Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Thor With:

Samiske skolespørsmål

Thor With (Foto utlånt av Norges Samemisjon)

Thor Scherffenberg With (1918-1997) var født i Honningsvåg. Han studerte teologi og samisk ved Universitetet i Oslo. With var prest i Narvik og Tromsø før han i 1950 blei rektor ved Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Seinere var han sogneprest i Tana, generalsekretær i Norges Samemisjon, forstander ved Diakonissesykehuset i Oslo, domprost i Nidaros, og biskop i Bjørgvin. Han var formann for Indremisjonsselskapet, redaktør for Samenes venn og flere andre kristne blader. Denne artikkelen sto i Prismet – Tidsskrift for skole og heim 4 – 1956. Prismet var utgitt av Institutt for Kristen Oppseding.

Da Syvstjernepresten, finnemisjonæren Thomas v. Westen, begynte sitt banebrytende arbeid som forkynner og folkeopplysningsmann blant Norges samer i 1716, ble han rystet over hvor lite kristelig kunnskap han fant. Ikke få hadde vel måttet lære en del på dansk gjennom konfirmantforberedelsen, men de hadde liten eller ingen forståelse av hva de slik kunne gjengi. For v. Westen var det innlysende at skulle kristendomsundervisningen svare til sin hensikt, måtte samene få den på sitt eget språk både i skole og i kirke. De samiske lærere som senere kom til å gå ut fra hans Seminarium Lapponicum, kom da også til å bety meget både rent kristelig sett og som folkeopplysningsmenn.

Siden har opplysningsarbeidet blant samene fulgt skiftende retningslinjer. I 1773 ble dansk fastslått som undervisningsspråk og samisk mål ble helt utelukker fra skolestuene. Denne ordningen sto ved lag i 60 år, inntil presten N. V. Stockfleth og P. V. Deinboll fikk myndighetene til å gå med på at samisk skulle brukes ved opplæringen i samiske strøk. Deinboll opprettet den første lærerskolen i Nord-Norge og Stockfleth fikk gjennomført at samene skulle få både lærebøker og opplæring på samisk. Likeså bestemte en kgl. res. av 1848 at en skulle ta hensyn til kunnskapene i samisk og kvensk ved ansettelse av prester i Finnmark.

Men snart slo vinden om på skolefronten. Tromsø stiftsdireksjon fastsatte i 1880 at undervisningen skulle foregå på norsk. Om nødvendig skulle samisk kunne nyttes som hjelpespråk f. eks. i kristendomsundervisningen. Departementets instruks av 1898 understreker eller endog skjerper denne fornorskningslinjen: — «Selv om i en kreds flerheden av børnene ikke forstaar norsk, maa læreren dog altid lade seg det være magtpåliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke brukes i videre udstrækning end forholdene gjør uomgjængelig fornødent.» (Instr. av 18/4 — 1898, §4). Ved århundreskiftet mente styremaktene at «fornorskningsarbeidet kan siges at være et fuldbyrdet faktum». Derfor opphørte opplæringen i samisk og kvensk ved Tromsø lærerskole. Det ble også stadig vanskeligere å få tak i dobbelttekstede lærebøker. De bøkene som hadde både norsk og samisk tekst, var Quigstads ABC, Vogts bibelhistorie og Luthers katekismus med forklaringen ved H. U. Sverdrup. Forklaringen ble også brukt som oppbyggelsesbok rundt om i hus og telt.

I landsfolkeskoleloven av 1936 gjøres den innrømmelsen at samisk (ikke kvensk) kan brukes som hjelpesptåk også i en enkelt krets, selv om kommunen for øvrig bare nytter norsk. Og her står vi i dag.

Er det fremdeles behov for å ta noe spesielt skolemessig hensyn til samene? Er ikke samene en utdøende folkegruppe? Det er jo over 50 år siden departementet mente at fornorskingen var et fullbyrdet faktum?

Samene synes ikke på noen måte å være utdøende som folkegruppe, snarere tvert om. Norge har i dag atskillig over 20 000 samer, uten at tallet kan sies nøyaktig. Ca. 2/3 av samtlige samer i Norden er norske statsborgere. Den rasemessige egenart er stadig mindre fremtredende. Det særegne knytter seg først og fremst til språket og den kulturelle egenart. I strøk hvor samene er i flertall, merkes fornorskingen ikke så meget. Herredene Karasjok, Kautokeino og Polmak har over 90 % samisktalende innbyggere. Disse bygdene har endog flere samisktalende enn det er folk av samisk ætt! Til samisktalende i denne forbindelse regnes alle som bruker samisk som dagligmål i hjemmet. I den utbyggingsplanen for skoleverket som skolerådet for Indre Finnmark har utarbeidet, opplyses det at ca. 90 % av barna kommer til skolen uten kjennskap til norsk! Selv om den samiske befolkning i Norge stort sett kan inndeles i tre grupper, nemlig fiskersamer, elvesamer og reindriftssamer (som er den minste gruppen på 12—1400 mennesker), så er språket i det vesentlige felles. Ca. 96 % taler så sterkt beslektede samiske dialekter at de kan bruke et felles skriftspråk.

Den någjeldende samiske rettskrivning er et resultat av svensk-norsk samarbeid. Meningen er at samer i begge land skal bruke samme skriftspråket og at de herved skal kunne gjøre seg nytte av hverandres tilgang på samisk litteratur. Inntil nå er det bare kommet en bok på den nye rettskrivningen, nemlig fru Margarethe Wiigs ABC med dobbelttekst. Dermed har vi fått tre rettskrivninger i en samling bøker på omkring dusinet: Bibelen, den samiske salmeboken og noen postiller etter prof. J. A. Friis' gamle ortografi, prof. Konrad Nielsens 3-binds lærebøker i samisk samt hans 4-binds ordbøker, hvorav fjerde bind ennå ikke er kommet på markedet, på hans nøyaktige rettskrivning, og nå den nyeste med ABC-en og en del stensilerte hefter. Som et eksempel på konservativismen på det språklige område kan nevnes at da Frikirkens samiske oppbyggelsesblad gikk over til den nye rettskrivningen, sank abonnenttallet til det halve. Men ABC-en er blitt meget populær, ikke minst på grunn av dens pedagogiske opplegg. Her er nemlig stoffet lagt opp til det hjemmevante og kjente. En meget vesentlig svakhet ved tidligere og nåværende norske lærebøker er at de altfor meget henter stoff fra en ukjent verden. Barna forbinder ofte ikke noe med ordene de lærer. Selv de som lærer ordene, har ikke alltid klare forestillinger om hva ordene står for. Derved blir også det aktive norske ordtilfanget mindre :nn lærebøkenes, og når barna kommer opp i høyere klasser, må de arbeide tyngre for å kunne gripe kunnskapsstoffet. For å rette på dette, er en lesebok med tilhørende skriveøvinger under utarbeidelse. Leseboken skal både inneholde stykker fra samiske kulturforhold og stykker som finnes i vanlige norske lesebøker. En del av innholdet skal være på begge språk. En ny samisk salmebok og bibelhistorie skal også snart i trykken. En uhyre stor betydning har det at læreren forstår og kan gjøre seg forståelig på barnas eget språk, spesielt når mangelen på dobbelttekstede lærebøker er så stor. Da er det mulig både å kunne forklare elevene ord og innhold, og likeså kan eleven uttrykke seg på sitt morsmål om norskkunnskapene ikke strekker til. I den senere tid har samiske elever fått et spesielt stipend ved Tromsø lærerskole, hvor de også har fått timer i samisk språk, mot å undervise en tid i språkblandede distrikter.

Ville det ikke være mest praktisk å la barna kvitte seg med samisk og heller gjøre dem mest mulig konkurransedyktige i norsk, spør mange. De må jo være dyktige i norsk for å kunne komme seg fram i et norsk samfunn. Samisk må jo dø ut før eller siden. Så fornuftig et slikt resonnement enn kan synes, overser det likevel det vesentligste ved saken. Språket er ikke bare et meddelelsesmiddel som kan byttes etter nyttehensyn. Språket er en del av mennesket selv, det representerer slekten og slektens kultur. Språket rører ved det innerste, ved hjertestrengene. Det språket barnet har hørt av mors og fars munn i hjemmet, vil for de aller fleste bli det som gir ordene rikest innhold og størst kraft. Sterkest vil denne forestillingen festne seg hos dem som tvinges over i et annet språk. En tilsynelatende undervurdering av morsmålet har lett for å identifiseres med nedvurdering av folkegruppen selv, og fører ofte til en indre, sjelelig konflikt. En åpen eller stort sett skjult mindreverdskjensle ødelegger den sjelelige harmonien i barnet og den voksne og skaper en avstand og en på-vakt-innstilling som kan ødelegge et ellets godt forhold folkegruppene imellom. Derfor betyr det meget at læreren i samisktalende strøk enten kan samisk eller i ethvert fall prøver å bruke det lille han kan. Det gir en følelse av aktelse for morsmålet og en følelse av likestilling som er av langt større sjelelig betydning enn tillæringen av noen flere norske gloser.

Da Normalplanen selvsagt også gjelder for språkblandede distrikter og da det naturlig nok kreves det samme av samiske elever som av andre ved opptagelse på videregående skoler, er det klart at undervisningen i folkeskolen må intensiveres. Skolerådet for Indre Finnmark ser en minking av elevtallet i klassene som den beste måten å effektivisere undervisningen på. I overfylte klasser er det meget vanskelig for læreren å få ordendig kontakt, enn si å yte individuell undervisning. I tillegg burde så lesetiden utvides både i folke- og i framhaldsskolen. Finske og svenske folkeskoler for samebarn har atskillig lengre skoletid enn tilfellet er hos oss. Mindre elevtall i klassene vil også komme de norsktalende elever til gode, da disse naturlig nok er i fare for å stagnere, spesielt med henblikk på ordtilfanget. Enkelte ser det endog som et norsk minoritetsproblem! Det samisktalende flertallet bestemmer klassens fart i undervisningen og øver en sterk innflytelse på omfanget av det norske ordforrådet opp gjennom årene. Intelligensmessig synes det ikke å være noen forskjell på de to elevgruppene. Og på et senere trinn i undervisningen vil de kunne arbeide på like vilkår. Rimeligvis er ordforrådet noe større hos den norsktalende, men til gjengjeld er den samisktalendes ordforråd aktivt og hans erfaringsområde hentet fra to kilder. Som den svenske samen, tidligere reingjeter og nå nomadskolinspektør, dr. filos. Israel Ruong har uttrykt det: Samene har en dobbel kulturarv å ta vare på!

Det er dette synet som ligger til grunn for fagopplegget ved Norges eneste videregående almendannende skole for samer: Den samiske ungdomsskole i Karasjok. Kunnskap om, besinnelse på og kjærlighet til sin samiske fedrearv. Og på dette grunnlag: Åpent sinn og nøktern kritikk overfor den norsk-vesterlandske kulturarv. Et samisk så vel som et finsk, svensk eller norsk åndshovmod er meningsløst. En sameungdom som har mottatt denne doble kulturarv, kan ikke sies å eie bare halvt av hvert. Kunnskap om og kjærlighet til den samiske kulturen åpner øynene både til vurdering av og mottakelighet for andre kulturverdier. Det vesentligste er jo felles innen kulturene. Ved Den samiske ungdomsskole er spesialfagene samisk kulturhistorie, samisk språk og samisk håndgjerning. I forbindelse med kulturhistorien får elevene en kortere innføring i den retning innen vår kirke som finnes i størst utstrekning i samiske strøk og som har sitt navn etter opphavsmannen, den svenske presten Lars Levi Læstadius.

Det er en skoleoppgave av rang å være med på å føre våre samiske landsmenn, barn som ungdom inn i det norske fellesskapet som harmoniske og likeverdige borgere. Som kulturnasjon er det vår uomtvistelige plikt. Og det burde gi oss en flau bismak når vi taler store ord om andre folks minoritetsproblemer og så vel vet hva andre burde ha gjort både for negrer og jøder. Etter siste verdenskrig og F.N.'s deklarasjon om menneskerettighetene er det begynt å komme fart i skolespørsmålene for samene. De stedlige myndigheter har nok hatt syn for saken, men pengene til effektivisering er uteblitt. Før krigen drev Norges Finne-misjonsselskap alene flyttsameskolen for folkeskolebarn i sydsamiske strøk og fikk avslag på søknad om offentlig støtte til driften av ungdomsskolen for samene. Nå er folkeskolen overtatt av staten og D.S.U. får vanlig statsstøtte som andre folkehøyskoler. Dessuten har staten opprettet en samisk husflidsskole i Kautokeino. Denne skolen tar bL a. sikte på å lære samisk ungdom til å arbeide med husflid for å skaffe seg biinntekter.

Et akutt skoleproblem som vedrører bestemte aldersgrupper både av samer og ikke-samer i Finnmark og Nord-Troms er etterskolingen. Som kjent ble også alle skolebygninger jevnet med jorden i 1944, og skoler var selvsagt ikke det aller første som ble oppført under gjenoppbyggingen. Tilgangen på lærere til distriktene var også dårlig, og endelig var ikke få av de unge mer eller mindre opptatt med å hjelpe til ved etableringen av provisoriske eller senere permanente hjem. Følgelig ble en stor del av krigs- og etterkrigsungdommen uten vanlig folkeskoleundervisning, noe de samisktalende bar mest merke av. Dette gjaldt særlig årsklassene 1930—39. De provisoriske skoler som ble reist, ga i første omgang bare snau plass til de vanlige elevkull. Men i 1950 fikk daværende skoledirektør L. Aarseth bevirket at staten bevilget penger til etterskoling av de tilbakestående. I store strøk sto omtrent halvparten av ungdom fra konfirmasjonsalderen og oppover på småskolestadiet. Bare i en kommune som Karasjok med sine ca. 1700 innbyggere var det i følge skolestyrets kunnskapsregistrering ca. 400 etterskolingsberettigede. Og elevene manglet fra 1 til 6 års skolegang.

Da det fra statens side ikke har vært satt noen fast tidsfrist for hvor lenge etterskolingen skal vare, må en fra år til annet søke om bevilgning til dekking av etterskolings-utgiftene. Dette har ført med seg at ungdomsskolene som har tatt på seg hovedbyrden av etterskolingen, ikke har kunnet avertere og arbeide for å få de underskolerte inn til kurser da en ikke i tide har fått vite om det ble bevilget fri skole. Imens er årene gått og sjansene blir stadig mindre for at de som nå er voksne vil «dumme seg ut» i en skole sammen med yngre. Men fremdeles arbeider skolene på å opprette skaden. Det vil være en nasjonal skam om ikke krigsungdommen i våre nordligste egner får sjansen i det minste til å ta noe igjen av det de har måttet ofre for hele landet. Snakket om mindreverdsfølelsen og tiltaksløsheten vil få ny næring, og vel ikke uten grunn, om flere årganger av vår hittil nokså stedmoderlig behandlede minoritet ikke skal få samme startgrunnlaget som det er en selvfølge at resten av landets ungdom har. Vi gjør jo krav på å være en kulturnasjon. Et blikk på hvordan våre naboland tar seg av sine langt mindre minoriteter vil utvilsomt være et sunt korrektiv.

I en kort og populær artikkel vil en bare kunne berøre en del av problemene. Men vi gjør vel i å gi akt på behandlingen av disse våre landsmenn, som vel er landets første innbyggere, både fordi alle mennesker nå er kommet nærmere hverandre og fordi vi skal «som brødre saman bu, som kristne det kan seg søma.»

Samisk skolehistorie 1