedre elle foresatte idømt mulkt for forsømmelse. Størrelsen var gjerne 1/2 - 1 spesiedaler, avhengig av forsømmelsesgrad og betalingsevne. Årsaken til fravær var som regel enten foreldrenes likegyldighet i forhold til skolen eller fattigdom, kanskje begge deler. Ofte måtte nemlig barna innlosjeres på skolestedet den tida skolen pågikk fordi avstanden hjem var for lang. Dette måtte bekostes av den enkelte, og i tillegg mista foreldrene den arbeidskrafta som barna var innafor et naturalhushold. I tillegg var det sikkert ofte ikke så enkelt for småfolk på 8-9 år å være bort både ei og to uker, innstallert i fremmede hus eller gammer der det på forhand kunne være trangt nok. Med fattigdom fulgt også sjukdom som ført til hyppige fravær.

Det utstyret som skulle brukes i undervisninga, blei frakta rundt i ei egen skolekiste. Innholdet i denne kunne sikkert variere, men ifølge skoleloven skulle enhver skole ha en bibel, et nytestamente, ei salmebok, en postille (prekensamling),et eksemplar av grunnloven og ei regnebok. Lærerens protokoll med oversikt over elevene til å "anmærke Enhvers Alder, Fremgang og Forhold, samt de Forsømmelser og Uordener, der maatte finde Sted" befant seg nok også i kista. I den grad skriveundervisning blei gitt, var skifertavle og griffel redskaper både for lærer og elev. Men skiferen har det nok ikke vært nødvendig å frakte med seg i vårt distrikt!

For perioden 1827-1860 har vi flere opplysninger om elevenes kunnskap enn tidligere. Soknepresten reiste i egenskap av skolekommisjonens formann rundt og deltok i eksamineringa, de også noen andre skolekommisjonsmedlemmer skulle være tilstede Dette førte til karakterene ved de forskjellige skolene kan sammenliknes, da prestens votum temmelig sikkert var avgjørende ved fastsettelsen. Vi har endel utskrifter av protokollene fra de årlige eksamenene i 1640- og 1850-åra. De er imidlertid ikke så enkle å sammenlikne, da det ser ut til at en av sokneprestene, Julius Aars (1845-51) har stilt laver krav enn Andreas Fleischer (1837-44) og Jakob Wetlesen (1852-61).

Gjennomgående finner vi at prestasjonene er noe bedre i de faste skolene enn i omgangsskolene, som rimelig kan være ut fra kvaliteten på lærere og lokaliteter. Den følgende oversikten viser resultatene fra eksamen i_høyt les ing i 1840-og 50-åra, men den må bare tas som en illustrasjon. [54] Den sammenfatter skoler som tildels ligger på svært ulikt faglig nivå. F.eks. ligger Rafsbotn langt foran Komagfjord i 1859, noe som ikke går fram av talla nedafor. Hen oppstillinga gir alle fall et lite inntrykk av forholda.

Sammenlikna med forholda før 1827 er framgangen generelt betydelig. Dette viser seg også på en annen måte: Fagkretsen utvides. Særlig i fastskolene kommer regning, skriving og "Sang efter Psalmodikon" inn. Utover i 1850 gis det undervisning i disse faga også i omgangsskolene, men med unntak av Bossekop krets er resultatene her svake. I Wetlesens tid kommer også historie, geografi og grammatikk. Eksamensresultatene kan rett nok ikke sies å være særlig overbevisende, men viser dog at skolens innsats for å bedre den boklige kunnskapen blir intensivert. Og krava til elevene blir skjerpa.

Det er vanskelig å si helt sikkert hvilke norske lærebøker som blei brukt i denne perioden. Som tidligere sto Luthers lille katekisme sentralt sammen med Pontoppidans forklaring foruten Det nye testamente og salmebok. Kanskje har man også brukt ei bibelhistorie og egen ABC. Om elevene skulle ha egen lærebok i regning, er usikkert. Skolekommisjonen kjøpte inn såkalte stavetabeller til bruk i leseopplæringa.

Det kom antydninger av ei forandring i holdninga til samisk språk hos prost Rode rundt 1830. [55] Han var N.V. Stockfleths venn og lærte seg samisk i den grad at han kunne gjøre seg forstått. Kvenene hadde han mindre til overs for. Men presis informasjon om i hvilken grad dette slo ut i skolesituasjonen har vi ikke. Det store omslaget til fordel for bruk av samisk og kvensk språk i skolen fant sted i sokneprest Fleischers tid. [56] Han var svoger av Stockfleth og sjøl en sterkt interessert skolemann, som i 1840 foretok ei reise i Tyskland og England for å studere allmueskolen. I Alta tok man i bruk både samiske og kvenske bøker. Stockfleth ga i ut både ABC, lesebok, Luthers lille katekisme, bibelhistorie og Pontoppidans forklaring på samisk.[57] Kvenske bøker, f.eks. katekisme og katekismerorklaring har en fått fra Finland. Fleischers egen holdning illustreres ved at han i forbindelse med overhøring ved visitas både katekiserte og holdt andakt på samisk. Også Wetlesen gjorde seinere det samme.

Julius Aars, som var sokneprest mellom de to, inntok imidlertid ei ganske annen holdning. Han er kjent som stortingsmannen som førte an i motstanden mot Stockfleths program om undervisning for samer og kvener på deres eget språk. Det var særlig samisk som kom i fokus. Aars mente å ha erfaring for at samer som var undervist på eget språk, hadde dårlige kunnskaper både i kristendomskunnskap og andre emner. Aars' synspunkter og den påfølgende diskusjonen har Jens Petter Nielsen redegjort for i annen sammenheng, slik at det ikke bør behandles her. [58] Hen sammenfattende kan det sies at de holdningene han gjorde seg til talsmann for, på lengre sikt vant fram og fikk virkninger jeg skal komme tilbake til. [59] Nå ville ikke Aars momentant avvikle all undervisning på "de fremmede sprog", som det seinere kom til å hete. Ut fra visitasberetninga i 1851 ser vi at de fleste samer og kvener i prestegjeldet brukte lærebøker på eget språk. Bare i Langfjorden, der tredjedelen av elevene blei oppgitt å være samiske, hadde de norske bøker. Læreren, Mikkel Torgersen, som ikke beherska språket, mente imidlertid at en stor del av dem forsto norsk. [60] Noen intens virksomhet for å fremme synspunkta sine ser det derfor ikke ut til at Aars har utfolda på hjemmebane.

Ut fra etterfølgeren Wetlesens noe mer positive holdning til samisk og kvensk, vil jeg anta at beskrivelsen fra 1851 er dekkende for det kommende tiåret.

VIDERE UTBYGGING AV EN NORSK SKOLE I TO KOMMUNER. 1860-1869

Snarere kan vi si at loven satte i system de utviklingstendensene vi har funnet i den foregående perioden: Arbeid for faste skoler, høyna lærernivå og økte faglige krav til elevene. Ikke minst blei det av betydning at lovgiverne oppretta et profesjonelt overtilsyn for skolen: En skoledirektør for hvert bispedømme. Han utgjorde sammen med biskopen og stiftamtmannen stiftsdireksjonen som var skolens øverste organ i hvert bispedømme. Alle saker av ei viss betydning, f.eks. lærertilsettinger og kretsreguleringer, skulle sendes til stiftsdireksjonen for avgjørelse. Da både prestegjeldet og kommunen blei delt i to, i henholdsvis 1862 og 1864, måtte det opprettes egne skolekommisjoner både i Alta og i Talvik. Disse igjen måtte få sine forslag til ordning av kommunens skolevesen godkjent, av stiftdireksjonen, i praksis skoledirektøren. For å sikre seg at disse avgjørelsene virkelig blei etterlevd, dro skoledirektøren på inspeksjonsreiser, der også rådgiving, støtte og oppmuntring sto sentralt. Disse reisene blei i noen grad samordna med biskopens visitaser.

Den første skoledirektøren i Tromsø stift, Peter J. B. Coucheron, gir i et brev et glimt inn i skolehverdagen under et besøk i Tappeluft i juni 1867: " Der var omtrent 20 Lappebørn, og kleint gikk det som sedvanlig. Mens jeg holdt paa med børnene, merkede jeg pludselig stor uro blandt dem; de stragte hals og keg ud af vinduet, ogsaa læreren blev mere og mere nervøs. Ved at se ud af vinduet, saa jeg yderst ude paa næsset ved bugten en ild optændt. Da uroen tiltog, spurgte jeg læreren, hvad der var paa færde. "Jo, der var sei inde paa bugten. Ilden var et varsel for de omboende, og ude paa bugten laa baaden med noten." "Men hvad har børnene med den sag at gjøre?" "Jo, naar de bare faar være med og drage i notamen, naar den er ført i land, faar de "lot". "Saa tager vi frikvarter." Og saa blev der liv. Hele ungeflokken med læreren i spidsen styrtede ud, og nedover bakken bar det til stranden. Den var storstenet og fuld af sleip tang; det gik paa to og det gik paa fire, og de smaa skindpæskkledte børn rullede som nøster mellem stenene, men frem kom de og fik tag i notarmen og halede af alle kræfter. Baade kom pilende over bugten fra alle kanter, - i en af dem sad to kjærringer og roede, saa det fossede; da de nærmede sig stranden, kastede de aarene, sprang i land og kravlede paa alle fire for at faa tag i notarmen. Endelig var seistimet indringet, og saa begynte der et liv. En mand roede ind i stimet og brugte "kleppen", en kort kølle med en stor krog i den tykke ende. Seien hoppede og sprat sig tør, man kunde se hele fisken over våndet, det bruste og suste og sprutede over manden, som om han stod midt i en fos; men det vørred han ikke, han stod i fuld "søhyre". Paa en times tid eller to havde han kasted 1200 sei ind i baaden. Saa drog da læreren med barneflokken atter ind i skolen.

Seien havde i de par uger, skolen holdtes der, ofte været inde paa bugten. Børnene havde sin egen "hjell" nede paa stranden, og paa den var det flere hundrede fisk." [62] Nærbildet viser en skole som fortsatt hadde nærkontakt med det daglige livet. Men den var nok ikke helt etter skoledirektørens hjerte.

Et sentralt punkt i kommunenes skoleordninger var spørsmålet om lovens lavmål for skolegang. I udelt skole, der alle gikk sammen, skulle hver elev ha minst 12 ukers skolegang, mens kravet var 9 uker i delt skole. Dette var et noe kinkig problem. På den ene sida blei skolen i stor grad finansiert av kommunale midler. Kommunene var fattige og hadde ofte begrensa sans for skolen. På den andre sida skulle skoledirektøren godkjenne de lokale planene. Her kunne det være duka for konflikt. Hen det ser ut til at den regionale skoleledelsen aksepterte at det var svært vanskelig for kommunene å nå opp til lovens krav. I 1861 fantes det 23977 skolepliktige barn i bispedømmet.[63] Av disse fikk bare 4088 den undervisningsmengden som loven satte opp som minstekrav. I 1885 var talla fortsatt ikke bedre enn 28.103 og 9543.[64] På tross av svak økonomi ser det ut til at kommunene har prioritert skoleverket. For Talviks vedkommende var vel dette svært nærliggende, da lærere var ordførere i lange perioder, f.eks. Knud N. Toenberg, Peder Eilertscn og J. P. Bjørgan. Men begge kommunene måtte ha dispensasjon i lang tid for å nå lovbefalt skoletid.

Ett var likevel å tilfredsstille lovens krav, ett annet å få elevene til å møte fram. SkoleforsømmeIsene lå fortsatt høyt, først og fremst i Talvik. I 1880-åra lå de i snitt litt over 10 % i Alta, men over 26 % i Talvik. [65] I den årlige innberetninga om skolevesenet for 1885 skreiv Talvik-presten at det særlig var Langfjorden og Rognsund/Stjernsund som trakk opp. I det siste området var 1910 av 3504 skoledager forsømt. Forholdet blei tilskrevet fattigdom og store avstander i tillegg til at lavt kunnskapsnivå skapt dårlig skolemotivasjon. Det bør vel også føyes til at distriktet hadde hatt en dårlig lærer, Johan P. Bergmann, som uten videre forlot stedet i 1683. Dessuten kunne epidemier isolere hele bygdelag i ukevis. I Talvik bedra forholda seg imidlertid radikalt rundt 1890, ikke minst på grunn av bøtelegging og kretsreguleringer, slik at fraværsprosenten blei liggende noe over Altas. [66] Minst halvparten av Talvik-elevene var avhengige av å bo borte mens skolen pågikk. [67]

Allerede i 1850-åra innførte man geografi og og historie i Alta-Talviks skoler, som tidligere nevnt med beskjeden suksess. Etter den nye skoleloven var dette obligatoriske fag som skulle tilegnes ved hjelp av utvalgte stykker "fra Lesebogen". Noe av det viktigste i 1860-loven var nettop innføringa av ei egen lesebok i tillegg til bøker med utelukkende religiøst innhold. Forfatteren var stiftsprost i Kristiania, P. A. Jenssen, og tittelen "Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet", utgitt i 1863. Ut fra et kulturåpent og teologisk ortodoks syn trakk forfatteren inn både eventyr, dikt, skjønnlitterære prosastykker og sakprosa. Denne boka vakte strid mange steder i landet. [68] Ikke minst gikk innvendingene på at man trakk eventyr og dikt inn i skolen. Også rundt Altafjorden gikk det tregt med innføringa, særlig blant samer og kvener, men også endel nordmenn hadde liten sans for den nye boka. Sokneprest Anders Halvorsen forteller at ennå i hans tid i Talvik (1666-95) var det motvilje. ( [69] Boka kaltes "Johkagirji", "Elveboka" etter diktet "Bekken går i engen", som vakte sterkt mishag. Både samer og og en del nordmenn ønska Det nye testamente som lesebok.

I og med at foreldrene egentlig skulle skaffe ungene skolemateriell sjøl, kom det også et økonomisk moment inn i bildet i tillegg til øvrig uvilje. Tildels måtte skolekommisjonene kjøpe endel eksemplarer av boka for at elevene skulle få adgang til den.

Eksamensprotokollene for begge kommuner er forsvunnet, men visitasberetningene gir et visst bilde av det faglige nivået. For perioden som helhet får vi inntrykk av betydelig faglig framgang, særlig for norskspråklige. Skriveferdigheten var på klar frammarsj. Hen heller ikke nå er vi godt informert om hv som blei krevd. Vesentlig må det også ha vært at skolen ga en viss kunnskap om verden utafor lokalsamfunnet og noe innføring i fortidige forhold samt naturfag.

Fortsatt var imidlertid skolen en kirkeskole med formidling av kristendomskunnskap som hovedmål. Paragraf 1 i 1860-loven bestemte skolens formål slik: Å "understøtte den huslige Opdragelse i at bibringe ungdommen en sand christelig Oplysning og forskaffe den de Kundskaber og Færdigheder som ethvert Medlem af Samfundet bør besidde, samt derhos i den Udstrækning, som Forholdene tillade, at føre den videre frem i Almeendannelse". Dette ser vi klart av timeplanene (se illustrasjon). Uttrykt med ei seinere tids ord sto allmueskolen for den vesentlige delen av kirkens dåpsopplæring med konfirmasjonen som den naturlige avslutninga. Lærerne var "Menighedens Børns Lærere". Ofte samla de folk til oppbyggelse i kretsens skolehus på søndag om det ikke var mulig å komme i kirke. [70]

Med unntak av vikarer hadde skolen bare lærere med formell utdannelse fram til århundreskiftet. Men ikke alle var seminarister. Enkelte som Aron Pedersen (Korsfjord-Lerresfjord), Samuel Samuelsen (Russeluft-Rafsbotn-Transfarelv) og den nevnte Johan Bergnann som forsvant fra sitt distrikt Rognsund-Stjernsund-Komagfjord, hadde gått på Alten lærerskole som eksisterte fra 1863-70 og ga 1 1/2 års utdannelse. Den skulle særlig utdanne personale for de samiske og kvenske områdene. [71]

Etterhvert kom også enkelte kvinnelige lærere, som til å begynne med gjerne underviste i såkalte småbarnskoler (se nedafor) og "Haandgjerningsskoler for Piger". Slike skoler fantes bare i Alta, ikke i Talvik. Den første het Marit Andvord og kom i 1880. [72] De kvinnelige lærernes utdannelse kunne variere endel, men til å begynne med hadde de gjerne såkalt lærerinneprøve av høyere eller lavere grad. Mot slutten av hundreåret kom de også fra seminarene og blei tilsatt ved de vanlige kretsskolene. Som kretsskole lærere hadde de som regel noe lavere lønn enn de mannlige kollegene sine fordi de underviste i småskolen. Dessuten hadde de fleste mannlige lærerne bolig med litt jord, mens det for det for de kvinnelige til vanlig bare fantes en liten leilighet, f.eks. på et rom og kjøkken, gjerne i skolehuset.[73]

Lærerne hadde ei undervisningsplikt som kunne variere fra 32 til 42 uker, avhengig av postens størrelse. Pr. uke underviste de ca. 1890 i 30 til 36 timer avhengig av alderen på elevene. Betalinga kom etterskuddsvis, beregna etter antallet gjennomførte skoleuker. Fram til 1875, da myntenheten skifta fra spesidaler til krone, (1 spesidaler = 4 kroner), hadde de

to daler i lønn og en daler i kost pr. uke. [74] Seinere i 1870-åra steig satsene til 10 kr. lønn og 6 kr. kost. [75] På denne tida begynte staten å yte lønnstilskudd til kommunene. I perioden 1901-05 hadde en småskolelærer 20 kr. uka, mens en storskolelærer hadde 24 kr. [76] Skillet mellom lønn og kostpenger hadde da falt bort.

Det fantes visse måter å øke lønna på, særlig for mennene. Foruten fiske og jordbruk kunne en tjene ei krone timen ved å undervise ved de frivillige aftenskolene som tok til i begge kommunene i 1870-åra. Disse sikta på å vedlikeholde og utdype kunnskapene i allmenfag fra allmueskolen. I skoleåret 1878/79 underviste for eksempel Oluf Holmgren 12 timer i norsk, 14 timer i regning, 13 timer i skjønnskrift og 3 timer i geografi i Tverrelvdalen og tjente 42 kroner på det. [77] Eller man kunne søke "finnefondstillegg". Det gjaldt begge kjønn. De fleste lærerne i Alta og Talvik arbeida i såkalte "overgangsdistrikter" . Dette var områder befolka helt eller delvis av samer eller kvener som myndighetene ønske skulle gå over til å bruke norske språk og tilegne seg norsk kultur. Dette prinsippet, både i samtid og ettertid omtalt som "fornorskning", var slått fast i en kongelig resolusjon fra 1853, bl.a. som resultat av Julius Aars virksomhet på Stortinget i 1848. Man tok gradvis sterkere virkemidler i bruk for å nå målet. Å drøfte hele dette problemkomplekset vil sprenge rammene for artikkelen. [78] Motivene var nemlig både av sikkerhetspolitisk, ideologisk og praktisk art.

Men skolen blei naturlig nok ansett som en vesentlig faktor i denne prosessen. Av det såkalte "Finnefondet" blei det bevilga midler både til bygging av skolehus og lærerboliger, f .eks. i Rafsbotn, såvel som til utvidelse av skoletida, slik at minstemålet for skoletida kunne nås, f.eks. i Øvre Alta fra og med 1871.

Her vil jeg imidlertid ta for meg spørsmålet med utgangspunkt i læreren. Både i 1862, 1870 og 1880 kom det egne instrukser fra stiftsdireksjonen for lærerne i de aktuelle områdene om hvordan de skulle fremme fornorskninga. [79] Her skjedde ei gradvis skjerping av språkprofilen. Skolehistorikeren Helge Dahl karakteriserer 1880 - instruksen som "fornorskningens Magna Charta". [80]

Skolekommisjonen i Alta foreslo i 1896 en egen lokal instruks som bygde på denne generelle instruksen.[81] I paragraf 3 slås det her fast at undervisninga "foregaar i det norske sprog. Det lappiske eller kvænske Sprog bruges kun som Hjælpemiddel til at forklare, hvad der er uforstaae1igt for Børnene". Et interessant poeng finnes i paragraf 10: "Ved Undervisningen i Regning indøves Børnene kun i de norske Talbenævnelser. ------ Undervisningen i Tegning, Gymnastik eller Haandarbeide foregaar ligeledes paa norsk." Konsekvensen blei nødvendigvis at elevene som tilhørte det skolemyndighetene kalte "de fremmede Nationaliteter", i større eller mindre grad mista muligheten til å uttrykke endel saksforhold på morsmålet. For kristendomskunnskap gjaldt noe lempligere regler. Her fantes muligheter for at ungene kunne få undervisninga på eget språk (Paragraf 6 i 1880-instruksen) . Dette ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd i våre bygdelag. I Talvik søkte skolestyret i 1891 om at samiskspråklige elever i enkelte kretser kunne få kristendomsundervisninga på samisk, men det blei avslått av stiftsdireksjonen.[82] Biskopene Johannes Skaar (1886-92) og Peter Wilhelm Bøckmann (1893-1908) engasjerte seg sterkt for mer bruk av samisk, delvis også kvensk, i kristendomsundervisninga, men med lite hell. [83]

Som rimelig var møtte denne fornorskningspolitikken motvilje og tildels motstand. Særlig upopulært var det at kristendomsundervisninga etterhvert blei gitt på norsk. Årsaken til dette kan være dobbel. Tildels hadde samer og kvener lita interesse for andre fag. [84]

Dessuten skapte det usikkerhet hos foreldrene når ungene skulle lære sin kristendom på et språk de ikke sjøl beherska.

Særlig kraftig kom motstanden til syne på Elvebakken. Hvorvidt det hadde sammenheng med lestadianismens sterke stilling der, er ikke helt klart, men overveiende sannsynlig. Forholdet mellom hjem og skole var i alle fall til tider svært anspent. For å motivere lærerne til innnsats kunne de som nevnt få finnefondstillegg om de kunne vise til framgang i fornorskningsarbeidet. I 1870-åra varierte tilskudda gjerne fra 40 til 100 kroner, slik at det lett kunne bety mellom 10 og 20 prosents lønnstillegg. Av Elvebakkenlæreren Oluf Holmgrens søknader går det fram at oppgava var vanskelig. Han forteller i 1876 om "de rent fortvivlede Forholde" som han må virke under. [85]

Foreldrenes motvilje smitter over på barna, dessuten, "da det norske Sprog sjelden høres og slet ikke tales af Børnene udenfor Skolen eller i hjemmet", er det svært vanskelig for dem å "forstaa og tilegne sig noget". I 1880 synes uviljen "at stige i overordentlig Grad", sannsynligvis på grunn av at den nye instruksen blei innført. [86]

Dette stadfestes av sokneprest C. H. Krohn, som opplyser at mange foreldre på stedet i lengre tid dette året holdt ungene hjemme fra skolen, "ligesom de paa alle Haader have vist Skolens Gjerning og dens Lærer sin Ringeagt. Dog", føyer han til,"synes den faste Holdning der have forefundet fra Skolens Side, at have virket gavnlig og atter have forsonet mange med Skolen. Den sekterisk-religiøse Bevægelse paa Elvebakken (Læstadianismen) har ved denne Hodstand været den virksomste Faktor."[87] (Om lestadianerlederen Petter Postis rolle i denne saken se Jens Petter Nielsens artikkel.)

I den samme innberetninga antok Krohn at "Smaabørnskolen" som hadde starta høsten 1880, ville bli det beste fornorskningsmiddelet. Denne skoletypen, som ikke fantes i Talvik, var ei frivillig innretning som hadde til hensikt å gi ungene under skolealder en begynnende kunnskap i norsk.[88] Den blei holdt tilsammen 4-8 uker pr. sted, som regel to uker av gangen. F.eks. i 1889 fantes tilbudet følgende steder: Russeluft, Rafsbotn, Transfarelv, Elvebakken, Aronnes og Bossekop. Såvidt jeg kan se, blei den aldri avholdt i Kvenvik, sjøl om det der nesten var utelukkende samisk bosetning.

Tross all motvilje mot norsk i skolen blant samer og kvener blei denne språkpolitikken likevel gjennomført. På grunnlag av opplysninger i de årlige innberetningene til

skoledirektøren/stiftsdireksjonen om skolevesenets tilstand kan vi sette opp følgende tabell som viser utviklinga. Fra og med 1880 har samisk og kvensk bare status av hjelpespråk.

Tabell nr. 2: Undervisningsspråk i Alta og Talvik for perioden 1867-95

Oppgangen i bruk av kvensk i Alta i 1881 bør sannsynligvis sees som resultat av uroa bl.a. på Elvebakken skole. De øvrige variasjonene i Alta kan skyldes skiftende læreres syn på behovet for bruk av hjelpespråk. Tabellen sier imidlertid ikke noe om bruk av samisk, kvensk og norsk som hjemmespråk.

MOT EN KRISTELIG PREGA ALLMENDANNENDE SKOLE. 1889 - 1900

Sentrale deler av partiet Venstres politiske anliggender hadde nedfelt seg her. Allerede betegnelse på skolen, folkeskole istedet for allmueskole er megetsigende. Det skulle ikke være en skole for allmuen, styrt av embetsverket. Derfor mista også geistligheten den sentrale stillinga si i skoleverket. Heretter skulle sokneprest, prost og biskop bare ha faglig ansvar for kristendomsundervisninga. Av den grunn beholdt soknepresten plassen sin i skolestyret, som det nå het. Skoledirektøren fikk vesentlig rådgivende myndighet. Han var nå nærmest å betrakte som en høringsinstans for skolestyret, som hadde fått utstrakt beslutningsmyndighet, f.eks. i lærerti Ise11inger og skoleplanspørsmål. Saker som innebar vesentlige utgifter, skulle avgjøres av kommunestyret:.

Men var presten ikke lenger sentral i kraft av sin formelle posisjon, kunne han være det på grunn av dyktighet. Både O. C. Berge i Alta og Anders Halvorsen i Talvik var dyktige skolefolk, som blei sittende som skolestyreformenn inntil de fikk annet embete. "For å komme i best mulig kontakt med lærerpersonalet samlet jeg alle lærerne til månedlige møter i prestegården, hvor vi samtalte om skoleanliggender, eller hvor der blev holdt foredrag om skolesaker, dels av lærerne og dels av meg", forteller Berge i noen erindringer fra Alta. [90]

Lærerne hadde nok behov for slike drøftinger. Ikke minst innføringa av den nye skoleloven stilte dem overfor store utfordringer. I Talvik, hvor en visstnok ikke hadde noen forening på dette tidspunktet, var det en god del forsømmelse på grunn av den nye loven i 1891. Et par steder kom det av andre årsaker til alvorlig stid mellom foreldre og lærer, som i et tilfelle endte med rettssak. [91]

Med 1889-loven fulgte ei videre faglig utbygging av skolen. Skoletida blei noe forlenga. Timetallet i allmendannende fag økte, og både i geografi, historie og naturfag tok en i bruk egne lærebøker. Handarbeid, tegning og "legemsøvelser" (gymnastikk) fikk innpass på timeplanen. Nordahl Rolfsens leseverk overtok i norskundervisninga. I Alta forsvant Pontoppidans forklaring på første halvpart av 1890-tallet og blei erstatta av Thorvald Klaveness' forklaring fra 1892. I Talvik holdt den seg i form av H. U. Sverdrups sterkt omarbeida utgave fra 1865 til en gang etter 1895.

Det mønsteret svært mange lesere vil kjenne med sjuårig folkeskole delt i småskole og storskole, kom i 1889.

Vi har ikke bevart eksamensprotokoller for Alta eller Talvik på 1890-tallet. Som følge av kirkens minska innflytelse i skolen finnes også mindre skolestoff i visitasberetningene. Resultatene av skeiens forsøk på å formidle boklig kunnskap veit vi derfor ikke så mye om. Her mot slu£ten av artikkelen kan det kanskje være av ei viss interesse å møte litt av den pedagogiske tenkninga som skulle følges i skolen inn i det nye århundret. I en trykt skoleplan for Talvik fra 1891 sies det blant annet følgende om geografi[92]:

"Undervisningens Maal

1ste afdeling - smaaskolen

1ste aarskl. De geografiske grundbegreber
2den do. De geografiske grundbegreber. Forstaaelse af kartets og globusens brug.
3die do. Kjendskab til fædrelandets kart. Verdensdelene og verdenshavene.

2den afdeling

4de arskl. Geografisk oversigt, navnlig hvad anga; jordoverfladens fysiske beskaffenhed. Lærebogen: Norge, Sverige og Danmark.
5te do. Storbritannien og Irland. Nederlandene, Belgien og Schweitz. Norge repeteres.
6te do. De øvrige europeiske lande. Asia. Afrika.
7de do. Amerika, særlig de nordamerikanske fristater. Australien. Repetition af Norges geografi.

Metodiske vink.

Først henleder læreren børnenes opmerksomhed paa den dem omgivende levende og livløse natur ved samtaler om dyr, planter, berg og dal, vand og elve o.s.v. og lærer dem at forståa og anvende de almindelige geografiske benævnelser. Ved paa vægtavlen at optegne et ris af omegnens gaarde, elve, vand, fjelde m.o., søger han at bibringe børnene en forestilling om, hvorledes dele af jorden kan afbildes paa et landkart. Norges kart forklares.

I 2den afdeling skrider undervisningen frem i samme orden som i den for skolen antagne lærebog. Læreren bør stræbe at gjøre børnene saa fortrolige med med kartet, at de ogsaa uden dette for øie kan gjøre rede for landenes figur, beliggenhed og grændser, flodernes løb o.s.v.

Undervisningen bør fremhæve for børnene, at jorden, og hvad derpaa er, er Herrens."

Om kristendomsundervisninga står det bl.a.:

"Mundtlig fortælling maa særlig i første afdeling, men ogsaa anden afdeling, gaa haand i haand med lærebogen----. Der bør lægges vegt paa, at børnene vinnes til at fortælle saa meget som muligt med egne ord. Ved undervisning i bibelhistorie benyttes stadig Jødelands kart.

Katekismens lærdomme bør søges belyste og tydeliggjorte særlig ved bibelhistoriske fortellinger samt ved kjendte forhold fra det daglige liv.

Ved gjennemgaaelse af "forklaringen" maa læreren ikke medtage hvad der ligger udenfor eller over lærebogens plan og anlæg, men stedse have for øie, at undervisning i forklaringen hovedsagelig bør være udlegning af katekismen.

I kirkehistorie søger læreren at fortælle saa livlig og klart som muligt, helst ved skildringer af de i det kirkelige liv mest fremtrædende mænd."

Når det gjaldt undervisningsspråk, sto instruksen fra I860 fortsatt ved makt. Det skulle bare brukes bøker med norsk tekst. Og, vi kan vel kalle det en ytterligere radikalisering:"Børnene tilholdes derfor alltid saavel under skolens undervisning som i frikvartererne under sine samtale og i sine lege at bruge det norske sprog." I 1899 mente skoledirektør Karl Aas at "de sværeste tag allerede var gjort" for å fornorske Alta. For Talviks vedkommende var arbeidet "i god gjenge" [93]

AVSLUTNING

FORKORTELSER

ENKELTE TRYKTE KILDER OG SEKUNDÆRLITTERATUR

[1] Se brev av 6/11-1602. Tromsø biskop, serie G, nr.3, SAT
[2] Dette materialet er nå i Statsarkivet i Tromsø. (red.)
[3] Se Hammond, s. 329f.
[4] Se Halvorsen 1924, s. 73ff.
[5] Standardverket om temaet er Adolf Steen 1954
[6] Jfr. f.eks. Knud Leems uttalelse: "en uforbigjenge1ig Fornødenhed til Lappernes grundige Undervisning, og uden hvilket de ikkun lære at sige Ordene, men vide intet om deres Kraft", Leem 1767, s.63
[7] Se brev fra v. Westen og Hans Hagerup til prost Jens Krog i Vest-Finnmark 16/5-1726, Misjonsko1legiets arkiv (MC), pk RA
[8] Se Nielsen 1990 s.181ff.
[9] Se brev til MC 25/8-17 19. Manus nr. 85 i UBOs handskriftsamling.
[10] Etter Minde s.141
[11] Se Hammond s. 758-60
[12] Se brev til biskopen 12/1-1817, Det nordlandske kirke- og skolefond pk. 6, SAT
[13] Se Bidrag til Norges Kirkehistorie efter Reformationen II: Biskop Eiler Hagerups Dagbog paa hans Visitats i Nordland og Finmarken i 1734 (ved Johannes Belsheim), Luthersk Ugeskrift 1883, 2. delbd., s.88
[14] Se brev til Misjonskollegiet 21/4-1751, "Indkomne Breve" MC, RA
[15] Se Halvorsen 1902, s. 433f
[16] Se brev fra soknepreset Frugaard til Misjonskollegiet 18/2-1767, Indkomne Breve, MC, RA
[17] Se brev fra Falch til Misjonskollegiet 2/8-1735, Indkomne Breve, MC, RA
[18] Se Trondhjem biskops visitasprotokoll 1732-1770, SAT
[9] Se brev fra Falch til Misjonskollegiet 8/5-1759 Indkomne Breve, MC, RA
[20] Om samelærernes lønn se f.eks. brev fra Johan Falch til misjonskollegiet 21/4-1751, "Indkomne breve" MC, RA. Så seint som i 1769 avslo biskop J. E. Gunnerus å gi nordmannslæreren Ingebrigt Nielsen et tillegg på 6 riksdaler. Eventuell lønnsøkning måtte i tilfelle utlignes på allmuen. Se brev av 14/2-1769, Trondhjem biskops kopibok, SAT. Han blei stående på 14 riksdaler. Men i ei innberetning 24/6-1781 fra sokneprest Garmann finner vi at sønnen hans, Niels Ingebrigtsen, i samme stilling får 20 riksdaler. Trondhjems biskop, pk. 87b, SAT. Se forøvrig Halvorsen 1891 (29/5) og Nielsen 1990, s. 270f.
[21] Se brev fra biskop Hagerup til sokneprest Falch, Trondhjem biskop kopibok 25/2-1737, SAT, der han ber om å få tilsendt Falchs tale. Falchs innberetning om begivenheten er imidlertid kommet bort.
[22] Biskop Hagerup oversendte autorisasjonsskrivet til samtlige proster i bispedømmet 24/10-1738, se Bispebrev, pk.1, Vest-Finnmark prosti, SATø
[23] Se om denne oversettelsen Tvete s.8-11. I brev til Misjonskoilegiet 6/9-1736, "Indkomne Breve", MC, RA, forteller Falch at han har mottatt en god del "lappiske cathecheser" fra Knud Leem.
[24] Se brev til Misjonskollegiet 1/9-1751 Indkomne Breve, MC, RA
[25] Se Tvete s.49
[26] Se Hammond s. 254
[27] Brynjar Haraldsø kaller perioden fram til 1850 for "Det stille århundre - menighetsskolens tid" , se Haraldsø s.10-43
[28] 2. bok, 4-14
[29] Se uttalelse fra representanter for både den samiske og den norske delen av menigheten som vedlegg til et brev fra Falch til Misjonskollegiet 10/12-1741 med søknad om lønnstillegg på 150 riksdaler eller (helst) nytt embete, "Indkomne Breve", MC, RA.
[30] Til denne og de følgende opplysningene se Trondhjem biskops Visitatsprotokoll 1732-1770, SAT
[31] Se Visitatsprotokoll for Vest-Finnmark prosti 18I9ff. SATø.
[32] Se Steen 1954 s.218
[33] Se brev til Misjonskollegiet 8/5-1759, "Indkomne Br. MC, RA
[34] Se Finnmarken for Kristus, Stavanger 1915, s.92f.
[35] Se Steen 1954 s.277
[36] Se Dagbog under mit Ophold i Finmarken Talvig paabegyndt 5te Julij 1826, s.79. Ms handskriftavde1inga, U30 (maskinskrevet)
[37] Brev til biskop Schønheyder 16/4-1792. Tromsø biskop, ser i G, nr.2, SAT
[38] Se brev fra prost Frimann til biskop Schønheyder 7/6-1792, Tromsø biskop, serie G, nr. 3, SAT og til samme 11/8-1799, ibid nr. 2.
[39] Se Høverstad s.141-147
[40] Brev til biskop Schønheyder 3/3-1798. Som note 38 (nr.2).
[41] Se Halvorsen 1923 s.238f.
[42] Se brev fra sokneprest Lars Nannestad til biskop M.B. Krogh 24/11-1811 og 12/1-1817, Det nordlandske kirke- og skolefond pk. 6, SAT
[43] Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet,
1827, paragraf 1 og 2, Skolehistoriske aktstykker nr. 4, Oslo u.å. Om loven, se Dokka s.26-29.
[44] Se Alta-Talviks skolekommisjons protokoll for 12/3-1828, Alta-Talvik sokneprest, pk.3, SATø. Protokollen for perioden 1819-1855 er bevart. Denne vil være kilden for den følgende framstillinga så lenge ikke annet er anført eller det dreier seg om mer allmene forhold. Fortløpende referanser vil ikke bli gitt. For 1808-1819 fins en "Registratur over Anordninger og Brevskaber vedkommende Alten-Talvigs Skole- og fattigkasse" samme sted.
[45] Se N.V. Stockfleth 1848, s.78f.
[46] Om Amundsen, se Nielsen 1987 registeret.
[47] Se visitasberetning for 1858, Vis itasprotoko 11 1849-59, Vest-Finnmark prosti, SATø
[48] Wiik angir for 1854 11 uteksaminerte kandidater, for 1855 6, for 1656 16, for 1857 7 og for 1858 13, s. 132 ff .
[49] Se Nielsen 1987 s.70-84 og 1988 s.
[50] Se Innstilling til Stortinget nr. 33, Stortingsforhandlingene 1857, bd.8
[51] Se Stortingsproposisjon nr. 47, Stortingsforhandlingene 1857, bd.3
[52] Jfr. også Thorstein Gunnarson: Den katolske missionsstation i Alten i femtiaarene. Et bidrag til "nordpolsmissionens" historie, Norsk teologisk tidsskrift 1913 s. 337-365
[53] Den nevnte Salamon Johansen underviste imidlertid lengre og for noe høyere lønn. F.eks. i 1857 underviste han i ti måneder for 100 daler på egen kost, se Wiik S.151
[54] Se eksamens1iste for Alta-Talvik for 1842, Tromsø biskop serie G, nr.12, SAT; for 1850, ibid. nr.13; for 1859, ibid. nr . 1 4
[55] Se Stockfleth 1860 s.108f.
[56] Om Fleischer se Nielsen 1987 s.28-3657. Om Stockfleth se Dahl 1957 s.56ff., Tvete s. 75-130 og Steen 1954 s. 300-324.
[57] Om Stockfleth se Dahl 1957 s.56ff, Tvete s. 75-130 og Steen 1954 s. 300-324. [58] Se Nielsen 1987 s.39-42. Striden er ellers behandla i mange framstillinger. Grunnleggende er Dahl 1957 s.77-116.
[59] Fornorskningspolitikkens historie med utgangspunkt i de årlige statlige bevilgningene fra Opplysningsvesenets fond er behandla av Bjørg Larsson: Finnefondet. Et fornorskningsinstrument. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø 1989
[60] Se visitasprotokoll 1849-59, Vest-Finnmark prosti, SATø. Jfr. også Stockfleth 1846 s.77f. og 1851 s.71 og 87f.
[61] Se Lov om Almueskolevæsenet paa Landet. 1860, Skolehistoriske aktstykker nr. 6, Oslo 1960. Se ellers Dokka s.48-56.
[62] Se Et snes skoledirektør-portretter. Bilder fra skoledirektør-embetets historie. Til 125-års jubileet. Oslo 1985 s.20
[63] Se Indberetning om Almueskolevæsenets Tilstand paa Landet i Tromsø Stift i Aaret 1665, tabell II, i Beretning om
Skolevæsenets Tilstand ---- 1864-66, Norges offisielle Statistik, 1669, A. Nr.1
[64] Beretning om Skolevæsenets Tilstand 1885. Tromsø Stift. Norges offisielle Statistik 1889. 3.rekke nr.63. s. 199
[65] Beregningene er gjort på bakgrunn av oppgaver i de årlige innberetningene om skolevesenets tilstand som den enkelte skolekommisjon skulle sende inn til
skoledirektøren/stiftsdireksjonen. Se Innberetninger om skolevesenet, Tromsø stiftsdireksjon, SATø
[66] Se Halvorsen 1911 s.48
[67] Se Beretning om Skolevæsenet i Talvig kommune 189 1-95, Tromsø 1896
[68] Se Roar Sanderud: Fra P.A. Jensen til Nordal Rolfsen. Et skolehistorisk bilde. Oslo 1951
[69] Se Halvorsen 1911, s.45-55
[70] Se f.eks. visitasberetningene for Alta i 1876 og 1878, Visitasberetninger, pk.436, Kirke- og undervisningsdepartementet, ktr.A, RA
[71] Se Dahl 1957 s.154-162
[72] Se Alta sokneprests kopibok 250/1880 (19/10), ASPA
[73] Materiale om lønn, boforhold, utdannelse o.i. både for kvinnelige og manlige lærere finnes i femårsberetningene fra skolestyrene for 189 1-95 og 190 1-05. Jfr. note 49.
[74] Se f.eks. Alta sokneprests kopibok 105/64 (23/8) ASPA
[75] Se Alta sokneprests kopibok 229/1876 (18/11) ASPA
[76] Se femårsberetning fra Talvik skolestyre 1901-06
[77] Se Indberetning om Aftenskoler i Alta, 1878/79, Innberetninger om skolevesenet, Tromsø stiftsdireksjon, SATø
[78] Se Larsson: Finnefondet og Eriksen, K.E./Niemi, E.: Den finske fare, Oslo 1981. Jfr. ellers note 58.
[79] Pk. "Skoleordningen i overgangsdistriktene", Tromsø stiftsdireksjon, SATø
[80] Dahl 1957 s. 243
[81] Kirke- og undervisningsdepartementets arkiv, kontor L, pk 30 "Undervisning i norsk for samer og kvener, RA
[82] Visitasberetning for Talvik 1891, Visitasberetninger, pk.438, Kirke- og undervisningsdepartementet ktr.A, RA. Se også Halvorsen 19 11 s.5 1.
[83] Dahl 1957 s.286-310. Begge bispene blei gjentatte ganger nedstemt i stiftsdireksjonen.
[84] Se Dahl 1957 s.218f. Se også Paulaharju: Finnmarkens folk, Uddevalla 1973, s.294f. og 298.
[85] Se brev til stiftsdireksjonen av 25/11 1876, Finnefondet, Tromsø stiftsdireksjon, SATø
[86] Se søknad av 31/12-1880, ibid.
[87] Se innberetning til stiftsdireksjonen av 23/4-1881, Alta sokneprests kopibok 73/1881, ASPA
[88] Se Dahl s.236f.
[89] I vår sammenheng er "Lov om Folkeskolen paa Landet" av 1889, Skolehistoriske aktstykker nr.8, Oslo u.å. den aktuelle Til loven se ellers Dokka 1988 s.78-90.
[90] Jeg har via bygdebokforfatter Jens Petter Nielsen tilgang til utdrag av et manus som Berge forfatta på sine eldre dager.
[91] Se (trykt) Beretning om skolevæsenet i Talvik kommune 1891-1895, Tromsø 1896
[92] Skoleplan for Talviks folkeskoler vedtaget af Talviks
skolestyre i møde 30te juni 1891 Kristiania 1892. Denne planen bygger i utstrakt grad på en plan utarbeida av departementet: Skoleplan for folkeskolerne i NN skolekommune 1889. Skolehistoriske aktstykker 20.
[93] Se stortingsproposisjon nr. 2, Oplysningsvæsenets fond særbudget 1900-01 s. 52-54, Stortingsforhandlingene 1901-02, bd. 2.

Samisk skolehistorie 6