Jukka Nyyssönen:

Samisk skolehistorie i Finland

Framlegg i seminar om samisk skolehistorie, Tromsø 3.-4.4.2013

Jukka Nyyssönen rapporterer fra Finland. (Foto: Svein Lund)

Jukka Nyyssönen (f. 1970) er fra Keski-Suomi (Mellersta Finland). Han har utdanning fra Universitetet i Jyväskylä, der han var ansatt ved institutt for historie 1996-2000. Siden har han vært ved Universitetet i Tromsø, der han nå er postdoktorstipendiat. Han tok doktorgrad i 2007 på avhandlinga “Everybody recognized that we were not white”. Sami identity politics in Finland, 1945-1990". Han deltok i forskningsprosjektet "The Challenge of Indigenousness: Politics of Rights, Resources and Knowledge, og er nå bl. a. med på prosjekta "Urfolksrättigheter och naturvårdskydd i Fennoskandinavia" og "Etablering av kulturelle og territorielle grenser: Multikulturalisme, etniske relasjoner og nettverk". Hans pågående postdoktorprosjekt handler om Väinö Tanner sin forskning om skoltesamene. Han har bl.a. utgitt: - Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie, Historisk tidsskrift 4/2012, med Teemu Ryymin. - Principles and Practice in Finnish Policies towards the Sámi People, i First World, First Nations, Internal Colonialism and Indigenous Self-Determination in Northern Europe and Australia, Günter Minnerup and Pia Solberg, (eds.), Sussex Academic Press, 2011. - De finska samernas etnopolitiska mobilisering inom statliga ramar, i Fredens konsekvenser, Samhällsförändringar i norr efter 1809, Lars Elenius, Patrik Lantto, Matti Enbuske (eds.), Studier i norra Europas historia 7, Luleå tekniska universitet, Luleå 2009. - The Control of the Cultural Borders between the Finns and the Skolt Sami. From Ambivalence to the Respect for the Border, Journal of Northern Studies 1/2009.

Jeg er her i to roller, for det første som budbringer mellom seminaret her og bokkomitéen i Finland, som bad meg å delta i dette seminaret, og for det andre har jeg blitt bedt om å presentere foreløpige resultater av forskningen min.

Status for volum om samisk skolehistorie i Finland

En annen ting er intervjuer, og artikler om samers skoleerfaringer. Redaktørene har nå bestemt, at intervjuene skal publiseres i en seinere utgave. Pigga har gjort intervjuer til et annet prosjekt, men en samlet intervjuoffensiv mangler. Utsettelsen henger sammen med at alle involverte, særskilt de som sitter i redaksjonskomiteen, jobber med dette prosjektet på sin egen tid. Forsøkene å skaffe egne midler til skolehistorieprosjektet har ikke vært vellykkete, og i finsk akademisk finansieringskontekst er treffprosent i søknader allment lavere enn hva man er vant med i Norge. Planen er å bruke to-tre år til å samle informanter fra flere aldersgrupper, og gjennomføre intervjuene; dette krever dugnadsinnsats fra flere involverte, pluss koordinering, så det hele vil ta mye tid.

Når dette er sagt, kan det også sies at redaksjonskomiteen har samlet en god gjeng, som bidrar til antologien. Blant bidragsytere fins det mange eksperter på samisk skoleproblematikk, noen pedagoger, og andre forskere, som har disputert om relaterte eller nær tangerende temaer. Vedlagt finner dere disposisjon av antologien.

Før jeg presenterer min egen forskning, vil jeg påpeke en forskjell mellom Finland og Norge i forhold til samisk skolehistorie. Mens det i Norge er skrevet en del om assimileringspolitikken, har samene i Finland tatt opp erfaringer fra skole for samer ganske nylig. Det har i de to siste tiårene blitt publisert flere mastergradsoppgaver ved universitetene i Lappland (Rovaniemi) og i Oulu om samiske internatskoleerfaringer. Også memoarer og filmer har blitt publisert og produsert nylig i Finland. En stor synliggjøring har tatt plass angående de vonde minnene og strategiene for å overleve i institusjoner, som er karakterisert i mørke farger som et følelsesmessig kaldt og utrygt miljø. Man beskriver en institusjon, som muliggjorde mobbing, der man måtte finne seg uoffisielle nettverk for å beskytte seg. I dette bokprosjektet gjør vi en vurdering av den finske skolehistoriens mulige skyggesider, fra en historievitenskapelig og pedagogisk vinkling, basert på nyeste forskning, og med et blikk også på de positive sidene ved skoleerfaringene.

Glimt fra mitt eget arbeid

År 1866 ble folkeskolen etablert i Finland. Skoleplikt trådte i kraft i 1921 for elevene mellom 7 og 13 år (pluss to års videreutdanning). Etter fire felles klasser i nedre folkeskolen (alakansakoulu), kunne man fortsette til lyceum (senere kalt ”læreskolen”, oppikoulu), som ledet til gymnas og universitetsutdanning, eller til 5-årig "mellomskole" (keskikoulu), som ledet til yrkesutdanning. I prinsippet skulle alle fra 1921 få minst 9 års skolegang, i praksis var dette uoppnåelig for mange, blant dem de fleste samiske elevene. For å utdanne seg videre, måtte de sendes til skoler i sørligere deler av Lappland og landet. Dette systemet fungerte fram til 1968, fra da blei det gjennomført 9-årig grunnskole for alle.

Skoleverket i Finland har hatt flere funksjoner. Målsettingen var nasjonal integrering, utviklingen av en finskspråklig utdannet elite og samling av nasjonen under en patriotisk og kristelig-sedelig ideologi. Der finnes også mer instrumentell tilnærming angående yrkesutdanning, med nasjonens beste og framgang som målsetting. Ny konsolidering av nasjonen etter brudd og disintegrasjon i kriseperiodene, så som i 1918, har vært en viktig målsetting. Målsettingen med å utvikle nasjonal likestilling har i praksis vært underordnet, sammenlignet med målsettingen om nasjonal enhet.

1900-tallets skoleverk har vært ekstremt effektiv for nasjonsbygging og assimilering av minoritetene, takket være dets nasjonsdekkende nettverk i hele landet og de uniforme nasjonale verdiene, identitetene, ideologiene og normene skolen formidlet. Det finske skoleverket hadde sterk tilknytning til nasjonalisme, som blev radikalisert under ”russifiseringsperiodene” i sluttet av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet. Lærerne lot seg rekruttere i store mengder til de ”hvite” patriotiske og ekstrem-nasjonalistiske bevegelser. Som resultat, skoleverket og all dets virksomhet ble gjennomsyret av patriotisme.

Idealet som ble formidlet var bondeidealet, og respekt for bøndenes arbeid og strev og moralske forbilledlighet. Bøndenes arbeid var del av en stor kontinuitet, der subjektet var det finske folket, som hadde bygget felles fedrenes land. I Nord-Finland var sivilsamfunnet styrt av finsksinnede krefter og nasjonalisme ble gjort til sivil religion.

Alt som er sagt her gjelder også samene, som fikk tilgang til undervisning i de ordinære folkeskolene. Det viser til en forskjell mellom Finland og Sverige og Norge: Der fantes ingen eksplisitt plan om assimilering, som i Norge. Der fantes ingen plan heller om å etablere en segregerende skole for samene ut av paternalistiske grunner, så som i Sverige. I Finland skulle alle få den samme undervisning. Skolen var dermed et uttrykk for den dominante statsideologi, nasjonal enhet gjennom lik behandling, tatt i bruk uten de hierarkiserende politikker og blikk, som preget den skandinaviske skolepolitikken. Finsk variant er veldig «rett fram», basert på å tilby like rettigheter til alle innen en institusjon, som hierarkiserer elever ut fra sine egne premisser, men på en etnisk blind måte. Dette gjelder idealet; det at samene ikke var likestilt i forhold å få undervisning, er for det meste på grunn av kulturell ideologisk mangel på sensitivitet angående samisk kultur og språk, og av vansker å tilby undervisning i fattige områder. Samene møtte etniske hierarkier i skolen, men de var kanskje av hverdagsrasistisk art, basert på holdninger hos ansatte og andre elever.

Forskjellen fra Norge og Sverige er den samme som i samisk politikk generelt. Finsk integreringspolitikk har en lang historie om nekting av særbehandling, både positiv og negativ. Den finske politikken utøvet i mindre grad den defineringsmakt som alle majoritetsgruppene i de nordiske landene hadde. Samene var ikke en sikkerhetstrussel, som måtte forfinskes. De ble definert som lavere enn de finske, men det resulterte i svake, urealiserte prosjekter om vern av samiske språk, ikke som paternalistisk eller assimilerende politikk om den samiske kulturen i helhet. Politikken er integrerende, men på en kulturell usensitiv og ambivalent måte. Politikken var inkonsekvent, der målsettingen var modernisering, integrering og verdisetting av minoritetskulturer på finske premisser. Dette resulterte delvis i assimilasjon, og delvis i overlevende samisk kulturelle og sosiale sfærer.

Lovverket om folkeskolen (1898) forpliktet ikke kommunene direkte til å organisere undervisning på barnas morsmål. Inntil tidlig på 1930-tallet var skolen ved Outakoski, Utsjoki, den eneste skolen der det ble undervist på samisk. Undervisningsspråket var her også for det meste finsk, og skolenemnda i Outakoski var mange ganger kritiske til språkpolitikken til lærer Josef Guttorm. Generelt sett var det politiske klima mot samiske krav, og den lille framgang, som man opplevde før krigen i undervisningsspråkspørsmål, var avhengig av enkeltaktører, som den nevnte Guttorm og kirkeherrene i Enare: Aukusti Hakkarainen og Lauri Itkonen.

Kateketundervisning var en viktig undervisningsform, som ble tilbudt til samiske elever. Dette var en omgangskoleordning med ambulerende lærere, initiert og drevet av kirken fra 1600-tallet, og som hadde flest elever fra slutten av 1800-tallet inntil andre verdenskrigen. Selv om det etter hvert ble bygd folkeskoler, forsvant ikke behovet for kateketundervisningen i samiske områder: etter loven skulle folkeskolene bare dekke elever, som ikke bodde lenger fra skolen enn 5 kilometer. Embedsmenn i kommunene var også fornøyd, siden kateketundervisninga var billigere enn å bygge flere folkeskoler. Det var mange samisktalende kateketene, men der fantes også områder, så som Sodankylä, der det aldri var tilgang på kateketer med kunnskap i samisk. Da man i tillegg konstaterer, at elevene tilbrakte 3-8 uker i kateketundervisning om gangen, og at det var mange elever, som ikke fullførte den hele fireårige grunnskolen, kan man sette spørsmål ved hvor assimilerende egentlig undervisningen har vært under disse omstendighetene. Den store lokale variasjonen i skoletilbudet er en viktig forklarende faktor i samisk historie generelt. På den andre siden, folkeskolene med internatene, var en annen sak. Den språklige assimileringen var allerede i gang i sørligste samiske områder, så som i Sodankylä, samt i Petsamo og Ivalo. Folkeskolenettverket ble mer dekkende på 1930-tallet (takket være tidsfrister i folkeskolelovgivningen). På internatene var gjensidige språkvansker vanlige. Barnehjemmet i Riutula i Inari hører til denne mørke historien. Denne modellgården, som ble etablert i 1905, hadde som åpen målsetting å gjøre samiske barn finske og sivilisere dem. Folkeskolen ble etablert i Riutula i 1927. Etter krigen, i en helt ny politisk konstellasjon, måtte nasjonalismen i lærerstanden bygges ned og lærerne måtte venne seg til det nye politisk klimaet, som var mer ”progressivt” og fant nye venner blant gamle erkefiender. Nye idealer og målsettinger ble introdusert: i stedet for patriotisme, kritiskhet i måten man handlet informasjon, internasjonalisme samt større grad av åpenhet til mangfold ble framhevet i framstillingen av den finske samfunn. Skoleverket måtte også gå gjennom en rask forandringsprosess i den nye situasjonen, og undervisningsmaterialet ble renset for de anti-sovjetiske delene. Til tross at den mest konformistiske nasjonalisme ble kastet bort, og svake indikasjoner om en politisk velvilje mot samisk undervisningsspørsmål er å finne, er denne perioden preget av den mest effektive assimilasjonen i skoleverket i samiske områder. Dette skjedde på grunn av at grunnskoledekning med internater ble ferdig. Samiske generasjoner gikk nå til skole i sin helhet, fordi også de som bodde lengre enn 5 kilometer fra skolen, fikk nå mulighet til skolegang. Av stor betydning var at elevene tilbrakte hele semestre i skolen og at kateketundervisningen gradvis opphørte. En annen grunn er at holdningsendringen i lærerstanden ikke var fullstendig eller rask, men en patriotisk etos fortsatte å prege undervisningen. I internatskolene ble samiskhet sanksjonert på flere nivåer og språklig assimilasjon er dokumentert i flere undersøkelser, mest dekkende har Marjut Aikio skrevet angående skolen i Vuotso. Samisk språk var dempet og samisk kultur underkommunisert og kategorisert som lavere i sammenligning med den finske.

Der fantes forsatt ingen eksplisitt plan om assimilering av samene. Men ifølge samiske forskere ble identiteten til samiske barn bygget i skoleverket gjennom finske idealer og praksiser, med homogeniserende målsetting. Før gjennombrudd av undervisning på samisk, opplevde mange samiske lærere sin situasjon som vanskelig som meklere mellom den finske og samiske kulturen: de var opplært til den finske lærer- og undervisningskulturen, som de formidlet til samiske elever, og de tydde til samisk bare i unntakstilfeller, når eleven ikke forstod finsk. Mengden av internater ble mindre på 1960-tallet, da veinettverk og skoletransport ble bedre. Internatene forsvant ikke totalt, men fantes bare i største skolene og tettstedene.

Konklusjoner

Med det samme må det understrekes sterkt, at denne likestillingstanken ikke var uproblematisk i forhold til samene. Resultatet var en dokumentert språklig assimilering, eller språktap i deler av de samiske områdene, takket være undervisningen på finsk. Samene ble også framstilt i undervisningsmaterialet på en eksotiserende og ensartet måte, bare som nomadiserende reindriftssamer, Samene fant ikke mye i skoleverket å identifisere seg med, eller elementer som skulle ha bygget en trygg samisk identitet.

Poenget med dette har vært å påpeke hvordan det finske skoleverket går i utakt i forhold til det norske; i perioden av akselererende assimileringspolitikk i Norge før andre verdenskrig, er store deler av elevkull på finsk side undervist i kulturell sensitive omstendighetene, delvis på samisk. Dette bevarte «lommer» i samiske områder i finsk Lappland, der samisk språk fortsatt dominerer. For den andre, i etterkrigsperioden, da den mest hårdhendte fornorskningspolitikken blev nedjustert, er den finske assimileringen i dens hardeste fase. Det sistnevnte henger sammen med, at skoleverket ble mer dekkende, og at på grunn av endringer i lovgivning måtte internater bygges i flere skoler, for å fylle lovens krav.

Det finske skoleverket går også i utakt i de samiske traktene i forhold til sine egne målsettinger. Skolen før krigen ble ikke dekkende nok til å oppfylle sin patriotiske målsetting av korrekt rettet integrasjon. Kontinuitet i skoleverket etter kriget forsikret, at nye mer kultursensitive målsettinger ikke ble fullført i etterkrigstiden, men skolen agerte fortsatt på finske premisser. Dette var blant de viktigste faktorene bak den samiske mobiliseringen, der internat- og skoleerfaringen var et av frustrasjonsmomentene, som motiverte samiske aktivister til aktivisme. Dette, i tillegg til løftet i allment utdanningsnivå, er blant suksessene til det finsk skoleverket, som også har som målsetting å danne et aktivt medborgersamfunn.

Vedlegg:

Samisk skolehistorie i Finland, disposisjon februar 2013

Innledning: Samenes skole- og internathistorier i Finland, Pigga Keskitalo, Veli-Pekka Lehtola ja Merja Paksuniemi.

Del I Røttene til den samisk skolehistorien
1. Samisk skolehistorie, Veli-Pekka Lehtola.
2. Kristelig folkeopplysning i Utsjoki beskrevet gjennom lærerslekten Laiti, Ritva Kylli.
3. Betraktning av den samiske skolehistorien i tekstene av prest og forfatter Arvi Järventaus i 1910-tallets Lappland, Outi Oinas.
4. Kateketinstitusjonen, Matti Enbuske
5. Tilkomst av samiskspråklig bokkultur i Finland, Sophie Capdeville.
6. ”Det dør uansett” Enaresamisk – språket, som ikke dødde. Annika Pasanen
7. Undervisning på og i samisk språk i grunnskolen og gymnas i samisk selvstyreområde 1972-1996. Juhani Lassila  

Del II Det finske skoleverkets og samenes undervisningshistorie
1. Historien om den finske lærerutdanningen. Merja Paksuniemi.
2. Det finske skoleverket og samespørsmål. Jukka Nyyssönen 
3. Undervisning i samisk språk ved Lapplands Universitet 1983-2010. Leif Rantala.
4. Samisk forskning og undervisning i samisk språk og kultur, Irja Seurujärvi-Kari.
5. Historien om Peltovuoma skole, Irene Salonen.
6. Grunnskolens utfordringer fra samisk perspektiv, Pigga Keskitalo.

Del III Samenes erfaringer innom skoleverket
1. ”Man kan ikke forandre skolen” – Faktorer som påvirker samenes skoleframgang, Pigga Keskitalo & Merja Paksuniemi
2. Samene i skolen på 1900-tallet, Jukka Nyyssönen.
3. Samene – skolen – rasismen, Vesa Puuronen
4. Tvang å gå, tvang å klare seg, Minna Rasmus
5. Ut av ”hedensk mørke”, Ritva Kylli.

Skriv til vevmesteren